Reviews RCD2158

Ny i sättningen er Simon Ohlsson från Silverbullit och han tar ut svängarna ännu mer i studion än hva jag minns från konserten; han sjunger med pondus, skriker i en djävulsk sekvens och väser som Alan Vega samtidig som bandet töjer ut et riff som lånats från The Beatles "Tomorrow Never Knows". Rösterna lägger til flera dimensioner, som när Sofia Jernberg är i centrum på dubbelvinylens tredje sida. Det er komplex musik med olika lager, en klockliknande rytm, ett mäktigt Johan Berthling-riff, en poetisk, djupt vacker melodi lurar i bakgrunnen, sax och flöjt-kaos samt en röst som inte liknar mycket annat på jorden. Sångkonst av högsta dignitet. Mariam Wallentin är enorm på skivans första sida, med gospeldjup och en egen sorts blues som tar musten ur mig. I sista spåret förenas alla bitar i en nio minuter lång slutkläm. Martin Hederos som inleder albumet säger också adjö, med en sugande melodi. En cirkelrörelse. Jag känner ett tvång. Vill lyssna igjen, måste lyssna igjen. Vara i musiken. 10/10.
Sonic (SE)

What´s immediately striking about "Enter" is its coherence as a structure. If the four separate LP-side elements seem as much a throwback as the use of Fender Rhodes and Mellotron, they´re not quite as distinct as they originally appear. It´s possible to imagine the whole piece as a long, and probably exhausting, sequence or "suite", but it works much better in its four quasi-classical movements, which might be marked Poco allegro, Allegretto, Scherzo, Allegro. And thinking of it in that light usefully prompts the thought that Fire! Orchestra isn´t just an undifferentiated snowball mass that takes on bulk but no subtlety as it rolls along, but a very canny federation of smaller associations and alliances... Also impressive is Gustafsson´s relative reticence on this occasion, his incendiary tenor saxophone somewhat subordinated to shaping the graphic score and conducting duties; and that really means conducting rather than gestural "conduction". The shapes that build and rise in the final section with an ineluctable, marching cadence haven´t come out of nowhere. It looks back in order to look forward, but as if to say, "See how much more confidently we manage this kind of thing in 2014 and how much more precisely we can get down the sound of such a various and outwardly chaotic outfit?" This is a joyous triumph for Gustafsson and for his generously communitarian (Dob Cherry-inspired) approach to music a social force. It´s also a triumph of studio recording.
Brian Morton, Jazznytt (NO) 

Fire! Orchestra - den tjugoåttamannaensemble som trion Fire! har byggt upp omkring sig och som skivdebuterade ifjol - släpper sin första studioinspelning. Med sångerskan Mariam Wallentin som medkompositör och textförfattare samt trombonisten Mats Aleklint som blåsarragör presenterar saxofonisten Mats Gustafsson, basisten Johan Berthling ock trumslagaren Andreas Werliin fyra stycken på det uttalade temat att följa sine instinkter och våga gå framåt. Och musiken backar inte en tum. Som med en machete hugger den sig fram genom en ångande vegetation av frijazz, rock och psykedelisk funk. Till och med Beatles hamnar under eggen när jättebandet vrider sig kalejdoskopiskt kring sin egen, stilistiska axel. Lyssna iförd svettband och ta först stelkrampspruta.
Dagens Nyheter (SE) 

