Reviews RCD2236
Norwegian trio team up with veteran countryman to unleash an untamed energy. Snapping at the his year's epic Mythical River, this live session recorded in 2017, but newly released - sees Oslo jazzrock trio Elephant9 augmented by 77-year-old guitarist Terje Rypdal. A pioneering spirit in Norwegian music with countless solo and international collaborative releases to his name, Rypdal's sinuous tones dovetail perfectly with E9 keyboardist Ståle Storløkken, bassist Nikolai Hængsle and drummer Torstein Lofthus's brand of organic, improvisational expression. Like their previous work with Dungen guitarist Reine Fiske, the chemistry of an extra instrumentalist allows them to take chances when tackling both written and freewheeling passages. Typical is Fugl Fønix, against whose frantic pulsing the guitarist's notes seep beneath the fray with undulating, radiant shafts of light, spreading a harmonic balm over the turbulent surfaces about him. Elsewhere, amid driving, thrashy backbeats, and gaseous Mellotron drifts, Rypdal explores the terrain digging in with distorted, grit-filled runs whose snarling belligerence tips the already volatile atmosphere into some extreme rocking out.
PROG (UK)
For almost 20 years the Norwegian power trio Elephant9 (bassist Nikolai Hængsle, keyboardist Ståle Storløkken and drummer Torstein Lofthus) have blurred the line between jazz fusion and blistering hard rock. They've made seven studio albums to date and also released three live albums. This new double live slab was recorded two years before the Psychedelic Backfire concerts, at Oslo's Nasjonal Jazzscene club in January 2017. On it, the group are joined by legendary guitarist Terje Rypdal, who pioneered a uniquely Nordic take on jazz rock - Arctic, yet searing - on albums like Jan Garbarek's Afric Pepperbird and SART, as well as his own self-titled album, What Comes After, Whenever I Seem To Be Far Away and Odyssey. But in some ways Catching Fire is more of a melding of two bands than one man joining an existing unit as a guest; Storløkken has been working with Rypdal on the guitarist's own albums and live since before Elephant9 came to be. Almost all the material performed comes from the first two Elephant9 albums: "Dodovoodoo", "I Cover The Mountain Top", and "Skink" are from 2008's Dodovoodoo, and "John Tinnick" and "Fugl Fonix" are from 2010's Walk The Nile, while "Psychedelic Backfire" is from 2012's Atlantis. But the versions here are radically extended, with room for wild, nearly unhinged guitar and keyboard solos, occasionally filtered through psychedelic and even dubby effects. Fans of the heaviest 1970s fusion — Tony Williams Lifetime, Mahavishnu Orchestra, Jeff Beck — as well as jamming hard rock acts like Deep Purple and Mountain will find much to love here, and the louder you play it, the better it sounds.
The Wire (UK)
Terje Rypdal's career as a solo artist spans five and a half decades. Recording mainly for ECM, the guitarist has explored a variety of settings while remaining connected to jazz. Through it all, the spare, piercing lyricism of his instrumental voice has remained a recurring touchstone. It is often characterized as a chilly evocation of his native Norway's icy landscapes, but he brings plenty of heat to Catching Fire. This 2017 concert recording pairs Rypdal, then nearing his 70th birthday, with Elephant9, a trio led by keyboardist Ståle Storløkken. It's hardly a blind encounter, since Storløkken's been in Rypdal's bands since the turn of the century, but it does require Rypdal to relinquish control, since the compositions all come from the trio's early albums and the working aesthetic is theirs. Elephant9 usually pursues a hybrid of jazz and prog that puts places Storløkken's open-ended Hammond organ solos over a crisp, hard-hitting rhythm section. During the album's best moments, Rypdal pushes the ensemble to extremes, but spirited give and take attests to their mutual attunement. His unfurling leads enhance the spaciness of the opening passages of "I Cover The Mountaintop," and he engages Storløkken in a fiery, unruly duel during that track's closing moments. And the passages where organ and guitar braid textures and layer tones over the fleet but responsive rhythm section's breakneck tempo on "Fugl Fønix" are quite thrilling. Elsewhere, as on the Golden Earring-tinged boogie "John Tinnick," the balance tilts in favor of a less nuanced display of brawn. But if you've been waiting for a fusion recording that does not forget to rock, Catching Fire is at your service.
