www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST


Read our Privacy Policy



Reviews RCD2203

Det var Frank Zappa som ga jazzfornektere brensel til bålet da han uttalte at «jazz is not dead, it just smells funny». Han lot selv sjangerens grenseutflytende tentakler klå sine egne komposisjoner, og når Hedvig Mollestad (sannsynligvis) låner Zappas konklusjon til tittelen på sitt nye album, det sjuende på seks år, så er det nok fordi jazzen også er blitt klebet til henne uten at det nødvendigvis bunner i noe annet enn musikalske tilnærminger uavhengig av «bås» eller «merkelapp». «Smells Funny» er i tråd med dette en utblåsning som avdekker stadige nye lag i trioens rifftunge, blyglaserte, lekne og kompromissløse musikk. Om Hedvig Mollestads formidable gitarspill – i energisk samtale med Ivar Loe Bjørnstads trommer og Ellen Brekkens bass – innimellom minner om Motorpsycho i fri flyt, er det like gjerne fordi inspirasjonskildene tangerer hverandre. Krautrocken er ikke fremmed for Mollestad, heller ikke gitarrocken slik Cream, Hendrix og andre samtidige definerte den. Som de tre forannevnte demonstrerer også Mollestad trioformatets uovervinnelighet når dynamikk og kjemi stemmer så bestialsk bra som her. De unnslår seg heller ikke den evige jakten på selve gralen, Terje Rypdals trioskapte «Chaser», som hviler som en ånd over de første kuttene, særlig «Beastie Beastie», «First thing to pop is the eye» og «Sugar Rush Mountain». Når Mollestad tross hyppige album ikke stivner i formelen skyldes det en improvisatorisk tilnærming til nettopp det dynamiske som er under stadig utvikling. Kanskje går dette albumets vannskille ved Brekkens basspill på «Bewitched, Dwarfed and Defeathered», mens Mollestads gitar selv overtar i avsluttende «Lucidness», som bikker åtte minutter. Det er som Motorpsycho en gang sa et virkelig «Lucid Moment», henspillende på en tilstand der man verken er våken eller helt og holdent i drømme. I så fall hersker Mollestad over sin egen drømmeverden med kontrollert fingerspissfølelse. Monumentale «Lucidness» er løsrivelsen de foregående kuttene har antydet, et improviserende einherjerritt som grenser mot fri-«jazz», støymusikk og beslektede sjangerbøyninger. Tøffere hvelving over et album finner du uansett ikke. 5/6.
Dagsavisen (NO)

Hedvig Mollestads musikk står og faller med gitarriffet. Det er selve grunnmuren i det bygget hun reiser. I dag fremstår hun som en solid fornyer av gammel tradisjon og er interessant å lytte til fordi hun er i stadig bevegelse. På dette nye albumet går hun videre inn i det åpne feltet hun utforsket på sitt forrige, Black Stabat Mater (2016). Mollestad tilfører rocken personlighetstrekk fra jazzen, uten å forstyrre førstnevntes metalliske ytre, men gitaristen er ikke alene om jobben. Hun er helt avhengig av de to andre i trioen, Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Brekken er en utøver som får meg til å tenke at 70-tallet aldri tar slutt. Det er en gledelig tanke. Loe Bjørnstad vrir seg unna enkel kategorisering og passer derfor utmerket i et band som setter rå smidighet i front av musikken. Det er også sånn at denne trioen har spilt så mye og lenge sammen at det har skjedd en fusjon. Denne sammensmeltingen har satt seg i kvaliteten. Så kan man hevde at Black Sabbath og John McLaughlin har gått opp sporene for Hedvig Mollestad. Og kanskje er det Frank Zappas utsagn «Jazz is not dead, it just smells funny», som har gitt henne albumtittelen. Det gir i så fall grei mening til innholdet i det vi hører. Åpningssporet på Smells Funny heter ”Beastie, Beastie” og kombinerer massivt gitarøs med leken rytmeseksjon. Mollestad byr på buktende linjer og elastiske hyl, et varemerke som speiler både Stevie Ray Vaughan og Ritchie Blackmore. ”First Thing to Pop is the Eye” er en hissigpropp av en låt. Bass og trommer er rødglødende, musikken koker. Det låter sofistikert og enkelt og er på sitt fineste når Mollestad legger varme, langstrakte gitartoner til hvile på rytmikken. Her er det ikke nyhetsverdien som løfter det jeg hører. Det er det levende innholdet og troen på det gamle. At trioen får denne rene og nakne instrumentalmusikken til å stå så stødig, er en bragd i seg selv. En vokalist vil bare ha forstyrret bildet. ”Jurasek” er det nærmeste denne samlingen kommer blues og ballade, og det er befriende å høre gitaren svulme ømt og gjøre seg blå og deilig. Det siste sporet på albumet, ”Lucidness”, er det mørkeste. Det hviler tungt i seg selv. Gitaren holder foredrag over vektig bass og blyholdige trommer. Denne avrundingen gir en fin metthetsfølelse. Så kan man spørre seg om noen av Hedvig Mollestads utgytelser vil tilrive seg plass blant rockens signalriff. Svaret er neppe, men det forringer ikke det bunnsolide helhetsinntrykket denne trioen gir. 5/6.
Aftenposten (NO)