En ustoppelig kraft har de siste årene rast gjennom de svenske skoger, med et kjølvann av beinhard frijazz, saftige rockegroover og energiske improvisasjoner bak seg. Kraften, som også går under navnet Mats Gustafsson, vil utvilsomt bli stående igjen som en av den frilynte musikkscenens store nyskapere i band som The Thing, Swedish Azz, trioen Fire! og gjennom utallige samarbeidsprosjekter på tvers av lande- og sjangergrenser. For om lag to år siden lanserte han Fire! Orchestra, et tilsynelatende logistisk mareritt som involverer ikke mindre enn 28 av grannelandets største improvisatører. Her kommer Gustafssons ustoppelige energi og urokkelige pågangsmot til sin rett... Utgangspunktet er trioen Fire! som med sine langtrukne groovelåter befinner seg et sted mellom støy, krautrock og frijazz. For trioen er det den møysommelige oppbyggingen mot et tantrisk klimaks som er hovedsaken; hver konsert er som en eneste lang låt med et svettedryppende høydepunkt idet intensiteten når sitt maksimum... På platens fjerde og avsluttende låt er de tilbake til utgangspunktet igjen, med en låt som blir til en massiv organisme - sakte glidende, energipumpende, detaljer tilsløres bak lydkaskader men avsløres i punktvise utbrudd utbrudd fra enkeltmusikere. På samme tid kontrollert og behersket når situasjonen krever det... Hadde de trengt å være så mange? Svaret må bli ja - for akkurat som i Rem Koolhaas´ "digerhetsarkitektur" er størrelsen til Fire! Orchestra et poeng i seg selv. Når resultatet blir så svært, vakkert og rått som på "Enter" og "Exit!" ser jeg ingen grunn til ikke å få dette bandet direkte inn i det svenske statsbudsjettet.
Morgenbladet (NO)

Sveriges største band? Fire Orchestra teller 28 medlemmer, fra rock, pop, elektronika og jazz. Inkludert «tidenes lengste blåserrekkje», konstaterte Dags­avisens anmelder i sin begeistrede rapport fra Fire! Orchestras allerede legendariske konserter i Oslo 7. og 8. januar i år (nei jeg var ikke der. doh!). Like etter, 10. januar, gikk orkesteret i studio og spilte inn dette albumet, en slags redigert og komprimert utgave av konsertmaterialet, med fire spor på pluss-minus et kvarter hver. Under ledelse av frijazz-saksofonist Mats Gustafsson gjør Fire! Orchestra kollektiv komposisjon, eller improvisasjon over fastlagte temaer, med en nesten ustoppelig underliggende bass-tromme-groove. Da med tre bassister og fire trommiser, selvsagt. Istedenfor kaos blir det et enormt felles løft over denne musikken. Den er minst interessant når den henfaller til rock-riffing, eller ren elektronisk støy. Men den når helt ekstatiske høyder et par steder når vokalist Mariam Wallentin (Mariam The Believer/Wildbirds & Peacedrums) og 27 musikere egger hverandre opp til hun synger med tungetale-aktig intensitet, for eksempel rundt ti minutter ut i åpningssporet. På det siste sporet kommer den rekordartede blåserrekka til sin rett, og avslutter en plate som føles unik. 5/6.
Dagsavisen (NO)

Mangfolds-saksofonisten Mats Gustafsson havner ofte foran prosjektlederen. Her stråler begge, ikke minst svenskens overnaturlige evner som direktør for det hele: Å organisere 28 mennesker til å gjøre noe som helst er en prestasjon. Å få dem til å spille inn et studioalbum sammen er et mirakel. Låtlengdene er progfunksymfoniske, støygitarene leker Snah og helheten er massivt suggerende. De navnløse låtene - eller, mer korrekt, satsene - ramler til tider over i hvit støy og mystisk murmel, men selv dette fremstår forbausende lite maniert. Sjelden har så mange jazzfolk laget så mye lyd og samtidig holdt så mye kjeft. 5/6.
VG (NO)

