RCD2213 Reviews
The second album from Norway's Master Oogway, Earth And Other Worlds (Rune Grammofon) harnesses fizzing, restless energies that bring to mind Extrapolation-era John McLaughlin albeit amped up and shot through a highly saturated Day-Glo aura. Across a series of flamboyant tunes, Håvard Nordberg Funderud's highly mobile electric guitar digs deep into the surging bass and drums propelling the album. When combined with Lauritz Skeidsvoll's sax, the sparks really fly. Fans of Krokofant, Grand General and the current incarnation of Soft Machine should embrace and welcome this vigorous set.
Prog (UK)
If Terje Rypdal and Albert Ayler jammed with Cream it might give some idea of what this youthful Norwegian so-called "prog-jazz quartet" should sound like...
Jazzwise (UK)
Master Oogway bryter stillheten med en kraftpille av et album. Det er et par år siden den unge kvartetten Master Oogway – med navn etter en skilpadde fra «Kung Fu Panda»- filmene – debuterte med et aldri så lite smell. Nå er de tilbake, med sitt andre album, lansert med konsert på Nasjonal jazzkringkasting, direkte fra selveste Victoria på Karl Johan, for en drøy uke siden. Konserten ligger fortsatt ute, og er vel verdt å sjekke ut. På en jazzscene blottet for publikum og lunke halvlitere banker de til med en konsert som viser hvor bra dette bandet kan låte live. Master Oogway ble sjøsatt på Norges Musikkhøgskole for noen få år siden og består av Håvard Nordberg Funderud på gitar, Lauritz Lyster Skeidsvoll på saksofon, Karl Erik Horndalsveen på bass og Martin Heggli Mellem på trommer. De befinner seg i et rocka jazzlandskap der du også kan støte på band som Krokofant. Når Funderud, som også er bandets låtskriver, drar i gang det blytunge riffet på låten «Garmonbozia» er det så du kan høre Tony Iommi og resten av Black Sabbath puste bak der et sted, før du kan høre ekko fra jazzklubbene på sekstitallet i neste øyeblikk. Vi snakker med andre ord real kraft-jazz. Sånn sett skiller ikke «Earth and Other Words» seg så mye fra debuten fra 2018, dette er likevel et mer helstøpt album fra bandet. De kjører fortsatt på for full kraft gjennom store deler av albumet, pepret med noen fine sololøp fra Funderud og Skeidsvoll, men det er et mer variert album enn debuten. De tillater seg noen rolige pusterom mellom utblåsningene, med «Other Earths» og «Other Worlds», og åpner mer opp, gjør musikken hakket friere. Resultatet låter rett og slett veldig bra. De setter punktum med et spørsmål. «Er vi framme snart?» Dette er en knyttneve av en låt, et ni minutter langt høydepunkt på dette fine albumet. Til spørsmålet de stiller får vi bare svare at vi selvsagt ikke er framme. Master Oogway er et band gjerne hører mer fra, og da gjerne på en scene nær oss når konsertlokalene åpner opp dørene og kranene igjen.
Dagsavisen (NO)
Gitarist Håvard Nordberg Funderud, saksofonist Lauritz L. Skeidsvoll, kontrabassist Karl Erik E. Horndalsveen og trommeslager Martin Heggli Mellem i Master Oogway er fire musikere i startgropen av sine karrierer. «Earth and Other Worlds» er bare deres andre utgivelse, men de låter tighte og sammensveisede i samspillet, slik musikere på samme bølgelengde skal gjøre. På «Earth and Other Worlds» bygges musikken gjerne opp fra motiver som Funderud og Skeidsvoll tegner opp sammen, et grep de kanskje lener seg litt for mye på, men disse åpner opp for både ilende soloer, frittfarende gruppeimprovisasjoner og ropende utblåsninger. De har et godt grep om lure, vaiende ballader, og utvilsomt et talent for sugende swing-driv. Som på den litt Sonny Sharrock-aktige «Brother Bear Lives Here», en freidig og frilynt sak med intens saksofonsolo og min favoritt blant disse seks låtene innspilt i Haldens Athletic Sound.
Klassekampen (NO)
60- og 70-tallets psykedeliske glansdager er for de gamle en ungdomskilde, og for de unge… tja, hva da? De ti-femten siste årene av norsk jazzhistorie er uansett preget, og tildels dominert, av gamle travere som vender tilbake til rocken. Band som Elephant9 og de litt yngre Bushman´s Revenge, for å nevne de mest åpenbare, har på hver sin måte gjenoppdaget kjærligheten til høyt volum, voldelige rytmeseksjoner og det mystiske, liksommusikalske «suggererende» elementet (sjelden beskrevet utenfor denne adjektivsformen). Gamle prog og fusionhelter har blitt hyllet, og magi har gjenoppstått mellom brølende gitarforsterkere, buldrende Hammond-orgel, triste mellotroner og skronkende saksofoner over pentatonriff med taktart av varierende stødighet. Med lekre, moderne innpakninger av skiver, overmenneskelig virtuose prestasjoner og lydnivåer som får Victoria-kvelder til å minne om Last Train netter, blomstret og modnet denne trenden seg over mange år, fremfor å ende opp som en døgnfluegimmick. Master Oogway har forankret soundet i 70-tallsjammen med høylytte trommer og elgitar på full guffe, men har en kontrabassendpin trygt plantet i hardboppen. Det låter brutalt, selv om det bæres videre av en spaserende kontrabass istedenfor en dundrende Rickenbacker. Tilstedeværelsen er sterkest i de komplekse, komponerte partiene, spesielt i det ekstatiske temaet på «Er vi fremme snart?». Dette er imidlertid også et spørsmål som dukker opp i noen av soloene på denne plata, da de har en tendens til å spille seg litt bort. Veien tilbake til de aggressive Coltranefrasene, som alltid befinner seg på bristepunktet av et eller annet, er imidlertid aldri lang. Master Oogway er bevisste på hvilken scene de er en del av, og hvilken kulturarv de må videreføre og leve opp til. Forsøket på å vri seg unna normer og klisjeer skjer i sjangervariasjonen mellom låtene. Isolert mestrer de både den sinte jazzrocken og den melankolske nujazzen, men sammensetningen kan virke mer forvirret enn mangfoldig. Og det er i grunnen helt greit – er det noe jazzen skal gi rom for er det eksperimentering. I Like To Sleep og Master Oogway viser med hver sin solide utgivelse at de begge er fremragende band innenfor denne nisjens nye generasjon.
Jazznytt (NO)