Reviews RCD2231
Italy loves Fire! Orchestra!!!
Unfortunately we don´t have the space to include these mostly quite large reviews.
Blow Up (8.8/10)
Linus (5/5)
Rumore (88/100)
There are also great reviews in Rockerilla, Il Manifesto and Buscadero as well as a 6-page feature on Mats Gustafsson in Musica Jazz.
The orchestra is led by the founder members – reedsman and conductor Mats Gustafsson, bassist Johan Berthling and drummer Andreas Werliin – who between them wrote most of the compositions. The three musicians also constitute the nucleus of a band which in its smallest incarnation comprises a trio that released its debut over a dozen years ago as the micro entity Fire! with You Liked Me Five Minutes Ago (Rune Grammofon, 2009). Echoes, under its working title Big Bang, was given its debut performance at the Stockholm Jazz Festival in October 2022 where it received an ecstatic reception from the audience. The work is spread over seven major sections, each lasting at least 10 minutes and is interspersed with seven additional shorter pieces. The often tentative music is addictively gripping – witness Johan Berthling’s hypnotic ostinato bass line on the opener Echoes: I See Your Eye Part 1 or the eerie, often startling electronic soundscapes of Echoes: Lost Eyes In Dying Hand. The similarity with Tippett’s Centipede is noticeable in Echoes: Cala Boca Menino where the ensemble voices sing over a repeated motif played by the orchestra. On the final track Echoes: I See Your Eye, Part 2, the American saxophonist Joe McPhee delivers an extraordinary vocal tour de force in a humorous recitative style recalling the spoken-word elements of some of Frank Zappa’s songs. The album was mixed over a period of two months between October and November 2022 by improv guitarist Jim O’Rourke late of Sonic Youth and with whom the Fire! trio have previously recorded two albums, Released (Rune Grammofon, 2011) and Unreleased (Rune Grammofon, 2011). Weighing in at two hours in length on double CD or triple vinyl, Echoes never palls and constantly delights, unveiling with repeated plays hidden and not so hidden depths.
Jazz Journal (UK)
Talk about epic. Scandinavian free jazz/experimental ensemble Fire! Orchestra open the second decade of their existence with the largest, most sprawling version of their elastic lineup yet - in this case 43 members spanning five continents! Echoes is the groups seventh record, an expansive triple vinyl (two CD) album that encompasses contemporary jazz but also rock, folk, world, the avant-garde electronic and classical music. As one might expect, the core elements of this album are the seven self-titled 'ECHOES' parts, each mostly over 10 minutes in duration, interspersed with shorter pieces where we find a string quartet, an 'African' section, a bit of skronk and either meditative or noisily turbulent passages of an exploratory and experimental nature. Considering the size of the orchestra, this is a very open, organic, detailed and dynamic recording with a lot of space in which to hang the often densely-layered instrumental contributions. Berthling and Werliin's hypnotic grooves provide a solid base for the other, mostly reed and brass, instruments, and the hand-picked musicians are all on a very high level and at top of their game, conducted by Gustafsson but given free reign when ifs called for. Jim O'Rourke was apparently given carte blanche when it came to the selections and the mix, and plays a big part in how the album turned out. He did a good job, because despite the dizzying array of styles and instrumentation on display here, Echoes makes for a satisfying and conceptually coherent musical experience, one that rewards repeated and careful revisiting. A winner. 4/5.
