www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST




Reviews MPCD101

These Norwegian sonic voyagers' almost-three-decade journey to the outer reaches continues, their focus barely shaken by the exit of long-serving drummer Kenneth Kapstad, replaced by Tomas Järmyr, who stalwarts Bent Saether and Hans Ryan credit with The Tower's heavier crunch. Certainly, Bartok Of The Universe's steel-armoured riffage and half-inched CSN harmonies conjures a beast that could slay latter-day Mastodon, but this double-set is no one-note riff-blitz: The Maypole eschews the trad-folk suggestion of the title for trippy, sun-soaked delirium; In Every Dream Home is a polymorphous treat liberally drizzled with Yes-juice; while the excursive Intrepid Explorer is exhilarating, a reminder of just how much fun prog can be, in the right hands. The Tower's refreshing absence of cynicism, boundless joy, never self-indulgent instrumental excursions and ample cosmic thrills make listeners feel like wide-eyed 11-year-olds dropping the needle on their very first proggy expedition. 4/5.
Mojo (UK)

Their complex time signatures and mind melting Hammond and Mellotron on The Tower (**** Rune Grammofon) certainly draw from the same well as prime-time King Crimson. Intrepid Explorer is how Motorpsycho also do Harvest-era Floyd and Stardust keeps things mellow, which the band excel at. In this instance they even approach CSN/ America territory, as does the even more West Coast infused The Maypole. It comes as absolutely no surprise to learn that this was partially recorded in L.A. That's not to say that this album suffers from a lack bludgeoning riffs though. An incredible band, that just get better with each release. 4/5.
Record Collector (UK)

Named after Russ Meyer's 1965 sex-and-splatter-fest, Motorpsycho have been Norway's foremost hard rock band since being formed in 1989 by bassist-singer Bent Saether and guitarist-vocalist Hans Magnus Ryan, releasing over 20 albums (notably 1993's Demon Box and 2006's Black Hole/Blank Canvas). Joined by new drummer Tomas Järmyr, this follow-up to 2016's Here Be Monsters is epic in every sense, its finely wrought missives sometimes stretching over 15 minutes and straddling early Crimson-style monolithic doom riffs, episodic Magma complexity, psychedelic balladry and stoner bludgeoning, topped by harmonised vocals worthy of Yes or CSN. Full-bore blasters such as the Satan's penis-mongering The Cuckoo, the Wagnerian swarm of Bartok Of The Universe and the 21st Century Schizoid Man-recalling title track were recorded at LA's White Buffalo studio. Calmer sessions at a Joshua Tree recording ranch then allowed more reflective outings such as Stardust and The Maypole. Most seat-clenching is the colossal Van Der Graaf-style dogfight of Ship Of Fools and the cosmic extrapolations of Intrepid Explorer, while A Pacific Sonata star-sails transcendent spaceways to vistas usually traversed by Carlos Santana. Motorpsycho's followers will hold this panoramic masterwork as a career peak, and it may even win some new disciples. A tower worth climbing.
Classic Rock (UK)

For over 25 years, Motorpsycho have constantly pushed at the limits of what´s possible within the rock format, becoming a prog band almost by default as their songs have got longer and more exploratory. Starting with 2008´s, Little Lucid Moments, they've gone through a remarkable purple patch over the past decade, producing an album practically every year while also finding time to soundtrack a series of theatre productions. Not everything´s been plain sailing, though. Last year, Here Be Monsters got some of the best notices of their career, but it was a surprisingly introspective album, its languid Floydian vibe sometimes tipping over into enervation and burnout. Then Kenneth Kapstad, the band's drummer for the last 10 years, announced his departure, leaving Motorpsycho´s founding duo of Bent Sæther and Hans Magnus Ryan to regroup and plan their next move. And what a move it is. The Tower is a major work in every sense, an expansive but consistently excellent double album, and nothing less than a creative rebirth. After all these years, it, quite astonishing how Motorpsycho are able to produce such quality material while still finding new angles on their core sound, something that speaks volumes about their sheer focus and commitment to the band ethos. In particular, new drummer Tomas Järmyr seems to have relit the fire in Motorpsycho's belly, with many of the songs here rocking harder than the band have done for some time, yet never just resorting to empty bombast. The opening title track perfectly captures the album's mood and its overwhelming sense of ambition, the dreamy fairground Mellotron intro leading into a classic three-part Motorpsycho riff that ripples with majestic power. Sæther and Ryan's Jon Anderson-esque harmony vocals are also present and correct — in fact, there, a number of times on the album where Motorpsycho resemble Yes minus the pseudo-classical pretensions, plus a dash of early King Crimson. The driving Bartok Of The Universe is even more dramatic, a cosmic battle hymn that hints at the baroque metal of prime-time Judas Priest and Iron Maiden. And then A.S.F.E. pushes even harder on the accelerator, fighting for the right to party at the end of the world. Of course, it´s not all breathless propulsion — Stardust and the epic A Pacific Sonata showcase the band, mellower, more reflective side, evoking summer evenings spent in the land of the midnight sun. But closing track Ship Of Fools returns to the widescreen art rock sound that defines The Tower, another big riff that passes through light and shadow before stretching off to the horizon.
Prog (UK)

