Reviews MPCD104
Heavy Norwegian psych-out, anchored close to the edge by a 42-minute suite. Motorpsycho are dedicated to the long reach. Singer-bassist Bent Sæther and guitarist-singer Hans Magnus Ryan - the founding axis - have steadily evolved over three decades from the, raw power of their 1990s records to a thundering radiance of progressive-metal dynamics and West Coast-'60s dreaming. Now they bring the connected energies and thematic, dystopian ambition binding 2017's The Tower, a double CD, and the three Yes-length essays on 2019's The Crucible to a fitting climax: two discs of winding composition, hard-rock battle stations and choral-vocal spires suggesting Blue Oyster Cult in Live Dead dimensions. The five-part N.O.X. is an LP-length trip in itself, with one mighty span (Night Of Pan) of synth-pulse hypnosis and jungle-telegraph turbulence. But Motorpsycho can jam a lot into a crevice. At five minutes each, the Who-throttles-Genesis action in The Magpie and the thundering-hymn finale Like Chrome are tight reward on an epic ride. 4/5.
Mojo (UK)
Whilst current prog becomes more and more associated with fretless bass-obsessed estate agents, Motorpsycho remain the last bearers of the light, capturing the essence and spirit of 70s progressive rock whilst mercifully avoiding everything horrible that followed. This third instalment of the Gullvåg Trilogy - comprising this album, The Tower (2017) and The Crucible (2019) - is bold and exciting. Loosley based on the Hieronymus Bosch-like cover art of Håkon Gullvåg, Bent Sæther's lyrics also touch on themes of fake news, political polarisation, and social instability most notably on the excellent title track. The powerful sound unleashed by the band's arsenal of keyboards, percussion and guitars is enhanced by strings, superb production and distinctive vocal harmonies. Four shorter numbers precede the 42-minute 'NOX', which naturally suffers from its length but ultimately, along with the whole album, is an epic triumph. 4/5.
Shindig (UK)
Any new music from Motorpsycho is cause for celebration and this double album is packed with enough invention and vitality that it could have been two records. The Is One is bookended by tracks recorded with regular collaborator Reine Fiske, while the middle section contains the N.O.X. suite, wherein the band is joined by Lars Hornveth from Jaga Jazzist, and Steamdome's Ola Kvernberg. The tracks with Fiske boast gorgeous vintage tones and an emphasis on catchy refrains. The title song has an uplifting energy, and Dreams Of Fancy is an album highlight, enticing the listener the way sunbeams attract cats to relax in their warm embrace. Less concise but just as compelling, the five movements of N.O.X. let the band stretch out. Circles Around The Sun Part I is a reverb-drenched head trip while Night Of Pan swaps psychedelia for synthwave and a drum loop that recalls Stewart Copeland's 80s theme for The Equalizer. In contrast, N.O.X. itself is succeeded by the crisp acoustic guitars of A Little Light. The Trondheim trio and their friends have crafted an album of real scope and diversity, spanning decades of styles and sounds. Impressive.
Prog (UK)
On this double album the Norwegian band demonstrate their extraordinary stylistic breadth, which encompasses sedate chamber folk cameos, mellotron-bolstered progressive rock grandeur and neo-psychedelia, with vocal harmonies that evoke The Grateful Dead. And like that band they come into their own when stretching out at length, as on the 42m, five-part epic `N.O.X.', commissioned for a Trondheim festival in 2019. On it they blend the mesmeric polyrhythmic subtlety of Can and the thrilling, flat-out relentlessness of early Hawkwind. After all that, the two-minute acoustic 'A Little Light' is needed to give the palpitating listener time to decompress. 90/100.
Hi-Fi News (UK)
Ever ambitious, ever satisfying, Bent Sæther´s conceptual prog juggernaut centre this third instalment of The Gullvåg Trilogy on the immense 41 minute, five-part N.O.X., a vivid multi-generic maelstrom of alt. ingenuity. 8/10.
