www.runegrammofon.com

Get on the mailing list




Reviews RCD2208

Mulig jeg bare er litt lettrørt om dagen, men Kjetil Mulelid Trios andrealbum, etterlengtet i visse kretser, er så bittersøt og vakker at det er vanskelig å skulle konse på uvesentlige kriterier som teknikk og stil og sånt. Åpnings- og tittelsporet ”What You Thought Was Home” setter tonen. En langsom, vuggende groove der pianist og bandleder Mulelids uendelig mjuke anslag får tonene til å låte som dråper av glass, blåst forsiktig frem over trommis Andreas Skår Winthers romlige stemninger og Bjørn Marius Hegges sorgfulle bass. Lyden er ren og klassisk, og de som sammenlignet triostilen på forrige album ”Not Nearly Enough To Buy A House” (2017) med Bill Evans vil fortsatt ha rett, men denne gongen er det mindre løse samtaler og fritt fram-lekeplasser der alle er velkomne samtidig. Arrangementene er ryddigere, det harmoniske har fått større plass, og uttrykket er strippet ned til elegant enkelhet. Det betyr ikke at det ikke er plass til humor og snodigheter. Den slentrende ”Folk Song”, med et vandrende bassostinat og punkterte spionrytmer i trommene, er klassisk retrojazz med et snev av rosa panter. ”A Cautionary Tale Against A Repetitive Life” brytes opp midtveis av frittstående, gjentagende ensemblestøt, hakk i plata, før støtene langsomt glir over til å utgjøre den rytmiske ryggraden i siste halvdel av låten. Luringer. Det er likevel de ømme, introverte stykkene som utgjør de virkelige juvelen på denne innspillingen. Pianosoloen ”Far Away” kunne vært Steve Dobrogosz` bonusspor på Radka Toneffs ”Fairytales”, enormt klangfullt og lyrisk, og et ugjenkallelig bevis på 28 år gamle Mulelids talent som pianist. ”Bruremarsj”, signert bassist Hegge, er også et gullkorn, langsomt duvende i lavmælt gospel, med krusninger av både pop og soul i toppene. Sluttsporet ”Homecoming” setter et varmt punktum på en plate breddfull av kjærlighet. Hatten av.  
Jazznytt (NO)

Det er en lang kø med pianotrioer som venter på å behage norske ører, og det er godt, for det er virkelig et av formatene i jazzhistorien som lever videre. Og det er liten tvil om at Kjetil Andre Mulelid Trio vil kunne behage veldig mange av øreparene der ute. Dette er en samling interessante, ryddige og meget vakre komposisjoner fremført med sulten fremdrift. Det smekre pianospillet til Mulelid (som også står bak det utmerkede plateselskapet Øra Fonogram) får nødvendig motstand i det putrende spillet til den «lealause» trommeslageren Andreas Winther og den artige kontrabassisten og spellemannprisvinneren Bjørn Marius Hegge. Sistnevnte har skrevet den majestetiske «Bruremarsj» («Wedding March») som er perfekt om man tenker stå hvit brud i et ærverdig trehotell på Vestlandet. Ellers står Mulelid for materialet som veksler mellom kontemplative og mer sprelske melodilinjer, som i herlige «Folk Song».
Dagens Næringsliv (NO)

Medlemmene i denne trioen har mange jarn i elden. Dei har alle tre ei handfull prosjekt som dei aktivt tek del i, og dei respektive diskografiane byrjar å bli skikkeleg lange. Det er fort å gløyma at desse musikarane er +/- 30 år. Åtte av dei ni låtane er komponerte av orkesterleiaren sjølv, medan ”Bruremarsj” er signert Hegge. Trioen debuterte for to år sidan med ”Not Enough To Buy A House”, og sjølv om slektskapen er tydeleg, er både komposisjonar, arrangement og lydbilete denne gongen meir profilerte. Trioen er i ferd med å skapa ein distinkt signatur. Framleis står det melodiøse i høgsetet, og gospelpåverknaden finn ein til dømes i ”Homecoming”, og nemnde ”Bruremarsj”, men ”What You Thought Was Home” har ofte ein sær vri på melodikk, harmonikk og rytmikk som gjer denne utgjevinga meir fascinerande enn forgjengaren. Den musikalske samtalen er stort sett i ein klassisk Bill Evans-tradisjon, men også her tek dei grep, som i den rytmisk bastante ”Folk Song”. Det er ein sann svir å høyra korleis Mulelid og Skår Winther snor sine ytringar rundt ei fjellstø basslinje. Lydbiletet er svært ”demokratisk” og tett på instrumenta, og i låten ”Tales” svevar EST over vatna. Mulelid er ein flott improvisator som vågar å la linjene klinga ut. Ofte gjer han nett den vesle, men overraskande vrien på linja som gjer at han held lydaren i age.
Dag og Tid (NO)

Pianotrioen er et av jazzens klassiske oppsett. Piano, bass og trommer, det gir en klarhet i lydbildet som er lett å like, samtidig som musikerne står fritt til å utfolde seg som de vil. Med en uke mellom seg kommer to markante slike norske formasjoner ut med nye album. Begge er attpåtil sånne «jazzlinja i Trondheim»-band, som i motsetning til mange av sine samtidige har valgt å lage musikk på jazzens gamle premisser, men uten at det høres ut som gjentagelser av gamle suksesser. Kjetil Mulelid har med seg bassisten Bjørn Marius Hegge (en gjenganger i denne spalten de siste årene) og trommeslageren Andreas Winther. De har gitt ut ett album før, og legger seg i et melodiøst leie, ofte med en folkemusikkaktig tilnærming til musikken, som tittelen «Folk Song» antyder, og Hegges ene komposisjon «Bruremarsj». Melodiøse toner preger helheten, mens rytmeseksjonen sørger for å gi melodiene fleksible uttrykk. Låten «When Winter Turns To Spring» er så oppløftende som det går an nå som sommeren går over i høst… lykken er å ta seg tid til å høre på disse to platene en sensommermorgen, føle det indre velværet som brer seg gjennom lyden av piano, bass og trommer, for ikke å snakke om rommet mellom de tre instrumentene.
Dagsavisen (NO)

Mulelid Trio er i utgangspunktet en klassisk pianotrio, men har en egen evne til å balansere stoisk ro og improvisasjonstrang. "Homecoming" er et skimrende vakkert bevis på nettopp dette.
Deicmanske Musikkblogg (NO)

We're totally digging the direction they're headed towards. Check.
Nitestylez (DE)

https://www.stemmegaffel.no

https://jazzinorge.no

https://www.allaboutjazz.com

http://www.ivanrod.dk

https://salt-peanuts.eu

https://www.jazzhalo.be

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product