Reviews RCD2220
Kjetil Mulelids første soloalbum som pianist er, ikke uventet, særdeles klangfullt og vakkert. Det er et typisk koronaprosjekt, Mulelid alene i studio, med bare sin egen historie som inspirasjon: Klassisk pianomusikk fra barndommens stuehøyttalere, rockegitaren fra tenårene, og jazzutdannelsen fra Trondheim. Ja, og det hundre år gamle Bösendorfer-flygelet han spiller på – et merke kjent for sitt myke anslag og lune klang. Resultatet er et klassisk pianoalbum som setter melodiene i sentrum, støttet opp av enkle, brutte akkorder, og drevet fram av pedaltunge, rytmiske klanger. Det er romantisk pianomusikk, med røtter i miniatyrene til Chopin og Debussy – men i et åpent og tilgjengelig jazztonespråk. Materialet på de 11 låtene er variert. Åpningssporet «Beginnings» låter til å begynne med som en Philip Glass komposisjon, minimalistisk lagt opp og rytmisk duvende. Så rutsjer det over i Keith Jarrett-land, komplett med Mulelids nynning i bakgrunnen. «Dancers» er tørrere, bygget over en rask og humoristisk bassfigur som står i kontrast til de langsomme akkordene i høyre hånd. «Sailor’s Song» er et langt, meditativ klangbad, og den nydelige visen «The Sun» høres ut som en klassiker fra standardrepertoaret – men den er Mulelids egen. Albumet Piano står som et imponerende stykke arbeid som viser at Mulelid har mye på hjertet også som solist.
Jazznytt (NO)
Kjetil Mulelids første soloalbum preges av en utsøkt melodisk teft. Da kulturlivet stengte ned og planlagte turneer og konsert måtte skrinlegges våren for et drøyt år siden, gjorde pianist Kjetil Mulelid som så mange andre musikere. Han tilbrakte mer tid alene med instrumentet. Det er en tid han brukte godt. På relativt kort tid skrev pianisten brorparten av musikken som senere skulle bli spilt inn og utgitt som albumet med den enkle, men talende tittelen «Piano». Han er ikke alene om å gi ut ny musikk skrevet på et musikalsk hjemmekontor de siste månedene, flere andre norske musikere har gjort det samme, Mulelid følger også i fotsporene til amerikanske pianostorheter som Fred Hersch og Brad Mehldau, som begge har gitt ut musikk inspirert av pandemien det siste året. Mulelids album er dess-uten ikke helt ferskt, det ble gitt ut tidligere i år, men når kulturlivet nå sakte, men sikkert åpner igjen er det grunn til å løfte det fram, som eksempel på gode ting å med seg ut av pandemien. «Piano» er det første soloalbumet fra en pianist som vi kjenner fra flere ulike prosjekter de siste årene, deriblant hans egen trio, kvartetten Wako og bandet til Siril Malmedal Hauge. Samtlige elleve låter er skrevet av Mulelid selv, de bærer alle preg av en usedvanlig sterk melodisk teft, som vi også kjenner igjen fra andre prosjekter med Mulelid, men som rendyrkes på dette soloalbumet. Inspirasjonen fra klassisk musikk er tydelig på flere av sporene, pianisten inviterer på en personlig reise i et landskap der du kan høre hint av en Chopin i et øyeblikk og en Keith Jarrett i neste, det er tidvis usigelig vakkert, hele veien stemningsmettet, fra melodiske perler som «Point of View», til neddempede og melankolske «Sailor’s Song», med et strøk av romantikk over seg. Det er også noe intimt over det hele, lyden er glassklar, det gir en følelse av å være til stede i rommet med Mulelid, der han sitter alene ved et Bösendorfer-flygel fra 1919 og vever melodiske tepper av vellyd, som han pakker deg inn i. Det er en vellykket solodebut dette.
