www.runegrammofon.com

Get on the mailing list




Reviews RCD2205

Mats Gustafsson's Fire! trio specialise in a slow-burning heaviness that dissolves the boundaries between psych rock and free jazz. In their Orchestra incarnation, they are a far proggier proposition, with Johan Berthling's lumbering bass riffs and Andreas Werliin's deceptively minimalist drums undergirding numerous vocalists, horn players and noisemakers. As such, they can suffer from 1970s-style gigantism. Arrival goes some way to addressing these issues by reducing the line-up from 21 plus musicians to 14. Fire! pay careful attention to the instrumental colours and textures, with Susana Santos Silva's silvery trumpet streaking across granitic low horns — baritone sax, bass and contrabass clarinets — and strings. Spare electric piano and organ complement the rhythm section, while vocalists Mariam Wallentin and Sofia Jernberg play a more prominent role than ever. "(I Am A) Horizon" wrongfoots the listener with wisps of violin and a gaggle of pizzicato strings and bass clarinet, before Berthling and keyboardist Tomas Hallonsten introduce a hypnotic blues prowl that's somewhere between Miles Davis circa In A Silent Way, Black Sabbath and PJ Harvey. Singing an octave apart, Wallentin and Jernberg embody a metaphorical landscape, with strings, bass clarinet and trumpet tracing the change of seasons. In sharp contrast, "Weekends (The Soil Is Calling)" is almost jaunty, with dubwise trumpet and psychedelic splashes of organ setting up a jazzy vocal melody in the key of Karin Krog, before drifting in and out of darker, more abstract passages. "Silver Trees" is almost funky, with Wallentin and Jernberg trading rapped phrases over Werliin's locomotive groove. The vocalists are given free rein to improvise, embarking on glass-shattering soprano trills and Yoko Ono jabber over a gathering orchestral storm. One of the most intriguing new developments arrives in the form of cover versions. Their take on Robbie Basho's psych folk gem "Blue Crystal Fire" is suitably luminous, with Jernberg's voice gliding high above lowing horns, electric piano and double bass. Wallentin brings a bluesy ache to "At Last I Am Free", where the orchestra add Portishead-like strings to a keyboard template derived from Robert Wyatt's cover of Chic's 1978 disco lament. While they're both striking interpretations, some of the originals' tenderness is lost to dramatic earnestness.
The Wire (UK)

Variously mucous, elegant, elegaic and mystical, this is an album of experimental big band Swedish jazz which, even if those words give you the book, might prove more palatable than expected. Merry reference is made in the press material to Fire! Orchestra's newly slim lineup (14 members, compared to 28 previously), and Arrival, their fourth album, is their first whose richness has felt just right for this listener's blood. Covers of Robbie Basho and Chic betray their diverse inspirations, and are both gorgeous.
Buzz (UK)

