Reviews RCD2131

Now here´s an exceptionally fine thing: Westerhus, experimental guitarist of some renown, in symbiotic dialogue with multiple-award-winning improv vocalist Endresen. Recorded live at the Nattjazz festival in Bergen, this is a strange, sparse and mesmerising performance. Westerhus flits between viscous drones, scrabbling entomological nightmares, pointillist static and various kinds of indefinable bubbling weirdness. Endresen is a revelation - babbling, croaking, stuttering and cooing, her voice as hard as sun-baked earth or as brittle as ash in a breeze. The duo´s interplay is tender, generous and complementary, full of space and anticipation, understated dread and sacramental voyage. Mention must surely be made of the production job here, too - warm, rich deeply resonant and almost uncomfortably intimate. An absolutely outstanding set from two incredible musicians, and one of the most unique and enrapturing albums of the year.
Rock-a-Rolla (UK)

Didymoi is the Greek name for the astrological twins Gemini, and the title of this live album, featuring the near-telepathic intimacy of these leading Norwegian players, makes perfect sense. The two discursive suites and achingly haunting encore here represent an enthralling adventure between guitar-generated electronica and that most ancient of instruments, the human voice. Endresen's stacatto splatter of vowels and consonants for a cut-up commentary against the swell of Westerhus' sonic environments. Her singing flutters on the edge of song and melody; fragmentary pitches and glottal stops erupting like some obscure or newly discovered language. Contrasting and shifting dynamics move like a swiftly developing weather front; sometimes bleak, suffused with brooding, scuttling rumbles, then transformed within seconds into sparkling motifs that skip and dance with ornate, radiant colours. Endresen's full-throated vocals against slo-mo spectral waves provide a cathartic yet profoundly lyrical climax. Such is their rapport, it's impossible to tell who follows or leads throughout this remarkable collaboration.
Prog (UK)

Endresen is one of Europe's most extraordinary vocalists: a voice-as-instrument exponent who has taken singing away from song and even language. And Westerhus is one of Europe's most extraordinary guitarists. Combining jazz, rock and avant-metal, he's somewhere between Fred Frith and Sonny Sharrock; but at other times, as he's currently demonstrating as one third of Nils Petter Molvær's live band, he is as tender and textural as Fennesz. As individuals, then, they have quite a pedigree. And as a duo, they don't disappoint. This live set, from the brilliant Nattjazz festival in Bergen, Norway, sounds like a giant finger dragged across a Kaoss Pad or even like 2001: A Space Odyssey's HAL 9000 shutting down for the last time. In fact, it's only Westerhus that makes use of electronics: Endresen creates her he gobbledygook, guttural phonetics by entirely organic means. But what is remarkable is how well the two approaches blend - and that both musicians manage to convey so much emotion as well as technique.
Jazzwise (UK)

A recording of a live performance at Bergen´s Nattjazz festival, this is a challenging but stunning display of vocal prowess and dread-inducing sonics. Westerhus lays down electric guitar lines that loom blackly in cello-like tones, or fold in under their own pressure to leave percussive mechanic bursts. Endresen, meanwhile, is terrifying, dissolving her voice into staccato tics, snarls and demonic chatter. Like fellow Scandinavian oesophagus-botherers Maja Ratkje and Åke Hodell, she seems to draw on every part of herself between lips and lungs, as moments of soaring lucidity become enveloped in dementia and horror. 8/10.
Uncut (UK)

Han har gitar, hun har stemme, men sammen har de så mye mer. Begge har skapt sitt eget språk, og dialogen de fører mangler improvisatorisk sidestykke. Stian Westerhus manipulerer lyd. Han lar sjelden gitaren fremtre på konvensjonelt vis. Sidsel Endresen formidler meningsinnhold og klarer det uten ord. De forunderlige ytringene hennes har sine forutsetninger i en vokaltradisjon der Meredith Monk og Jaap Blonk hører hjemme, men Endresen har beveget seg videre. Hun synger uten å ty til sang og spiller på et bredt følelsesmessig register. Stian Westerhus er plattformbygger og utfordrende samtalepartner. De landskapene han former med lyd, er spennende å bruke ørene i. Samarbeidet mellom Endresen og Westerhus er både lekent og gravalvorlig vellykket, og den fornyelsen "Didymoi Dreams" rommer, står det solid respekt av 5/6.
Aftenposten (NO)

