Reviews RCD2239
Still in Scandinavia but cut from a different musical cloth is Norway’s ESPEN ERIKSEN TRIO, whose recordings are renowned for their blend of aural elegance and impeccable audio clarity. The group’s seventh album Almost There ( Rune Grammofon) is as good as anything they’ve done, combining Eriksen’s crystalline piano melodies with Lars Tormod Jenset’s pliable double bass and Andreas Bye’s chiaroscuro drums.
Record Collector (UK)
Almost There klinger umiskjennelig Espen Eriksen Trio'sk. Men, og det er viktig: Espen Eriksen Trio'sk et hakk eller tre skarpere enn før. Skarp og substansiell har musiseringen til Eriksen, Jenset og Bye alltid vært. Men elegansen i det eminente håndverket og den umiddelbart slående tilgjengeligheten har også gjort det lett å overse dybde og detaljer i Eriksens komposisjoner og trioens spill. Almost There's åtte gode, til dels strålende Eriksen-melodier, utviklet og formidlet av et fellesskap som på sitt beste maler og går som en Rolls Royce-motor, har både elegansen og tilgjengeligheten i behold, men jeg opplever i tillegg at selve hoveduttrykket, «fortellerstemmen», er utvidet. Henvendelsen virker i enkelte partier røffere og mer hardtslående, men også til tider enda mer følsom, det er som om trioen anno 2026 rett og slett opererer med flere farger i paletten enn tidligere. Uten at det varsler overgang til rock'n roll eller freebag, aner jeg en bevegelse mot mer uptempo med ekspressive pianokor og pågående, pushende komp lenger framme i mixen, og tar meg i å lure på om erfaringer fra trioens særdeles vellykkede gi-og-ta samarbeid med den engelske saksofonisten Andy Sheppard på diverse konserter og tre album har spøkt i Eriksen, Jenset og Byes hoder under innspillingen av dette rene trioalbumet. Har de funnet sin indre Andy og fått et ekstra - og kledelig - kick? Spekulasjoner til side: Rytmiske underfundigheter og harmoniske lekkerbiskener, taktskifter og modulasjoner, myk vårnattromantikk og sår sensommermelankoli, myndig hymnepatos og jordnær melodiskjønnhet, svevende drøm og bitende virkelighet i alt fra meditativ ballade via gyngende latin til triokok med muskelfleksende piano og aggressivt bass/trommerkjør - Espen Eriksen Trio-fans vil oppleve at de får full pakke også denne gang. Som vanlig er det minst to låter - tittellåta «Almost There» og den sarte «A Dream in Black and White» - som utstyrt med god tekst ville vært en gave til en formidlingssterk sanger, mens den majestetisk Game of Thrones-pekende «Winter is Coming» nok skal bli en publikumsfavoritt når trioen denne høsten turnerer i Norge og Kina. Heller ikke dem som gjennom 19 år først og fremst har falt for melankolien i de stemningsmettede balladene eller talktlekende midtempolåtene vil lytte forgjeves, og når det gjelder melankoli: Den er fortsatt såpass tilstedeværende at skulle jeg noen gang komme til å skrive en pseudoakademisk avhandling om trioen, kunne den ha hett Drøfting av makstempo for taktblandet melankolsk meditativitet i moderne pianotriojazz med tanke på Espen Eriksen Trios musikk eller noe i den duren. Helt siden starten har ordet «melankolsk» vært en gjenganger i omtaler og anmeldelser av Espen Eriksen Trios musikk. Berettiget eller ei, men morer man seg med å sammenføye trioens albumnavn til et dikt, fortoner iallfall Almost There seg som en perfekt kompletterende avrunding: You had me at goodbye, what took you so long?/Never ending January, perfectly unhappy, end of summer./In the mountains, as good as it gets, almost there - her er det melankolsk tankegods i fleng. Rene melankolikoldtbordet faktisk, men ta det nå ikke altfor bokstavelig. Også denne gang har vi (til åttende og forhåpentligvis ikke sist) å gjøre med musikk som i seg selv er så utadvendt og variert bildeskapende at den klarer seg helt fint uten verbale føringer og støttehjul.
