Reviews RCD2229
Following last year's exquisite solo Piano album, this assertive young Norwegian pianist-composer impresses once again, this time, with earworm melodies and a chamber jazz trio combining well a rhythmic urgency with a hymn or folk music-like tranquillity.
Jazzwise (UK)
The affable and sometimes extrovert music of Kjetil Andre Mulelid shatters the popular misconception that all contemporary Scandinavian piano trios are trapped in a glacial echo chamber. While Mulelid (b. 1991 and a graduate of both Trondheim’s NTNU and Copenhagen’s highly influential Rytmisk Musikkonservatorium) is certainly comfortable with slow and free tempi and draws freely on a range of outside influences from the worlds of jazz, classical, folk and sacred musics, a predilection for US blues and gospel traditions gives his music a distinctly trans-Atlantic perspective. Who Do You Love The Most? is the trio’s third Rune Grammofon release, and by and large there are no significant departures from an already winning formula. With numerous allusions to familiar musical genres and traditions, the trio offer enough fresh commentary to prevent the collection from resembling a patchwork of off-the-shelf styles. Eight of the 10 tracks are Mulelid originals, the brief Front Door is a free improvisation and the one cover is a piece by gone-but-not-forgotten American singer-songwriter Judee Sill. Opening track Paul is surely a dedication to Messrs Bley and Motian, just the kind of elliptical free ballad they were so renowned for. The down-home groove and playful rhythmic stretches of The Road and Gospel speak to mid-70s Jarrett, while the beautiful Remembering has an asceticism redolent of compatriot Tord Gustavsen. Point Of View and For You I’ll Do Anything are searching post-Evans ballads that simply fizz with intelligent three-way dialogue, while the wonderfully laconic rendering of Sill’s Archetypal Man is as warm as it is generous, landing somewhere between old time gospel and township jazz. Using the music of the past as a launchpad to the here and now, Mulelid’s terrifically accomplished trio are really finding their voice.
Jazz Journal (UK)
Kjetil Mulelid is often compared with Keith Jarrett. Indeed, they share a comparable stylistic range, cantabile touch, improvisatory freedom and compositional achievement. But there is no question of Mulelid being derivative. His improvisations are lyrical; his compositions display a rare excellence. The Mulelid Trio´s third album features ten evocative, intriguing original compositions, plus an insightful cover of Judee Sill´s "Archetypal Man". The album opens with a plangent slow piece, 'Paul', a dedication - it turns out - to master percussionist Paul Motian. There are more uptempo numbers, but nothing really fast. Kjetil Mulelid - pronounced 'Che-til' with a short 'e' - was born in 1991. He grew up in the same small village, Hurdal north of Oslo, as ECM pianist Tord Gustavsen. Norway is a wealthy country with an excellent arts infrastructure from which Mulelid has benefited - he studied jazz at Trondheim Conservatory, where his trio formed. But he has an immense native talent. Mulelid told me: 'Before high school, I didn't know it was possible to improvise. A teacher showed me different kinds of genres - gospel, blues - and chords. Then I started trying to make melodies. That´s what I do when I improvise. Mulelid doesn't just run the changes. Like Jarrett, Brad Mehldati and Bill Evans, he has a wholly melodic approach in which every note is made to count. A beautiful and refreshing release.
International Piano (UK)
Kjetil Mulelid er en sentral spiller i nyere norsk jazz, i fjor med et nydelig solo-solo-album, og med gruppa Wako (der også Poulsen og Albertsen fra Espen Bergs Trio er med). Han er dessuten bassist for Siril Malmedal Hauge, og en av drivkreftene i plateselskapet Øra Fonogram. Sammen med Bjørn Marius Hegge (bass) og Andreas Winther (trommer) rendyrker han trioformatet på plate for tredje gang. Igjen handler det om melodiøse, ofte melankolske stemninger i et krystallklart lydbilde. «Imagine Your Front Door» er en kort improvisasjon. Kunne de tillatt seg mer sånt? Albumet byr ellers ikke på veldig store variasjoner, men legger seg godt til rette i en vedvarende følelse av lyrisk velvære - perfeksjonert i avslutningen «Morning Song». I tillegg til Mulelids egne komposisjoner kommer en versjon av kulthelten Judee Sills «The Archetypal Man», som viser vilje til å bruke formatet til alle formål. Dette er vakkert hele veien.
