Reviews MPCD105
Kingdom Of Oblivion isn't the first time that Trondheim, Norway's Motorpsycho have had something of Hawkwind about them, but early listens suggest it might be slightly more 'windy than usual. Even the song titles evoke a similar type of sci-fi literature — "Dreamkiller" and "At Empire's End" in particular sound like lost Michael Moorcock book titles. At its most aggressive — as on the opening track "The Waning (Pt 1&2)" — the album recalls the cosmic crunch of 1975's Warrior On The Edge Of Time, its churning riffs flexing beneath hooks that are as arresting as the guitar muscle below. There is even a version of "The Watcher" which, tellingly, is closer to the version from Doremi Fasol Latido than to Lemmy's reworking of the song for the first Motorhead record. In spite of this obvious fascination with the UK space rockers, Kingdom Of Oblivion is by no means an exercise in emulation. Though it's the more brash and brawny pieces that initially stand out — such as "The United Debased" which recalls the frenetic energy of 2006's Black Hole/Blank Canvas — it's the more introspective tracks that grow in character, gradually revealing a melodicism that provides more sustained appeal. Without the layers of grease and grit that pervade its more boisterous sections, Hans Magnus Ryan and Bent Sæther's delicate harmonies flourish. "Lady May" pairs spindly acoustic guitar with vocals that are more English folk than Norwegian rock, while "Cormorant" closes the album with an ambient wash that swells with rising tension until it finally breaks into an instrumental jam that's not far off Fleetwood Mac's "Albatross". Set against the brutish urgency of some earlier tracks, these more pensive moments provide much needed balance, bolstering rather than obscuring Motorpsycho's overall sonic character.
The Wire (UK)
On the opening bars of The Waning (Pt.1&2) the chugging riffs and dual lead guitars winding around Motorpsycho's trademark harmony vocals sound like a cross between Thin Lizzy and Deep Purple. And even though there are some oddly timed chord changes thrown in to wrong-foot the listener, this song signals the fact that Kingdom Of Oblivion finds Motorpsycho at their rockiest, and that's very rocky indeed. But typical of the group it's a lengthy collection and the whole story reveals itself to be even more complex than that. It comes as no surprise to find out that the album is largely constructed from riff ideas that didn't quite fit the more psychedelic moods of last year's The All Is One, but have now found a home. Motorpsycho have always been adept at relentless motorik riffing, but on the title track they err more towards heavy rock swagger with chord sequences like sheets of steel riveted together, decorated with keyboard countermelodies, which leads into a flamboyant wah-wah guitar section and then more guitars join in for extra weight. The United Debased sounds like they might have recently dusted off their vintage Black Sabbath albums, with guitarist Snah incorporating a number of Iommi-esque filigrees into his guitar solo. But it's not all boot-on-the monitor material. On many of the compositions, melodic themes get recast in different metres and the band can get sidetracked down unexpected avenues. And, as Kingdom Of Oblivion progresses, contrast is provided by songs such as Lady May, a concise acoustic piece with busy bass that wouldn't be completely out of place on the first Crosby, Stills & Nash album. The Hunt is a folky curiosity, with tuned percussion and Mellotron flute, which contributes to a kind of Led Zeppelin III vibe, and the short solo guitar instrumental After The Fair provides listeners with another pastoral interlude. Motorpsycho pull out all the stops on the 11-minute The Transmutation Of Cosmoctopus Lurker, a mini-epic with a title that alludes to HP Lovecraft's tales of cosmic horror. An ominous intro leads into a riff fest with synth warning sirens and guitar figures so gnarly it feels like they could have been played by the elder god Cthulhu itself. It's a breathtaking ride with the rhythm section of bass player Bent Sæther and drummer Tomas Järmyr on formidable form. But just when it feels like the song is about to peak in spectacular fashion, it winds down to contemplative wah-wah figures and into virtual silence, before a hushed guitar and bass instrumental Cormorant brings the album to an enigmatic conclusion.