Jazznytt (NO)
Espen Eriksen Trio er inne i sitt 20. år med den samme besetningen, med Eriksen selv på piano, Lars Tormod Jenset på bass og Andreas Bye på trommer. De må ikke forveksles med vårens plateaktuelle Espen Berg Trio, selv om de ligger i det samme landskapet med sine luftige, melodiøse låter. Begge var dessuten nylig med i vår oppramsing av sentrale norske pianotrioer i nyere tid. Jeg treffer Espen Eriksen på den lokale dagligvarehandelen av og til, jeg på vei hjem for å lage middag, han på farten for å spille videre i Kina eller andre store utland. Trioen hans har fått et stort og bredt publikum i årenes løp. Dette er deres åttende album, hvis vi regner med de to som utfordrer triobegrepet med den britiske saksofonisten Andy Sheppard som gjesteartist. Hele denne tida på selskapet Rune Grammofon, alltid med Kim Hiorthøys personlige coverdesign. Albumet begynner med «Almost There», som undergraver sin egen tittel med å umiddelbart være der. Det er fint å høre gruppa finne tonen umiddelbart. De pene melodilinjene fra pianoet slippes snart løs i friere utfoldelse, delikate basslinjer heves opp og fram i lydbildet, og trommene understreker den forsiktige grooven.
«Winter Is Coming» er kanskje oppkalt etter en episode i «Game of Thrones», men for meg høres denne ut som forfriskende kjølig nordisk vinterjazz, med sin utsøkte folketoneaktige melodi. «Ancient Rituals» leker seg med mer spenstige takter og toner før den begynner å rocke hardere, og ruller videre med høy innsats i alle ledd. En låt som liver opp på et ellers gjennomført dempet album. Ro og orden gjenopprettes med «A Dream In Black And White». Kanskje er det tittelen som gir denne en nostalgisk, lengtende og ettertenksom svart/hvitt-klang, den kan i alle fall være albumets aller vakreste stund. Vi kan ikke undervurdere titlenes betydning i instrumentalmusikken. Slik slutter albumet med «The Atlantic» som en stille dag på havet, med duvende bølger, klar luft og store horisonter. Det er bare å la seg drive med. 5/6.
Dagsavisen (NO)
Den er så villig og lett at du ikke kjenner tyngden i den før du har hørt den et par ganger. Musikken til Espen Eriksen Trio er vennligsinnet og rik, naken og poetisk. De følelsesladede komposisjonene er komfortable å lytte til. Den romantiske undertonen er lunt menneskelig. Det er en kunst å få så smøremykt materiale til å feste grep, men jeg er ikke overrasket over at trioen lykkes. Den har foredlet håndverket siden 2007, det året trommeslager Andreas Bye, pianist Espen Eriksen og bassist Lars Tormod Jenset startet bandet. Der andre kan snuble i føleriet, har Eriksen-trioen holdt stø kurs innover mot det helt betydelige. Kanskje er det derfor det nye albumet har fått tittelen «Almost there». At saksofonist Andy Sheppard har gjestet Eriksen både live og på plate, sier noe om hvor i jazzen vi er. Sheppard spilte i trio med Carla Bley og Steve Swallow gjennom mange år. Da vi hadde middagsgjester her forleden, satte jeg på «Almost there». Ikke fordi albumet tilbyr taffelmusikk, og heller ikke fordi utgivelsens åtte ostebiter passer til ovnsbakte poteter, serrano-skinke og kapers. Snarere fordi bakgrunnskvalitet er godt å kunne tilby. Så er det selvsagt i forgrunnen våre tre musikere hører hjemme, og det er der de har gitt meg opplevelsesrike reiser. Ja, på sitt beste har musikken fått meg til å smelte. På «Almost there» er det verdien av å dvele, verdien av å bli og kraften i langsomhet som klinger. Ingen vil påstå at Espen Eriksen Trio dyrker forandring. De tre har rolig utviklet det særpreget som allerede fantes da de platedebuterte i 2010. Sound, coverdesign av Kim Hiorthøy og utgivelse på Rune Grammofon er en kunstnerisk treenighet som kan få noen og enhver til å tro. Åpningssporet «Almost there» har noe fortrøstningsfullt ved seg, en blåtone med håp i. Etter at de har presentert oss for det vakre temaet som bærer komposisjonen, tar de tre en tur i temaets nabolag og lufter idéene. Dette bandet beveger seg aldri langt hjemmefra. Det viser heller ingen trang til overdådighet. Briljansen ligger i detaljene og hjerteligheten. De rytmiske snedighetene, akkordenes diskrete sjarm og samspillets reflekterte bevegelser. Bassist Lars Tormod Jenset forflytter seg mellom front og bakkant, alt etter hva komposisjonene ber om, underbygger stoffets myke natur eller strammer det opp der det ber om fasthet. Trommeslager Andreas Bye spiller med fleksibilitet, viser fornem slagkraft og er vitalt avgjørende for trioens smidige fremdrift. Bandets rytmeseksjon spiller Espen Eriksens idéer temperert. Pianistens gjerrighet kombineres med raushet på rom. Eriksen er en mester på å holde tilbake, selv der han viser ekspressiv kraft. Ferdighetene stilles ikke ut. De tjener innholdet og den kollektivismen trioen dyrker. Alle sporene på albumet lener seg i samme estetiske retning, men er uttrykksmessig nokså forskjellige. Eriksen er glad i å låne fra folkemusikk, og et av stedene han gjør det i «Almost there», er i «Winter is coming». Arrangementet og utbroderingen løfter tradisjonstrekkene inn i vår tid. Så er «Fleeting nights» et av albumets ømmeste, med strekk som strutter av vemod og en bass med omsorgsfulle intensjoner. At de får dette til å leve og fremstå autentisk, krever mer enn godt håndverk. Når vi kommer til «A dream in black and white», tenker jeg på en salme, men Eriksen lar meg ikke bli i den tanken. Som ellers i komposisjonene tilkjennegir flertydigheten seg, og opplevelsen gjør dreining, uten at grunnstemningen forrykkes. Etter å ha levd med «Almost there» i noen uker nå kjenner jeg den samme tilfredsheten samtlige av Espen Eriksen Trios utgivelser har gitt meg. 5/6.
