www.runegrammofon.com

Get on the mailing list




Reviews RCD2209

De har morsomme melodier, de dyrker det lekent vriompeisaktige og er ikke redd for å nærme seg noe nesten komisk i komposisjonene. Et tegnefilmaktig element. Gitarist Tom Hasslan har hatt et lite bluferdig forhold til shredden gitarestetikk, mer enn det som kanskje er vanlig i det norske kredible skronkbeltet, dominert av Krokofants plateselskap Rune Grammofon. Det er ingen trommeslager i Norge som mer enn Axel Skalstad legemliggjør det James Wood kaller the fun stuff i sin hyllest til The Who-trommeslager Keith Moon: ”There is no time-out in his drumming, because there is no time-in. It is all fun stuff”. Den tilnærmingen kan kræsje fullstendig i andre settinger, men i Krokofant nyter Skalstad og kompani fruktene av at de er morsomme. Skalstad spiller hver eneste konsert med et usynlig strå i munnviken og Hasslan avgir en lur, småfrikete vibb bak all pyroteknikken som gjør at han føles som en slags Lågendalens rappfingrede svar på kultgitarist (og Eagles-medlem) Joe Walsh. Om alt dette skravlet får Jørgen Mathisen, han nye i trio-Krokofant til å virke som gruppens straight man, stemmer kanskje det overfladisk, men han blåser mye av den friimprovisatoriske ilden inn i musikken som gjør at Krokofant virkelig passer inn i landskapet og er også livsviktig for det lettsindige, upretensiøse elementet i musikken deres, kanskje særlig når han spiller melodier på sopransaksofon… Det er endring i luften på ”Q”, hvor Krokofant er blitt til en kvintett med Storløkken og Flaten. Rart med ensembler, fem kan føles som mindre enn tre. I trioen kan mandatet være å løpe løpsk, men med flere på laget kan man innta mer avgrensede roller, dyrke atmosfærer mer, generelt sett roe egget litt. Alle har mer å sveve på toppen av, alle har mer å støtte under. Flaten går riktignok bananas her og der, men han er også en sindig tilstedeværelse som syr smarte, tykke linjer gjennom stoffet som Skalstad kan spille med eller mot. Hasslan får anledning til å ligge mer og spille svære akkorder ved siden av det majestetiske ulet til Storløkken, som konturene av et spøkelsesskip der han glir inn og ut av skodda. Plutselig står lyden av tangentene hans ut av høyttaleren, like lite til å ta feil av som en kjevle i knollen. Det spilles og riffes sedvanlig kjapt, bevares, som i det lynraske bluesrock-riffet som rammer inn mye av galskapen på «Q part 1». Den mer komiske tilbøyeligheten i Krokofant er fullt ut tilstede i «Q part 4», der går det også unna noe helsikes, men albumet preges av mer plass, både i betydningen headroom og langstrakthet, og tydeligere siktemål i enden av de episke sprangene enn tidligere. De to midterste komposisjonene er de mest gripende. Forholdsvis korte «Q part 2» samler seg rundt en bittersøt og triumferende melodi med en overraskende knekk. «Q part 3» lar en sørgmodig saxofonmelodi og såre gitararpeggioer som minner om Motorpsychos aller mest sentrale verk, «Un Chien d'espace», lede oss inn til det største, mest bombastiske progøyeblikket på plata, et staselig og fanfareaktig riff hvor Storløkken snerrer i bånn og Mathisen hviner henrykt og dramatisk på toppen. Så er man igjen ute i det fri, på all slags vis, de nye stemningene og låtmessige feringene på ”Q” murer ikke inn villskapen, men de gir den mer naturlige rammer. Alt tyder på at kvintetttilværelsen har gitt mersmak, de skriver visstnok mer materiale for øyeblikket og jager videre. Bra, for her skjer det noe.
Jazznytt (NO)

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product