www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST




Reviews 2174

There's no denying the thrusting vitality charging through the snaking chicanes conjured by this formidable fusion unit — essentially a quartet, with Swedish guitarist Fiske now seemingly an ever-present fixture. "Occidentali" and a particularly tormented take on Stevie Wonder's "You Are The Sunshine Of My Life" near implode in their oceanic pursuit of endless riffs and frazzled phrasings, recalling everyone from Weather Report and Terje Rypdal to Nordic metal monoliths Motorpsycho and Spidergawd. Storlokken's incessantly busy keys generate skeins of skewed conduction, straining at the point of distortion before seguing into limpid pools of sun-dappled serenity, as on the acoustic filigrees rounding out the David Crosby-like apogee of "Kungsten" . Such moments indicate the growing influence of Fiske's psychedelic past. Elephant9 would do well to sign him up for the long haul. It's his contributions that imbue Silver Mountain with a dynamic range sometimes lacking in the group's previous outings, pushing it to the summit of an already impressive body of work. 4/5.
Jazzwise (UK)

Norway's jazz-prog voyagers head to the limits of the known universe. Elephant9's fourth studio set is their wildest album so far. As with their last, 2012's Atlantis, Nikolai Eilertsen (bass), Torstein Lofthus (drums), and Stile Storlokken (keyboards) are joined by Swedish transplant and Dungen guitarist Reine Fiske. There's a cross-border family thing - Storlokken and Fiske have also played on different occasions with fellow Norwegians Motorpsycho. Over its turbulent hour-and-a-quarter, the radically shape-shifting album could be a saucer-eyed, cut-up history of jazz-leaning, organ-driven prog. Familiar touchstones of Colosseum, fusion-era Miles Davis and Hansson & Karlsson are present, but Silver Mountain brings a new texture. The second track is a barely recognisable instrumental reconfiguring of You Are The Sunshine Of My Life which, after prefacing with a soft wah wah-drenched groove, contrapuntally heads to the centre of a volcano. With acoustic interludes, Led Zeppelin-style arabesques, mellotron and modalism, Silver Mountain is a trip.
Mojo (UK)

This could be the motherload that Elephant9 have been building up to throughout their first three albums, the sound of Weather Report in league with King Crimson for an almighty prog-jazz wipe-out. Five pieces stretched across an epic double album packed with deserved swagger, style and depth which finds the core trio of Stale Storlokken, Nikolai Hngsle Eilertsen and Torstein Lofthus joined for the second time on record by guitarist Fiske. A smorgasbord of varying tempos and moods are blasted through in breakneck speed, seemingly never pausing for the near eighty-minutes duration. While Fiske's guitar now sounds essential to Elephant9, it's Storlokken's never more eerie keyboards which remain at the group's core as exemplified by a haunted filleting of Stevie Wonder's You Are The Sunshine Of My Life, which wouldn't sound out of place on Miles Davis's Big Fun.
Rock-a-Rolla (UK)

Elephant9 is an instrumental trio at the cooler end of the jazz-prog spectrum and one of the key bands on Norway´s excellent Rune Grammofon label. Reine Fiske plays guitar with Dungen, Motorpsycho and The Amazing, and is clearly a man in demand. "Silver Mountain" sees the pairing embark on a grand tour through the outer reaches of territory previously mapped out by the likes of Mahavishnu Orchestra, King Crimson and Soft Machine. "Occidentali" mixes slow-slung voodoo rhythms and heavy skronk with mellower Rhodes and harpsichord breakdowns. "You Are The Sunshine Of My Life" is completely deconstructed, its familiar melody emerging in a fragmented minor key and some lovely impressionistic guitar. "Kungsten" opens with a hyper-kinetic groove that´s like Can at double-speed before dropping into a spooky bit of Floyd-esque psych. It´s occasionally exhausting and certainly not for the faint hearted, but "Silver Mountain" is one hell of a journey.
Shindig (UK)

Elephant9 come from what could loosely be called jazz backgrounds, but typical of the wide-ranging Norwegian scene, jazz means a lot more than just jazz, and at times doesn’t even have much jazz in it. They’ve been compared to Miles Davis’ 70s bands, but the way the instruments correspond is far more rock. Lopsided repetitive riffs evoke Soft Machine circa "Third" and they have a dark intensity that sounds like Guapo, or early Caravan played by "Pawn Hearts"-era Van der Graaf Generator. With three tracks around 10 minutes and two over 20, the music is freewheeling and episodic rather than structurally complex. Occidental starts like a piece of Fourth World exotica with a syncopated drum figure, hanging guitar notes from Dungen guitarist Fiske and Stale Storlokken’s eerie Mellotron. The musicians then navigate delicate acoustic guitar passages, abstract soundscapes and free-form freakouts, culminating in fuzz bass riffing with lashings of fuzz organ. Their playing is exceptional and it shines on a version of Steve Wonder’s "You Are The Sunshine Of My Life", which goes from a low-key, mesmeric mesh of near-ambient sound to a full-throttle finale, bearing scant resemblance to the original.
Prog (UK)