Det er et krevende musikalsk rom Sidsel Endresen og Stian Westerhus inviterer inn i, men rike sanselige opplevelser venter den som våger seg inn. På sitt karakteristiske, helt unike vis henter Endresen frem utrolige og til dels uhørte lyder fra stemmens skattkammer, i en vokal utfoldelse som favner mange stemningsleier. Westerhus skaper klanger, lydutbrudd, linjer og sonare former som er til å ta og føle på. De to følger hverandre med intuitiv styrke i et album rikt på kontraster. Her er et kjempende triumferende uttrykk i "Immaculate Heart", ved siden av noe svært vart og følsomt som bryter frem i "Hector". 5/6.
VG (NO)

Sidsel Endresen har i en årrekke markert seg som en vokal instrumentalist som er unik, ikke bare i Norge, men på internasjonalt plan. Hun har fått flere kolleger i samme landskap, men Endresen er originalen, og hun gjør ting med stemmebåndene som det ikke er mulig å kopiere. Stian Westerhus er atskillig yngre, men passer henne som hånd i hanske. Også han er en helt ukonvensjonell musiker som for lengst har gitt blaffen i alle gamle forestillinger om hvordan en gitar skal klinge. I likhet med Endresen utforsker han instrumentets muligheter og ender opp med forbløffende lyd. "Didymoi Dreams" er likevel ikke bare en utforskning av klanglige muligheter. Musikken har gjenkjennelige elementer, rytme og spor av melodi, slik at de elleve låtene får energi og retning. Så om dette albumet i utganspunktet kan fortone seg vanskelig, har det bredere appell enn man skulle tro. 5/6.
Adresseavisen (NO)

Forrykende gitarrytmer og gibberish i verdensklasse når Sidsel Endresen og Stian Westerhus platedebuterer som duo. Musikerne oppleves som likeverdige i øyeblikks-komponeringen. Dette skyldes ikke knefall eller underdanighet fra mannen med de mange knottene og høyttalerne. Skyld heller på en gjensidig respekt, som ikke gir seg utslag i tilbakeholdenhet. Men tvert imot en vilje til å spille ballen kompromissløst til medspilleren uten å måtte bekymre seg for om denne er klar til å ta imot. Litt som alle teambyggeres drømmeøvelse, du vet den hvor du lukker øynene og faller bakover i armene til din kollega. Etter "Didymoi Dreams" kan alle kaospiloter og kommunikasjonskonsulenter vær så god bøye seg i støvet for hvordan det kan gjøres.
Morgenbladet (NO)

Den er en av de få platene som virkelig transenderer kvalitet, og bare blir handlende om bilder og uttrykk. Jeg mener dette som et stort kompliment hvis noen skulle være i tvil... Summen av delene blir magiske landskap, okkulte katedraler og sårbare bønner. Jeg må beskrive musikken på den måten fordi den er akkurat så dramatisk og bildeskapende. Jeg blir virkelig satt ut hver gang man hører publikum klappe på denne innspillingen, fordi jeg lever meg så langt inn i musikken at jeg ikke tror det er mulig at tre mennesker lager den i øyeblikket på en scene. Akkurat hva som gjør det vil jeg ikke prøve å sette fingeren på. Dere får finne det ut selv.
Jazznytt (NO)

Endgültig vergangen scheinen die Schönklangzeiten zu sein, die die Vokalistin Sidsel Endresen zusammen mit Bugge Wesseltoft bis zum Überdruss kultiviert hatte. Kündigte sich diese erfreuliche Wandlung zuletzt schon in der Kollaboration mit der prächtigen Noisecombo Humcrush an, so festigt sich dieser Eindruck hier im Zuge der „Didymoi Dreams“ zur Gewissheit. In der Wechselwirkung zur experimentellen Gitarrenarbeit von Stian Westerhus, dem aufgehenden Stern der skandinavischen Szene und darüber hinaus, entfaltet die Stimmbandakrobatik von Endresen ihre größtmögliche Brillanz. Immer geht sie volles Risiko, verzichtet auf doppelten oder gar mehrfachen Boden, vollführt einen Trapezakt erster Güte. In diesem Livemitschnitt vom Nattjazz Festival im norwegischen Bergen flüstert, haucht, spricht und quietscht Endresen nach Herzenslust. Damit katapultiert sich die norwegische Vokalistin auf eine Ebene, wo die Luft schon dünn und die von Größen wie Jeanne Lee besiedelt wird. Willkommen in der Champions League!
Freistil (AT)