Not nearly as epic as 2016's Here Be Monsters, but still plenty here for fans of these retro-rocking Norwegians, especially on the mantra-like riff-fueled finale of 'Ship Of Fools'. For those of you who'd like more Sabbath and lass Lifetime in your Elephant9 trunk.
Jazzwise (UK)

Etter som årene går, vi snakker om fra starten i 1989 og 28 år fremover, er det blitt stadig vanskeligere å definere Motorpsycho som band. De søker stadig nye måter å uttrykke seg, og klarer dermed å sprenge nye grenser for hvor langt de kan komme med musikken. The Tower er således en eventyrlig, enestående, episk reise inn i både kjent, og samtidig nytt musikalsk landskap. Dette er et mesterlig epos ut ifra enhver standard, like utrolig vakkert i sin avslutning som hardtslående og hypnotiserende i sin begynnelse. Det vil ta lang tid å avkle dens innerste hemmeligheter, forstå alle nyansene, eller sogar oppfatte ledetrådene. Det hele er ufattelig storslagen progrock, selv om begrepet på et vis blir for snevert. Trioen er fri for bombastisk selvhøytidelighet og unødvendig staffasje. De kan minne litt om både Yes og King Crimson, men da kanskje mest lydmessig. Motorpsycho tåler enhver sammenligning og står bunnsolid på egne bein. Hvert av de ti sporene fordelt over 85 minutter fortjener sin velfortjente plass. Etter hvert som musikken skrider frem er man hele tiden på tå hev, som om enhver tone, stemningsskifte eller riff har en skult betydning. Spenningen bevares gjennom hele verket. Etter at trommeslageren Kenneth Kapstad sluttet i bandet i fjor har Bent Sæther og Hans Magnus Ryan måttet tenke nytt. Inn kommer ny mann, trommeslageren Tomas Järmyr, og med ett er det som om bandet har truffet en ny kreativ topp. Det er tyngre og hardere, men også mykere med flotte ballader og med det avsluttende trekløveret, «A Pacific Sonata», «The Cockoo» og «Ship of Fools» tar de oss med inn i slags drømmeverden. Rock blir kunst, og noe større enn enkeltlåtene. For en gangs skyld er det vanskelig å trekke frem en enkelt låt, «Intrepid Explorer», «The Tower», «Stardust», «Bartok of the Universe», «A.S.F.E.» (A song for everyone) og de andre låtene har så mye egenart, energi og drama at det ville være helligbrøde å fremheve én på bekostning av de andre. Det er ytterst få plater det kan sies dette om. The Tower står frem som en mesterlig tilførsel, et overraskende nytt mesterverk i en katalog som overgår det meste fra før. Motorpsycho lever opp til betegnelsen: tidenes viktigste norske rockeband, som aldri slutter å overraske. Selv i dobbeltalbum-formatet klarer de å overgå seg selv. Vitaliteten har ingen ende og de reflekterer sin samtid og dens urolige tid med utsøkt fingerspissfølelse. Det er mer enn imponerende. 6/6.
Aftenposten (NO)

