Reviews RCD2138

The two lenghty tracks that make up "Exit!" traverse a broad sonic territory. Each features lyrics by Arnold De Boer of The Ex, sung by Mariam Wallentin and Sofia Jernberg; an extended metaphor about being inside a building and seeking an exit, or about fire. Behind their vocals, the group surge and roar but groove, too. While the first track combines poetic lyrics and overwhelming yet still somehow subtle ensemble play not unlike Little Huey or Burnt Sugar, the second track finds them working a relentless Krautrock riff reminiscent of pre-Damo Suzuki Can, until eventually the horns reupt in blare as the vocalists shriek and keen. Totally dissimilar to any prior Fire! work, "Exit!" is astonishing - as vital a large group, out-jazz statement as Don Cherry´s "Eternal Rhythm", The Jazz Composers Orchestra´s "Communications", or The Celestrial Communications Orchestra´s "Seasons".
The Wire (UK)

Here, the core Fire! trio expands to 31 members for a 40-minute avant-big-band blowout reminiscent of Carla Bley, Keith Tippett´s Centipede project or San Rivers´ Crystals. An ensemble this large could so easily produce pure chaos, but their boundless energy is harnessed and directed in astounding, dynamic ways. In the first half, vocalists Mariam Wallentin and Sofia Jernberg bring psychedelic sould, folk evocations and beat poetry over an obscene 3/4 bassline pierced by stabbing war horns and flaying guitars. The second and final track rides a hard-nosed kosmische groove, piling on endless ranks of electronics, guitars and horns, constantly redoubling the energy, pausing only for some abstracted jazz and an Abbey Lincoln/Patty Waters-style vocal freakout, before hitting an even higher ecstatic peak. Astounding.
Rock-a-Rolla (UK)

There´s a sense of colossal scale across these two long tracks. recalling George Russell´s "Electronic Sonata For Souls Loved By Nature" as much as Keith Tippett´s sprawling "Centipede" project: massed horns swell and jab, electric guitar launches into Sonny Sharrock-style paroxysms, and raw electronics rumle and roar, while vocalists Mariam Wallentin and Sofia Jernberg sing bluntly poetic lyrics written by Arnold de Boer of post-punk heroes The Ex. It´s all prevented from tipping over into chaos by locking into the kind of monstrous grooves Berthling and Werliin have perfected in Fire!´s previous albums: the first a plodding, bluesy lope, the second a meteoric Krautrock gallop with echoes of Can´s "Mother Sky". It´s and audacious plan that, against the odds, succeeds magnificently. Now, what are our chances of bringing this band to the UK? 4/4.
Jazzwise (UK)

The Swedish sax/bass/drums trio of Mats Gustafsson, Johan Berthling and Andreas Werliin go live with a 28-piece orchestra for incantatory female voices, moving from the Ornette Coleman´s Prince Street chants to soused big-band Carla Bley jazz screams and the hypnotic heavy dirge of Sleep´s "Dopesmoker". 4/5.
Mojo (UK)

This really shouldn´t work at all. A 28-piece band comprising four drummers, numerous guitarists and a hulking brass section housing at least five sax players. Yet the triumph of this unwieldy "supergroup" is that it never collapses under the weight of its own ambition. Centred around Mats Gustafsson (The Thing), Johan Berthling (Tape) and Andreas Werliin, drummer of Wildbirds & Peacedrums, "Exit!" finds the Swedish trio joined by an orgy of native talent from the avant-rock and free jazz realm. The two extended tracks here are in the exploratory vein of Sun Ra or Charlie Haden. There´s plenty of squawky brass and improv, but the insidious bassline of "Part One" grounds things in a rich melody, while the mantric vocals of Mariam Wallentin and Sofie Jernberg make it all sound like Grace Slick fronting an absurdly trippy jazz band. "Part Two" is less easily penetrable but just as rewarding. The orchestra travel even further out, creating a visceral mix of drone rock and sound collage, all coming to a head with a climatic squall of noise and a wailing banshee scream. Pipe-and-slippers prog it isn´t. Instead this is a highly charged, often thrilling journey to the outer reaches.
Prog (UK)