Jazzwise (UK)
The Fire! Orchestra, now over a decade old, was born of the Fire! trio with bassist Johan Berthling and drummer Andreas Werliin, the grooviest rhythm section of all of Gustafsson's bands. The group gets more and more ambitious with each release (Echoes is its seventh - all on Rune Grammofon - following a reading of Krzysztof Penderecki's monumental Actions) and here is heard in by far its largest iteration, with over 40 players and entire instrumental sections, plus strings, keyboards, guitars, electronics and even banjo and berimbau. Gustafsson has taken direct lessons in the benefits of stability from being in ensembles like Brötzmann's Chicago Tentet and, as a result, many members have been a part of the ensemble since its founding. Fire! Orchestra, for all the bombast it can muster, is ultimately about beauty. Those who know Gustafsson for his more extreme projects may be surprised at the loveliness found throughout the two-CD/three-LP set and how such a large aggregate can feel almost delicate. Of course, there is still the fire part of the name, sometimes existing within the same piece. such as "Lost eyes in dying hand", with the vocals of David Sandstrom, or the contrast of regal orchestral backing and Gustafsson's cataclysmic screams over top in "A lost farewell", both parts of the title suite spread across the album. The second half is the more varied one, particularly the trio of pieces following "A lost farewell": berimbau-feature "Nothing Astray. All Falling", percussion-driven "In those veins. A silvernet" and a slinky cover of the Dorival Caymmi/ Joao Donato tune "Cala Boca Menino" (another part of the title suite). The album closes with Joe McPhee, who primarily plays saxophone on the album, intoning hagiographic poetry about Albert Ayler in the final section of "Echoes", Gustafsson's baritone cooing in response.
We Jazz (FI)
In existence for almost 15 years, 43-piece Scandinavian jazz/ experimental/psychedelic/noise band FIRE ORCHESTRA's latest Echoes is a remarkable folk-horror epiclesis meets Last Poets invocation, such disparate talents as Dungen's Reine Fiske and multi-instrumentalist Joe McPhee contributing to a primevally rousing triple album of flames, blood and full-throated proclamations that's perhaps the best of all this month's releases — no mean feat in an arena packed with beauties. 5/5.
Shindig! (UK)
Even in Fire! Orchestra's prehistory - when Johan Berthling, Mats Gustafsson and Andreas Werliin converged in the 2000s as rocking free jazzers Fire! - the trio were rarely what you'd call self-contained, with guest performers a regular occurrence on their releases. A 2012 concert in Stockholm swelled them to an implausible 28 members and became the debut Fire! Orchestra album. Contemporary jazz of this abrasive stripe rarely has the capacity - or perhaps the ambition - to go the big band route, but this ensemble just keep growing, with 43 musicians credited on Echoes across almost 120 minutes. Some of them, indeed, were past Fire! collaborators. David Sandstrom, best known for drumming in Swedish hardcore band Refused, notches a vocal and composer credit on "Lost Eyes In Dying Hand" where both the big band format and the free jazz sensibilities explode into view in a cacophonous intro and outro. "To Gather It All. Once." (these gnomic titles, one learns, pay homage to mid-20th century Swedish writer Erik Lindegren) is piano-driven and low-lit, Mariam Wallentin's vocals barely surpassing a whisper. And Jim O'Rourke, though not a performer here, mixed and sequenced the album, making him as significant a mood alterer as many musicians, on an album with 13 saxophonists and five clarinettists. While there's no obvious structural pattern to the record - the album's seven longest tracks comprise the "Echoes" suite, but are haphazardly interspersed with shorter segments - it dips and flows elegantly, and earns its running time. Glossy strings pre-empt loft-jazzy shaker percussion, an almost post-punk bassline (on "Cala Boca Menino") occurs a few minutes before a stripped back bass improvisation with a blunt tone not wholly unlike the Ethiopian begena. Best comes last: "I See Your Eye, Part 2", enlivened by Joe McPhee's spoken paean to "the last of the late great finger-wigglers", is preposterous, riotous and righteous.
The Wire (UK)
With tracks, which reach far beyond the Swedish collective's roots in jazz and experi-mental improvisation, routinely stretching over the ten-minute mark, Echoes proves that an overabundance of ideas can cohere into an immersive and thoroughly compelling gem. Anchored by the robust grooves of the rhythm section (Andreas Werliin on drums and bassist Johan Berthling) and mixed with an alluring focus on space and rhythm by alt. rock cult hero Jim O'Rourke, the two-hour epic moves seamlessly from majestically sculpted repetition and meditative minimalism to shrieking blasts of near-cacophony. With 43 musicians and singers on board, Echoes must have been carefully planned, yet it sounds refreshingly loose and spontaneous.