Classic Rock (UK)
Trioen Motorpsycho med base i Trondheim har på ingen måte gått stille i dørene de siste årene. Snarere har de etter over 30 år som band gått inn i noe som minner om en ny ungdomstid, mer moden enn noensinne og med bruk av impulser som en gang i tida ville vært uhørt for både bandet og for fansen, men som i dag føles som en helt naturlig visuell forlengelse av bandets musikalske uttrykk. «The All Is One» er den tredje og den mest omfattende i det som nå betegnes som en trilogi med maleren Håkon Gullvåg som en fellesnevner. De to første albumene, «The Tower» og «The Crucible», framstår som to stjerneskudd med inspirasjon dels hentet fra Gullvågs malerier, det første som bandets «gjenfødelse» og det siste preget av den monumentale låten «Lux Aeterna» som en manifestasjon av tankens flyt mellom det avslørende lyset og det infernalske mørket som plasserer Motorpsycho i midten av sitt eget rike. I bandets eget rikes midte finner vi i høy grad også kjernen i «The All Is One»… Og som et nav i det hele er det man kan kalle selve midtstykket i det «triptyket» som «The All Is One» framstår som, selve tavlen som åpner seg bak de omkringliggende og tematisk beslektede låtene, og som består av en femdelt syklus direkte inspirert av tematikken i Håkon Gullvågs kunstnerskap og malerier. Med samletittelen «N.O.X.» er dette et nær tre kvarter langt og sammensatt musikalsk monster der både Horntveth og Kvernberg er kreditert som låtskrivere sammen med Motorpsycho-besetningen Bent Sæther, Hans Magnus «Snah» Ryan og Tomas Jårmyr. I livesammenheng bød oppføringen av verket på visuelle bedrag i form av forheng foran scenen og abstrakt videografikk der jordfargene og naturelementene fikk dominere. Dette er også farger også i studioversjonene bidrar til å fargelegge musikken sammen med Gullvågs tematiske manifestasjoner som springer ut av det mytiske og det mystiske. Men uten gardinene og med fri tilgang til egne assosiasjoner framstår «N.O.X.» som noe av det mest helhetlig sammenfattende bandet har gjort, hvor de også greier å knytte sin egen impulsverden til malerens farger. Her er inspirasjonen fra den drømmende rocken, fra psykedelia og ikke minst progrock, nydelig tegnet med alt fra de stilleste og vareste virkemidlene (som i «N.O.X. I: Circles Around The Sun p.t. 1», til den drenende og lekende kraftrocken i «N.O.X. IV: Night Of Pan», en sekvens ethvert 70-tallsband ville drept for å ha skrevet. Når «The All Is One»-lerretet er spent til bristepunktet utover det, kommer det av at overskuddet som preget de melodiøse låtperlene på de to første platene i trilogien fortsetter å komme på denne tredje. «The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)» føyer seg ikke bare inn i Motorpsychos rekke av smått geniale og tvetydige titler, men er også en låt som vil blir sentral i bandets «beste»-lista når den en gang skal skrives ned. Også andre av de frittstående låtene er av en kaliber som ville gjort albumet som helhet til et lite mesterverk selv uten «N.O.X. »- delen. Når den så ligger og gnager som en vakker, urovekkende og tidløs kvernstein i det hele, er det klart at «The All Is One» er nok et mesterlig verk fra den utvidede trioens hånd og den presise kronen de kunne mønstret på et verk som har tatt dem tre album å fullføre. 6/6.