Gitarist Hedvig Mollestad Thomassen har sammen med sine makkere Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer skapt et slags eget progressivt jazzrockunivers. Ikke riktig det ene eller det andre, men en stadig utfordrende, utvidende og staut bevegelig sjangerhybrid. Behørig rost, både i sceneformat og innspilt. Første gang jeg så powertrioen live, på Øyafestivalen i 2012, beskrev jeg det som bruddstykker av varsom, vakker metall. Varsomt er kanskje ikke lenger det første ordet som faller en inn i møte med det hardt dronende uttrykket. Det er likevel noe gjennomgående sympatisk i riffleveringen. Det være seg på det pågående beistet av et åpningsspor, den tilsvarende metallisk voldsomme avslutningen ”Lucidness” og ikke minst i den langt sløyere, landeveissmektende ”Jurasek” - tredje spor ut av de totalt seks som fyller albumet. Det kan være lett å la seg henføre av Mollestads eminente ferdigheter. Med god grunn. Det er gitaristen som driver frem lag med musikalsk spenning og spennvidde få gjør etter henne - eller har gjort før henne, for den saks skyld. Likevel er det samspillet som denne gangen fremstår som albumets sterkeste side. Dette er nemlig ikke bare en særdeles god gitarist, men en som spiller på de andres fremste strenger, og sammen løfter de i særdeles bred flokk. Nå er det ikke noe nytt at akkurat denne trioen kan by på massiv soundbredde. Her er det mest som forventet. Mer overraskende er det at det er i de mer langstrakte partiene, der det kan anes en søking i luften mellom slagene, teknikken virkelig trøkker til. Det være seg i bassens svai mot glatte jazzlinjer i ”Sugar Rush Mountain”, eller trommenes hastige progflørt i, under og mellom gitarens duvende driv i ”First Thing to Pop Is the Eye”. Men ”Smells Funny” er ikke et lett bekjentskap. Det er et album som vet å kreve noe av lytteren, både når det kommer til pust og utholdenhet. Intensiteten er høy, harmoniene røsker og river i stemningsleier i spennet mellom det urolige og skakt bedagelige. I likhet med deres senere utgivelser er det i lengde og låtantall nesten som en ep å regne. Mengden innhold levner imidlertid liten tvil om at formatet er helhetlig og slett ikke er noe kort mellomspill mens man venter på noe mer. Snarere er det en forlengelse, videreføring og bekreftelse på at slike intrikate instrumental-stykker gjerne har mer å gi jo flere omdreininger den får i spilleren.
Klassekampen (NO)

På et par av låtene her føles det som om Hedvig Mollestad egentlig burde kunne headline Tons of Rock på Ekebergsletta til sommeren, men la deg ikke lure, dette er langt mer enn ”bare” blytung, rå kraft. Sammen med sine makkere Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass, har Hedvig Mollestad virkelig funnet sitt eget groove, og skriver låter der bastant riffing og finheklede gitarflarn vikles om hverandre. Låttitler som ”Beastie, beastie” og ”Bewitched, dwarfed and defeathered” beskriver grunnstemningen, men vel så betagende er mer neddempede låter som ”Jurasek”. Det er jo selvfølgelig også navnet på hesten i ”Tre nøtter til Askepott” , men du verden for en skjønn låt det er, med Brekken på kontrabass for anledningen. Hedvig Mollestad skal ha stort bestillingsverk på Vossa Jazz til våren, og har fått ny oppdrift i sin allerede omfattende karriere.
Dagens Næringsliv (NO)

Hedvig Mollestad har vist igjen og igjen at hun er en av landets råeste gitarister. Nå er Hedvig Mollestad Trio klar med "Smells Funny", gjengens sjette album. Forset-tet er fortsatt sløye riff med store, gyngende groover. Black Sabbath har blitt nevnt et uttall ganger før når man har omtalt Mollestads musikk, men hun møter rocken sin med en jazzmusikers tenkemåte. Slikt blir det friske, nye toner av. Denne plata viser også at hun er en fremragende sologitarist.
Dagbladet (NO)

https://www.itromso.no

http://norwayrock.net

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product