www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST




Reviews RACD114

Nordic giants' mercurial 1997 opus now expanded to 6-CDs including rarities and live set. Features Pills, Powder & Passionplays' exquisite indie-pop and cosmic improv Un Chien d'Espace. 4/5.
Mojo (UK)

Det er gode tider for Motorpsycho-fans. Selv om bandet mistet den vanvittig pulserende trommeslageren Kenneth Kapstad etter utgivelsen av veldig gode «Here Be Monsters» tidligere i år, ser fremtiden lys ut. Og fortiden. I dag utgis bandets fjerde reissue-boks, som tar for seg den omfattende og eksperimentelle «Angels and Daemons at Play» fra 1997. Platen er delt opp i tre som først tenkt, mens ekstramaterialet inkluderer en hel, lang konsert tatt opp av NRK, og en rekke outtakes og sjeldne kutt. Til sammen seks cd-er fulle av musikk fra et av de store norske bandene, med en snasen booklet med essays og foto og alt som hører med til en lang dag i adventsgodstolen.
Dagens Næringsliv (NO)

Jeg burde nok snakke med en psykolog», sukket han matt. Han fortsatte beretningen om lagerplassen han betaler i dyre dommer for. Fire ganger fire kvadratmeter i en betonghule under byen, stadig mer gjengrodd av vinyl, cd-bokser, musikkbøker og annet brukerutstyr for en musikkelsker på kjøret. Ivar-hyller skrudd sammen i en feberhet rus av dårlig og forvirret samvittighet rivende i kroppen. Pappesker og plastbokser. Pappa som «bare skal en tur på lageret», for å bli borte i timesvis. «Hvor mye koster en time hos psykolog, egentlig?». Jeg kjenner et titall slike samlere. Som bygger ut garasjer, ommøblerer kjellerstuer, leier dyre kvadratmeter bak anonyme fasader eller rett og slett lever midt oppi det. Folk i besittelse av mer fysisk format enn de noensinne vil rekke å lytte gjennom, langt mindre etablere et personlig forhold til. Grepet av en mani, en besettelse. Enda et nytt bokssett med Grateful Dead ned i handlekurven og inn i hyllen. Pakker i posten. Plastposer fra Big Dipper. Små biter av verden som samles ut fra følelser fremfor fornuft. Må ha det. Bare mitt. Det klinger som en idé til en Øystein Sunde-låt, om den ikke allerede er skrevet. En selvskreven fortelling. Det er kanskje dårlig gjort å rette Motorpsycho for smed her, men få andre (norske) band har vært like ekstreme i sin omgang med ulike formater, spesielle utgaver og eksklusiviteter av typen «limitert-sjutommer-på-gjennomsiktig-vinyl-i-kun-to-hundre-eks.». Bandets trofaste psychonauter har selvsagt hyllemetere med plast, papp og vinyl sirlig sortert under M, en samling som bare utvider seg i takt med trøndernes evige musikalske overflod. Et band som, fantastisk nok, aldri slutter å spille og produsere (på svært høyt nivå, får jeg skynde meg å legge til). Siden 2010 har også gruppens utgivelser fra 90-tallet blitt gjenutgitt i overdådig drakt. Sist ut er seks hele cd-er med albumet Angels and Daemons at Play, opprinnelig utgitt i 1997. Etter snart 30 år som band er det ikke så rart at de kjenner et behov for å nedtegne sin definitive historie, og i kjent Motorpsycho-stil er det gjort ut til fingerspissene. B-sider, uutgitte låter, liveopptak og sideprosjekter er støvsuget frem og satt sammen på musikalsk vis. Samlingen kompes av et utfyllende hefte med detaljert informasjon på matt papir. Cd nummer fem og seks er i sin helhet viet et konsertopptak fra Rockefeller, produsert av den avtroppede radiolegenden Harald Are Lund. Bandets velutviklede univers får dermed ytterligere solsystemer og galakser som blodfansen kan oppdage, mens det for en stakkars jordboer muligens fremstår som i overkant drøy kost. Endelig fri? Desto hyggeligere er det å bruke tid med originalalbumet, av mange regnet som en skikkelig oddball i bandets diskografi, et album som låner mer enn sin tittel fra romvesenet og jazzmusikeren Sun Ra. Motorpsycho på sitt mest trassige og søkende, en direkte reaksjon på det mer strømlinjeformede og Spellemann-vinnende albumet Blissard fra året før. Som nevnt i omslagsteksten, var 1997 året for de store musikalske frigjøringsprosjektene i alternativrocken (Blur: Blur, Radiohead: OK Computer osv., osv.), og Angels and Daemons at Play er intet unntak. Med sitt tankegods hentet fra jazzens mest spirituelle sider søker trønderne mot galaksene i frie former, hør bare på den stadig omskiftende suiten «Un Chien d’Espace» (her i tre versjoner). Som tidsmaskin er boksen en fin påminnelse om rockens iboende kvaliteter, og et øye­blikk i tiden da Motorpsycho (sett med norske øyne) befant seg i stormens øye. Motorpsychos serie av gjenutgivelser på Rune Grammofon er monumentbygging i stort og selvsikkert format, som kan få langt større og mer populære artisters forvaltning av egen arv til å blekne. Mest av alt minner den meg om min egen fillete musikksamling som råtner på rot der nede i kjellerboden. Det er mye dårlig samvittighet i den også.
Morgenbladet (NO)

