RCD2151 reviews
Mighty sixth missive from the jazz / prog interface. Guitarist / composer Even Helte Hermansen revealed that the working title for this Norwegian trio´s latest was "Yoga", because "the idea was to do a more meditative record than we previously have". In no way, though, it is a gentle hatha exercise, rather than their usual rigorous Bikram workout. Winding, 17-minute epic "Baklengs inn i Fuglekassa" features the drone of an Indian shruti box and taps the ecstatic jazz of Alice Coltrane and Sun Ra, but it relies as much on slow-build heaviosity for its power as it does serene space . Elsewhere, the album reveals formative years spent listening to Pixies, Codeine, Black Sabbath, Hendrix and Cream, although "fusion" this certainly is not. 8/10.
Uncut (UK)
Bushman´s Revenge conjure their most epic tracks yet - and their most obvious homage to the grand ambitions of prog and cosmic jazz. Past past albums have included high-octane jazz-rock versions of compositions by artist as diverse as Black Sabbath and Ornette Coleman, here the Norwegian terror-unit eschew reinterpretations, instead weaving their influences into a suit of powerful originals. The 17-minute monster "Baklengs Inn I Fuglekassa" dissolves from glowering, blues-rock crawl into a mirage of Indian shruti-drone with deep bass hook (offering a clear tip of the turban to Alice Coltrane), before rising up into a rousing , portentous theme that captures some of the majesty of Pink Floyd's "Echoes". The 14-minute "Bullets And Herb" is wrapped tight around a storming energy riff with organ power-chords, pile-driving drums and endless fretwork, suggesting some of the more mind-loosened early 1970s jams of Dutch proggers Focus. Very nicely far out, indeed. 4/5.
Jazzwise (UK)
A text-book genre-breaking and seamless marriage of prog-rock, Hendrix guitar peels, Asian-slanted psychedelia, sludge metal and free jazz. It ascends, and then ebbs and flows effortlessly.
The Artsdesk (UK)
It's quite a pleasure to note that the Oslo-based trio have struck an ample new seam. "Thou Shalt Boogie!" focuses itself more firmly upon jazz idioms, and while extended Cream-style rock-outs are still firmly present, it´s the shimmering gilded path of the 17-minute "Baklengs Inn i Fuglekassa" respendently dominated by an Indian shruti box´s mesmeric drone and influenced by Alice Coltrane, which most definitely points the way forward for Bushman's Revenge.
Rock-a-Rolla (UK)
Bushman's Revenge and their full-steam-ahead "Thou Shalt Boogie!" surges with hurricane-like blasts of guest player David Wallumrød´s hurtling organ, bracing guitar runs and frantic beats. Cathartic qualities aside, there´sa finely judged control present as well, making this a pretty unbeatable release.
Prog (UK)
When dreamy-jazzy Sun-Ra romance, gloomy Black Sabbath sound storms and crashing King Crimson prog experiments come together on an album and with all their corners and edges at the end like a liberating music (er-) Cast, then we can only deal with the Norwegian jack-of-all-trades from Bushman's Revenge! And of course they also put the boogie crown on their ironically serious music board, even though we desperately search for some boogie tone for three quarters of an hour without even finding anything for a second. This is probably called supercooled Nordic music humor. Humor you can argue about, but you don't have to laugh - but in the end you will enjoy it on "Thou Shalt Boogie!" Without getting bored. The real punch line lies in every single instrumental piece, in every crashing metal insert, in every dreamy jazz excursion or simply in the high art of making music by Bushman's Revenge. Even a Frank Zappa - God have mercy on him - would have his real pleasure in this fiery Oslo chili sauce, which had to serve as the band's name! 12 points.