I treenighet dundrer de avgårde med seige, tunge groover i milelange strekk. Det statiske blir hypnotisk og setter publikum så vel som utøvere nærmest i transe. Orkesterutgaven er mye mer eklektisk, men vi kjenner igjen utgangspunktet for mange av låtene fra fra de tre tidligere utgivelsene. Forskjellen er at her hører vi fire trommiser og tre bassister som maler avgårde påe den samme kverna. Sånt gir en helt usedvalig bandklang og vanvittig energi! Orkesteret er faktisk veldressert og adlyder "dirigent" Gustafsson til minste detalj... Det er ikke egentlig vits i å trekke frem enkeltpersoner, all den tid dette virkelig er en kollektiv prestasjon. Vi får bare konkludere på følgende vis: Fire! Ja!!
Jazznytt (NO)

De kombinerer egenart med tradisjonsbevissthet og bygger ut den visjonen de startet med. Trioen Fire! teller Mats Gustafsson, Andreas Werliin og Johan Berhling og på sin fjerde utgivelse har de med seg 25 musikere i orkesteret. Den storbandtradisjonen de levendegjør peker tilbake mot Carla Bley, Chris McGregor og Keith Tippett, mens egenarten tilkjennegir seg musikkens overskridende natur. Fire! trives med lange linjer og insisterende bevegelser. Mariam Wallentin og Sofia Jernbergs ritualistiske sang understreker den messende kvaliteten. Jeg liker overraskelsesmomentene og dynamikken i uttrykket, blåsernes løft og gitarenes hissige farger. Fire! Orchestra har mye på hjertet, og de får sagt det, gjennom Sten Sandells pianoytringer og Tomas Hallonstens progressive orgellyd. At trioen Fire! er så sterkt tilstede med sitt, tydeliggjør de tre svenskenes bunnsolide ideer. 4/5.
Aftenposten (NO)

Den frie musikken vinner stadig nye tilhengere. Fordi det er tøft, uavhengig og vakkert? Antagelig. Den svenske trioen Fire!, anført av macho-saksofonisten Mats Gustafsson, er for anledningen utvidet til å telle 31 medlemmer, alle hentet fra øvre lag av svensk jazz og improvisasjonsmusikk. Men det er ikke bare som å skru opp krana så det fosser ut - de to lange stykkene er dynamiske og målrettede. Flere frilynte vokalister, elektronikk og groover hentet fra eksperimentell rock og funk holder på interessen. Med litt velvilje sender prosjektet tankene til andre store konstellasjoner som Carla Bleys fabelaktige "Escalator Over The Hill" eller Art Ensemble Of Chicagos arbeid med nylig avdøde Fontella Bass.
Dagens Næringsliv (NO)

Dasselbe Label bietet dem Berserker Mats Gustavsson eine Heimat für seine Unternehmungen unter dem Namen ,,Fire!",die sich gar zu einem Fire!-Orchestra ausgewachsen haben. Dutzende Menschen, die sonst blutrünstige Schwedenkrimis bevölkern, kreieren mit,,Exit!,, eine so nicht zu erwartende Gemengelage von Krautrock, Punk-Grobheiten und der Radikalität früher Free-Big-Bands. Allerdings türmt Gustavsson hier nicht nur kraftmeierisch aufeinander, was nicht zusammengehört, sondern weist den Stilelemenlen klug ihren angemessenen Platz zu! Ein Meisterwerk!
Süddeutsche Zeitung (DE)