Mens veien videre er usikker for Motorpsycho, fortsetter bandet å se seg tilbake, med det som må være norsk rockhistories mest omfattende gjenutgivelsesprogram. Hele seks cd-er fyller «Angels and Daemons At Play»-boksen, den utvidede utgaven av bandets 1997-album. Den kommer etter 4cd-utgavene av bandets sentrale 90-tallsalbum «Timothy’s Monster», «Blissard» og «Demon Box», slik at Motorpsycho de siste fire årene har utgitt 18 cd-er med arkivmateriale. Også årets boks er uunværlig. Den inneholder «Angels And Daemons At Play»-albumet slik det først kom ut, fordelt over tre ep-er, og det er slik det høres best ut. Her må man snu plata tre ganger. Platas midtparti er sentrert rundt den episke jazz-inspirerte komposisjonen «Un chien d’espace», som stadig klarere fremstår som en ny vei videre for Motorpsycho. For bandet åpnet den for en annerledes og fruktbar form for improvisasjon, og er fortsatt ofte et midtpunkt i Motorpsychos konserter. Slik utgivelsen er nå fremstår cd2 som et eget album, og som et høydepunkt i hele Motorpsychos katalog, for de av oss som liker når de strekker seg ut og groover. Albumet, det vil si cd-en, virket liksom alltid litt snau da den kom. Her får englene og daemonene fri utfoldelse. På dette tidspunktet hadde Motorpsycho begynt å snakke (og spille) høyt om jazz, det var det ikke så mange andre i norsk rock som gjorde midt på 90-tallet, vi så rart på dem da de sa «Coltrane» eller snakket om en eller annen farao Sanders. Dette var lenge før Audun Vinger var begynt i Jazznytt. Så kom altså Motorpsycho med et album oppkalt etter en Sun Ra-plate, fortsatt godt innenfor rocken, men med vellykket preg av improvisasjon. Ikke lenger bare harving på enkeltriff gjennom lange låter, slik de hadde gjort til hypnotisk effekt på sine foregående album... Blant raritetene og det tidligere uutgitte materialet er det fire-fem gitarpartier med Snah som alene er verd boksen - for eksempel: Den langstrakte gitarsolen på «Flick Of The Wrist». Wah wah pedal-jobbingen på «Have Spacesuit Will Travel». Det snurrige riffet på «Star Dancer Car Cancer», deres protestlåt mot riving av bydelen Svartlamon (fæl låt, men den gjorde nytten, Svartlamon står fortsatt!). CD 5 og 6 fylles av et konsertopptak fra Rockefeller, mars 1997, i opptak gjort av NRK og allestedsnærværende Harald Are Lund. Det store poenget her er åpningen, eller oppvarmingsbandet, Helge «deathprod» Sten som fremfører sin halvtimes lange komposisjon «Komet». Lange, feltopptak-aktige lyder supplert med Ole Henrik Moe som spiller sag så det synger. Så radikalt dette fortsatt lyder, og så radikalt det var å åpne en lørdagskveld på Rockefeller med dette! Selve konsertopptaket som følger er, vel, helt OK, med litt sånn flat NRK radio-lyd. Men jeg er veldig glad for å høre igjen den forrykende og ukarakteristisk funky «Into The Sun», Grand Funk Railroad-cover som Motorpsycho ga ut på en splittsingel en gang tidlig på 90-tallet, og som jeg av og tvil blir i tvil om faktisk eksisterer, siden jeg ikke finner den i kassene mine lenger. Her spiller de den iallfall, huhei! Og sånn kunne denne utgaven av Motorpsycho altså høres ut på en god kveld. Etter vårens fine album «Here Be Monsters» har Motorpsychos trommis det siste tiåret Kenneth Kapstad sagt opp jobben. Motorpsychos harde kjerne Bent og Snah har ikke funnet noen erstatter ennå. Vi får håpe at Motorpsycho igjen vil bli et spillende band. Hvis ikke, får vi se fram til boksene fra Kapstad-perioden.
Dagsavisen (NO)