Norwegen bietet offensichtlich ein gutes Umfeld für skurrile Künstler. Zwei dieser Sorte haben sich auf dem vorliegenden Album ein Denkmal gesetzt. Sidsel Endresen, eine Jazzsängerin, die aus allen Konventionen heraussticht, hat in Stian Westerhus` Gitarrenspiel eine fantastische Ergänzung gefunden. Sidsel füllt ihre Stimme mit grotesken Wortschöpfungen und vereinigt diese mit Stians minimalistisch vertrackter Rhythmus- und Geräuschkulisse. Verträumte Vokalimprovisation trifft auf Experimental-Gitarrist der Sonderklasse. Ein wahrhaft großartiges Album. 9/10.
Ox-fanzine (DE)

SIDSEL ENDRESEN orakelt auf Didymoi Dreams (RCD 2131) mit einem unvermuteten Zwillingsbruder. Aber vielleicht ist der Puma-Gitarrist STIAN WESTERHUS in Mol­værs Baboon Moon inzwischen von den richtigen Mondstrahlen gekitzelt, den rich­tigen Affen gebissen worden. Zur Zungenrednerei seiner Traumschwester und ihren wie mit Kieselsteinen oder modrigen Pilzen im Mund gelallten Eingebungen lässt er die Saiten dröhnen, als Glocke läuten, flattern, krachen, geisterhaft schillern und heulen oder ratternd und tockend mahlen. Eine Gitarre im herkömmlichen Sinn ist da so wenig zu erkennen, wie in Endresens Gesang Logos oder Botschaft. Allenfalls regiert hier die Logik des Traums. Nicht lauthals, sondern wie versponnen in den Zauber zungenlösender Pharmaka und sinnverwirrender Dünste, artikuliert sie sich in einer verlernten ‚Ursprache‘, einer, die den Gesetzen des Ach und Oh ('The Law of Oh') gehorcht. Wobei 'Sprache' schon zuviel sagt, denn, wie Schiller noch wusste, wenn die Seele spricht, spricht, ach, die Seele nicht mehr. Hier raunt und piepiept, haspelt, hechelt, stammelt und babybabbelt sie noch. Sie zittert im Rascheln der Blätter, sie krächzt aus Vogelschnäbeln, barbarisch, naturhaft, singsangverspielt. Auch die Gitarre will da wieder Frosch sein, Klopfkäfer und Grille, als Wind in den Hecken summen, wieder krumme Pfade einschlagen ('Wayward Ho'). Wenn um Hek­tor 11 Tage getrauert wurde ('Hector'), wie lange müsste man über Animas Fortgang trauern? 'Immaculate Heart' keucht Endresen rückwärts, Westerhus rüttelt am Ge­füge oder tappt als Troll auf Brautschau ('Wooing the Oracle'). Kaum zu fassen, wie weit das Zwillingspaar - live! - die Tagseite hinter sich lassen kann.
Bad Alchemy (DE)

Wie man Experimentalisten des Kalibers Robert Fripp zu Standardgitarristen degradiert, zeigt der umtriebige Norweger Stian Westerhus auf diesem einstündigen, live auf dem 2011er Bergener Nattjazz Festival mitgeschnittenen Konzert. Es werden mithilfe diverser Effekte und Gitarrensynthesizer atmosphärische, schier unglaubliche Soundscapes erschaffen, die oftmals kaum noch nach dem originären Instrument, der E-Gitarre, klingen. An Westerhus‘ Seite: Die Stimmakrobatin Sidsel Endresen, die unter anderem bereits mit Bugge Wesseltoft, Jon Eberson, Rolf Wallin, Christian Wallumrød und Håkon Kornstad kollaboriert hatte und auch Film-, Theater- und Tanzperformancemusik schrieb. Wenn man möchte, könnte man sie als das weibliche Pendant zu Mike Patton sehen, der ja ebenfalls einige wilde Vocal-Experimente in seiner Diskographie verzeichnet. Nur mit dem Unterschied, dass Endresen weniger hysterisch, dafür mit mehr Phantasiesprache und noch wechselhafteren, noch stockenderen Emotionen agiert. Das Resultat ist gleichermaßen bizarr wie faszinierend (was auch das Publikum so zu sehen scheint, da es fast mucksmäuschenstill ist), und es ist fast ein wenig so, als wäre „Didymoi Dreams“ eine Art Kaleidoskop für die Ohren. Eines, das man jedoch nicht nach drei Mal reinschauen in der Schublade vergammeln lässt.
Noisy Neighbours (DE)