Mats Gustafsson ist ein herausragender Improvisationsmusiker mit signifikanter multidirektionaler Musikauffassung, der ein Sensorium für unangepasste, querdenkende, progressive Klangkünste vorzuweisen hat. Und mit kompromissloser Haltung liefert er mit seiner Musik einen resoluten Gegenentwurf zu sinnentleerter akustischer Nivellierung. Auf seinen Streifzügen ist er immer auf der Suche nach unvergorenen Klängen, denen er, durchgeknetet von seinem leidenschaftlichen, heißblütigen Saxofonspiel, seine eigene Würze verleiht. So mengt er mit sicherem Händchen seinen, der freien Improvisation entspringenden Klangkonvoluten Extrakte von Free Jazz, Neuer Musik, räudigem Hinterhofrock oder bedingungslosem Noiserock bei. In den Äther schleudernd mit berührender Radikalität und schonungsloser Ehrlichkeit. Dass er gerne zündelt, beweist er auch wieder mit einer seiner aktuellen Veröffentlichungen. Mit dem Fire! Orchestra, ein um 25 MusikerInnen aufgemotztes Projekt rund um sein Trio Fire!, hat er ein absolut heißes Eisen im Feuer. Gustafsson, auch ein Wissender um die Geschichte der nonkonformistischen Musik der letzten 50 Jahre, hält hier eine keineswegs sentimentale Rückblende auf die großorchestrale Umsetzung freitonaler und völlig offenen Formen folgender Zugänge zu Improvisierter Musik. Geistvoll pickt der Saxofonist Partikel von solch wegweisenden, mehrköpfigen Musikerkooperativen wie Carla Bley Big Band, Gil Evans Big Band, George Russell Orchestra, Archie Shepps Attica Blues Big Band, Lester Bowies Gittin' To Know Y'all Big Band, Sun Ra Arkestra, Globe Unity Orchestra, London Jazz Composers Orchestra, Don Cherry and Jazz Composers Orchestra, Alan Silvas Celestrial Communication Orchestra, Keith Tippetts Centipede und Ark-Großformationen (die vielleicht prägendste Anregung) für seine Reflexionen heraus, dampft sie ein und modelliert daraus eine fulminate, im Heute verankerte Reverenz. In zwei längeren Expeditionen pulsiert ein simples, kerniges Bassriff eingebettet in einen markigen, federnden Beat, lustwandeln verwegene Gesangs- und Stimmexaltiertheiten umher, brechen dissonante, sich reibende, messerscharfe Bläsertutti, furiose Kollektivräusche, abstrakte Klangfarbenextemporen und draufgängerische, „freelancende“ Soli hervor. In einem Zustand kompakter Homogenität und brennender Seele. They play to make music FIRE!
Freistil (AT)

Drei Vokalisten, elf Bläser, vier Gitarristen, drei Keyboarder, vier Drummer und vier Bassisten, so ist das Powertrio „fire!“ aufgestockt zum riesengroßen Orchester, geblieben ist die repetetive Rockattitüde, die sich hier zum Tornado aufschwingt. Zwischen Deklamation und Soundmalerei agieren die Sängerinnen Mariam Wallentin und Sofia Jernberg, in den intensivsten Momenten haben die Sätze der Bläser die Power ganzer Trash-Romane. Überhaupt ist diese klug strukturierte, nur zwei ausführliche Stücke hinbreitende Musik ein Kraftpaket, für das man aktuell wohl keinen Vergleich finden wird, eine über den Hörer kommende Druckwelle. Parallelen zu den Großformationen von Carla Bleys „Escalator over the Hill“ oder zu Sun Ra helfen nur bedingt weiter. Dieses Orchester ist originär und originell, es erzeugt Spannung, weil die Ereignisse eine kluge Dramaturgie haben. Was hier im Januar 2012 immerhin 31 Beteiligte in Stockholm aufnahmen, hat guten alten Krautrock-Charme, ohne sich darin allerdings zu genügen. Es hat Druck und Dreck, Magie und Geheimnisse. Es geht wie eine Walze in unaufhaltsamen Steigerungen gleichermaßen in Kopf und Beine. Es ist womöglich der heftigste und sympatischste Größenwahn, der uns aktuell um die Ohren fliegt.
Thüringische Landeszeitung (DE)

http://www.allaboutjazz.com

http://www.list.co.uk

http://www.downbeat.com

http://www.jazzword.com

http://dalstonsound.wordpress.com

http://boomkat.com

http://www.ragazzi-music.de

http://www.darkentries.be

http://nordische-musik.de

http://www.soundofmusic.nu

http://www.tidningenkulturen.se

http://www.nyaupplagan.se

http://www.dn.se

http://www.gp.se

http://grisli.canalblog.com

http://www.side2.no

http://adhoc.fm   (preview)