Prog (UK)
Cult Swedish psych-heads set the dials to 'rocking'. Thirty years into their career, Motorpsycho remain an enigma in plain sight. The fact that Kingdom Of Oblivion might be their 25th, 26th or 27th studio album depending on what measure you use, indicates how sprawling and amorphous their universe is. Musically it finds them playing it as straight as they're capable of, channelling their protean sound into a comparatively direct hard-rock assault on the riff-fuelled title track and The Warning (Pts 1 And 2). Of course, 'direct' is a relative concept in the world of Motorpsycho, especially on a double album that runs close to 70 minutes. It's impossible not to see the lysergic tracer lines surrounding the steamrolling The United Debased, while a watery cover of Hawkwind's The Watcher indicates where their heads are forever at. The cumulative result is an album accessible enough to provide an entry point for the curious, while having just the right amount of wiggy to satisfy paid-up members of the Motorpsycho cult.
Classic Rock (UK)
Motorpsycho byr i all hovedsak på space rock og kosmische musik denne gangen. Dette er barokk boogierock, med dramatikk og ornamentering. Det er en høyoktan-utgave av symforocken, spilt av the third stoner from the sun, for å vri litt på Jimi Hendrix. Og det er mye Sabbath-riff, med de syngende tvilling-gitarene til Reine Fiske og Snah, samt det bunnsolide fundamentet til Bent Sæther og Thomas Jårmyr. Nordmennene gjør til og med en coverversjon av «The Watcher» med Hawkwind fra 1972, sånn for virkelig å sette orgonskapet på plass. Her er den gjort om til et elektroakustisk skrekk-hørespill, som virkelig får teksten til Lemmy Kilmister til å gro vinger og klør. Og den vakre stubben «Atet» er tilegnet Bert Jansch fra Pentangle. Motorpsycho kjenner sitt parnass, og har selv en selvskreven plass i skyggene der. Humor er en litt underkjent side av Bent Sæthers tekst-verden. Men den finnes også, gjerne av det litt beske og ref-sende slaget: Give me my liber-ty or gimme death / Gimme my coke and my crystal meth, synger han et sted. Opiumsdrømmene er forlokkende, men også farlige, noe det vakre og foruroligende omslaget til Sverre Malling understreker. Kingdom of Oblivion - I will stay here if I can. 5/6.
Klassekampen (NO)
Det er et godt tegn når Motorpsychos nye plate gir en nærmest euforisk følelse av å kunne oppdage hardrocken på nytt. Ikke fordi Trondheims-trioen nødvendigvis har oppfunnet kruttet igjen, men fordi de øser av et overflødighetshorn med buldrende, basstunge riffvifter og gjenkjennelig inspirasjon samtidig som de skrur volumet til elleve og oser av overskudd.
Åpningssporet «The Waning Pt. i & 2» avslører essensen i hva dette handler om, hvor de fire første minuttene er noe av det tyngste og mest smittende de har laget, før det i «Part 2» går over i den typen svært bevisste utflytende assosiasjonsrekker som vi kjenner godt fra før. Også det påfølgende tittel-sporet er rifftung rock av edelt britisk merke, en lek med lys og blytungt mørke som passer godt til tida vi er inne. Så brer de vingene sine ut over det meste av hva trioen holder kjært, hvor referansene er mange og utforskningen er like sjenerøs som den er uhøytidelig ambisiøs. I solstrålen «Lady May» er de ute i et mytisk «Det suser i sivet»-landskap og finner fjerne slektninger som Incredible String Band og Paul Roland i en verden der man ikke helt vet hvem som er alv og menneske, dronning eller arbeider. Så skal «Dreamkiller» også minne oss om alle lignende forundringspakker Motorpsycho opp gjennom årene har gitt oss, fulle av «nyoppdaget» lyd, innovative sammensetninger og kompromissløse hyllester til gamle helter. Og mens vi snakker om det, så virker «The Watcher» å være noe Blixa Bargeld kunne satt sammen for Einstürzende Neubauten, men det dreier seg altså om Hawkwinds Orwell-aktige låt fra 1972 som her blir dekonstruert og ispedd Motorpsychos abstrakte «The Crimson Eye», en av mange komposisjoner laget