Downbeat (US)
Health and safety alert: when first activating this firebrand release you may wish to stand several yards back from your speakers and remove all pets, relies of sensitive disposition and request neighbours take the cat for a walk over its 70-minute duration. There's no point playing this album unless your amp's set to 11. Storlokken and Elephant9 have subtleties but on this live recording and with the extra noise provocation of Rypdal, the quartet rip, roar and rock with splendid abandon. The opening 22 minutes of 'I Cover the Mountain starts in classic Storlokken style, all ominous keys and synth swirlings that presage the coming storm. In time Rypdal joins the mayhem, sitting atop mounting crescendos of feedback like some horseman of a rock apocalypse. But then suddenly we deep-dive into the funkier Dodovoodool all crunching analogue keys, like early Weather Report and Zawinul riffing again. Its all rattling good fun, with its echoes of electric Miles, or Pink Floyd live extravangas, but there's a deep musicality behind the big hair. It's also intriguing to compare this to Storlokken's recent work with Hedvig Mollestad in The Weejuns, a more-loose limbed, improvisatory project (which it would be intriguing to hear more of at the earliest opportunity).
Jazzwise (UK)
Bei diesem Konzert 2017 in Oslo kurz vor dem 70. Geburtstag von Terie Rypdal wäre man gerne vor Ort gewesen. Auch und gerade live vor Publikum ist nämlich das von Ståle Storløkken, Nicolai Eilertsen und Torstein Lofthus 2006 gegründete Trio Elephant9 eine echte Schau, bei der in der Regel die Orgel lauthals bis hoch in den Diskant kreischt, der E-Bass in den tiefsten Tiefen pluckert und grummelt und das Schlagzeug energetisch pumpt und schiebt, um in der Musik der Kraft und dem Druck freien Lauf zu lassen. Aber dieses Konzert vor gut sieben Jahren war dann doch noch mal etwas Besonderes, weil halt Rypdal als Gast mit dabei war und das sowieso schon enorm hohe Energielevel von Elephant9 noch mehr puschte. Aber eben nicht nur: So wie die drei Norweger von Elephant9 auch Meister darin sind, ihren so rockenden Power-Irnprov-Sound dynamisch zu brechen und von ganz laut auf ganz leise zu fallen, so schafft es Rypdal immer wieder, mit seiner Stratocaster melodische Schlieren in diesen krassen Malstrom zu ziehen.
Jazzthing (DE)
Full sprut og rulle når gitarlegenden Terje Rypdal løftes av landets tøffeste trio.Det spraker, buldrer, gneldrer og skriker i denne musikken. Så er det også to digre dyr som møtes i konsertopptakene fra Victoria, Nasjonal Jazzscene i 2017. Med røtter i rock og jazz fra overgangen mellom 1960- og 1970-tallet har trioen Elephant9 og Terje Rypdal satt store spor i norsk og internasjonalt musikkliv. Stilskaper og gitarist Rypdal lot seg inspirere sterkt av Miles Davis, mens Elephant9 bærer på arv etter Jimmy Smith, Keith Emerson og Joe Zawinul. På «Catching Fire» viser kvartetten hvordan man kan stå i tradisjon og spille frem sin egen glødende hybrid. Keyboardist Ståle Storløkken har vært Terje Rypdals uunnværlige samarbeidspartner i studio og på scene i snart tre tiår. Det høres. «I Cover the Waterfront», sang Billie Holiday. «I Cover the Mountain Top» heter åpningssporet her. Starten fungerer som et stillfarent varsko om hva som skal komme, med hammondorgel i sentrum og Rypdals glassklare og klassiske gitarheng levert med nerve. Elephant9s storvokste rytmeseksjon må vente på det store klarsignalet i hele ni minutter. Det er sånn man bygger forventning. Jeg nyter disse minuttene. Det er når Rypdal er gjerrig på grøten og får enkelttonene til å hyle av lengsel, jeg syns han er på sitt beste.Når det store bruddet kommer, er bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Torstein Lofthus ute av skyggene og fremme i front for den uimotståelige grooven. Og de fortsetter å pirre Storløkken som åpenbart har kvelden med utsøkt tangentkreativitet og brusende overbevisningsevne. Det låter så tøft at du helt glemmer hvor det du hører, stammer fra. Rypdal henger seg på drivet med piggtråd i anslaget. Det er vanskelig å forestille seg et komp som kunne ha tjent gitaristen bedre. Den kompromissløse live-feelingen setter musikken i brann. De lange låtene gir bandet rom til å bevege seg. «Dodovoodoo» klokker inn på 21 minutter. Den er et sted å starte for den som lurer på hva Hængsle, Storløkken og Lofthus er laget av. De skaper et stormsenter for gitaristen å virvle rundt i og besøker mange hjørner mens nummeret går. Når Storløkken tyr til mellotron, kjenner jeg det dirre i prog-foten. Dette er fest og kvalitetsmoro slik vi liker det. Vil du en tur tilbake til gode gamle dager, uten å forlate samtiden, bør du investere i «Catching Fire». To av låtene er signert Nikolai Hængsle. «John Tinnick» er albumets korteste. Den har punk-krefter i seg og låter passe opprørsk med Rypdals styggvakre slidegitarbruk. Lofthus har Billy Cobham-skyv i spillet sitt og Storløkken velter ut eksplosive akkorder. Avslutningssporet «Skink» er også Hængsles, og han bruker det til å vise størrelse. Basskulturen fra 70-tallsprogrocken får nye og friske søyler å stå på. Sporet rommer improvisasjonskunst på rått nivå. Elephant9 gjør enkle ideer om til underholdende magi, og det er åpenbart at Terje Rypdal lar seg inspirere av bandet og trives på elefantryggen. Det er godt øs i gitararbeidet på «Skink» og mange unike Fender-avtrykk gjennom hele albumet. Hvis Elephant9 er lokomotivet, kan gitaristen være strengenes herre med plekterkunnskap og teft.