Dagsavisen (NO)
Who Do You Love The Most, med sine ti spor, låter som tittelen antyder: Sårbar og kjærlig, vrang og mjuk på en gang. Alle er original-låter signert pianist Mulelid, unntatt folklåten «The Archetypal Man» av Judee Sill (1971), og den improviserte «Imagine Your Front Door». Noen vil kjenne igjen elementer fra Mulelids nydelige og kritikerroste soloplate fra 2021, Piano - her altså i trioformat sammen med Bjørn Marius Hegge og Andreas Winther på bass og trommer. Mulelids pianomusikk utgjør etterhvert nesten sitt eget lille felt innen norsk piano-jazz. Og det er et felt der jeg tror mange lyttere kan trives godt. Med fløyel i anslagene gjør han låtene sangbare og tilgjengelige, fulle av sterke melodier, tung pedal og dryssende ornamenter. I trioformatet byr Winter på stor romfølelse og Hegge på lun fremdrift. Sammen blir det klassisk, elegant triomusikk, og Who Do You Love The Most? byr på mer av det gode som også finnes på Not Nearly Enough To Buy A House (2017) og What You Thought Was Home (2019). Men likt er det likevel ikke. Åpningssporet «Paul» er overraskende løs i snippen, både i harmonier og tempo, og kunne antydet at albumet gikk mot en friere form. Men allerede i «Endless» er driven på plass, tøffende av gårde som et tog over heiene. «Remembering» åpner dørene mot det ømt nostalgiske, mens «For You I'll Do Anything» pensler inn Mulelids bittersøte romantikk - et signaturgrep, om man kan kalle det det. Platen er ikke bare lyrisk følsomhet heller. «The Road» er funky og frisk, letthørt og leken. «The Archetypal Man» finner en laidback, lett beruset stemning som gir lyst på påfyll. Låten «Gospel» blander rytmisk lovsang med sildrende improvisasjon uten å bikke over i klisjeen. Det er rart, for selv om mye av spillet på Who Do You Love The Most? låter kjent (Bill Evans' myke pianostil er fortsatt en relevant sammenligning for Mulelid), er det noe unikt i måten trioen gjør denne klassiske formen til sin egen. Ikke ved å eksperimentere med uhørte lyder eller teknikker, men ved å samtale, lytte og være emosjonelt utilslørte. Mer av det!
Jazznytt (NO)
Tredjealbumet «Who Do You Love The Most?» (Rune Grammofon) bør få Kjetil Mulelid Trio opp i elitedivisjonen i moderne pianotriojazz. Det ypperste og fortsatt mest populære formatet innen sjangeren har mange atletiske utøvere, men Mulelids oppvakte melodier ligger ekstra lett i øret, med elementer av skandinaviske folketoner som ekstra kick i Farris-spruten. Det sprelske basspillet til Bjørn Marius Hegge og den løse og oppfinnsomme trommingen til Andreas Winther løfter materialet til nye høyder. Ekstra bonus for å tolke Judee Sills rystende «The Archetypical Man».
Dagens Næringsliv (NO)
Kanskje er det pianotrioer Norge skal leve av den dagen oljepengene tar slutt? Med både Maria Kannegaard Trios dyptgripende spellemannvinner, Sand i en vik (2020), Moskus' Papirfuglen og Espen Berg Trios ferske Fjære i mente, er det i hvert fall nærliggende å tro på formatets iboende sprengkraft. Kjetil Mulelid Trio samspiller her sin vei gjennom sitt melodiske repertoar med en stødig myndighet og leken innlevelse. Lyden av harmoniske klanger i treverk som brer om seg som selve definisjonen på begrepet kvalitetstid.