til en av de eksperimentelle kortfilmene til animasjons-veteranen Thor Sivertsen. La oss bare kort konstatere at «The Watcher» er fascinerende «langt ute» selv til Motorpsycho å være, og legge til et håp om at Lemmy Kilminsters tekstlinje «This is the end now» ikke skal tas bokstavelig. Men som Lemmy er ”Kingdom Of Oblivion” bokstavelig talt ”all bout the bass”. Bent Sæther har knapt boltret seg på dette viset før, i en saftig studie i bass, som på låta «The United Debased», en av flere som strekker seg mot ti minutter og som gjennom en skjærgård av sjangre drives av virtuose bassganger som er så massive at det er som om de henter kraften fra bunnen av Helmsdjupet. Denne låta, også preget av lyset som bryter opp det mørke, er lett albumets store høydepunkt, en rik, kompleks og likevel lekende lett tungvekter som aldri lar deg slippe, og hvor gitarsoloene legges over som knivskarpe blikktak i trønderske stormkast. «Kingdom Of Oblivion» er et langdistanseløp, men brytes stadig opp av låter som tar andre retninger og skaper abrupt stemningsskifte, slik forgjengere som Deep Purple eller Black Sabbath gjerne gjorde på sine album. Låter som «The Hunt» og «At Empire's End» inneholder det meste, hvor for eksempel akustiske strenger og eterisk vokal løfter sistnevnte opp på et vakkert nivå før intensiteten seirer også her og driver det hele ut på en episk reise der ikke bare det indre psykedeliske trøkket men også riffene eksploderer. Og mot slutten, før «Cormorant» gir balsam ved reisens slutt, trår de pedalene gjennom gulvet i låta som er kandidat til årets tittel: «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker». Dette er et beist av en låt på et enda større beist av et album. Det kan framstå som Motorpsychos mest umiddelbare låtsamling på svært lang tid, men skinnet bedrar også denne gangen og åpner for detaljer, finesser og referanser som trollbinder uten ende. 5/6.
Dagsavisen (NO)
Motorpsycho har alltid vært et musikalsk fabeldyr for meg. Det har falt mellom flere stoler for meg, og jeg gikk fremdeles i bleier da de hadde sin virkelige storhetstid på 90-tallet. Det ble bare sånn. Det var ikke meningen det skulle være oss. Men kan man egentlig kalle det deres storhetstid når de, noen å tredve år senere, fremdeles leverer solid materiale? Er Motorpsycho egentlig inne i en evig gullalder? I underkant av ett år etter å ha levert siste verk i en kraftpakke av en albumtrilogi, er de igjen klar med enda et nytt album. Glem ungdomskilden! Jeg vil vite hvor disse «gubbene» (er det lov å si?) gjemmer sin tilsynelatende utømmelige inspirasjonskilde. «Kingdom of Oblivion» skulle i utgangspunktet være, i bandets egne ord, en ren «hardrock» plate full av grandiose gitarriff. Det er det også mye av, men sannelig er det ikke litt folkrock og solskinn blandet inn også. Kontrasten dette lover til side, «Kingdom of Oblivion» er fremdeles et Motorpsycho-verk, og som Sæther synger i «The United Debased» - You get what you paid for! Albumet spenner fra til tider psykedeliske gitarriff, de store riffene som ble lovet, til Tubular Bells-lignende og mer flytende folk-gitar. Det høres ut som en godtepose du egentlig ikke vil ha, men de smaker overraskende godt i kombinasjon. To av de korteste kuttene på plata, som «Lady May» og «Atet» er eksempler på akkurat dette. «Empire's End» gjorde at jeg måtte dobbelt-sjekke om Steven Wilson hadde sneket seg med på plata. Sæthers vokal og produksjonen i akkurat denne låta oppsummerer spennet Motorpsycho sitter inne med veldig godt. Hver eneste låt på «Kingdom of Oblivion» skiller seg ut, og vekker alt fra rocke-fot-tramp til stille svaing. Det er faktisk en godbit til absolutt alle smakspreferanser her - uten at det blir i overflod. Ole Jacob Hoel sa det så fint for elleve år siden, da han kalte Motorpsycho «et forrykende samspilt monster av et rocke-band». Jeg stiller meg helhetlig bak dette, selv om fabeldyret i mine ører har fått noen litt mykere karakteristikker det siste tiåret. 5/6.
