Reviews RCD2237
After a number of extra-curricular releases, guitarist extraordinaire Hedvig Mollestad Thomassen returns with renewed vigour to the Trio comprising herself, bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjornstad. From the skronky, livewire debut of Shoot! in 2011, the band are now a formidable proposition, seamlessly combining the heft and riffage of classic metal, the darkness and drama of avant prog, and the boundary-scorching attitude of modern jazz: Black Sabbath, King Crimson and Terje Rypdal incarnated as a single entity. Bees In The Bonnet — the latest in a series of quirky, oddly apt titles — offers another refinement of the Trio's sound, with the arrangements just that little bit tighter, producing a fearsomely kinetic yet accessible album that can be compared to 2018's Smells Funny, and is arguably the highlight of their catalogue up to now. See See Bop is an opening statement of intent, its low-slung, head-nodding riff is about as rock as it's possible to get while still incorporating subtle micro jazz asides. A meaner variation on the main theme could be Metallica, but then Mollestad starts to wail in the upper atmosphere like a lonesome missile — by its conclusion, the track has definitively entered feet-on-monitors, devil-signs-at-the-crowd territory. By contrast, Golden Griffin is fast and nimble, shimmying this way and that without ever losing its footing. There's a joyful melodic hook in the `verses' plus Rush-like flurries — but also some evil bass grind from Brekken, while Mollestad's guitar morphs into a noisy viola. Itta is based around a stomping monochordal stutter, Bjornstad's drums keeping things interesting as Mollestad squawks and honks like a robot ostrich in distress. She then peels off into a slow motion drift through mysterious scales, the song gradually evolving into a math rock fantasia. It's a great illustration of the tonal variation the Trio is capable of within their apparently basic format. That's also reflected on Bob's Your Giddy Aunt, which is a good deal scarier than its title suggests, sci-fi string plucks and a predatory bass line creeping towards a tightly coiled, nerve jangling refrain. Lamament is a lovely piece of ambient jazz built on a simple double bass round; a sleepy conversation before consciousness fades. Then comes the tension-ratcheting finale of Apocalypse Slow, Mollestad's guitar spurting like a fiery herald of the End. With dread and awe evoked in equal measure, it breaks out into a fluid, loo tonne groove. This band should be as big as they sound.
PROG (UK)
It's been four years since the last Hedvig Mollestad Trio album, but the guitarist and bandleader has stayed busy, releasing three albums as a solo artist (2020's Ekhidna, 2021's Tempest Revisited, 2022's Maternity Beat) and forming the organ power trio Weejuns, whose self-titled debut landed in 2023. Doesn't matter. She locks in with her longtime partners, bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjornstad, and it's like not a moment's passed since they first appeared on the scene in 2009. The trio's music has always occupied a space somewhere between fusion and proto-metal, as if John McLaughlin had joined Deep Purple or Jimmy Page had joined Tony Williams Lifetime, and the first two tracks here, "See See Bop" and "Golden Griffin", are as shredtastic as anything in their catalogue. The latter features a soaring melody that could have come straight off a Return To Forever album, but the bottom end swings like Tres Hombres-era ZZ Top. When they slow down on "Itta" and get atmospheric on "Bob's Your Giddy Aunt" and "Lamament", the music is every bit as powerful, with layers of overdubbed guitar creating swirling psychedelic landscapes one can very easily get lost in. "Bob's" begins with pings and scrapes that sound like Sonic Youth attempting free jazz, but when the song slips into gear, Brekken's bass is both foundation and glue, almost dubwise before lurching toward heavy funk. On "Lamament" Brekken switches to upright and Mollestad plays so gently she's almost Frisell-ian. Bjornstad gives both women whatever they need in the moment, whether that's a gently brushed snare or an almost D-beat punk drive, periodically punctuated by machine gun fills. This band had a fully formed sonic identity from the first notes of their 2011 debut album Shoot! and they've remained resolutely themselves since. We're all the beneficiaries.