The Yorkshire Post (UK)
Mats Gustafssons Fire!-Projekt gibt es in zwei Versionen, einmal als Trio und dann noch als Orchester. Der aktuellen Version des Fire! Orchestra gehören nicht weniger als 43 Musiker an. Das ist selbst für Big-Band-Verhältnisse extrem viel. Der schwedische Baritonsaxofonist weiß mit diesen Ressourcen aber sehr effizient umzugehen. Anders als bei früheren Arbeiten mit der Großformation legt er diesmal nicht gleich alle Karten auf den Tisch, sondern groovt sich sozusagen Stück für Stück ein. Manchmal agiert er geradezu minimalistisch. Mit viel Fingerspitzengefühl changiert er mit den Klangmöglichkeiten, die diese große Besetzung bietet. Er lässt den Songs in den insgesamt 110 Minuten des Doppelalbums jede Menge Zeit zur Entfaltung. Selten war Gustafsson in einem seiner Projekte so songorientiert wie hier. Er geht aber nicht Richtung Pop-songs, sondern hat eher große klassische Liederzyklen im Sinn. Zu seinen Mitstreitern gehören alte Bekannte wie Gitarrist Reine Fiske (ein Dauergast bei Motorpsycho), mehrere Mitglieder von Tonbruket und ein großer Teil der europäischen Im-prov-Elite. „Echoes" ist eine Herausforderung, die sich lohnt. Top-Track: Sliding Whisper Of Pain. 8/10.
Eclipsed (DE)
Den svenske saksofonisten og ekstremplatesamleren Mats Gustafsson (58) har siden 1990-årene vært den skandinaviske frijazzens ansikt utad, kjent for samarbeid med Thurston Moore og nordmennene i trioen The Thing. Det har vært mye tut og kjør, og han kan fortsatt skremme fanden på flatmark med sine utblåsninger, men med årene har Gustafsson også utviklet en økende kompositorisk sofistikasjon. Dette viser seg særlig i trioen Fire!, med bassisten Johan Berthling og trommeslageren Andreas Werliin. I tillegg blir trioen stadig utvidet med andre utøvere, noen ganger med svært mange musikere, under navnet Fire! Orchestra. Det nye og omfangsrike verket «Echoes» teller tre vellydende lp-plater, utgitt i en nydelig boks med Odd Tandberg-aktig omslagskunst av Kim Hiorthøy, og her er antallet musikere intet mindre enn 43.Utgiver er Rune Grammofon, som står bak mye av den viktigste avantgarde-musikken i Norge dette årtusenet. Nå har Rune Kristoffersen dessverre meldt en kraftig nedtrapping av selskapets virksomhet, så man burde sette pris på kraftanstrengelser som dette. Med 43 musikere samlet under samme tak vil noen kanskje frykte timer med kakofoni, men selv om det absolutt finnes deilige tilfeller av akkurat dette, er «Echoes» en utpreget stemningsfull og pustende innspilling. Det går fortsatt an å tenke stort og komme unna med det i albumsammenheng. De store tankene inkluderer progressiv rock, cinematisk funk, etniske grooves, kosmisk spiritual jazz med mer, men heldigvis som en koherent og gripende totalkomposisjon, satt sammen av fristende og ofte fengende deler. Her er unge og eldre musikere i fin blanding, i tillegg til svenske notabiliteter også hjemlige kjenninger som Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck på tuba og saksofonistene Signe Emmeluth og Mette Rasmussen. Det er også innslag av vokal, fra legendariske Joe McPhee og Mariam Wallentin samt medlemmer fra rockebandene Bob Hund og Refused. Det beste er likevel når orkesteret holder det nede i delikate, tålmodige groover, drevet av den meget behagelige og karakteristiske lyden av Johan Berthlings kontrabass. En av mine store favoritter.