Morgenbladet (NO)
Kjetil Mulelid er ein av dei travlaste jazzmusikarane her på berget, med 13 plater på fem år der han anten er leiar eller har ei sentral rolle. Det er likevel ingenting som tyder på at platene på noko vis er prega av hastverk — ei heller den siste trioplata. Mulelid står som komponist på åtte av ti spor. «Imagine Your Front Door» er noko trioen har improvisert fram i studio, og så har dei laga ei makelaus tolking av Judee Sills «The Archetypical Man» frå den sjølvtitulerte debutplata hennar som kom i 1071. Diverre gjekk ho bort åtte år seinare i ein alder av 35. Den største attraksjonen med denne plata er dei flotte låtane. Sills bidrag er alt nemnt, men også Mulelid overgår seg sjølv. Ikkje berre er det store fleirtalet av låtar i seg sjølv verdt å merka seg, men dei skapar ei breidd i uttrykket og står fint til kvarandre. Den harmonisk elegante balladen «Paul» og den påfølgjande balladen «Endless», med særs velforma dramaturgi og eit solistisk strekk av Mulelid som løftar låten ytterlegare, og den slentrande, men oppstemte «The Road» med ein herleg groove og ei countrylgospel-kjensle innleier på eksemplarisk vis plata. Spesielt samspelet i trioen gode to minuttar ut i sistnemnde, der det går føre seg i det nedre registeret på flygelet, er musikalsk gjørmebryting av beste merke. Den melodiøse balladen «Remembering» viser at Mulelid har lært eit og anna triks av Tord Gustavsen. Winther kombinerer på utsøkt vis trommer og perkusjon. «Point of View» er i første rekkje eit fundament for ein lengre solistisk manifestasjon frå Mulelids side. Hegge innleier med ein Haden-inspirert bassolo på den folkemusikk-påverka balladen «For You I'll Do Anything». Plata vert avslutta med den subbande og inderlege «Gospel», før det heile tonar ut i den idylliske «Morning Song». Heilskapleg og vellukka!
Dag og Tid (NO)
Jazz-samhandling gjør at eventuelle eiendommeligheter ikke nødvendigvis trenger å springe ut av konseptuelle, kompositoriske eller øvrige låmessige påfunn. Ofte kan det være så enkelt som at det særegne rett og slett oppstår i samspillet mellom de enkelte musikerne - når de får lov, og evner, å fargelegge musikken. Slik kan man operere i tradisjonelle former, men like fullt skille seg ut. Det er i hvert fall noe av de som slår meg når jeg hører «Who Do You Love the Most», det nye albumet til Kjetil Mulelid Trio, gruppas tredje siden debuten i 2017. Alle deres tre album har vært preget av pianisten og komponisten Kjetil Mulelids sans for å skrive tydelige, iørefallende melodier av det kaliber som tilhengere av tradisjonelle pianotrioer vil kunne nikke anerkjennende til.
Samtidig oppleves det som om Mulelid og hans to medmusikere, Bjørn Marius Hegge på kontrabass og Andreas Winther på trommer, tilnærmer seg det solide melodiske grunnmaterialet med en åpenhet og et vidsyn som gir mange av stykkene en uanstrengt, nærmest flytende karakter. De spiller utvilsomt i melodienes tjeneste, men musikken som helhet virker aldri for stramt bundet til dem. Den får puste. Åpningslåta «Paul» er et fint eksempel på nettopp dette. Fra Mulelids piano triller en lyrisk, lett melankolsk melodi gjennom noen lette akkorder, før noen få andektige basstoner og Winthers cymbalstryk og forsiktige trommeslag løfter låten som om den var et løv som virvlet lett med høstvinden. Dansende «Endless» har om mulig en enda sterkere melodi, nesten som en pianodrevet poplåt, mens lettbeinte «The Road» er et annet høydepunkt.