Det uforutsigbare monsteret av krautrock, frijazz, improvisasjonsmusikk og pop man møtte på debutplaten "Exit!" har blitt delvis temmet, og låter nå som et ordentlig band. Et ganske vanvittig band. Det er ingenting i denne verden av effekter, samples og elektroniske snurrepiperier som kan erstatte 13 blåsere som går amok, eller tre bassister som kverner på det samme uforgjengelige riffet. Når Fire! Orchestra koker, så vet du faktisk ikke helt hvor du skal gjøre av deg. Og når dette blir toppet av vokalistene Mariam Wallentin, Sofia Jernberg og Simon Ohlsson skal du være temmelig kald for ikke å la deg rive med. Det åpner med en Fender rhodes som tilbakelent traver av gårde med et souljazzriff, som vokalistene og blåserne etter hvert henger seg på. En gitar uler forvrengt inn i evigheten før et nytt riff traver seigt av gårde. De åtte minuttene som følger blir vi gradvis revet inn i et insisterende inferno, drevet frem av en av Wallentins mest minnerike prestasjoner noensinne. Hun går fra sin uttrykksfulle, bluesfargede melodiformidling til noen energiske hyl som til og med setter det muskuløse saksofonbråket til bandleder Mats Gustafsson litt i skyggen. Selv om orkesteret er blitt mer strukturert, skorter det ikke på frihet og lekenhet. Fra "Enter Part Two" sitt drivende psychedelia-riff med Ohlssons heftige brøl blir vi brått revet inn i brutale støykaskader. Jernbergs sylskarpe, improviserte interpretasjon på "Enter Part Three" virker også alt annet enn avtalt. Nå høres det kanskje ut som om platen er en ren brå- kefest, men det er ikke tilfelle. Selv om utviklingen i låtene beveger seg i mer eller mindre samme retning, er ikke dynamikken glemt. Kjernen i orkesteret, som består av Mats Gustafsson (saksofon), Johan Bertling (bass) og Andreas Werliin (trommer), har gjort mange gode samarbeid tidligere. Og gjennom disse har de funnet en stemme som er like unik som den er tidsriktig. Fire! Orchestra er frijazz for psychedeliafans, og krautrock for tilhengere av improvisasjonsmusikk. Det passer derfor godt at de spiller under årets Roskilde-festival – de har nemlig et enormt publikumspotensial som bare venter på å tappes. 5/6.
Bergens Tidende (NO)

Fire! Orchestra holder opp speilet for alle som liker å bevege seg på tvers. Den svenske trioen Mats Gustafsson, saksofoner, Johan Berthling, bass og Andreas Werliin, trommer er utvidet til et 28-personers orkester, og det musikalske resultatet er uegnet for purister. Storbandet faller inn i en tradisjon med mange tiår på baken. Mike Westbrook, Chris McGregor, Carla Bley og Frank Zappa er alle åndsbrødre av det svenske kollektivet. Alle har de en risikovillig åpenhet i det de tar inn. Det som kommer ut, har overraskelsenes gylne kvaliteter. Da bandet spilte på Victoria i vår, var vi mange som lot oss overvelde av den organiske dynamikken og det smittende overskuddet. Enter starter med et enkelt el-pianotema med Mariam Wallentin bak mikrofonstativet. P J Harvey kunne blitt misunnelig av mindre! Etter hvert smykkes uttrykket med grovt gitararbeid, mens bluesens modne vesen preger understrømmen. Det er når saksofonene reiser seg at musikken absorberer jazz. De fire blåserne Martin Küchen, Jonas Kullhammar, Christer Bothén og Fredrik Ljungkvist tilfører fløyel og kraft. At så mange musikere med forskjellig erfaringsbakgrunn, klarer å peke mot det samme, er formidabelt. Mats Gustafsson nekter å sette merkelapp på musikken, fordi det gir begrensninger. Slik snakker en formidler av vår tid. 5/6.
Aftenposten (NO)

Som på Nasjonal Jazzscene startar «Enter» med eit suggererande opningstema, og bandets vokalistar Marian Wallentin, Sofia Jernberg og Simon Ohlson er med frå start. «Enter» er eit firedelt stykke der det 28 musikarar store bandets ibuande eigenskapar verkeleg får utfalde seg. Konsertane i Oslo 7. og 8. januar var ein kanon-intro til All Ears-festivalen. For bandet var det starten på ein skandinavisk turné der dei på ein fridag i Göteborg gjekk i studio. Å oppleve konsertane live var ein dobbel svir, kvar kveld delt mellom ei avdeling små band, så ein hovudkonsert med alle. På «Enter» er det heile bandet frå start til mål i fire bolkar. Å oppleve bandet live var også å sjå korleis dirigenten Mats Gustafssons dynamiske leiarskap heldt styr på bandet, med historias lengste blåsarrekkje. Gjennom dei fire bolkane på plata høyrer vi eit band vekslande mellom strake arrangement og rå frislepp, med vokalistar som veit å bruke stemma dei har. Dei 28 musikarane er i eliten av svensk jazz, med namn som Sten Sandell, Goran Kajfes, Raymond Strid, Mats Åleklint, David Stäckenes, Dan Berglund og våre gamle kjenningar Magnus Broo, Fredrik Ljungkvist og Jonas Kullhammar, attåt tre vokalistar med sterke songar og tekstar, tonande ut slik som det opna, med sitt enkle tema på eit keyboard. Att ligg glørne.
Dagsavisen (NO)