Aftenposten (NO)
Minnest eg ikkje feil, høyrde eg Espen Eriksen Trio for første gong i Oslo i januar 2008. Det var noko med dei enkle, melodiøse låtane til Espen Eriksen som fengde med ein gong. Dette inntrykket blei stadfesta med debuten You Had Me at Goodbye. Sju utgjevingar seinare, tre av dei i samarbeid den engelske saksofonisten Andy Sheppard, kan ein slå fast at trioen har utvikla ein identitet som stikk seg fram i den rike floraen av moderne pianojazztrioar. Med Almost There er trioen attende med den beste versjonen av seg sjølv. Hovudforklaringa ligg i låtmaterialet. Alle dei åtte låtene, førte i pennen av Eriksen Eriksen, sjølvsagt, har særpreg. Ein kjenner att ein del kompositoriske grep frå tidlegare utgjevingar. Eriksen trivst godt groovande i medium tempo og innanfor heller enkle harmoniske strukturar, men trass i kjente grep er låtmaterialet her meir variert og med klarare identitet. À dra fram døme blir nærast meiningslaust. Her finst faktisk ikkje eit einaste kvileskjer. Den karakteristiske tilbakelente triosounden har blitt meir raffinert med åra, og samspelet verkar på denne plata nærast telepatisk. Improvisatorisk sprengjer ikkje trioen grenser. Å leggja band på seg er ein del av estetikken. På denne plata funkar det. Den felles gleda ved å utvikla det nye repertoaret gjer Almost There til den beste Espen Eriksen Trio-utgjevinga på lenge.
Dag og Tid (NO)
Their music possesses the calm lyricism often expected of Nordic piano trios, yet it differs slightly by prioritizing the melody over the performance itself. Rather than relying on complex developments or extended improvisations, they craft short, distinct themes, allowing the three instruments to gradually shift the emotional nuances of that theme. A strength of this trio is how brightness and melancholy naturally intertwine within a single track, avoiding any descent into excessive sentimentality. This character remains largely unchanged on *Almost There*. All eight tracks are composed by Espen Eriksen and are relatively brief, mostly clocking in at around four to five minutes. The structure follows a recurring pattern: presenting a melody, briefly expanding upon it, and then bringing it to a close. Unlike many contemporary European piano trios that emphasize rhythmic complexity or expansive improvisation, Eriksen remains a pianist focused on the enduring power of a melody—specifically, how long a single tune can linger in the listener's memory. Lars Tormod Jenset’s double bass work is particularly notable; it goes beyond merely reinforcing the piano’s left hand to create distinct melodic lines, adding depth to Eriksen’s simple themes. "Winter Is Coming" exemplifies the interplay between piano and double bass, beginning with the bass and gradually introducing the piano to expand the musical soundscape. Andreas Bye’s drumming also avoids dominating the mix, instead shaping the flow of the music through the use of brushes and subtle accents. One would be hard-pressed to find a radically new musical direction in this album. Rather, it represents a further refinement of the approach the group has maintained since *You Had Me At Goodbye*—honing the three key elements of melody, restraint, and space into an even more concise form. Thus, e.s.t. Rather than expecting dramatic rhythmic shifts or the profound religious sentiment found in the work of Tord Gustavsen, it is best to view this album as a showcase of well-crafted short pieces and the natural interplay of a trio. Ultimately, *Almost There* is an album that focuses on precisely executing what the trio does best, rather than attempting to show off something new. At its core are simple melodies, a touch of melancholy, a rhythm section that moves with quiet restraint, and piano playing that leaves almost no room for superfluous notes. While it can be enjoyed casually as accessible music that embodies the lyricism of a Nordic piano trio, a closer listen reveals a soundscape that has been meticulously refined—far more so than on previous albums—to preserve simplicity and clarity (with painstaking effort dedicated to retaining only the essential sounds).
Naver (KR)
https://www.orkesterjournalen.se