Dagsavisen (NO)
Motorpsycho er bandet som bare fortsetter å gi. Etter over 30 år i bransjen, et 20-tall album og en haug med sideprosjekter viser de fremdeles ingen tegn på å senke tempoet. Denne gangen har de laget et majestetisk dobbeltalbum med halvannen time velskrudd rock. Igjen. Det lyder fremdeles fantastisk. The All Is One er siste del av hva bandet kaller Gullvåg-trilogien. Som med foregående The Tower og The Crucible, er albumcoveret malt av kunstneren Håkon Gullvåg, og de storslåtte, progressive komposisjonene er delvis inspirert av arbeidet hans. Det er ikke alle band som behersker progrock i 2020. Sjangerens storhetstid ligger snart 50 år tilbake i tid, og der 20 minutter lange rockelåter inspirert av klassisk musikk og store ideer var revolusjonerende den gangen, blir mange moderne forsøk kun bleke kopier av originalene. Det som en gang var progressivt, er nå regressivt. Motorpsycho er et hederlig unntak. Drømmende mellotron, fuzzete gitarsoloer og ville rytmeleker høres helt naturlig ut når det kommer fra denne hårete trioen. Man kan dra paralleller til proghelter som Camel, King Crimson, til og med litt Gong, men mest av alt høres trønderne ut som seg selv. Nok en gang serverer de sammensatte komposisjoner med herlig flyt, akkurat slik vi forventer. Fremførelsen er dynamisk og gir rom for både ettertanke og headbanging. Eksempelvis følges drivende «The Magpie» elegant av den akustiske balladen «Delusion», uten at stemningsskiftet føles graverende. Man kan høre at bandet fremdeles har det gøy sammen og er villig til å leke med ideer. Mandelen i proggrøten her er femdelte «N.O.X.», som tar opp om lag 40 minutter i platens midtparti. Vel verdt tiden, selvfølgelig. Dette er en ekspansiv komposisjon som oppsummerer alle de beste kvalitetene ved Motorpsycho, for anledningen supplert av Lars Horntveth og Ola Kvernberg. Her møter vi riff som sakte bygges opp til vegger av godlyd, rytmer som får nakken til å bevege seg i alle mulige retninger, og til og med litt fiolin som bringer Mahavishnu Orchestra-vibber. Det blir aldri feil. Låten smyger seg fremover med gjentagende temaer og et energioverskudd som far det hele til å føles merkelig intenst, spesielt på høyt volum. Under det hele ligger suggererende rytmer som hentet fra tidlig Magma: lavmælt, men drivende. Detaljer legges gradvis til mellom boblende synther og hviskende vokal før rytmene løsner og motoriske riff tar over og gir det femhodede monsteret en rå finale. Det lyder rett og slett sykt fett. «N.O.X.» hadde i seg selv vært en fabelaktig plate, så det at vi får et knippe låter som rammer den inn, må ses som en ren bonus. De stikker kanskje ikke like dypt, men er fremdeles vel verdt tiden. Verdt å nevne er mektige «Dreams of Fancy» med saftige gitarbidrag fra Reine Fiske. Tross lengden er dette en fokusert utgivelse. Dobbeltalbum har en tendens til å bli litt mye av det gode (jeg ser på deg, Tales From Topographic Oceans), men trioen følger allikevel Yngwie Malmsteens klassiske credo: «More is more.» Og det fungerer. Mytologi, politikk, musikkhistorie og heftige basslinjer smeltes sammen. Der andre ville stått i fare for å bli i overkant navlebeskuende, klarer bandet å holde på spenningen. Det er nesten blitt en klisje å si at Motorpsycho er i en klasse for seg. Men de er jo det. 5/6.
Aftenposten (NO)
”The All Is One” er siste del av den løselige Gullvåg-trilogien, hvor ”The Tower” (2017) og ”The Crucible” (2019) var de to første skivene. Begge de var strålende, så forventningene for siste del var store, men Motorpsycho har ikke skuffet oss denne gangen heller. Det er et langt album på 85 minutter, men her får vi både kvantitet og kvalitet. Et tidlig høydepunkt er "The Same Old Rock (One Must lmagine Sisyphus Happy)" som høres ut som om Steven Wilson og The Who hadde slått seg sammen. Vi hører også spor av The Beatles, Bob Dylan, Opeth, Yes, King Crimson, Led Zeppelin, XTC og Elder på skiva. Midtveis snur det, når de mer tilgjengelige låtene må vike plass for en psykedelisk 42-minutters suite i fem deler, ”N.O.X.” (med Ola Kvernberg på fele/fiolin/keyboard og Lars Horntveth på keyboard/lap steel). Den tredje delen, "Ascension" høres ut som et mykt Pink Floyd sent på kvelden akkompagnert av en fiolin som nesten høres ut som en saxofon (ja, faktisk!). Suiten inneholder klassisk, umiskjennelig Motorpsycho med heftige riff og hypnotisk jazz rock, men også mye, mye mer. Både produksjonen og fremførelsen av suiten er blendede dyktig utført, og kunne nesten vært et eget album - og hvis den hadde vært det, ville den fått en blank sekser. Mot slutten av albumet følger flere lettere fordøyelige låter med den Led Zeppelin-aktige "Dreams of Fancy" og den tunge and Beatleske låta "Like Chrome" som høydepunkter. "The All is One" er en soleklar utfordrer til Årets Album. Her har vi et band som fortsetter å utvikle seg og som stadig tar nye veier, selv etter over 30 år sammen. Dette er nesten deres ypperste mesterverk. 5/6.