The Wire (UK)
This is Mollestad's Red. And not just because the album sleeve is drenched [king] crimson. She's always been enamoured of the Fripp/Bruford/Wetton masterpiece, and with this return of the HM3 after a four year hiatus, she's laid down another marker of fierce prog-jazz. Those four years have been highly creative for Mollestad. Orchestrated works such as Tempest Revisited, Ekhidna and, most strikingly, Maternity Beat have seen her compositional skills blossom, while the loose-limbed Weejuns found her in a more improv context. But the trio is her heartblood. From the massive power chords of "See See Bop", the guitar tone is dirtier, the noise trip solos more skull cracking and the riffs deeper and darker than plummet ever sounded. "Golden Griffin" is a vortex of invention within a joyous flight of a theme, while "Itta", presumably inspired by the bullet hail of a game where a girl suffers trials in search of answers, starts with a megalith of industrial strength strongbox chords before taking off on a lyrical, soaring solo. But nothing can prepare you for the shock and awe of "Apocalypse Slow", where "Red" meets "Machine Gun" via Live-Evil. Mollestad claims the Trio is about fun. But in her music, humour and horror have always been uneasy bedfellows. With "Apocalypse Slow" Mollestad and her dear collaborators have created music that profoundly echoes the horror of our times and our helplessness before it.
Jazzwise (UK)
Did you know that here in Norway, you are blessed with an incredibly imaginative guitarist, composer and master of riffs, in Hedvig Mollestad Thomassen? Her latest album with her trio (Ellen Brekken — bass, Ivar Loe Bjørnstad — drums) "Bees in the Bonnet" kicks off with a heavy los hard rock groove in "See See Bop" that Black Sabbath or Led Zepplin would be proud of. Although well known in jazz circles, there is plenty for rock and metal fans to appreciate. "Golden Griffin" channels Jeff Beck and some of his work with keyboardist Jan Hammer. Even though the keyboard is entirely absent, it is clear that Mollestad Thomassen has as tight a musical and improvisational relationship with her trio as Beck did with Hammer. You can also detect traces of John McLaughlin (Mahavishnu Orchestra), Rush and Terje Rypdal. "Itta" has daring, spacious staccato rhythm at the beginning before slowly building a guitar solo that displays Mollestad Thomassen's exquisite tone sensitivity. The explorative, psychedelic "Bob's Your Giddy Aunt" will please free jazz lovers. The serene, gentle ballad "Lamament", dedicated to Mollestad Thomassen's father, is well placed on the record, and the delicate brush work of Bjørnstad soothes the listener before the manic yet controlled energy of the final track, "Apocalyse Slow" kicks in. Although the song title is ominous, the joyful, positive power of the music shines through, particularly during the immaculate transitions. This music will be a force of nature live. 37 minutes of infectious, heavy, progressive jazz rock fusion and blissful space. 37 minutes of brilliance. For this writer, it's the album of the year so far, and for the first time since 2023, I gladly roll a 6 on the dice. 6/6.
Norwegian Rock Magazine (NO)
Nå er hun altså tilbake med Hedvig Mollestad Trio, en viktig bærebjelke i gitaristens musikalske byggverk siden trioen i 2011 debuterte med «Shoot!», et album som forførte både rockere og jazzfolk. «Bees in the Bonnet» kan by på den samme musikalske miksen som vi kjenner fra tidligere album. Det åpner med et gitarriff av det blytunge slaget, av velkjent Mollestadmerke, på «See See Bop». Det er seigt og mektig, med en dunst av tidlig Black Sabbath over seg. Tempoet skrus opp et hakk på «Golden Griffin», et av høydepunktene på et album preget av et enorm driv, med fine «Lamament» som et hvileskjær i det mer ettertenksomme hjørnet, før trioen banker til for full kraft på «Apocalypse Slow». Det låter akk så tøft. Mollestad viser nok en gang at hun ikke lar seg fange i en musikalsk bås. Hun sprenger sjangergrenser, forener jazzens frihetssøkende improvisasjon, øyeblikkets kraft, med arven fra 70-tallets tungrock og et hint av psykedelia. Godt hjulpet av Ellen Brekken (bass) og Ivar Loe Bjørnstad (trommer), som begge har vært med siden starten. For selv om trioen bærer gitaristens navn, og det er hun som har finslipt disse riffene, er det et kollektiv som møter oss med full tyngde på «Bees in the Bonnet», og fra scenen i Parkteatret, der ikke bare Mollestads heftige solospill over det tette drivet fra Brekken og Bjørnstad, men også Brekkens solospill, får det til å koke hos publikum. 5/6.