Dagens Næringsliv (NO)
En av favorittlåtene mine fra de siste årene heter «At Last I Am Free», fremført av Fire! Orchestra med Mariam Wallentin på vokal. Originalutgaven stammer fra 1978 og er å finne på discobandet Chics album «C'est Chic». Sangen er covret av mange artister. Robert Wyatt spilte den inn i 1980 og ga innholdet ny sjel. At Fire! Orchestra klarte å legge fornyet tyngde i «At Last I Am Free» på perlealbumet «Arrival» fra 2019, er bare å nyte. Det nye albumet er deres hittil mest ambisiøse. På «Echoes» spenner de opp lerretet med bredt grep og musikalsk vidsyn. Det første sporet åpner i klassisk Berthling/Werliin-stil. Jeg rykker liksom tilbake til Markveien, inn i en tilbakelent groove disse musikerne har foredlet gjennom mange år. Et nøkternt piano tjener innhold og fremdrift, mens strykere gir spretne og melodiøse innspill til drivet. Når Mats Gustafsson kommer inn med sin skarpe og skjærende tone, oppstår høytid i musikken. Det er historie i det vi hører, men først og fremst er det Fire! Orchestras eget merke som gir seg til kjenne. Gustafsson er en av de få saksofonistene som har utviklet helt egne uttrykk i hornet. Der han spiller, er det ikke rom for likegyldighet. Han formidler ren energi, enten den kommer i avdempet form eller som rå utblåsning. I løpet av albumets 14 låter er vi innom mange stilsteder. Det overordnede inntrykket av «Echoes» er mindre massivt pågående enn det som gjerne forbindes med Fire! Orchestra. De seige og elastiske blåsearrangementene og melodisløyfenes lange linjer er møtesteder for det noterte og det improviserte. «Echoes: To Gather it All. Once» har PJ Harvey-farger i seg. Mariam Wallentin er i det dystopiske hjørnet, og grunnfølelsen i det sterke sporet er fint lite lystig. Blues for vår tid. Syv lange spor med «Echoes» i tittelen binder trippelalbumet sammen. De syv resterende sporene er kortere abstraksjoner og lydkreasjoner som utvider lytteopplevelsen. Det gjør også de solistiske innslagene fra en rekke skarpskodde utøvere. På «Echoes: Lost Eyes in Dying Hand» synger David Sandstrøm. Før han går over i hyl, og bandet avslutter i hysterisk kakofoni. Det er godt sammensatt og har fin fortelling i seg. Albumets rytmisk mest forførende er «Echoes: Cala Boca Menino». Den har et overskudd det er lett å forsyne seg fra. La være å sitte stille til. På albumets siste spor er vi tilbake i den umiskjennelige bass-tromme grooven som bærer Fire!-musikken. Med selveste Joe McPhee på vokal settes punktum med vektig stil. 5/6.
Aftenposten (NO)
Kjernen i dette jazz-rock-samtidsmusikalske med mere-ensemblet er fremdeles trioen opprinnelig kjent som Fire!... Av andre nye orkestermedlemmer som bidrar på "Echoes", kan nevnes Andreas Røysum på klarinetter og fløyte, Juan Romero på perkusjon og berimbau og Niklas Fite på banjo. Men her er også tidligere medhjelpere som Anna Högberg og Per «Texas» Johanson, trombonisten Mats Åleklint, kontrabassisten Elsa Bergman, gitaristen Reine Fiske, pianisten Martin Hederos og den alltid fengslende vokalisten Mariam Wallentin. De to sistnevnte leder an i den mørke, seige og etter hvert mektige «Echoes: To Gather It All. Once.», der Wallentins mystiske vokalfremføring over Hederos' repeterende pianotema drar stykket mot esende blåsere, i samspill og i enkelte virvlende soloutspill. I tillegg møter vi en strykekvartett som preger musikken på ulike måter. Enkelte steder er arrangementet smektende, andre ganger kommer de med dissonans, skjærende og stikkende. I alle tilfeller styrkes det dramatiske og gir stykkene et anstrøk av noe som kanskje kan beskrives som filmatisk. Eksempelvis bidrar de både med behag og ubehag på glimrende «Echoes: Forest Without Shadows», som drives frem av hektende og drivende bass og trommer og ulike instrumenter som krysser hverandre. Strykerne får skinne alene på «Respirations», et av flere mellomspill, herunder også «Welcoming You. Drinking Your Dream.», der en skimrende gitar møter en sverm av iltre blåsere. De kontrasterer på sett og vis de sju «Echoes»-stykkene, som er mellom sju og femten minutter lange — både i kraft av å være langt kortere, med en nedstrippet instrumentering og mer abstrakte og åpne i form. Noen av dem kunne nok ha vært redigert bort og helhetsinntrykket av «Echoes» ville blitt omtrent det samme. Men jeg skal ikke klage på for mye gild musikk. 5/6.