Norway Rock Magazine
Trilogien «The Tower», «The Crucible» og nå «The All In One» er kanskje det sterkeste albumtrekløveret Motorpsycho har skapt siden de var på sitt mest ustoppelige midt på 90-tallet. Musikken er blitt til i dialog med Håkon Gullvågs malerier. Begge uttrykkene tar for seg de helt store spørsmålene, trusler mot miljøet, trusler mot demokratiske rettigheter, monopolisering, ensretning. Det er i hvert fall det inntrykket vi har… Det jeg rent faktisk vet er at dette fascinerende albumet inneholder noen av deres mest streite og strukturerte låter på mange år, samtidig som det inneholder deres kanskje mest krevende stykke musikk noen gang. Dobbeltalbumet er delt inn i tre bolker… De fire første låtene setter lytteren i stemning for filleristingen under «N.O.X», og så kan man roe nervene og puste ut til de delvis nedtonede siste fire låtene. Tittelkuttet åpner ballet, og tar opp konkurransen med «The Tower» som den beste enkeltlåten bandet har skapt det siste tiåret. Et mektig og intelligent verk som bringer tankene til 70-tallets progrock og nesten vel så det (ja, jeg antyder symforock). Men den er full av energi, og jeg kan knapt vente til jeg får oppleve dette live. Etter den fine, men noe flatere og allerede singleutgitte «The Same Old Rock» får Bent sving på monsterbassingen på «Magpie», en ultratypisk Motorpsycho-låt som vi nok også vil få oppleve i mange livevariasjoner når slikt blir mulig igjen. En mektig åpningstrio som etterfølges og gjøres fullkommen av «Delusion (The Reign Of Humbug)» som er det nærmeste Motorpsycho har kommet en klassisk Greg Lake-ballade. Så følger massive «N.O.X» der bandet, som på urfremføringen, støttes av Lars Horntveth og Ola Kvernberg. De bidrar på synth og keyboards til en massiv sonisk vegg. Kvernbergs fiolin er bare med på åpningssekvensen «Circles Around The Sun», men der er den til gjengjeld en mektig pådriver til de trolske østlige stemningene som nok har gitt inspirasjonen til utgivelsens pussige promobilder. Etter den hypnotiske åpningen bukter «N.O.X» seg i de fleste retninger. Det er ytterst fascinerende, men noen stillestående perioder må påregnes. Etter konserten i fjor sommer skrev jeg at jeg liker Motorpsycho best når de er nærmere Motorhead enn Wagner, og jeg gjentar det nå - men understreker også at det ikke er ofte pompøsiteten tar overhånd. De har den grunnleggende energien. Et pussig særtrekk ved samlingen som helhet er at påfallende mange låter starter med klimpring på akustisk gitar. I to minutter lange «A Little Light» får Hans Magnus Ryans kassegitar hele lydbildet. Veldig fint. Men de fire løsere avslutningslåtene er ikke bare nedtonet. Lange «Dreams Of Fancy» er et dynamisk eventyr i seg selv og «Like Chrome» er et mektig punktum på et imponerende, massivt, krevende, mangslunget og utmattende album. Etter gjentatte gjennomhøringer i den siste uken gleder jeg meg til en ny runde. Men jeg tror nok jeg trenger noen dagers pause først. 5/6.