En fin tolkning av Judee Sills «The Archetypal Man» og en mystisk, elastisk helimprovisert «Imagine Your Front Door» løser litt opp mellom et par låter som ikke har like tydelig karakter og særpreg på albumets andre halvdel. Klassekampen (NO)
WHO DO YOU Love The Most? är det tredje albumet på fyra år, skapat av den norska kompositören, pianisten Kjetil Andre Mulelid och hans trio. Denna gång utökas den unga trions estetik. De tio styckena, bjuder på lyriska och suggestiva melodier, ofta inbäddade av nordisk melankoli, med rytmiskt komplexa texturer och en och annan gospelkänsla. Mulelid har komponerat allt material förutom covern på singer-songwritern Judee Sills The Archetypical Man. Ett par spår här dök först upp på bandledarens solopianoalbum Piano (Rune Grammofon, 2021). Mulelid ackompanjeras utmärkt av kontrabasisten Bjorn Marius Hegge och trummisen Andreas Skår Winther, båda, liksom Mulelid, kommer från den bördiga miljön vid Musikkonservatoriet i Trondheim. Trion har utvecklat en nära och organisk dynamik som alltid betonar det melodiska flödet i styckena. Hegge och Winther vet exakt när de ska lägga till subtila och sparsamma färger till Mulelids piano, som på inledande Paul, den gospelfärgade Remembering eller den rörande New Morning. Hegge och Winther vet också exakt när de ska injicera smittsamma körmönster som på The Road och Gospel, båda låtarna för tankarna till den naturliga och luftiga, melodiska drivkraften hos Keith Jarrets skandinaviska kvartett, en uppenbar inspiration för Mulelid. Why Do You Love The Most? är ett ytterst engagerande, elegant och fängslande pianotrioalbum.
Jazz (SE)
Music to top Quicksilver Messenger Service? Nein, Mulelids 'Archetypical Man' in musicis – und, ja, sie covern da Judee Sill – ist nicht Bo Diddley, sondern Chopin, sind Edelfinger wie Bill Evans, wie Bobo Stenson, die aus den Keys Gefühle saugen. Das Feeling von Winterreisenden auf endlosen Straßen ('endless', 'the road'), von Erinnerungen getrieben, gezogen ('remembering'). Wer sieht mit mir bei 'imagine your front door' John Wayne aus „The Searchers“ davonreiten, in seiner rassistischen Tollwut mit zu blutigen Händen, um einzutreten und zu bleiben? Aber er hat – 'for you I'll do anything' – für die geliebte Schwägerin die entführte, geschändete Tochter zurückgebracht. Sill hat so einen Mann besungen: Through his veins flows a fool's gold flood / ...through the rose in his hand...flows blood / But all through the Darkness his pain is pure. Seinesgleichen gedeihen in Amerikas Bloody Grounds wie Unkraut. Doch auch sie selbst, kein 'gospel', nicht einmal Jesus the Crossmaker konnte sie aus dem Teufelskreis retten und vor dem narrengoldenen Schuss mit nur 35. Neben Mulelid spielt Bjørn Marius Hegge Kontrabass, Andreas Skår Winther Drums und lässt dabei Muscheln rascheln und Blech wie Bronze und Silber klingen. Ihr Motto: Love each other despite religion, thoughts, colour of skin, nationality, or whatever! In Mulelids klangvollem Piano läuten zarte Glocken, unstillbare Hoffnung, zartbittere Melancholie, zu auf schwarzen Samt gebettetem Pizzicato oder welchem mit durchgelaufenen Sohlen. Doch welcher verlorene Sohn findet, außer im Märchen, wirklich heim? Zudem ist „What You Thought Was Home“ (so hieß das Vorgängeralbum 2019) eine Frage der Perspektive ('point of view'), und Janus schüttelt dabei den Kopf. Vielleicht stimmt ja jemand noch die Zeilen an, die quecksilberne Message, die 'gospel' und der rührende 'morning song' fast schon auf die Zunge legen.
Bad Alchemy (DE)