Klassekampen (NO)
Selv om det er mye folk involvert, så er det totalbildet som gjelder, ikke individuelle eksesser. Dessuten er det fortsatt bassist Johan Berthling og trommis Andreas Werliin som legger fundamentet stort sett alt annet bygger på. Deres jobb er å dra i gang en groove og la den spille seg ut i lange, seige drag, som så kan toppes med diverse instrumentering og tematikk. I hovedsak består albumet av syv spor med «Echoes» som prefix i titlene - deretter med tekstlinjer inspirert av den svenske poeten Erik Lindegren - alle godt og vel på over ti minutter hver. Mellom ekkoene er det lagt inn kortere lydkollasjer, ikke uten assossiasjoner til Pink Floyds mer eksperimentelle sider, og mer å regne som abstrakte klanglandskaper enn fullendte låter, likesom utforskende overskuddsenergien til det store ensemblet. Åpningssporene, «Echoes: I see your eye, part 1» og «Echoes: Forest without shadows», starter nettopp med Berthling og Werliin, den andre mer dratt opp i tempo enn den første, med sin «afrikanske» rytmikk. På begge legges stryk og blås som skaper lette assosiasjoner til cinematiske narrativer, likesom ekko av halvglemte actionfilmer fra syttitallet. På spor tre, «Echoes: To gather it all. Once», denne basert på en enkel temalinje spilt på piano, nærmest en blues, kommer vokalist Mariam Wallentin inn. «Pray the future is what they say», synger hun, med en holdning som ikke vitner om særlig stor tro på at ting skal bli bedre med det første. Som vanlig er det ikke et optimistisk verdenssyn som får skinne gjennom musikken til Fire! Snarere angst og depresjon. «They're cannibals/They eat our drams/They crack our bones/They eat our brains», mer roper enn synger David Sandstrdm på spor 5, «Echoes: Lost eyes in dying hand», før han sklir ut i et skrik jeg er usikker på om er stemme eller saksofon eller kanskje en blanding, men som uansett hele orkesteret noen takter senere følger opp med å bryte ut i en voldsom kakofoni. På et vis leder alt opp til spor ti, «Echoes: Cala Bola Menino», som inneholder innslag av den brasilianske bossanova-pianisten Joåo Donatos låt ved samme navn, og som, om vi er litt numne etter den lange reisen så langt, drar oss opp på beina igjen med en funky energi-innsprøyting. For når vokalen setter inn her over den heftige grooven, rykker det godt i dansefoten. Hjelper til i så måte gjør også de atonale utskeielsene til gitarist Reine Fiske som får godt med boltreplass her (i hvert fall tror jeg det er gitar jeg hører). Ikke at det er over med det, for enda gjenstår det siste sporet der Joe McPhee tar mikrofonen og drar oss inn i en kostelig hyllest til «the last of the late great fingerwigglers», hvem og hva nå enn det måtte være. Når det hele er over, og ekkoene har fått stilnet, så er det så visst ikke gjenklangen fra Pink Floyd som er mest present, snarere ekkoet av hundre år med jazzhistorie, slik den har piplet ut mellom riffene og utblåsningene og all miseren, og gleden, må jeg legge til, over musikken, og jeg tror nok at selv den mest punka i huet punkeren, stryker «hate» og skriver «love» på t-skjorten sin etter å ha vært utsatt for dette verket. Dessuten vet jo alle at noen av de beste punkskivene er dobbeltalbum.