Elephant9 with Reine Fiske amaze on their collaboration "Silver Mountain", taking the exotica of Les Baxter, laying on lashes of mellotron and textured guitars to create a sprawling psychedelic jazz epic. Few have come close to the greatness of this in recent years. 4/5.
Record Collector (UK)

Ståle Storløkken, Nikolai Eilertsen och Torstein Lofthus fick ett lyft när Reine Fiske (Dungen, The Amazing m.m.) blev extramedlem. Nu är den svenska gitarristen med på varenda låt – fem spår på 75 minuter – och Silver Mountain är nästan ännu maffigare än den förra skivan, Atlantis. Det är progrock så det skriker om det, 70-talet skvalpar i varenda ton, Stevie Wonder-cover (!), men det är aldrig retro på fel sätt, tvärtom lever musiken genom musikernas galna samspel och ohämmade driv. Feta riff, gitarr- och orgelfärger gnistrar som stjärnfall och Lofthus är en jätte bakom trummorna. Det är bara ett fel. Skivan är för kort!
Göteborgsposten (SE)

A associação do trio norueguês Elephant9 (Stale Storløkken em teclados, Nikolai Eilertsen em baixo e Torstein Lofthus em bateria) ao guitarrista sueco de prog rock Reine Fiske, que gerou o vulcânico Atlantis (2012) parece ter sido considerada como frutuosa, pois repetiram-na em Silver Mountain (Rune Grammofon). O disco abre com “Occidentali”, uma espécie de lounge music ominosa e catatónica, que assentaria na perfeição a um filme de David Lynch, mas não tarda que o quarteto inflicta para a mistura efervescente de jazz-rock adstringente e psicadelismo cáustico que lhes é peculiar. Não faltará quem se recuse a admitir que este filho de Bitches brew e de uma declinação sinistra do prog rock possa ser classificado como jazz – mas a verdade é que o hoje canónico Bitches brew também não foi aceite pacificamente no seu tempo.
Observador (PT)

ELEPHANT9, formation qui évolue depuis une petite dizaine d'années, se complait à naviguer sur des fleuves angoissés et des mers agitées, tout en s'octroyant des pauses dans des havres de paix. Ce mélange peut surprendre au premier abord mais il fait partie d'une démarche d'émancipation sans bornes qui permet à la formation d'ouvrir les vannes d'un réservoir riche en contrastes. L'agitation passe d'abord par des cadences chaotiques. Les quatre pièces Occidentali, Abhartach, Kungsten et The Above Ground Sound nous plongent ainsi dans une spirale étourdissante, de laquelle nous sortons sonnés mais avec l'impression d'avoir vécu un événement unique. L'agitation passe également par le bouillonnement tribal en ouverture des pièces. Par ailleurs, la batterie peut présenter une sauvagerie binaire héritée du punk (au sein des versatiles Occidentali et Kungsten), autant qu'elle peut emprunter au "motorik beat" pulsatile des Allemands NEU! (dans la pièce montée The Above Ground Sound).  Ensuite, l'angoisse est suggérée par un Hammond alarmé et un Mellotron qui se ronge les sangs. Elle est omniprésente, se faufilant entre les rythmes à donner le tournis. La reprise méconnaissable de You Are The Sunshine Of My Life présente des airs d'In A Silent Way de Miles Davis et, bien qu'elle permette de reprendre ses esprits par sa nonchalance, la brume qui la recouvre nous immerge néanmoins dans un océan d'angoisse. Même si l'invité de marque, le guitariste Reine FISKE, issu de la scène progressive (LANDBERK, PAATOS, DUNGEN), participe à l'angoisse et l'agitation dans ses riffs oppressants, c'est aussi lui qui apporte des éclaircies dans le ciel assombri par des interven- tions plus délicates. Voici donc un album qui sort des sentiers battus et qui, malgré sa longueur, peut s'écouter d'une traite tellement ses ambiances intrigantes suscitent notre curiosité. Evitez cependant le tumulte des transports, car les nombreux crescendos contribuant à l'agitation sont ponctués de diminuendo qui nécessitent le calme pour être appréciés. 5/5.
Highlands Mag (FR)