28 musikere i ett orkester kan muligens virke som et lite helvete å høre på når man vet at de er anført og dirigert av den svenske muskelsaksofonisten Mats Gustafsson. Det er som regel et overgrep mot sansene å se og høre ham, men svenskens fintfølende evner slår heldigvis ut i full blomst her. Han har med seg alle de fremste svenske jazz og impro-musikerne, men også folk fra Dungen, TSOOL og lignende. Musikken? Det er ikke jazz, det er ikke rock, det er ikke blues, det er ikke gospel, det er ikke storband, det er alt det der. Ifjor kom livealbumet "Exit", mens dette er innspilt i studio, i fire buktende avdelinger. Den skummelvakre vokalrekken som binder musikken sammen, tilsetter et element av psykedelisk soul.
Dagens Næringsliv (NO)

Another multi-part, album-lenght big-band jazz-rock composition from Gustafsson, Berthling, Werliin and a couple of dosen friends, "Enter" is, at least at first, more low-key than last year´s superb "Exit!". It begins in a smouldering crawl, with Mariam Wallentin softly imploring "Let it all go". As she shifts into beat poetry and increasingly frantic, desperate vocal improvisation, the smattering of horns around her becomes a veritable phalanx, and masses to a furious climax.
Rock-a-Rolla (UK)

The Swedish improv collective´s first studio session, following 2013´s live debut "Exit", "Enter" is 21st century big band jazz at its most brain-spinning, moving from Motorpsycho second-line metal dischord to stealth-blues space jazz opera, designed to punch all preconceptions up the bracket.
Mojo (UK)

The album begins and ends with a sultry Fender Rhodes theme and Mariam Wallentin´s bluesy vocals, bookending a powerful suite that moves through a deep reimagining of the hook from The Beatles´ Tomorrow Never Knows, a massed horn anthem with hints of Chris McGregor and a driving modal vamp. It´s all liberally peppered with scalding noise electronics, tortured horn skronk and Sofia Jernberg´s astonishing vocal glossolalia. Fans of Keith Tippet´s "Centipede" or Carla Bley´s "Escalator Over The Hill" will find a lot to love.
Jazzwise (UK)

Enter has a whiff of Keith Tippett´s early 70s prog-jazz beast Centipede, as singalong choruses shatter into convulsive, cathartic freak-outs. They´re led by Mats Gustafsson, whose foghorn sax bkast occasionally threaten to drown out a 28-piece ensemble that´s heavy on spiky guitar and keyboards, and even bigger on brass. Rousing jazzy blasts rumble against sweaty, Wooden Shjips-style psych mayhem. Monstrous and unsettling.
Prog (UK)

Fans of Scandinavian noir-jazz is advised to explore "Enter", a disquieting collision of free jazz and acid-rock by the gargantuan ensemble Fire! Orchestra.
Record Collector (UK)

Kaum zu glauben, dass aus einem Trio bestehend aus Mats Gustafsson (ts), Johan Berthling (eb) und Andreas Werliin (dr) ein Orchester entsteht, bei dem man das Gefühl hat, dass halb Skandinavien mitspielt. Sage und schreibe aus 28 Musikern besteht diese Mammut-Big Band, zusammengesetzt aus drei Stimmen, 13 Bläsern, drei Gitarren, drei Tasteninstrumenten, drei Bässen und drei Schlagzeugern. Die besten Musiker aus der skandinavischen Jazz-Avant-Rock-Impro-Szene führen hier ein unglaublich kraftvolles Spektakel auf, welches vor purer Energie und Dynamik nur so strotzt. Die CD enthält vier Titel "enter part one" - " ... four". Die Basis bilden einfache, tranceartige Rhythmusschleifen, über die dann das ganze Orchester langsam aufbaut, und während die Sängerinnen in bester Punkmanier lustvoll und wild loskreischen, brodelt es im Hintergrund immer intensiver. Festgelegte Rhythmusfiguren und Riffs halten das Ganze anfangs noch zusammen, bis es kein Halten mehr gibt und alles in einem kollektiven Vollrausch endet. Ein rasanter Ritt über Fetzen aus Free-Noise-Rock, Jazz, Punk, Psych, Blues, Soul, Funk bringen unsere Hörgewohnheiten mächtig ins Wanken. Ein grosses "Thank you" verdient auch das 1998 gegründete, norwegische Label Rune Grammofon, welches mit dieser (Wahnsinns-)CD definitiv zu einem der besten europäischen Avantgarde-Label aufgestiegen ist. Enter please... 5/5.
Jazz´N´More (DE)

