RCD2229 Reviews

Following last year's exquisite solo Piano album, this assertive young Norwegian pianist-composer impresses once again, this time, with earworm melodies and a chamber jazz trio combining well a rhythmic urgency with a hymn or folk music-like tranquillity.
Jazzwise (UK)

Kjetil Mulelid er en sentral spiller i nyere norsk jazz, i fjor med et nydelig solo-solo-album, og med gruppa Wako (der også Poulsen og Albertsen fra Espen Bergs Trio er med). Han er dessuten bassist for Siril Malmedal Hauge, og en av drivkreftene i plateselskapet Øra Fonogram. Sammen med Bjørn Marius Hegge (bass) og Andreas Winther (trommer) rendyrker han trioformatet på plate for tredje gang. Igjen handler det om melodiøse, ofte melankolske stemninger i et krystallklart lydbilde. «Imagine Your Front Door» er en kort improvisasjon. Kunne de tillatt seg mer sånt? Albumet byr ellers ikke på veldig store variasjoner, men legger seg godt til rette i en vedvarende følelse av lyrisk velvære - perfeksjonert i avslutningen «Morning Song». I tillegg til Mulelids egne komposisjoner kommer en versjon av kulthelten Judee Sills «The Archetypal Man», som viser vilje til å bruke formatet til alle formål. Dette er vakkert hele veien.
Dagsavisen (NO)

Tredjealbumet «Who Do You Love The Most?» (Rune Grammofon) bør få Kjetil Mulelid Trio opp i elitedivisjonen i moderne pianotriojazz. Det ypperste og fortsatt mest populære formatet innen sjangeren har mange atletiske utøvere, men Mulelids oppvakte melodier ligger ekstra lett i øret, med elementer av skandinaviske folketoner som ekstra kick i Farris-spruten. Det sprelske basspillet til Bjørn Marius Hegge og den løse og oppfinnsomme trommingen til Andreas Winther løfter materialet til nye høyder. Ekstra bonus for å tolke Judee Sills rystende «The Archetypical Man».
Dagens Næringsliv (NO)

Kjetil Mulelid er ein av dei travlaste jazzmusikarane her på berget, med 13 plater på fem år der han anten er leiar eller har ei sentral rolle. Det er likevel ingenting som tyder på at platene på noko vis er prega av hastverk — ei heller den siste trioplata. Mulelid står som komponist på åtte av ti spor. «Imagine Your Front Door» er noko trioen har improvisert fram i studio, og så har dei laga ei makelaus tolking av Judee Sills «The Archetypical Man» frå den sjølvtitulerte debutplata hennar som kom i 1071. Diverre gjekk ho bort åtte år seinare i ein alder av 35. Den største attraksjonen med denne plata er dei flotte låtane. Sills bidrag er alt nemnt, men også Mulelid overgår seg sjølv. Ikkje berre er det store fleirtalet av låtar i seg sjølv verdt å merka seg, men dei skapar ei breidd i uttrykket og står fint til kvarandre. Den harmonisk elegante balladen «Paul» og den påfølgjande balladen «Endless», med særs velforma dramaturgi og eit solistisk strekk av Mulelid som løftar låten ytterlegare, og den slentrande, men oppstemte «The Road» med ein herleg groove og ei countrylgospel-kjensle innleier på eksemplarisk vis plata. Spesielt samspelet i trioen gode to minuttar ut i sistnemnde, der det går føre seg i det nedre registeret på flygelet, er musikalsk gjørmebryting av beste merke. Den melodiøse balladen «Remembering» viser at Mulelid har lært eit og anna triks av Tord Gustavsen. Winther kombinerer på utsøkt vis trommer og perkusjon. «Point of View» er i første rekkje eit fundament for ein lengre solistisk manifestasjon frå Mulelids side. Hegge innleier med ein Haden-inspirert bassolo på den folkemusikk-påverka balladen «For You I'll Do Anything». Plata vert avslutta med den subbande og inderlege «Gospel», før det heile tonar ut i den idylliske «Morning Song». Heilskapleg og vellukka! 
Dag og Tid (NO)