Spätestens seit der letzten Platte Nils Petter Molværs, dessen Musik er einen neuen Zug gab, gilt Stian Westerhus als der Gitarrist unserer Tage. Seit gut drei Jahrzehnten schon ist Sidsel Endresen die Mentorin eines skandinavischen Jazzgesangs, der mehr ist als schön anzusehendes Divengespreize vor netter Band. Diese Duo-Begegnung beider ist schon deswegen ein Ereignis, das irgendwie in der Luft lag. Die nun versammelten elf Live-Klangabenteuer sind keine leichte Kost, sondern vielmehr schroffe Soundgebirge ohne Zugeständnisse an was auch immer. Sie sind ein experimentelles Suchen und Finden, ein telepathisches Gehen and die Grenzen. Ihre Extremvokalisen zwischen harsch und betörend, sein unvorhersehbarer Gitarrenkosmos, das ergibt avantgardistische Magie.
Leipziger Volkszeitung (DE)

Beide haben sich immer weiter in experimentelle Ausdrucksformen vertieft und auf ihren Instrumenten zu völlig eigenständigen Stimmen gefunden. Bester Beweis ist ihre gemeinsam live aufgenommene CD „Didymoi Dreams“, die einen intensiven Dialog abbildet, in dem alles möglich scheint. Westerhus erschafft dunkle Landschaften, Maschinenklänge, die sich an Hallenwänden brechen, und Geräusche, die sich bedrohlich anschleichen. Dabei geht er so differenziert und sensibel vor, dass sich für Sidsel Endresen Klangräume auftun, die sie mit ihrer Gesangskunst füllt. Tastend oder expressiv, gesungen oder gesprochen, gurrend, brabbelnd, stammelnd, als würde sie in Zungen reden oder eine archaische Fantasiesprache zum Leben erwecken. Man mag kaum glauben, dass das wirklich alles improvisiert ist, etwa wenn nach der Steigerung des verdichteten „Wayward Ho“ das besinnliche „Hedgehumming“ für einen Ruhepunkt sorgt. Die Musiker beweisen enormes Formgefühl, was den Spannungsbogen des gesamten Auftritts, aber auch einzelne Passagen betrifft, in denen immer wieder Liedformen aufblitzen. Nur eben Lieder, wie man sie noch nie gehört hat. Eine CD als Abenteuer.
Rheinische Post (DE)

What we get are abstract vocal sounds from Endresen combined with delicate textures coming from produced by Westerhus. Resulting in strong moments where both ingredients really interact. Westerhus produces fine textures and sound scapes, most of them of a spacey and atmospheric kind. Rich and deep textures of ambient-like quality. All in all, it is a fine example of how pure acoustic sounds, the human voice, can accommodate well in an environment of  electric guitar that is connected with electric and electronic adds. Personally I am most impressed by the way Westerhus extends the soundpalet of the guitar and still manages to play and compose condensed and to the point miniatures. Sometimes it is evident that electric guitar is at the base. At other instants however it is difficult to grasp and hear it all starts from the electric guitar. The recording is excellent. Sounds more as a studio recording than as a live recorded set.
Vital Weekly (NE)

http://www.themilkfactory.co.uk

http://www.chicagoreader.com

http://www.guardian.co.uk

http://www.allaboutjazz.com

http://www.bbc.co.uk

http://blindedbysound.com

http://dalstonsound.wordpress.com

http://brainwashed.com

http://www.writteninmusic.com

http://reviews.headphonecommute.com

http://boomkat.com

http://wyattandstuff.blogspot.no

http://www.soundofmusic.nu

http://www.dagbladet.no

http://www.dagsavisen.no

http://jazzinorge.no

http://musikreviews.de   (deutsch)

http://www.jazzcity-net-edition.de   (deutsch)

http://www.persona-non-grata.de   (deutsch)

http://www.skug.at

http://www.darkentries.be