Jazznytt (NO)
Vart Mats Gustafsson ska ta vägen inför varje nytt skivsläpp är det ingen som vet. Utom möjligen han själv. De olika bandens namn och konstellationer lämnar dock ledtrådar. Och när det är dags för Fire! Orchestra så vet vi att vi får en stor enhet, välregisserade låtar och nära nog episka anslag. Echoes är en dubbel-cd (eller trippel-lp) med i princip hela den svenska jazzeliten i startuppställningen: Anna Högberg, Reine Fiske, Christer Bothan, Johan Berthling, Dror Feiler, Mette Rasmussen, både Ruskträsk och Texas Johansson etcetera. Det är suggestiv och, skulle jag vilja påstå, filmisk, musik. Inget överdrivet skronk, alla närvarande håller sig i skinnet. När det väl far ut i kakofoni så är det (oftast) sansad asymmetri. Låtama sträcker ut, som ett vackert och vilt, men inte ofarligt djur. Här finns också anslag av progressiv rock och psykedelia. Albumets titlar är dedikerade till den svenske diktaren Erik Lindegren, och det är ingen nyck eller slump. Det finns samma sorts melodiska och surrealistiskt färgade bildspråk hos Fire! Orchestra som vi såg i exempelvis Lindegrens Mannen utan väg. Lindegren var dessutom väldigt musikintresserad och bearbetade ju bland annat Harry Martinsons Aniara till operalibretto. Jazz kan vara så många olika saker. Sväng, tonsatt politisk dikt, improvisation, frihet, historicism. Genren är vid och bred, och tillåtande. Mats Gustafsson har utforskat många av jazzens mest avlägsna territorier; alltid nyfiken, aldrig tråkig. Med Echoes får vi ännu ett nedslag i en pågående upptäcksfärd. Den här gången är jazzen orkestrerad och viljan kollektiv. Och musiken? Magnifik.
Lira (SE)
Fire! Orchestra firar i år 14 år som ensemble. Hittills har man släppt 5 album: Exit (2013), Enter (2014), Ritual (2016), Arrival (2019) och Actions (2020), samtliga utgivna på norska etiketten Rune Grammofon. Den här gången har Mats Gustafsson, Johan Berthling och Andreas Werliin, som tillsammans utgör kärnan i Fire!, tagit med sig en skvadron handplockade spelkamrater (43 musiker, varav 23 blåsare) med Sveriges ledande jazz och improvisationsmusiker. Flera som medverkar har varit med i orkestern tidigare, några är nytillkomna för denna produktion. Echoes spelades in våren 2022 i Atlantis Studio i Stockholm. Slutmixen ägde rum i Tokyo under översyn av Jim O'Rourke (Sonic Youth, Stereolab). Stycket Echoes uruppfördes under Stockholm Jazz Festival hösten 2022, då med en 38 musiker stark ensemble döpt vid konserttillfället till Fire! Orchestra Big Bang. På förra plattan Actions skapade Fire! Orchestra en ny lyckad moderniserad version av den klassiska polska kompositören Krzysztof Pendereckis verk Actions for Free Jazz Orcestra. På Echoes har Gustafsson, Werliin och Berthling strukturerat och komponerat allt material själva med undantag för Joåo Donatos Cala Boca Menino. På flera spår spelar hela ensemblen, på några spår endast en del musiker i denna maxade produktion. Violinisten Josefin Runsteen har gjort stråkarrangemangen och trombonisten Mats Äleklint står för blåsarrangemangen. Inspiration till namnen på låttitlarna har hämtats från den modernistiska poeten Erik Lindegren. Gustafsson själv berättar att verket är ett efterlängtat magnum opus och att det varit en härlig kreativ utmaning att få ihop den gigantiska, starka ensemblen. I likhet med tidigare Fire!-produktioner hörs ekon av avantgardister som Krzysztof Penderecki, György Ligeti, renommerade brittiska 1970-talsband som Keith Tippetts Centipede, Henry Cow, Mike Westbrook, Frank Zappa, Alice Coltrane, doom metal, astral frijazz, funk, noise, avantrock, kraut, nutida konstmusik, folklore - listan kan göras längre. Fires! egensinniga kompositioner och sound är dock helt deras egna och kännetecknas av ett öppet sinnelag. Musiken är kollektivt fri, vidöppen och intensiv. Stycket Echoes kan ses som ett resligt symfoniskt verk och navigeras med fast hand av kapellmästare Gustafsson.