Adresseavisen (NO)
Planen var å lage en streit hardrockplate, og det er også slik albumet åpner: med tunge riff og en progrockgitar som dundrer i mørket. Motorpsycho har mange ansikter. Selv har jeg foretrukket de virkelig sprø utgivelsene, eller den mer nedpå surfrocken fra tidlig 2000-tall, men man faller ikke bakover i stolen av overraskelse eller fremmedgjøring her heller. Uttrykket er mer av det tyngre slaget, og ligger tettere opp til bandet slik de spiller live. Det har også en mer symfonisk karakter, med lyden av klokker og strykere i bak-grunnen i tittelsporet, som får musikken til å virke mindre leken og mer andektig. Men noen spor virker porøst satt sammen, og den gjenkjennelige vokalen til Bent Sæther, som alltid pleier å trenge gjennom bandets rike palett av musikalske uttrykk, drukner av og til i masken denne gangen. Jeg ender med å foretrekke den delen av Kingdom of Oblivion som er mykest i kantene. Bandet skal ha funnet tilbake til den skotske folk- og viserocken til The Incredible String Band og Bert Jansch - noe som kommer frem i de mer lavmælte sporene, som «Lady May». Dette sporet står igjen som albumets virkelig store høydepunkt. Den tykke koringen og akustiske gitaren åpner opp lydbildet så sollyset får bryte igjennom. Få ting er i grunnen mer rørende enn de intrikate vokalharmoniseringene til denne typen folkrock. Det minner om det beste av Crosby, Stilis, Nash & Young, eller bare om å finne bilder av fedre på syttitallet - da de hadde slengbukser, kassegitarer og langt hår som var tynt i toppen. Det virker som om det er her - i den mer akustiske og jordnære lyden - at Motorpsycho er på sitt mest eventyrlystne denne gangen.
Morgenbladet (NO)
Med stadig skiftende trommeslagere bak dem er Hans Magnus «Snah» Ryan og Bent Sæthers Motorpsycho en maskin som bare går og går. Du skal være nerdete anlagt for å vite akkurat hvor mange album bandet har gitt ut siden starten i 1989, men det er ikke få. Her er et nytt. På sitt hvasseste, byr Kingdom of Oblivion på den røffeste, riffbaserte rocken Motorpsycho har gitt ut på lenge. Kutt som fortsetter i takten etter majestetiske «Dreams of Fancy» fra forgjenger-albumet The All is One. Noen av oss slutter aldri å elske slike låter. Mer streit hardrock. Fremst i rekken her står ni minutter lange «The United Debased». Et ypperlig, gitardrevet eksempel på det som var utgangspunktet her: Ideen om å samle alle store riff til ett rettfrem hardrockalbum. Det hadde vært snasent, som et nikk tilbake til bandets opprinnelse. De tunge rifflåtene er også flere. Både åpningen «The Waning» og det påfølgende tittelkuttet følger formelen med gitardrivet i sentrum. Det samme gjør bunnsolide «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker» gjennom sine elleve kreative minutter. Men i kjent Motorpsycho-stil ble hverken innspillings-prosessen eller sluttresultatet helt slik bandet først tenkte. Det kommer alltid noen ideer ramlende inn underveis, og hvem er Snah og Bent til å si nei? Burde vært hedret. Milde mellomspill som «The Watcher» fungerer ypperlig som kontrast. Samtidig blir dei litt mye av de motorpsykedelisk utflytende, men ikke alltid like spennende arrangementene. Dette er selvfølgelig avhengig av smak, men en låtrekke som «Atet», «At Empire's End» og «The Hunt» oppleves som nokså blodfattige progrock-skisser som ikke har fått innpass tidligere. Akkurat denne delen, det mildt progressive, har bandet levert mer følsomt og bedre før. Med tre album i den såkalte «Gullvåg-trilogien», fjorårets knallplate med Ole Paus og denne utgivelsen, er det opplagt at det koker godt på laben hos Motorpsycho. Men det er kanskje derfor ikke alle kutt griper like sterkt, også? Uansett, og siden det nå er 30 år siden debutalbumet Lobotomizer, burde tiden vært inne for en hederspris for både innsats og kvalitet fra Spellemannprisen, som ble delt ut fredag. Det var en tabbe ikke å gi den til Motorpsycho nå.
Aftenposten (NO)
https://theprogressiveaspect.net