Dagsavisen (NO)
Når «Bees in the Bonnet» alt er trukket frem som et av månedens beste album i maiutgaven av det britiske magasinet Jazzvise, er det i egenskap av å bli betraktet som en jazzskive. Men Hedvig Mollestad Trio er minst like mye et hardtslående rockeband — døpt og svøpt i den ekspansive, eksperimentelle og progressive bluesrocken. Det tette samspillet til de tre musikerne leder tankene til legendariske trioer som Cream og Jimi Hendrix Experience, samt den nedstrippede utgaven av progrockgruppa King Crimson som spilte inn plata «Red» i 1974. «Bees in the Bonnet» starter også med låten «See See Bop» — en tittel som humoristisk nikker til nok en klassisk trio, nemlig ZZ Top. Passende nok er den nesten boogierock, riktignok av det kosmiske slaget. «Bees in the Bonnet» er et engelsk uttrykk som innebærer en besettelse, en fiks idé eller en kjepphest. Jeg tror nok besettelsen til Hedvig Mollestad & co. først og fremst handler om å sette musikken i bevegelse, få den til å vibrere og svinge optimalt. Gjennom abumets seks låter og 36 minutter låter det dynamisk og drivende, med rom for psykedelisk lekenhet og grove grooves. «Lamament» er den eneste balladen her, albumets svar på Fleetwood Macs «Albatross», om du vil — med en litt «Twin Peaks»-aktig vri. Her fører visper og kontrabass an, mens Mollestad legger vakre, buede toner over. Den er også stillheten før nok en sonisk storm. For trioen har enda mer eksplosiver på lager, gjemt unna til den avsluttende «Apocalypse Slow» ankommer med elektriske måkeskrik fra gitaren. Og noen bassganger fra Ellen Brekken som virkelig velter det meste. 5/6.
Klassekampen (NO)
Det er blitt en solid mengde album på Ålesund-gitarist Hedvig Mollestad og hennes trio, Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Trioen er basen i hennes virke, mens hun også er aktiv med ambisiøse bestillingsverk med større jazzbesetninger. Men trioen er egentlig vel så ambisiøs, bare mer sammentrukket i stil — inn til kjernen av hva årevis med tett samspill kan gjøre med en powertrio. Det er blitt en rik norsk tradisjon for slik muskuløs og søkende instrumentalrock. Disse tre har ligget i forkant, og blitt frekkere for hver utgivelse. De seks sporene på «Bees in the Bonnet» sitter rett i sikringsboksen, det er støvete stonerrock, men også sprudlende energi, ofte med 197o-årene som omdreining. Enten det er klassisk tungrock, prog og jazz eller mer kosmiske utflukter, er det alltid utført med norsk snert. Og intrikat metal i «Bob's Your Giddy Aunt». Det er også beroligende med et lite snitt, i form av balladen «Lamament», med visper og kontrabass.
Dagens Næringsliv (NO)
Da quindici anni un bell'esempio di costanza e applicazione il trio di Hedvig Mollestad, che a dirla tutta si cominciava a pensare avesse cessato l'attività dopo il "Ding Dong. You're Dead" di quattro anni addietro. La chitarrista norvegese, occhi di ghiaccio e dita scioltissime, si era infatti data ad altro, fra unioni estemporanee con Nels Cline, Trevor Dunn e Colin Stetson, sonorizzazioni per il cinema e la messa a punto di un disco affrescato dalle tastiere di Stàle Storlokken e agitato dalla batteria di Ole Mofjell. Come non detto, rieccola in pista con i sodali di sempre Ellen Brekken (basso) e Ivar Loe Bjornstad (batteria), pronti a sostenerla nelle sue ancora fanta-siose cavalcate soliste. Nel concreto la ricetta è quella d'origine, con basi di lancio hard-rock (eccetto la pacata e distesa Lamament) per pochi e ampi brani, che spiccano il volo altrove grazie a inserti pa-rajazzistici e tinteggiature psych-prog. Hedvig, una delle poche certezze che ci è rimasta. 7.5/10
Blow Up (IT)
https://glidemagazine.com (interview)
https://rockandrollglobe.com (interview)
https://kevy-metal.com (interview)
https://tidal.com/magazine (interview)