Tittelen på Motorpsychos sjette album var en variasjon av Sun Ra and His Myth Science Arkestras «Angels and Demons at Play» fra 1960. Sun Ra var en av de mest eksentriske musikerne i verden, og hadde på egen hånd oppfunnet kosmisk jazz, komplett med egne skapelsesmyter. En lignende himmelstige var det Motorpsycho klatret på i 1997. Spesielt var det merkbart på den mektige og omfangsrike «Un chien d'espace». Denne låten ble en nøkkelsang for bandet, og viste at de kunne legge ut på musikalske reiser i de fleste retninger. Den ble opprinnelig fremført i forbindelse med en visning av avantgarde-stumfilmen «Un Chien Andalou», og finnes her i tre varianter: studioversjonen, urfremføringen høsten 1996 og en live-utgave fra Rockefeller i mars 1997. Nettopp denne konserten er et av de aller beste argumentene for å skaffe seg denne boksen. Opptakene utgjør den femte og sjette cd-en her, og viser et Motorpsycho i tilnærmet topptrimmet utgave, etter en lang rekke konserter i Europa året før. Det er trioen som utgjør kjernen på scenen, med sporadisk hjelp av Helge «Deathprod.» Sten, Ole Henrik Moe, Knut Aalefiær og Marius Sørbye. Konserten innledes med et stykke for «audio virus» og sag, med Sten og Moe i hoved-rollene. Deretter harver Motorpsycho gjennom seksten av sine beste låter på denne tida, noe som også er en headtrip gjennom noe av det fineste norsk rock kunne tilby. Det er vel ikke prikkfritt fremført hele veien, men settet har nerve, trøkk og masser av adrenalin. Motorpsycho har alltid vært et band for platesamlere, antakelig fordi de også selv elsker fysiske formater. I sin tid kom «Angels and Daemons At Play» ut i tre forskjellige utgaver. Først som tre cd-ep'er i begrenset opplag. Og deretter som enkelt cd, minus to spor, samt en dobbel lp. På denne boksen foreligger cd-utgaven som den opprinnelig var tenkt, noe som utgjør de tre første platene. Den fjerde cd-en tar utgangspunkt i den fine ep-en «Starmelt», og byr dessuten på flere tidligere uutgitte kutt, samt spor som bare dukket opp på forskjellige samleplater. Til sammen er dette blitt en innholdsrik utgivelse, med nok eksklusivt materiale til å få de fleste Psychonauts til å entre romskipet nok en gang.
Klassekampen (NO)