Sveriges råeste orkester er tilbake. Trioen «Fire!» (saksofonist Mats Gustafsson, bassist Johan Berthling og trommis Andreas Werliin) sparte ikke på noe da de for noen år siden festet et helt tog med musikere til sitt eget jazzlokomotiv i fritt driv. På den første utgaven av «Fire! Orchestra» kjørte de like gjerne på med 28 musikere, hentet fra toppsjiktet av musikere i Sverige. På albumet Ritual (2016) ble det redusert til 21 og når de nå er tilbake med sitt fjerde album er antallet musikere redusert ytterligere, til 14, det halve av laget på debuten «Exit» fra 2013. Blåserekka er strippet ned enda mer, orkesteret er utvidet med en strykekvartett, et løft for et allerede ypperlig orkester. Og det er her det starter, i en smellvakker åpning som snart skal gli over i en døsig groove i låten «(I am a) Horizon», som åpner denne styrkemarkeringen av et album i et rocka landskap av funky groove, soul og heftig frijazz. Den nedstrippete utgaven av «Fire! Orchestra» låter oppsiktsvekkende mektig, tidsvis hesblesende groovy, og akk så vakkert. Kjernen utgjøres fortsatt av Gustafsson, Berthling og Werliin, samt de to vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin. De to vokalistene har vært med helt fra starten, mens andre musikere er blitt skiftet ut underveis på reisen. Og dette er en viktig grunn til at «Fire! Orchestra» låter så bra: Både Jernberg og Wallentin er enestående vokalister hver for seg, sammen låter de formidabelt. Sjekk bare hvor mektig det låter på «Weekends (The Soil is Calling)», eller hvor vakkert det låter på «At Last I am Free», en låt som får tiden til å stoppe opp. «At Last I am Free» er forøvrig en av to låter på albumet som ikke er signert Gustafsson, Berthling, Werliin og Wallentin. Låten ble opprinnelig skrevet av Nile Rodgers og Bernard Edwards i det funky discobandet Chic, og senere udødeliggjort av Robert Wyatt, før det i 2019 altså serveres i en glitrende versjon av en svensk jazzhær. Den andre låten de ikke har skrevet selv er Robbie Bashos vakre ballade «Blue Crystal Fire», som også er et av de fineste øyeblikkene på dette albumet, med en formidabel vokal. «Fire! Orchestra» leverer med «Arrival» sitt heftigste album så langt. Det sier ikke så lite. Det er et knalltøft. Og et tvers gjennom glitrende album fra den svenske jazzhæren.
Dagsavisen (NO)

Et brennende mesterverk. Den frie svenske jazztrioen Fire! har en megastor utgave som denne gangen er nedskalert til 14, inkludert en strykekvartett. Åpningskuttet «(I am a) Horizon» på Fire! Orchestras nye album «Arrival» får virkelig tiden til å stoppe opp. Overveldende rå kraft er erstattet av skjønnhet. Det gjør inntrykk å høre versjonen av Robbie Bashos intense folklåt «Blue Crystal Fire» og ikke minst «At Last I Am Free», discoballaden med Chic som senere ble til en av tidenes flotteste coverversjoner med Robert Wyatt. Noe av det som gjør denne musikken så vidunderlig er møtet mellom stemmene til Sofia Jernberg og Mariam Wallentin (Mariam The Believer), der besnærende popmelodilinjer og abstrakt vokalkunst tvinnes i hverandre som i en ildrød tråd. Koblet med det kroppsnære tempoet og mye god og mørk treblås, blir det til en gripende musikkopplevelse av de sjeldne.
Dagens Næringsliv (NO)

Arrival, som den foregående Rituals (2016), beveger seg i skarpe og krevende støylandskaper, men med det mindre ensemblet låter det også mindre massivt. Vokalistene Jernberg og Wallentin er like kompromissløse som alltid, men mykere, renere rytmer og mange og lange gjennomsiktige partier bestående kun av to eller tre instrumenter, gjør helheten skjørere, nesten forsiktig. Denne effekten forsterkes av den nennsomme bruken av strykekvartett, som er med på å understreke denne nye retningen – fra det svære, forsterkede storbandet, mot noe mer akustisk og organisk. Noen ganger er det med humørfylte, rytmiske sprett på strengene, i god harmonisk sukkertøy-pop-stil, andre ganger opprivende som kammermusikk av Olivier Messiaen. Av de syv sporene er fem signert Gustafsson, Berthling, Wallentin og Werliin, mens to faktisk er coverlåter: Robert Wyatts «At Last I Am Free» klinger rått og hjerteskjærende vakkert i Wallentins mørke stemmedrakt, og Robbie Bashos «Blue Crystal Fire» er blitt skarp og glassaktig med Sofia Jernberg over et enkelt tangentakkompagnement. De dramatiske høydepunktene ligger i sporene «Horizon» og «Silver», der førstnevnte er en imponerende variert sats som spenner fra innadvendt strykerimprovisasjon til tilbakelent soul-groove, og sistnevnte kulminerer et intensivt klimaks, der Jernbergs karakteristiske uling i toppregisteret leder an et slags polyfont gledeshyl fra hele orkesteret. Det er fristende å sette lyden på fullt for å se hvor lang tid det tar før nysgjerrige naboer kommer for å spørre hva som foregår. Navnet på platen antyder en slags målgang, og det er ingen tvil om at det er mer å hente i denne konstellasjonen. Men jeg håper ikke Gustafsson og gjengen føler at de har kommet frem dit de skal være – liksom hit, men ikke lenger. Arrivals er like mye et nytt utgangspunkt, en frisk ny verden klar for å utforskes videre.
Jazznytt (NO)