Den som har sittet i bruset fra Jon Lord, Hansson & Karlsson eller Graham Bond, vet hvordan et hammondorgel kan sprute. Dette populærmusikkens urinstrument fikk aldri samme status som gitaren i rocken eller saksofonen i jazzen, men det har satt sterke og tydelige spor etter seg. Det er noen av disse sporene Storløkken bruker Elephant 9 til å vise frem og fornye mønstrene i. Poenget med åpningssporet «Occidentali» er å fortelle et psykedelisk eventyr. Da hjelper det å ha med «special guest» Reine Fiske, den svenske gitaristen ingen kan målbinde på dette feltet. Bandet tegner et tidsbilde i helt egne farger, og det låter like bra som det gjorde den gang denne type lydmalerier traff oss for første gang. Den litt skumle grunntonen brytes opp av et noe mer lystig tema, før den groovy og gyngende rytmen forstummer. Etter hvert tetner musikken til, og bass og trommer glir inn i tung symbiose. Man må til jazzrocken for å finne noe lignende. At Elephant9 klarer å holde denne musikken levende, er langt fra noen selvfølge. Noe av det underlige med Elephant9 er at de lykkes med å holde på interessen min, uten at musikerne trer frem som solister i tradisjonell forstand. Dette er instrumentalmusikk med kollektivt feste. Selve lyden og klangen i instrumentene blir vektlagt. Feeling står i sentrum. Jeg liker måten musikerne kombinerer den litt innadvendte holdningen med det ekstroverte anslaget. Et tilskudd av progrock forstyrrer ikke det gode inntrykket. King Crimson titter inn på «Kungsten», men etter noen runder med albumet er det bare elefanten som er igjen i rommet. Musikken åpner seg og spiller ut særpreg når man investerer, og det er påfallende hvordan hver enkelt låt trer frem med tydelighet, uten å ryke tråden i albumet. Ett av de få stedene Elephant9 nærmer seg balladen, er når «Kungsten» glir inn i et halvakustisk felt. Etter dette fredfylte innslaget flammer bandet opp mot avslutning. Det gir meg gode minner om tidlig 70-tall, samtidig som 2015 spiller med. 5/6.
Aftenposten (NO)

Gjennom fire lange originallåter pumpes og piskes hammondvræl og herjede gitarstrenger fram av nådeløs bass, skarpe trommevirvler og eggende paradidler, innimellom nedkjølt av svev av rolig åndedrett, vidvinkelperspektiv og blålige farger i stemningen, og denne gjennomprøvde dramaturgien funker her også. Om du vil kalle Elephant9 med Reine Fiske for powerjazz, rock eller begge deler pluss litt til, skal ikke jeg blande meg opp i så lenge bandet swinger, røsker, river og dirrer som her... som en maktdemonstrasjon av hva en gitar-utvidet orgeltrio kan avstedkomme av rått driv og flygende Leslie-lydteppeakrobatikk er den til å bli ekstatisk av. "Silver Mountain" er altså ikke et album som tilbyr lydkulisser for stille kontemplasjon, emn som sikringskost for anledninger det høy lyd gjør god stemning enda bedre: Definitivt "ja!".
Jazznytt (NO)