Jazz-samhandling gjør at eventuelle eiendommeligheter ikke nødvendigvis trenger å springe ut av konseptuelle, kompositoriske eller øvrige låmessige påfunn. Ofte kan det være så enkelt som at det særegne rett og slett oppstår i samspillet mellom de enkelte musikerne - når de får lov, og evner, å fargelegge musikken. Slik kan man operere i tradisjonelle former, men like fullt skille seg ut. Det er i hvert fall noe av de som slår meg når jeg hører «Who Do You Love the Most», det nye albumet til Kjetil Mulelid Trio, gruppas tredje siden debuten i 2017. Alle deres tre album har vært preget av pianisten og komponisten Kjetil Mulelids sans for å skrive tydelige, iørefallende melodier av det kaliber som tilhengere av tradisjonelle pianotrioer vil kunne nikke anerkjennende til.
Samtidig oppleves det som om Mulelid og hans to medmusikere, Bjørn Marius Hegge på kontrabass og Andreas Winther på trommer, tilnærmer seg det solide melodiske grunnmaterialet med en åpenhet og et vidsyn som gir mange av stykkene en uanstrengt, nærmest flytende karakter. De spiller utvilsomt i melodienes tjeneste, men musikken som helhet virker aldri for stramt bundet til dem. Den får puste. Åpningslåta «Paul» er et fint eksempel på nettopp dette. Fra Mulelids piano triller en lyrisk, lett melankolsk melodi gjennom noen lette akkorder, før noen få andektige basstoner og Winthers cymbalstryk og forsiktige trommeslag løfter låten som om den var et løv som virvlet lett med høstvinden. Dansende «Endless» har om mulig en enda sterkere melodi, nesten som en pianodrevet poplåt, mens lettbeinte «The Road» er et annet høydepunkt.
En fin tolkning av Judee Sills «The Archetypal Man» og en mystisk, elastisk helimprovisert «Imagine Your Front Door» løser litt opp mellom et par låter som ikke har like tydelig karakter og særpreg på albumets andre halvdel. Klassekampen (NO)

Music to top Quicksilver Messenger Service? Nein, Mulelids 'Archetypical Man' in musicis – und, ja, sie covern da Judee Sill – ist nicht Bo Diddley, sondern Chopin, sind Edelfinger wie Bill Evans, wie Bobo Stenson, die aus den Keys Gefühle saugen. Das Feeling von Winterreisenden auf endlosen Straßen ('endless', 'the road'), von Erinnerungen getrieben, gezogen ('remembering'). Wer sieht mit mir bei 'imagine your front door' John Wayne aus „The Searchers“ davonreiten, in seiner rassistischen Tollwut mit zu blutigen Händen, um einzutreten und zu bleiben? Aber er hat – 'for you I'll do anything' – für die geliebte Schwägerin die entführte, geschändete Tochter zurückgebracht. Sill hat so einen Mann besungen: Through his veins flows a fool's gold flood / ...through the rose in his hand...flows blood / But all through the Darkness his pain is pure. Seinesgleichen gedeihen in Amerikas Bloody Grounds wie Unkraut. Doch auch sie selbst, kein 'gospel', nicht einmal Jesus the Crossmaker konnte sie aus dem Teufelskreis retten und vor dem narrengoldenen Schuss mit nur 35. Neben Mulelid spielt Bjørn Marius Hegge Kontrabass, Andreas Skår Winther Drums und lässt dabei Muscheln rascheln und Blech wie Bronze und Silber klingen. Ihr Motto: Love each other despite religion, thoughts, colour of skin, nationality, or whatever! In Mulelids klangvollem Piano läuten zarte Glocken, unstillbare Hoffnung, zartbittere Melancholie, zu auf schwarzen Samt gebettetem Pizzicato oder welchem mit durchgelaufenen Sohlen. Doch welcher verlorene Sohn findet, außer im Märchen, wirklich heim? Zudem ist „What You Thought Was Home“ (so hieß das Vorgängeralbum 2019) eine Frage der Perspektive ('point of view'), und Janus schüttelt dabei den Kopf. Vielleicht stimmt ja jemand noch die Zeilen an, die quecksilberne Message, die 'gospel' und der rührende 'morning song' fast schon auf die Zunge legen.
Bad Alchemy (DE)

https://jazzinorge.no

https://salt-peanuts.eu