«Angels and Daemons at Play» er fortsatt ikke Motorpsychos beste album. Luksusutgaven tydeliggjør likevel at det kanskje var viktigere enn vi trodde. La det være sagt med en gang, «Angels and Daemons at Play» (1997) har aldri vært blant mine favorittalbum med Motorpsycho - verken da den kom eller sett i bakspeilet i senere år. Innklemt mellom kontante, umiddelbare «Blissard» (96) og monumentale «Trust Us» (98) føles den søkende, nølende og litt løs i fisken, den gir et inntrykk av et band som ikke helt vet hvilken vei de skal gå. Det gjorde de kanskje ikke heller. De var tilbake til trioformatet igjen, med de utfordringer det medførte, de var blitt bitt av jazzbasillen (tittelen er en utilslørt hyllest til Sun Ra), og de måtte forholde seg til den stadig større populariteten i kjølvannet av «Blissard». «AADAP» er riktignok preget av mye av den samme maksimalistiske «ja takk til alt» -tilnærmingen som gjorde «Timothy's Monster» (94) så vellykket, men uten det samme overskuddet og låtmaterialet. Albumet ble først gitt ut på tre cd-er (selv om musikken kunne fått plass på en), trinnvis i løpet av tre uker. Kanskje bidro oppdelingen til inntrykket av at plata ikke helt henger sammen. Retter den nye luksusutgivelsen opp inntrykket, i kjølvannet av svært vellykkede nyutgivelser av «Timothy's Monster», «Blissard» og «Demon Box»? Også her er det originale albumet fordelt på tre cd-er, i tillegg får vi en cd med b-sider, rariteter og outtakes, mens de to siste platene er satt av til bandets konsert på Rockefeller 14. mars 1997. En konsert som ble sendt på NRK radio i redigert opptak, men som her presenteres i all sin 2,5 timer lange, lurvete og energiske prakt - komplett med det halvtimelange Deathprod-verket «Komet» som åpning. På raritets-plata finner vi blant annet Svartlamoen-kampsangen «Star Daner vs. Car Cancer», vi får også en demoversjon av «Baby Jesus», som senere dukket opp på Sanderfingers debutalbum. Og ikke minst den klassiske Knutsen & Ludvigsen-coveren «Syk» med Snahs mamma Winnifried på vokal! Mye artig, og sammen med fantastiske albumspor som kraftpoplåtene «Walking on Water» og «Starmelt/Love-light» , det såre eposet «Un Chien d'Espace» og tristessen «Stalemate» bidrar det til flere timers Motorpsycho-kos. Selvsagt opphøyd gjennom et eksemplarisk detaljert og opplysende hefte. Selv om tåka som omga albumet den gangen letner noe gjennom et kontektstualisert gjenhør, står jeg likevel på at albumet som sådan er et litt musikalsk formløst og uforløst hvilesteg for Motorpsycho. Samtidig blir det tydelig hvorfor det likevel er et viktig Motorpsycho-album: Mange band har begynt egenrådig, før de gradvis har blitt mer strømlinjeformede og spist opp av sin egen suksess. Motorpsycho var også til en viss grad på vei dit, riktignok på sitt særegne vis. «AADAP» er viktig fordi den er bandets første virkelige brudd med forventningene fra bransje og publikum. I stedet for å surfe på «Blissard»-bølgen med mer av det samme, tok de ett steg tilbake og to til siden - fordi de kunne og ville. En mentalitet og selvtillitserklæring som har preget bandet og vår oppfatning av dem siden. Her er det Motorpsycho som bestemmer, vil du værra med så heng på. Så er det jo enormt stas å fordype seg i en materie som er forvaltet og presentert med slik kjærlighet. Bandets nyutgivelser er riktignok nerdete nok for de fleste, men først og fremst representerer de karrierekontroll og en kulturhistorisk dokumentasjon på høyeste nivå - til etterfølgelse for andre med mer slepphendt forhold til egen katalog og produksjon. Luksusutgaven av «Angels and Daemons at Play» ender ikke opp som bandets beste, men er like fullt en essensiell del av det som vil ende opp som det foreløpig mest omfattende og imponerende dokumentasjonsprosjektet i norsk rockhistorie.
Adresseavisen (NO)

Motorpsycho er muligens det bandet som mest av alle definerer begrepet Indierock i mine ører, under forståelsen av at de gjør nøyaktig som de sjøl vil til enhver tid, hvorenn sært det måtte føles for utenforstående — om de føler for en halvtimes jam på scena eller på skive, ja — så gjør de bare det. Slikt skapes kult-legendestatus, og dette har skaffet dem en verdensomspennende og velfortjent kred få nordmenn kan skyte piler etter. Til nå har de reutgitt lekre deluxe-bokser av "Timothy's Monster", "Blissard" og "Demon Box", og nå har da turen kommet også til AaDaP, drøyt nitten år etter de originale tre EPene utgivelsen bestod av som kom ut i et opplag på 500x3. Tillagt disse er nå en fjerde disk med underkjent og uutgitt materiale, og boksens to siste disker inneholder uredigert opptak av bandets smått sagnomsuste konsert på Rockefeller i '97 med hud og hår, t.o.m. Deathprods halvtimelange supportintro er inkludert. Denne konserten fanger på de fleste måter kvintessensen av bandet på den tida og kunne lett ha stått på egne utgivelsesbein — et obligatorium for alle fans! Ellers er det også mye kult å finne blant rejektene på skive fire, men det er samtidig nokså tydelig hvorfor mange av sporene havna akkurat der de gjorde. I perioden rundt denne skiva var trolig bandet på en musikalsk søken, større enn både før og etter, for dette er Motorpsycho på sitt kanskje mest eksperimentelle, og materialet spriker veldig. Det er fryktelig mye rart på disse diskene, og stilmessig all over this place and the next. Samtidig er denne eklektikken noe av utgivelsens styrke; det er vanskelig å bli lei, og en oppdager stadig nye ting — selv om jeg vel ærlig skal innrømme at jeg ikke har originaldiskene. Like fullt et flott gjenhør — en trenger kanskje borti tjue år på å fordøye førsteinntrykket av denne skiva, hva vet jeg. Summa summarum, en lekkerbisken for alle fans, selv om de originale EPene kanskje framstår musikalsk som noen hakk mer utilgjengelige enn deres tidligere deluxe-utgitte skiver.
Norway Rock Magazine (NO)

https://dalstonsound.wordpress.com

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product