Was war das denn? Verwirrt lege ich die CD "Enter" des Fire! Orchestra neben den CD-Spieler. Namen haben die Lieder nicht, heißen nur "enter part one" bis "four". Gut, damit hat sich die vielköpfige Band rund um Mats Gustafsson, Johan Berthling, Andreas Werliin und Mariam Wallentin keine Mühe gegeben. Und mit der Musik? Unbedingt! Mit warmen souligen Klängen eines Fender Rhodes-Pianos sowie der hingehauchten Stimme von Mariam Wallentin nimmt das Album Fahrt auf. Bläser und tiefe Männerstimmen steigen ein, bis eine gnadenlos verzerrte E-Gitarre die Harmonie in Fetzen reißt und der Song letztlich in Jazz-Rock-Manier weitergroovt. Eine Mischung, die sich auf dem ganzen Album fortsetzt, was den unterschiedlichen Genres geschuldet ist, aus denen die knapp 30 Musiker kommen. Fazit: Wer Blues, Rock, Funk und Jazz mag, sich von tollen Stimmen verführen lässt, vor einer verzerrten E-Gitarre nicht die Ohren verschließt und außerdem keine Experimente scheut, sollte sich an dieses Album heranwagen. 5/5.
Nordis (DE)

Die 28-köpfige Big Band rund um den Ausnahmesaxophonisten Mats Gustafsson, Bassist Johan Berthling und Schlagzeuger Andreas Werliin sprengt wieder jegliche Genreschubladen. Und dies ist sicherlich nicht nur quantitativ gemeint. Frei von Verbissenheit verweben sie erneut experimentellen Jazz, Ambient, Metal, Rock und machen auch vor Harsh Noise keinen Halt. Zwischen Sanftmut und rüder Brutalität ist genug Raum für Fire! Ein mannigfaltiges Meisterwerk, das wieder einmal seinnesgleichen sucht.
Ox-Fanzine (DE)

Fire! Orchestra is an expansion of the improv trio of Mats Gusfasson (sax), Johan Berthling (bass) and Andreas Werliin (drums). In 2011 they started to play with the idea what it would like to work with a giant orchestra. The idea proved to be a strong one, and they started to invite Scandinavian jazz, improv and rock musicians. This ended up with the release of their first album ‘Exit’, a live album, that now finds its follow up in ‘Enter’ that is recorded in the studio. This new cd counts four titles simply called ‘Enter part one’, ‘Enter part two’, etc. The three above mentioned players plus singer Mariam Wallentin composes them. Performed they are by the orchestra that has around 30 members. Truly a big band, and a format that is not often found. The music leans on progressive and psychedelic music from the 70s, with room for improvisation and mad excursions. The use of fender and mellotron make it even more connected to past times. At the base all pieces are constructed around a slow grooving pattern. The melodic lines on top of it – like in part four – sound not very original or surprising in my ears. Nevertheless it works out fine, as the different sections of the orchestra add much power, interaction and grandiose climaxes. Interesting are some of the intersections you find in each four parts of ‘Enter’. Fantastic noisy interruptions, for example about halfway of part two, that is to be followed a friendly jazzy sounding part. Very subtle they integrate different genres. Because of the length of these grooving vehicles, all between 9 and 17 minutes, they bring one in a trance-like state. Gustafson did a good job in conducting this orchestra, and everything is well recorded.
Vital Weekly (NE)

Fazit: eine prachtvolle Platte, die den hymnischen Überschwang alter Bigbandmusik souverän in die Gegenwart hievt und mit zusätzlichen Chilischoten würzt, die man einer neuen Disziplin, die aus den Elementen Jazz, Gospel und Punkrock gespeist wird, zuordnen möchte. Warum nicht: Gospelpunkjazz.
FreiStil (AT)