OrkesterJournalen (SE)
Opulenter gab es das Fire! Orchestra bis dato noch nicht — und wird es wohl auch nicht mehr geben. 43-köpfig!!! Da kann von biblischen Ausmaßen geredet werden. Das zentrale Thema von Echoes, genannt 1 see your eye, angetrieben vom Trio Fire!, also von Johan Berthling, Andreas Werliin und Mats Gustafsson, trifft vom ersten Takt an unwiderstehlich mitten ins Herz und in die Seele. Ein Streichquartett konterkariert auf intelligente Weise die Ekstatik der Vorwärtsdrängenden. Avanti, avanti! Ganz am Ende sollten die anfängliches Echos nochmals auftauchen, diesmal mit dem großen Joe McPhee als Saxofonist und als Spoken-word-Artist. Aber auch dazwischen passieren orchestrale Großtaten: Forest without shadows treibt die Bigband vor sich her, eine der vier Trompeten setzt zu Höhenflügen an. To gather it all. Once benennt die Absicht im Klartext. Eben den spricht in unverhältnismäßiger Zurückhaltung Mariam Wallentin an und unterstreicht damit so nebenbei, dass leise gesprochener Text um ein Vielfaches intensiver wirkt als Gebrüll und Geschrei. Da geht die Haut der Gänse wie von selber auf. Von hinten schleicht sich das Orchester an, um Wallentins Lyrik aufs Podium zu heben. Die Zwischenstücke Sliding whisper of pain und Welcoming you. Drinking your dream schlagen die Brücken zur kühlen Abstraktion, während Lost eyes in dying hand die orchestrale Wucht mit schlankem Vibrafon und expressiven Vocals vermählt. A lost farewell, Nothing astray.All falling, In those veins. A silvernet, Double Loneliness und Respirations flirten mit zeitgenössischer E-Musik, Cala boca menino und Not yet born. The blind courage of life umreißen das Vermögen, einen Klangkörper dieser Größe zu bündeln und gleichermaßen frei zu lassen, zu enthemmen. Der finale Meilenstein auf Echoes ist, wie gesagt, die zweite Version von I see your eye in der zentralen Mitwirkung von Joe McPhee, kongenial kommentiert von Gustafsson. Eine Widmung, ein Statement, eine Großtat. Einmal mehr mischt kein geringerer als Jim O'Rourke das Beste aus diesem überdimensionalen Konvolut, das sich vorstellen lässt. Eigentlich epochal.
Freistil (AT)
Eigentlich ist Fire! ein Trio, doch von Zeit zu Zeit erweitern sich Gustafsson, Berthling und Werliin zum Orchester, um ihre an Dichte und Energie kaum zu überbietenden Klänge ins Cinemas-cope-Format zu erweitern. Einst umfasste das Ensemble 23 Musikerinnen und Musiker - mitt-lerweile sind es 43 und da ist der für den Klang massgebende Produzent Jim O'Rourke noch nicht eingerechnet. "Echoes" fliesst meditativ über zwei CDs oder drei LPs, auf denen die gleichna-mige Suite immer wieder von kurzen Intermezzi unterbrochen wird. Ein gewaltiges Opus, das mit seinen hypnotischen Grooves die Zuhörerin, den Zuhörer stetig etwas tiefer in diesen immensen Klangteppich hineinzieht. Grosse Kunst!
Jazz'n'More (CH)
https://www.freejazzblog.org
https://www.manafonistas.de
https://www.citizenjazz.com
https://www.citizenjazz.com (French interview)
https://www.stefanosantoni14.it
https://www.allaboutjazz.com (2)
https://petermargasak.substack.com
https://rumoremag.com (album of the month)