Reviews 2076
The sounds produced are an extremist hybrid between free improv, gutter electronics and darkwave scuzz. The two tracks here are a taster for their next album, mixed by Jeff Carey, expatriate American electronic composer and a founding member of N-Collective. It´s not easy to say how much Carey messed with the original tapes, but the results are like a beautifully evil cartoon score - fractured and malevolent and funny, all at the same time.
The Wire (UK)
While A-side Progorama kinda lives up to its billing with a spastic demolition job on the senses, it is Teknosangen, on the flip, which wins out with its Ram Man assault and Fantomas-like schizophrenic kinetics. Oh yeah, and this little beauty comes on virginal white vinyl and is limited to 500 copies. Get one and hang it over your bed.
Record Collector (UK)
Når musikksjefen i Norges ungdomskanal P3 utroper drøyt kjedelige Howl til landets nye rockehåp, kan jeg være like flåsete og si at det er det strengt tatt Moha! som er. Det vil si, å kalle det rock vil forvirre så å si samtlige lyttere i både Norge og Sverige. Men hva skal man døpe bastarden da? Garasje-frijazz kanskje, støy-pønk, arytmisk fønk-metall? Hardcore fra verdensrommet syns jeg passer bra for denne søte lille knyttneven av en sjutommer. Men der hardcore er en rigid sjanger med lovnader om kaos, som ytterst sjelden holdes, har duoen Moha! aldri levert annet enn anarkistiske energiutblåsninger. Etter litt over et minutt med buldring, romling og hyling har jeg rukket å tenke at det fyker like mye i alle retninger som før, uten at jeg har noe i mot det. Deres forrige album, “Norwegianism”, var jo også et av høydepunktene i fjor. Så skjer noe uventet, et fett riff blir kastet inn og ”Teknosangen” fyker fremover på en eksplosiv, ødelagt, dansemusikk-takt. Hvordan klarer Morten Olsen og Anders Hana samtidig å få det til å være så fengende, så intenst og så hodevrengende? Jeg hopper rundt på gulvet så pick-upen spretter av plata. A-siden er ikke dårligere. Spetakkelet er like massivt, takten er en mer rykkete-stopp-start, men tempoet er fremdeles heseblesende. Det virker som duoen ikke kan senke tempoet under spurt i mer enn noen få sekunder uten å miste interessen. Kanskje likeså greit. Hei, norsk rock: fremtiden er her!
Soundofmusic (SE)