At den mest interessante popmusikken i Norge de siste årene kommer fra unge mennesker med jazzutdanningsbakgrunn, er forhåpentlig snart et gjennomdebattert og tilbakelagt tema. Noe som er vel så bemerkelsesverdig, er at også de beste rockebandene også egentlig er jazzband. I hvert fall når det kommer til energiske det trio- og kvartettformatet. Elephant9 står i fremste rekke i denne utviklingen, og er nå aktuell med et voldsomt og groovy fjerdealbum. I likhet med powertrioen Bushmans Revenge (Gard Nilssen) og snart albumaktuelle Møster! (Kenneth Kapstad) er det et band der trommeslageren tar mye av oppmerksomheten. Den allsidige Torstein Lofthus har gruset trommeskinn for alle fra Shining til Kurt Nilsen, men er i sitt absolutte ess i denne settingen. Herregud for et induksjonskok! Han behersker lav varme også, men det er en del av kontrakten med lytteren at intensiteten gjentas. Heldigvis holder hans medmusikere godt følge gjennom platens fem omfattende spor. I Elephant9 driver Lofthus musikken fremover sammen med bassist Nikolai Eilertsen, som ellers spiller for blant andre nevnte Møster!, Susanne Sundfør og BigBang, og Supersilents tangentmagiker Ståle Storløkken. De gedigne låtene (mellom ti og 20 minutter lange) progputrer godt, det er i det hele tatt vanskelig å komme utenom væskemetaforer, det være seg myrsurkl, myke skyer, te-damp, tropisk fukt eller nordnorsk uvær – det er oppdatert psykedelia, fremført av mennesker som behersker instrumentene til fulle. Materialet er delt mellom to skrevet av Storløkken og to skrevet av bandet i plenum, mens albumets midtstykke er en meget løs variasjon over Stevie Wonders «You Are The Sunshine Of My Life». Som sist er trioen utvidet med den spinkle svensken med den store gitarlyden: Reine Fiske fra The Amazing og Dungen (som også kommer med et lovende abum om noen uker). Han er som et fast medlem i Elephant9 å regne nå. Selvfølgelig er det litt unødvendig å ta med en gitarist i et band som allerede har bevist at man kan lage stor, vulkansk Hendrix-rock uten gitar i besetningen. Men det er heldigvis heller ikke slik at sounden blir overlesset av hans tilstedeværelse og strengebruk. Bruken av akustisk gitar her og der gjør bare at det hele ruller enda fortere. Dette er et band som oppleves best på konsert – de er et av de råeste på norske scener. Selve komponeringen kommer i annen rekke, det er sounden og kraften alt dreier seg om. Men Elephant9 klarer også røre opp kraftige følelser i studioet, og med «Silver Mountain» har de laget sitt til nå mest rikholdige album.
Dagens Næringsliv (NO)

Elephant9 driver en både smart og leken omgang med referanser: Om ikke omslaget hadde gjort oppmerksom på at ti minutter lange «You Are The Sunshine Of My Life» er en cover av Stevie Wonder-låten, hadde det aldri falt meg inn, og det er ikke fordi jeg ikke kjenner originallåten. Mens på «Abhartach» må både tittelen og innholdet høres som et nikk til «Agharta» og Miles Davis’ fete, mørke, narkotiske 70-talls fusion, med Eilertsen som Norges Michael Henderson. Både her og gjennom albumet veksler Ståle Storløkken mellom sine karakteristisk metalliske klanger, kjent fra Supersilent, og tjukt 70-talls orgel. Reine Fiske er en allsidig gitarist som sjelden vil leke gitarhelt, han bidrar med klanger og stemninger mer enn han dominerer som solist. Plata inneholder fem svært lange låter, bandet strekker seg enda lenger her enn sist, og noen ganger syns jeg de bruker mye tid uten å komme til spesielt gode poenger. Likevel liker jeg godt hvordan de på platas lengste spor «The Above Ground Sound», 22 minutter, nærmer seg den lyse, luftige svenske skogrocken som Fiske har vært kjent for fra sine andre band – Dungen, Amazing m.fl. Her er Elephant9 ute i nytt, ukjent og vakkert landskap.
Dagsavisen (NO)

Wellen und Kippen!  Auch wenn es eigenartig klingen mag: Beim Durchhören des  Albums Silver Mountain  des norwegischen Jazztrios  Elephant9 drängen sich mir diese zwei Begriffe auf: Wellen und Kippen. Wellen deshalb, weil, müsste man dem Album einen physischen Körper verpassen, es ohne jeden Zweifel wellenförmig wäre. Die Songs, will man von Songs sprechen, kommen in Wellen daher.  Wellen der Heftigkeit, der Dringlichkeit, Wellen der Repetition, Wellen die, eine/n  überrollen, riesige Wellen, die dich wegspülen, als wärst du nie da gewesen. Wellen, die verebben, um von ruhigen, psychodelischen Passagen abgelöst zu werden und unmerklich zu Wellen der Erleichterung mutieren, weil der Druck nachlässt und die Gefahr gebannt zu sein scheint. Bevor die Stimmung kippt (womit der zweite Begriff erklärt wäre) und sich der Druck erneut von innen her aufbaut. Dabei wandeln Elephant9 so stilsicher wie kompetent  zwischen Rock, Jazz und Noise, Bitches Brew und Lightening Bolt, Hendrix und Prog, free Form und Arrangement,  New Age und Naked City, dass auch all das weggespült zu sein scheint, endlich! New Wave of Norwegian music!
FreiStil (AT)

http://www.dagbladet.no

http://torhammero.blogg.no

http://www.gp.se

http://www.ragazzi-music.de

http://www.sound-and-image.de

http://www.arlequins.it

http://www.seaoftranquility.org

http://chromatique.net

http://www.musiquemachine.com

https://thebluemoment.com   (live review)

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product