Noisy Neighbors (DE)
BUSHMAN'S REVENGE has now reached the seventh bid: Thou Shalt Boogie! (RCD2151). The Norwegian trio, the last ten years together with Electric Komle - Live! celebrated and offered a best-of, now surprises with a fourth man, keyboardist David Wallumrød. He has proven himself as a Ladies Man for years, shaking the pillows like Maria Solheim, Rim Banna and Beady Belle, or rocking softly with Lester and jazzing with Needlepoint. With a magnificent Hammond organ, he now has Even Helte Hermansen, Rune Nergaard and Gard Nilssen lift off at 'I am an astronaut' and board beyond Cloud 9 with a hymnic tail. He also 'flutes' the intro to 'Baklengs inn i fuglekassa', acoustically plucked by Hermansen, that swings through Sharrock's terrain in the worn style and at the same time, to whir a shruti box, leaves everything heavy with calm wing beats and a booming hover, only to start again after 17 minutes. 'Waltz me baby, waltz me all night long' also remains determined by this deceleration, Hermansen lets his fingers dream about the strings on a slow-moving organ wave until the torque is high enough to count as a dance. Only 'balls and cabbage' serves concentrated and peppered rock power. Although I suspect that the dumplings are translated out of round in the balls. At any rate, Wallumrød works in close collaboration with Nergaar's bass and Nilssen's crackling pace so that Hermanson can emphatically claim his inheritance from the guitar hell. Just a plutonic candidate for the throne, At 'Hurray for mamma' he suddenly picks up a bouquet of daisies. The Norwegians have never been mere bowel cleaners and seem to expand their range of spices from year to year.
Bad Alchemy (DE)
The waves go between progressive rock and opulent jazz. But they just want to play. A Norwegian instrumental crew has been whizzing through this ocean for more than ten years, powered by Sun Ra, sturdy Doors armor and a decent battery of Hendrix cannons. However, there is still no grain of dust stuck to the on-board cover, and every evasive maneuver has so far been successful in the dreaded strait at Epigonia. The fourth member of the band, David Wallumrød, is relatively new on board, screwing himself onto the percussion engine with Hammond organ and synthesizers, thus causing the engine room to float. The solos, sometimes smooth like a walk on the beach, sometimes sharp like shell splinters. Yes, every now and then the ship moored with the strange name, brought the transmission to a standstill and observed seagulls, nothing else. And every now and then you stop on the high seas to dive into that depth and say good night to sperm whale and giant squid. But then you set course again and dash towards the horizon with driving rhythms, while the licks slide off the fretboard and overgrow the waves. Compositions always give the direction. But what happens on the way determines improvisations. Tight, unleashed, classic, ahoy.
FreiStil (AT)
Låtene er fortsatt preget av hardtslående riffing, men ispedd alt fra et lite strå folketoner til langtrukken raga-impro på den 17 minutter nøkkellåten "Baklengs Inn i Fuglekassa". På denne formodentlige Flåklypa-hyllesten collectively and cheerfully melodi med et bassriff som like gjerne kunne vært Satyricons ver, mens midtdelen nikker til 1970-tallets esoteriske astraljazz og progrock. Tiårets long blikk mot sentralasiatisk sjelefred illustreres med den elektriske tamburaen som surrer og går i bakgrunnen. David Wallumrød more complete for arranging trioen with utsøkt organ and synthspill. Tangentists skaper både bredde og dybde the han fyller lydforms med pumping organ på den bredbente 14 minutters riffrockeren "Kugel und Kraut", as well as discrete analog synth detals for "Hurray For Mamma". And there are three trioens premisser, men som så avgjort tilfører energi og variasjon i lyd. An other styrke he utvilsomt det symbiotiske samspillet som har utviklet seg i løpet av de ti årene bandet har eksistert. Høydepunktet went to the Aukrust-referansen eller herbfest, men sobre BB King-hyllesten "Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long", hvor americanagitar á lá Bill Frisell møter Radioheads snikende chord progesjoner i et lydbilde som gjerneert David -Movie. Slik combiner Bushman´s Revenge det best fra to verdener. The classic jazz musicians tekniske overskudd og formmessige lekenhet, og rockemusikerens energiske fandivoldskhet og insistering på hvor viktig det he å få spelle denne musikken. Noe de gjør, trass sin beskjedne bygning, med både baller og pondus. men som så avgjort tilfører energi og variasjon i lyd. An