Adresseavisen (NO)
Med årets album runder trønderne av trilogien som startet med «The Tower» i 2017. I fjor kom «The Crucible», og nå altså «The All Is One». «The Tower» dro til Los Angeles og luktet på 70-tallspopen derfra, riktig nok i begrenset omfang, før «Crucible» førte dem ut i uforutsigbar hardrock. Nå fullfører «The All Is One» ferden og kaster alle hemninger ved å bruke 42 minutter på et femdelt verk kalt «N.O.X.». Gullvåg-triologien er dette kalt, med malerier fra 61 år gamle Håkon Gullvåg på omslaget. «N.O.X.»-seksjonen bølger fram om tilbake, fra varsomme partier til aggressive utbrudd av tungrock og jazz. Fra himmel til helvete, om du vil. Det ender i så fall på sistnevnte sted med del 5, «Circles around the sun pt.2». Et ubehagelig, men tøft klimaks. «N.O.X.» pakkes inn med fire mer streite låter på hver side, i den grad ordet streit i det hele tatt er noe som passer til Motorpsycho. De åpner med det nesten ni minutter lange tittelkuttet «The all is one». En flott låt som viser at oppbygning er noe Motorpsycho kan. «The same old rock (One must imagine Sisyphus happy)» kommer som en forlengelse av dette, og heller ikke «The magpie» bryter med mønsteret. Det gjør derimot «Delusion (The reign of humbug)», et akustisk hvileskjær før vi går løs på «N.O.X.». I den andre enden venter omtrent det samme, der «A little light» lar oss trekke pusten i drøyt to minutter. Låten fortsetter inn i «Dreams of fancy», der gitarene setter fart og trommene følger etter – før det hele faller til ro med akustisk gitar og stryker-lyd. Nærmere ti minutter gir dem tid til å intensivere låten igjen, og tungrocken krever sin plass side om side med det andre. Stilig gjort. Vi kan trekke pusten igjen på «The dowser», en akustisk vise på 2 minutter og 46 sekunder. Spiller du denne for noen som ikke kjenner bandet, vil de plassere dem i en helt annen verden. Fortsetter du derimot med det siste kuttet «Like chrome», er vi tilbake på sporet. En passende avslutning på en reise som både fillerister og tar vare på deg. Vokalist Bent Sæther har skrevet alle låtene, fem av dem sammen med gitarist Hans Magnus Ryan. Tredjemann, trommis Tomas Järmyr, er med på «Circles around the sun pt.2». Musikalsk er prog, heavy, jazz, viser og mer til satt sammen til en reise med berg-og-dal-banen. En fascinerende ferd, men det store spørsmålet er: Hvor går veien videre for Motorpsycho nå? 5/6.
Stavanger Aftenblad (NO)
Den massive «Gullvåg-trilogien» blir fullført med et ekspansivt dobbeltalbum fra det beste og lengstvirkende bandet innen moderne norsk eventyrrock. Det er mye musikk å prosessere her, men fans av Motorpsycho kjenner jo godt til den utfordringen. Selve burgeren er verket «N. O. X.», som varer i 42 minutter og tar lytteren med til forskjellige av erkjennelsens stadier, hjulpet av de åpne jazzmusikerne Ola Kvernberg og Lars Horntveth. Den hengslete svorske gitarhelten Reine Fiske er med på noen – i denne sammenhengen – mer konvensjonelle låter, men det sentrale er alltid å følge sammenviklingen av Bent & Snah og trommis Tomas Järmyr, og finne kjernen. Men det ville sikkert vært like godt om Motorpsycho ikke forsøkte å overgå seg selv ambisjonsmessig igjen på neste prosjekt. De er jo minst like interessante og medrivende når de «bare speller litt.»
Dagens Næringsliv (NO)
Nytt år, nytt Motorpsycho-album. The All Is One er tredje og siste del i bandets såkalte «Gullvåg-triologi», i større eller mindre grad inspirert av Trondheims-kunstneren Håkon Gullvåg. Albumet, som blant annet utgis som dobbel CD (ingen grunn til panikk for manko på lyd og riff!), er spilt inn i to deler, der første del består av mer «konvensjonelle» låter, mens andre del byr på det 42 minutter lange opuset «N.O.X.». Sistnevnte, laget med dyp input fra både Ola Kvernberg og Lars Horntveth, peker kanskje spesielt ut en ny, spennende retning for landets mest standhaftige og egenrådige band.
Morgenbladet (NO)