Hadde «The Tower» vært en film, ville kraften, størrelsen, bredden, mangfoldet og tyngden blåst lerretet i filler. Det nye dobbeltalbumet til trondheimsveteranene er umiskjennelig Motorpsycho, men på samme tid noe helt uhørt fra den kanten. Det er en ekstatisk utblåsning på over 80 minutter som avslører hittil uoppdagede musikalske impulser hos et av Norges mest internasjonalt anerkjente rockeband, ispedd helt nye følelsesspekter som transformeres inn i nye sett arrangementer og ideer som kjennes intuitive og ubevisst framelsket til perfeksjon. De ti låtene inkluderer muligens bandets letteste, fineste og mest finurlige øyeblikk i karrieren, samtidig er «The Tower» deres mest komplekse og sammensatte verk, en manifestering av hvordan den uforbeholdne fantasien kan temmes og omdannes til stor kunst. Kort beskrevet er «The Tower» en gjenfødelse av bandet Motorpsycho. Hvor mye Järmyrs inntreden bak trommene har hatt å si for hvordan «The Tower» har utfoldet seg, er vanskelig å si, men det er en energi i trioen og samspillet denne gangen som løfter absolutt alle bestanddeler i musikken til nye høyder. Det er så tett, komplisert og likevel gjennomlysende klart og distinkt at man blir svimmel av mindre. Omslaget på «The Tower» prydes da også av Håkon Gullvågs «Babels tårn», et Hieronymus Bosch-lignende maleri over hans visjon av tårnet som strekker seg mot himmelen. Strekker seg gjør også Motorpsycho, som om Boschs helvetesdemoner skulle glefse etter dem nedenfra. Resultatet er pur magi. Åpningslåtene «The Tower» og ikke minst «Bartok Of The Universe» (tidenes tittel?) er tunge, harde og majestetiske grøftegravere som pløyer over tundraen og samler impulser fra den delen av rockehistorien som bandet har gener fra, den tidlige tungrocken, den psykedeliske utblåsningen som lå i Grateful Deads beste øyeblikk og de intrikate, dronende progteppene som ble lagt av alle fra King Crimson til Can til Yes. Black Sabbath skal nevnes i samme åndedrag, også en av de inspirasjonskildene en utenforstående lett vil inkludere i Motorpsychos oppbygning av dette tårnet av et dobbeltalbum, uten at de nødvendigvis er det annet i ekkoet av de storhetene som Sæther og Snah mer eller mindre bevisst har i blodet. Ikke minst hører vi Motorpsycho selv, brokker og bruddstykker lik skrømt i skyggene, men som blåses vekk like fort som de dukker opp. Det fortsetter mot lyset med «A.S.F.E.», albumets mest lokkende, smittende og umiddelbare progpoplåt, som tar fyr allerede i introen og står igjen som et mesterverk i seg selv. Tittelen «A.S.F.E.» står for «A Song For Everyone», noe som for en gangs skyld kunne vært en plakatbeskrivelse for et helt Motorpsycho-album i seg selv. Refrenget kyler deg i retning den minimalistiske og antydningsvillige «Stardust». Den viser antakelig bedre enn noen andre låter på albumet Järmyrs allsidighet og videre påvirkning på innspillingsprosessen, som har funnet sted dels i Los Angeles, dels i mytiske Joshua Tree, der nettopp «Stardust» er innspilt. Man kan lett se for seg et hakeslepp under en stjernehimmel i Mojaveørkenen når man hører denne, og en tilsvarende varm bris i «The Maypolet». Men før den kommer «In Every Dream Home», en tung rakker hvis tandre midtparti får deg til å tenke på Jethro Tull eller kanskje i enda større grad Sweet Smoke, nydelig rufsete og inderlig før lemmen faller tungt over det hele. Så er vi over på side to, eller side tre og fire om man tenker vinyl, og etter «The Maypolet» strekker Motorpsycho seg lenger enn noensinne. «A Pacific Sonata» er med sine over 15 minutter albumets lengste, og den følger et godt stykke den klassiske Motorpsycho-dramaturgien før den åpner landskap fulle av overskudd, som om Sæther og Ryan ser ut over horisonten for første gang med nysgjerrige blikk. Den halvparten så lange «The Cuckooo» er en av albumets og dermed også bandets tyngste og mest komplekse låter noensinne, en eksploderende og nådeløs kontrast til avslutningen «Ship Of Fools», også den kvarteret lang og som etter den enkle, hypnotiserende begynnelsen etablerer seg som et veiskille innen bandets tolkning av krautrocken, der den eksperimentelle og improviserende jazztangeringen bringer oss lysår inn mot bandets psykedeliske gjemmer. Låtens sammenstilling av elementer og bestanddeler, på et generelt storverk hvor alt har sin plass og bidrar til et tårn av perfeksjon. er en perfekt avslutning på et album du tross lengden håper aldri ender. Hvor ofte kan man si det om et dobbeltalbum? 6/6.
Dagsavisen (NO)