Das ist eine gute Nachricht: Nachdem diese heftige Meute mit ihrem Livealbum "exit!" dem vorigen Jazzjahr einen seiner Höhepunkte beschert hatte, gelang es dem schwedischen Saxofonmuskelmann Mats Gustafsson, seine 27 Individualisten um sich im Studio zu versammeln und an die Leine seines Konzeptes zu legen. Das lebt neben Brachialem stets auch von einem Faible für Progrock. Kann natürlich sein, dass es dem Hörer gelegentlich die Schädeldecke ein wenig anhebt, aber das muss er aushalten, denn das ist laut zu hören. 13 Bläser, 3 Gitarristen, 3 Sänger, 3 Bassisten, 3 Schlagzeuger, 2 Keyboarder plus Electronics ergeben eine Druckwelle, dien in einem neuen Gospel mündet, der sich einfräst. Unterwegs dorthin sind die Überraschungen gehäuft von schönen Riffs, über gekonnte Solos bis zu Psychedelischem.
Leipziger Volkszeitung (DE)

FIRE! FIRE! FIRE! FIRE! FIRE! FIRE! FIRE! ORCHESTRA FIRE!!!!!!!!!!!!!! ENTER (RCD 2158) setzt fort, was mit EXIT! (2013) begann, nämlich Himmel- und Höllentrips eines schwedischen Riesenfeuervogels, dem kein Himmel zu hoch, kein Inferno zu heiß ist. Also ENTER, und lasst alle Hoffnung fahren auf ein bloß weiteres kulinarisches Häppchen. Mats Gustafsson, Johan Berthling, Andreas Werliin und Mariam Wallentin knüpfen federführend dort an, wo John Stevens' S.M.E. Big Band mit 'Let's sing for him' und Keith Tippetts Centipede mit Septober Energy 1971 ihre Leuchttürme entzündet haben. Und zwar massiv - drei Trommler, drei Bässe, einer davon elektrisch, drei Gitarren, Keyboards vierhändig, siebenfach Reeds, Blech fünffach. Der Auftaktsatz wird bestimmt von Mariam Wallentins ritueller Einführung, schneidenden Gitarren und gesampleten Orchesterschwaden, und dann wieder ihrer Sunrise-Sunset-Frühling-Winter-Symbolik, gesungen mit pathetisch dunkler Intensität, zunehmend stammelnd und schreiend, einem Schreien, das sämtliche Bläser entflammt. 'Part Two' wird zuerst beherrscht von keyboardsumwalltem Gesang von Simon Ohlsson, der immer wieder suggeriert: Fade into the light. Doch dann beginnt der Elektroniker Joachim Nordwall zusammen mit den Gitarristen völlig auszurasten, bis nach einem Break die Bläser übernehmen, dunkel und hymnisch und immer hymnischer, von perkussivem Hagelschlag überschauert. 'Part Three' wird geprägt von exaltierter Vokalistik zu klapperndem Hufschlag, bevor ein ausdauernd swingender Bitter-Funeral-Beerband-Puls heißzungig hymnischen Wechselgesang mit der Klarinette und stimmliches und bläserisches Gekecker mit perkussiven Einwürfen voran treibt. Die Hornarrangements des Posaunisten Mats Äleklint dazu sind einfach GRANDIOS. Der vierte Part bringt dann, wieder von den Keyboards getragen und den Bläsern geschoben, die Reprise der wallentinschen Hymnik: This is not a dream, it's an awakening. Dreistimmig erklingt erneut das einladende Let it all go, let us all go ... Geboren aus dem Wasser, begraben unter dem Sand, da­zwischen der Kreislauf von Leben und Tod, gesungen mit allen FIRE!-Zungen, allen entflammten Lebensgeistern. Bis die Orgel allein den Kreis schließt, so wie sie ihn allein eingeleitet hatte.
Bad Alchemy (DE)

http://thequietus.com

http://somethingelsereviews.com

http://www.theguardian.com

http://www.birdistheworm.com

http://www.soundofmusic.nu

http://www.musikreviews.de

http://www.ragazzi-music.de

http://www.plattentests.de

http://www.choices.de

http://www.side2.no

http://www.attnmagazine.co.uk

http://www.list.co.uk

http://dalstonsound.wordpress.com

http://dereksmusicblog.wordpress.com

http://www.allaboutjazz.com

http://jazznyt.blogspot.se

http://velvetgoldzine.com