«Catching Fire» har langt hår og flagrende gevanter. Og er en svært velspilt hyllest til en epoke du kanskje trodde var over. 5/6.
Aftenposten (NO)
I 2017 fant Elephant9 og Rypdal veien til Nasjonal Jazzscene. Heldigvis var det en opptaker til stede, og opptaket derfra, nå tilgjengelig som «Catching Fire», er bevis på hvor bra denne konstellasjon kunne være. Fem av de seks låtene her er fra Elephant9s to første album, da opprinnelig trioversjoner, mens den siste, seige «Psychedelic Backfire», er fra samarbeidet med Fiske. Konserten starter med de to første låtene fra debutalbumet, men snur på rekkefølgen og strekker dem ut til over dobbel lengde sammenliknet med studio-innspillingene. Effekten på «I Cover the Mountain Top», som de åpner med, er særlig merkbar. I den stillfarne, men også uhyggelige åpningssekvensen skjærer Rypdals klare gitar som flimrende nordlys over utstrakte og skjelvende orgeltoner og klokkespill-liknende effekter, mens en svak puls fra bass og trommer så vidt høres i bakgrunnen. Etter vel ni minutter med spenningsskapende atmosfære hintes det til et tentativt orgelmotiv, før de finner låtens heftige, oppkvikkende groove — med påfølgende soli av Storløkken og med Rypdal i en vilter gitarstorm. Etter 22 minutter går de over i nesten like lange «Dodovoodoo», der inspirasjon fra 70-tallets psykedeliske spacerock bobler opp til overflaten. Ikke den mest originale malen Elephant9 jobber ut fra, men sammen med Rypdal får de mye ut av også dette. «Dodovoodoo» er funky og kommer med litt ekstra trøkk, som mye av dette åtti minutter lange livealbumet for øvrig.
Klassekampen (NO)
SEDAN 2008 har norska powertrion Elephant9 med trummisen Torstein Lofthus, basisten Nikolai Hængsle och keyboardisten Ståle Storløkken släppt en serie album med deras varumärkesdestillation av 1970-talsfusion och progrock, accelererad av en euforisk, ofta tranceframkallande kraft. Jämförelser med Magma, King Crimson, Soft Machine, Keith Emerson och elektriska Miles Davis är inte obefogade. Elephant9 etablerade sitt rykte som ett sevärt liveband långt innan deras debutalbum. Sedan dess har trion släppt sex studioalbum samt de två dubbla liveskivorna Psychedelic Backfire I och II, det senare med svenska gitarristen Reine Fiske som extra medlem. Samtliga utgivna på etiketten Rune Grammofon. År 2017 bjöd trion in gitarrgiganten Terje Rypdal för att medverka vid en konsert på Victoria i Oslo. Föreställningen förevigades på albumet Catching Fire - sex högintensiva nummer som Storløkken skrivit merparten av. Flera spår klockar in på dryga tjugo minuter. Samspelet i kvartetten är elektriskt, arbetsprocessen är kollektiv där alla har mer eller mindre bärande roller. Tongivande för gruppdynamiken är Storlokken som växlar mellan Hammond, Rhodes och Mellotron. Han jobbar gärna med täta men enkla, repetitiva, pulserande figurer med mycket luft och pauser. Rypdal svarar upp på ett liknande sätt men med mer riff och rytm, där de opolerade konturerna i de melodiska uppläggen efterhand framträder. Han spelar även solon där han svävar ut i längre, pulserande, akrobatiska utflykter. Lofthus och Hxngsle bildar tillsammans den solida motorn i ensemblen och har både den rörlighet och den tyngd som krävs för att möta upp, förankra och driva på. I melodiösa Cover The Mountain Top skapas mer kontemplativa soundscapes med ett mjukare spelsätt och svävande klanger i längre, vindlande sektioner. Här framträder Rypdals eklektiska influenser från både John Coltrane och Krzysztof Penderecki. Catching Fire är ytterligare ett starkt bidrag till ensemblens redan övertygande diskografi.