Forgjengeren «Here Be Monsters» var i mine ører et vellykket album, det låt som bandet gjenoppdaget gleden ved den gode melodien. Bandet trengte å roe litt ned etter flere gigantprosjekt, og det gjorde strengt tatt vi lyttere også. Det fungerte. Kanskje var «pustepausen» også en forutsetning for den vitaliteten de nå utstråler på «The Tower», et nytt medlem i trommis Tomas Järmyr gir også en vitamininnsprøytning. Lydene fra Motorpsycho-leiren på forhånd bar bud om et hardere, råere album enn vi har fått på lenge. Det stemmer bare delvis. Det låter riktignok tungt, med høy riff-frekvens. Samtidig er det aldri på noe tidspunkt et overstyrt råtass-album. Riffene er ofte seige på grensen til stonerrock, og de har definitivt ikke landet helt etter den melodiske og psykedeliske trippen fra forrige album. Her er det mange varme harmonier, melodienes pastorale preg er der fortsatt -ikke bare på de to «hvilesporene» «Stardust» og «The Maypole» (begge innspilt i Rancho De la Luna, i motsetning til resten, som er innspilt i Los Angeles). Ikke minst har tangentene fått større plass enn vanlig, mange av låtene har keyboardmotiv som bærende element. Det gjør albumet til noe mer og lettere enn mastodonten som ble antydet, med nok variasjon, lys og skygge. Åpnings- og tittellåten varsler mye av det som skal komme, med en fin dualitet mellom et blytungt riff og vakre, harmonisterke melodistrekk. En låt som fint representerer den musikalske grunntanken på albumet. Så går det slag i slag, med litt rutinepreget 70-tallsprog på «Bartok of the Universe», «A.S.F.E.» - uimotståelig med sin miks mellom intenst krautrock-kjør og stadionrock-koring. «Intrepid Explorer» er halvt psykedelisk raritet, halvt euforisk rockmonster. «In Every Dream Home» starter nær stonerrock-klisjeene, men folder seg flott ut med et fløytetema som nekter å forlate skallen. Kvarteret lange «A Pacific Sonata» er min personlige favoritt. Den gir oss en bedårende melodi og en enda mer bedårende Snah-solo. Halvveis skifter den ham, blir hissig og stakkato under en repeterende pianofigur. Særlig Järmyr får vist fram elastisk nærteknikk. Hans inntreden gir ingen umiddelbar sjokkopplevelse. Først og fremst utmerker han seg som en ekstremt lydhør og musikalsk trommis som glir sømløst inn i bandet - men man kan ane noe mindre ornamentering, en ikke like maksimalistisk stil. En av årsakene til at «The Tower» sjelden føles overlesset og utmattende? «The Cuckoo» deler tittellåtens fine veksling mellom tyngde og melodi, før «Ship of Fools» runder av det hele. Spilledåse i loop avløses av storslått tungrock, før de skifter takt i tredje del og leker herlig med tension/release-effekten. Rett før timinuttersmerket klemmer inne et rullende kirkeorgeltema som sørger for velkommen uorden, og etterlater oss med lyst på mer. I stedet for rendyrking av en Motorpsycho-nisje, er dette blitt et utsøkt balansert album, med en lekenhet og et overskudd vi kanskje har savnet hos dem en stund. 5/6.
Adresseavisen (NO)

Det var mange som ble dypt bekymret da trommeslager Kenneth Kapstad forlot den norske rockinstitusjonen Motorpsycho, etter å ha bidratt til en herlig revitaliseringsperiode som varte i ti år og var på høyde med eller mektigere enn gullalderen på midten av 90-tallet. Men etter å ha gått rundt omkring med ørene på stilk i det veldige tårnet de har skapt sammen med den nye trommeslageren Tomas Järmyr, er det ingen grunn til å frykte fremtiden. «The Tower» er full klaff, en dobbelt-cd delvis innspilt i Los Angeles som viser et band i full kok, nesten tyngre enn forrige gang, med færre jazzelementer og mer vekt på ekstreme riff, store som fjell. Men her er også muligheter for litt deilig luft i ansiktet, som «A Pacific Sonata», som minner om Eric Matthews og breezy LA-pop fra tidløse dager. Flere av låtene varer i et kvarter, men Motorpsycho er rett på sak hele tiden.
Dagens Næringsliv (NO)

Den harde og gylne kjernen i Motorpsycho, Hans Magnus Ryan og Bent Sæther, er tilbake med ny trommeslager og sin beste utgivelse på år og dag, som fortsetter å vokse ved gjentatte høringer. Og de har også lagt inn et av sine fineste space boogie-øyeblikk på lang tid, der «ASFE» oppsummerer noe av overskuddet på dette doble albumet: There is a song for everyone. And a singer for every song.
Klassekampen (NO)