Das FIRE! ORCHESTRA ist, als Feuer, gestaltwandlerisch, aber immer mit Mats Gustafsson, Johan Berthling und Andreas Werliin und den Stimmen von Mariam Wallentin und Sofia Jernberg als Glutkern. Konzentriert auf 14 Flammen, flackert Arrival (RCD2205 / RLP3205) um allerhand Blech und Reeds vermindert, dafür aber mit Strings und, neben bekannten Zünd-lern wie Per Texas Johansson und Christer Bothen (an Oboe, Bass- & Kontrabassklarinet-ten), neuen Gesichtern wie Isak Hedtjärn (von Festen) an Klarinette & Altosax und, als Rück-kehrer, Tomas Hallonsten (von Tape) an Keyboards. Die Geigen führen mit '(I am a) horizon' ein in die anfangs nur glimmenden 66 Min., denen die beiden Sängerinnen ein zartes Mor-genrot einhauchen, von Susana Santos Silvas zirpender Trompete und den knarrenden Bassklarinetten gesäumt. Was für Stimmen, was für ein relaxter Sonnenhymnus. Würden nicht raue Reeds so gequält aufstöhnen. Aber Mariam & Sofia swinglesingen 'Weekends (The soil is calling)' als wie durch die Zeit gereiste Flowerpower-Girls aus den 60ern/70ern. Und so voller optimistischer Grünkraft, dass sie dem kakophonen Widerstand aus ominösem Georgel, dunklem Rumpeln und wieder schmerzlichem Röhren die Leviten lesen und all das als Groove um den Finger wickeln, auch wenn der Nachgeschmack leicht bitter schmeckt. Aus einem Klarinettenabgrund fängt Robbie Bashos 'Blue crystal fire' zu qualmen an, aber fragilster Sopran und harfenzarte Keys entführen in einen Märchenwald: Deep within the forest: there I wait for you my love / Deer with silver antlers: come and play with me my love. 'Silver trees' verweilt dort mit wehmütig röhrendem Bassklarinettengesang zu Berthlings Pizzicato, bis die beiden Elfen Balsam auf die Wunden züngeln, den das Cello verstreicht. Mit dem Zauberspruch: Nothing is, nothing was, nothing will be, der prompt zu einem trom-petenbeschmetterten Groove anstiftet, zu dem die Mädels rappen und lauthals jubilieren. 'Dressed in smoke, blown away' schleppt als Orgel-Gospel mit Gutbucket-Bariton und jau-lenden Strings süße Erinnerungen mit sich. Auch '(Beneath) the edge of life' umkurvt down-tempo und streichersüß die harten Kanten des Lebens. Und doch endet es mit dem tiefme-lancholischen I'm lonely, please hold me, come closer, my dear / I can't hide all this hurt and pain inside I feel einer Version von 'At last I am free' (I can hardly see in front of me), die sich in ihrem beklemmenden Insichwiderspruch verzehrt. Ja doch, als derart fire!-orchestrales Phänomen ist das Dasein und die Welt ewig gerechtfertigt!
Bad Alchemy (DE)

https://www.allaboutjazz.com

https://thequietus.com

http://sonicmagazine.com

http://orkesterjournalen.com

http://www.freejazzblog.org

http://salt-peanuts.eu

https://www.giornaledellamusica.it

https://www.mowno.com

https://www.citizenjazz.com

https://www.impattosonoro.it

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product