OrkesterJournalen (SE)
Una decina di minuti di riscaldamento e poi Cover The Mountain Top parte lanciando uno space fusion d'altri tempi, quando la prima Mahavishnu Orchestra metteva i puntini sulle "i" del jazz rock più creativo che si sia mai ascoltato sul pianeta terra. Registrato dal vivo nel 2017 con ospite il settantenne chitarrista Terje Rypdal (prima col Jan Garbarek Quartet, poi solista) nelle vesti di novello John McLaughlin, "Catching Fire" è una vera celebrazione della potenza e della fantasia live della band formata da Ståle Storløkken (mille tastiere), Nikolai Hængsle (basso) e Torstein Lofthus (batteria). I tre (in questa occasione quattro) attualizzano un metagenere ingiustamente ritenuto obsoleto e invence ancora capace di svelare segreti a ogni angolo proprio per la sua estrema elasticità: la stridente chitarra del finale di Cover The Mountain Top e di Skink, le tastiere in perenne fibrillazione di Dodovoodoo e il basso amfetaminico di Fugl Fonix, il marziale blues Psychedelic Backfire, il redivivo hard-prog di John Tinnick (questa diciamo pure che è una ver-sione apocrifa dell'immortale Highway Star dei Deep Purple). Chi ama il prog e la libertà non po-trà farne a meno. 8.2
Blow Up (IT)
L'incontro tra un trio di ex studenti di conservatorio a Oslo. organo basso batteria. assieme per suonare roba di Davis periodo elettrico, e il leggendario chitarrista Terje Rypdal - che all'epoca suonava psichedelia con Jan Garbarek in una band chiamata The Dream. le sue ispirazioni erano Hendrix. Hank Marvin ma suonava come Davis - ci dice qualcosa dei sogni che si realizzano, gli allineamenti dei pianeti e la forza del passato che irrompe nel futuro (diceva Benjamin, più o meno). Come se i Pink Floyd e persino Emerson Lake & Palmer fossero nati ieri, a Oslo (anzi nel 2017, data di queste registrazioni) e tutti suonassero Davis periodo elettrico, che non è un genere ma la perfezione. Importante anche la venue, lo storico palcoscenico del Nasjonal Jazzscene, in un palazzo dell'800 al centro della città. Ogni disco live che si rispetti deve portarti in un luogo magico, il Village Vanguard o la Star Club di Amburgo. dice il critico David Fricke che tesse lodi nelle belle note di copertina. 5/5. Album of the Month.
Linus (IT)
Tra il 2016 e il 2017 Terje Rypdal ha suonato in tour con gli Elephant9. Chi si fosse perso quelle date spettacolari può finalmente ascoltare il grado di coesione raggiunto tra il veterano chitarrista norvegese e il più giovane trio di connazionali che da più di quindici anni sta cercando di riportare in auge la fusion onirica e allo stesso tempo muscolosa della prima metà degli anni 70. Catching Fire è la fotografia di un concedo registrato durante il festival Nasjonal Jazzscene di Oslo il 20 gennaio del 2017. La prima lunga traccia in scaletta, la languida I Cover The Mountain Top, prepara l'atmosfera per l'esplosione jazz-rock della lunga coda e delle altre tracce che seguono in scaletta. ESPLOSIVO.
Rockerilla (IT)
Prendere fuoco è quello che fa già naturalmente in concerto (chi li ha visti dal vivo potrà testimoniare, un paio di album live pubblicati lo confermano), perdonate l'enfatico cliché, il trio norvegese guidato dal tastierista Stàle Storløkken (anche nei Supersilent). Nella esibizione del 2017 qui immortalata alla benzina si aggiunge la sei corde del 70enne (all'epoca dell'incisione) Terje Rypdal, leggenda del jazz scandinavo e habitué del catalogo ECM, con il quale lo stesso Storløkken ha collaborato a lungo. ll chitarrista, oscillando tra indemoniati feedback e atmosferiche coloriture, si inserisce con grande profitto nel dialogo a tre che sfreccia agile e intenso, come d'abitudine, lungo corridoi jazz rock, groove psych, hard rock e prog senza fronzoli. Una garanzia. 7.8/10
Rumore (IT)