Siden starten i 1991 har Motorpsycho opparbeidet seg status som et av de viktigste rockbandene her i landet, og heldigvis tyder ingenting på at de har tenkt å hive inn håndkleet med det aller første. Mange artister glattes gjerne ut med årene, og oppfinnsomheten fra tidlig i karrierene byttes ut med rutinepreg, venstrehåndsarbeid og jevnlige avskjedsturneer. Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan utgjør her det hederlige unntaket, og viser her at også rockband kan eldes stilfullt. Trommisene i bandet har det derimot blitt litt større gjennomtrekk av. Originalmedlemmet Håkon Gebhardt forlot bandet i 2005, og dette er bandets første album siden Kenneth Kapstad takket for seg i fjor. Svensken Tomas Järmyr ble tidligere i år introdusert som erstatter, og bidrar sterkt til at Motorpsycho går som et usedvanlig velsmurt maskineri på dobbeltalbumet «The Tower». Motorpsychos albumkatalog begynner å få en størrelse få - om noen - andre norske band kan måle seg med, og deres egenskap til å revitalisere seg med nye uttrykksformer kan ha noe med bandets levedyktighet å gjøre. På «The Tower» er det mye nytt, men jeg vil påstå at fansen også får mye av det beste bandet har å by på i én og samme gavepakke. Her får vi først og fremst Motorpsycho som et helstøpt rockband, med popteften fra «Let Them Eat Cake» og eksperimenteringen fra «Trust Us» som dynamiske virkemidler. Albumet åpner på smakfullt vis med tittelsporet, som også gir en god indikasjon på hva resten av plata har å by på. Her er tung riffing og melodisk pop flettet sammen med den største selvfølgelighet. Den påfølgende låta «Bartok of the Universe» forsterker den brede beinstillingen ytterligere med lange gitarsoloer og elementer av progrock. De tar dette videre til «A.S.F.E», der introen kan sies å være et ekstremt dårlig kamuflert nikk til klassikeren «Paranoid» av Black Sabbath. Corny, men helt innafor. Dette er også en av de låtene på skiva det ikke går an å sitte stille til, og hvor Järmyrs trommespill virkelig glitrer. Det virker som om bandet har hatt det gøy med denne innspillingen, som for eksempel på «In Every Dream Home», hvor riffet nesten har en slags pueril og enkel glede over seg, inntil låta naturligvis utvikler seg til en salig hippie-jam med en høyst passende tverrfløytesolo. Flere høydepunkter i den litt roligere enden av skalaen dukker også opp, som på den drøyt 15 minutter lange popperlen «A Pacific Sonata», hvor bandet beveger seg så langt ut på vestkysten at man nesten begynner å lure på hvor det blir av saksofonisten. I låta «Intrepid Explorer» går bandet for en mer dunkel stemning, til å bli skoleeksemplet på hvordan gitar-feeding over et bassriff med omtrent en tone i rundt fem minutter ikke blir kjedelig. Her er det også tettpakket med smakfulle detaljer og fiffige overganger som gjør at dette er et album som vokser på lytteren. Avslutteren «Ship of Fools» fanger også opp live-energien bandet er kjent for på en god dag, og setter med det et verdig punktum for bandets beste album på lenge. Produksjonsmessig er dette nok det beste Motorpsycho har gjort, og albumet låter helt fantastisk, med et dypt og rikt lydbilde. Dette er ei skive som kommer til å få mye rotasjon hos meg fremover, og jeg ser virkelig fram til å høre disse låtene live. 6/6.
iTromsø (NO)

Efter fem år är norska Motorpsycho tillbaka i det dubbelformat som gjorde ”The death-defying unicorn“ till en sådant hallucinatoriskt mästerverk. Och så tillbaka man är! ”Bartok of the universe” tungsvänger på ett sätt som jag annars hört endast från Bill Ward-Black Sabbath. Genomklistriga ”A.S.F.E” är sju monumentala minuter där den sjungande basisten Bent Saether byter baston först i den sista. Här hörs ”Intrepid explorer”, vilken med sina utsökta sångstämmor och sitt långa instrumentalparti är ett prakt-exempel på strukturerad psykedelia. Sedan akustiskt näpna ”Stardust” och närmast popbetonade ”The maypole”, som båda kunde ha varit skrivna av Stephen Stills. Och mot slutet de två episka brakpartajen ”A pacific sonata” och ”Ship of fools”. Bägge tungt monotont malande, men samtidigt fjäderlätt och harmoniskt melodiösa; en kornbo som gör Motorpsycho unika. Bent Saether har sagt att låtarna på ”The tower ” är inspirerade av valet i USA 2016. Tur att något gott kom ur den omröstningen. 9/10.
Sweden Rock Magazine (SE)

http://teamrock.com

https://www.dagbladet.no

https://www.disharmoni.no

http://blogg.deichman.no

http://arildronsen.no

http://salt-peanuts.eu

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product