Dagsavisen (NO)
Vi er inne i den stille uke, og hva passer vel bedre enn å vende oppmerksomheten mot flygelet og dets tangenter, så vakkert omtalt som «88 stemte trommer». Instrumentet holder på sin popularitet selv gjennom de mest omskiftelige av tider, vi søker vel de lange historiske linjene, intensiteten og skjønnheten. Det gjør i alle fall Kjetil Mulelid (30), en av sin generasjons fremste pianister, kjent fra spreke jazzband som Wako og sin egen trio. Nå har han for første gang gitt seg i kast med en solopiano-plate: én mann i møte med elementene, nærmere bestemt det ildfulle Bösendorfer-flygelet i Athlethic Sound-studioet. Hans barndoms møter med lyriske stykker av Frédéric Chopin og Claude Debussy hentes frem fra hukommelsen, og filtrert gjennom det Mulelid har lært og opplevd siden, samt de musikalske sensibiliteter han har tilegnet seg. Han viser også temperament i atletiske og vårlige låter som «Dancers», og som vanlig på Rune Grammofon er det lekre lp-omslaget signert Kim Hiorthøy.
Dagens Næringsliv (NO)
Det gikk raskt fra pianisten Kjetil Mulelid ble uteksaminert fra jazzlinja på NTNU, til han liksom virket som en naturlig del av den nye generasjonen av jazzmusikere – med band som Wako og sin egen pianotrio. Man er kanskje ikke ordentlig jazzpianist før man har gitt ut et soloalbum, men soloalbumet Piano virker ikke som noe strategisk karrieresteg… Mulelid er en kontemplativ låtskriver og en melodiøs pianist. Stemningene som preger Piano, blir vi introdusert for allerede i begynnelsen av åpningssporet «Beginning». Det starter med en nedadgående melodilinje som klinger som et følsomt stykke av Chopin, og som etter hvert tar harmoniske vendinger mot både norske folketoner og mer aktuell pianobasert jazz. Dette krysningspunktet, mellom jazz, klassisk piano og skandinavisk folkemusikk, er langt ifra ukjent territorium. Likevel klarer Mulelid å gjøre en egen greie ut av det. Kanskje fordi musikken hans tør å være romantisk i den ekspressive betydningen av ordet, uten at det grenser mot popballader likevel. «Point of View» starter som et vakkert pianostykke av Erik Satie. «Skjong» viderefører de skandinaviske salmenes forkjærlighet for kvinten, dette åpne og storslåtte intervallet som for eksempel åpner «Mitt hjerte alltid vanker». «Sailor’s Song» er et av de mest tilbaketrukne innslagene, men det grenser også til å være en smule trallende... Det som er klassisk risikerer alltid å bli anonymt, og solo piano kan raskt havne i en potpurri-liste over «diverse pianomusikk». Mulelids komposisjoner er derimot såpass solide og inderlige til at de ikke risikerer å havne i glemselen. Det er også noe modig med prosjektet. Av og til kan det virke som om multitasking ikke bare er blitt en sport i musikken – men også et mål i seg selv. Én sjanger, én konstellasjon, ett instrument eller én effekt er liksom aldri nok. Det er det tidløse med Piano som får musikken til å låte som et lite pust i bakken. Lyden er nedstrippet, intim uten å være klisjéfull – og hele tiden hører vi lyden av summingen til Mulelid, som om vi sitter rett ved siden av ham.
Morgenbladet (NO)
Beautiful new record from Kjetil Mulelid, solo piano mix of soothing neo-classic and sparse jazz in the vein of Keith Jarrett´s best solo output of the 1970s (without the moaning).
Norman Maslov (US)
Away from his trio, pianist Mulelid takes several real flights of fantasy (or fantasia perhaps) on his truly solo album. His rolling bass lines are often neatly accented by a delicate sense of right-hand melody. Even when he soars through what sounds like every one of the 88 keys on the middle part of “Kanskje i Morgen,” like Keith Jarrett - he returns to a soft kernel of melody. On the more song-like structures (“For You I’ll Do Anything,”) Mulelid even uses the high-high keys without sounding like it is a stretch. “Piano” demonstrates Mulelid’s range of emotions very well.
New Music Friday (US)
The 29-year-old Norwegian pianist Mulelid´s solo debut invites inevitable comparisons with Keith Jarrett with its meditative qualities, rhapsodic classical roots, in this case Chopin and Debussy, and echoes of sophisticated rock-pop singer-songwriting.
Jazzwise (UK)