Reviews RCD2239

Almost There klinger umiskjennelig Espen Eriksen Trio'sk. Men, og det er viktig: Espen Eriksen Trio'sk et hakk eller tre skarpere enn før. Skarp og substansiell har musiseringen til Eriksen, Jenset og Bye alltid vært. Men elegansen i det eminente håndverket og den umiddelbart slående tilgjengeligheten har også gjort det lett å overse dybde og detaljer i Eriksens komposi-sjoner og trioens spill. Almost There's åtte gode, til dels strålende Eriksen-melodier, utviklet og formidlet av et fellesskap som på sitt beste maler og går som en Rolls Royce-motor, har både elegansen og tilgjengeligheten i behold, men jeg opplever i tillegg at selve hoveduttrykket, «fortellerstemmen», er utvidet. Henvendelsen virker i enkelte partier røffere og mer hardtslående, men også til tider enda mer følsom, det er som om trioen anno 2026 rett og slett opererer med flere farger i paletten enn tidligere. Uten at det varsler overgang til rock'n roll eller freebag, aner jeg en bevegelse mot mer up-tempo med ekspressive pianokor og pågående, pushende komp lenger framme i mixen, og tar meg i å lure på om erfaringer fra trioens særdeles vellykkede gi-og-ta samarbeid med den engelske saksofonisten Andy Sheppard på diverse konserter og tre album har spøkt i Eriksen, Jenset og Byes hoder under innspillingen av dette rene trioalbumet. Har de funnet sin indre Andy og fått et ekstra - og kledelig - kick? Spekulasjoner til side: Rytmiske underfundigheter og harmoniske lekkerbiskener, taktskifter og modulasjoner, myk vårnattromantikk og sår sensommermelankoli, myndig hymnepatos og jordnær melodiskjønnhet, svevende drøm og bitende virkelighet i alt fra meditativ ballade via gyngende latin til triokok med muskelfleksende piano og aggressivt bass/trommerkjør - Espen Eriksen Trio-fans vil opp-leve at de får full pakke også denne gang. Som vanlig er det minst to låter - tittellåta «Almost There» og den sarte «A Dream in Black and White» - som utstyrt med god tekst ville vært en gave til en formidlingssterk sanger, mens den majestetisk Game of Thrones-pekende «Winter is Coming» nok skal bli en publikumsfavoritt når trioen denne høsten turnerer i Norge og Kina. Heller ikke dem som gjennom 19 år først og fremst har falt for melankolien i de stemningsmettede balladene eller talktlekende midtempolåtene vil lytte forgjeves, og når det gjelder melankoli: Den er fortsatt såpass tilstedeværende at skulle jeg noen gang komme til å skrive en pseudoakademisk avhandling om trioen, kunne den ha hett Drøfting av makstempo for taktblandet melankolsk meditativitet i moderne pianotriojazz med tanke på Espen Eriksen Trios musikk eller noe i den duren. Helt siden starten har ordet «melankolsk» vært en gjenganger i omtaler og anmeldelser av Espen Eriksen Trios musikk. Berettiget eller ei, men morer man seg med å sammenføye trioens albumnavn til et dikt, fortoner iallfall Almost There seg som en perfekt kompletterende avrunding: You had me at goodbye, what took you so long?/Never ending January, perfectly unhappy, end of summer./In the mountains, as good as it gets, almost there - her er det melankolsk tankegods i fleng. Rene melankolikoldtbordet faktisk, men ta det nå ikke altfor bokstavelig. Også denne gang har vi (til åttende og forhåpentligvis ikke sist) å gjøre med musikk som i seg selv er så utadvendt og variert bildeskapende at den klarer seg helt fint uten verbale føringer og støttehjul. 
Jazznytt (NO)