other styrke he utvilsomt det symbiotiske samspillet som har utviklet seg i løpet av de ti årene bandet har eksistert. Høydepunktet went to the Aukrust-referansen eller herbfest, men sobre BB King-hyllesten "Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long", hvor americanagitar á lá Bill Frisell møter Radioheads snikende chord progesjoner i et lydbilde som gjerneert David -Movie. Slik combiner Bushman´s Revenge det best fra to verdener. The classic jazz musicians tekniske overskudd og formmessige lekenhet, og rockemusikerens energiske fandivoldskhet og insistering på hvor viktig det he å få spelle denne musikken. Noe de gjør, trass sin beskjedne bygning, med både baller og pondus. men som så avgjort tilfører energi og variasjon i lyd. An other styrke he utvilsomt det symbiotiske samspillet som har utviklet seg i løpet av de ti årene bandet har eksistert. Høydepunktet went to the Aukrust-referansen eller herbfest, men sobre BB King-hyllesten "Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long", hvor americanagitar á lá Bill Frisell møter Radioheads snikende chord progesjoner i et lydbilde som gjerneert David -Movie. Slik combiner Bushman´s Revenge det best fra to verdener. The classic jazz musicians tekniske overskudd og formmessige lekenhet, og rockemusikerens energiske fandivoldskhet og insistering på hvor viktig det he å få spelle denne musikken. Noe de gjør, trass sin beskjedne bygning, med både baller og pondus. In addition to that, the symbiotiske samspillet som har utviklet seg i løpet av de ti årene bandet har eksistert. Høydepunktet went to the Aukrust-referansen eller herbfest, men sobre BB King-hyllesten "Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long", hvor americanagitar á lá Bill Frisell møter Radioheads snikende chord progesjoner i et lydbilde som gjerneert David -Movie. Slik combiner Bushman´s Revenge det best fra to verdener. The classic jazz musicians tekniske overskudd og formmessige lekenhet, og rockemusikerens energiske fandivoldskhet og insistering på hvor viktig det he å få spelle denne musikken. Noe de gjør, trass sin beskjedne bygning, med både baller og pondus. In addition to that, the symbiotiske samspillet som har utviklet seg i løpet av de ti årene bandet har eksistert. Høydepunktet went to the Aukrust-referansen eller herbfest, men sobre BB King-hyllesten "Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long", hvor americanagitar á lá Bill Frisell møter Radioheads snikende chord progesjoner i et lydbilde som gjerneert David -Movie. Slik combiner Bushman´s Revenge det best fra to verdener. The classic jazz musicians tekniske overskudd og formmessige lekenhet, og rockemusikerens energiske fandivoldskhet og insistering på hvor viktig det he å få spelle denne musikken. Noe de gjør, trass sin beskjedne bygning, med både baller og pondus.
Morgenbladet (NO)
The har holdt together i ti år og limt gitarrocken til et gammelt og progressivt jazzunderlag. På "Thou Shalt Boogie!" Har trioen fått med seg David Wallumrød på organ and tangenter. Han utvider lydges og strammer opp det rufsete uttrykket. På et av sporene hyller cvettes Alice Coltrane med en velornamentert drone. På et annet lar de riffene krakelere og hyle treffsikkert. Bushman´s Revenge lar meg rygge tilbake to 60-tallet uten å støte bort i nostalgi. Even Hermansen har øre for gitartradisjon og nese for nyskapning. Jeg tror på det jed listener, fordi musik forteller sanne historier. Avslutningsporet "Hurray For Mamma" he like alvorlig søtt som det tittelen lover. 5/6.
Aftenposten (NO)
Suddenly har Bushman´s Revenge blitt et av landets mest spennende band, de er i alle fall noe av det tøffeste du kan se på en norsk scene. Faderullan, her peises det på i full powertrio-damp, with Gard Nilssen som rock god på trommer. Even Helte Hermansen på gitar og Rune Nergaard på bass er født med instrumentene i hendene, virker det som. På dette sjette (!) Albumet har de fått med seg David Wallumrød på Hammond og clavinet, og utvidelsen he kledelig. Blytung men leken jazz rock. Velvet he det også noe Bill Frisell-americana forth, og the indiske dronen som etterhvert dukker opp i "Baklengs inn i fuglekassa" åpner landskapet ytterligere. Alice Cooper Coltrane?
Dagens Næringsliv (NO)
Norge må være verdensledende når det gjelder prog´ete jazz med tungrock og improvisasjonsinnslag. Og Rune Grammofon er et av klodens mest pålitelige plateselskap. Bushman's sjette he nok et utmerket eksempel på stilen, programmed som en konsert i stuen.
VG (NO)
http://dalstonsound.wordpress.com
http://dereksmusicblog.wordpress.com
http://www.tidningenkulturen.se