Reviews RCD2166

The trio is steered commandingly from the kit by John Stevens, who combines his characteristic role as musical springboard with twin-fisted drive. His combination of bounce and sturdiness is the perfect foil for Gjerstad´s rancorous manhandling of the tenor on the lenghty opening track, and Pedersen sounds suitably fired up, especially when he turns from piano to electric organ, spinning feverish patterns around the sinewy tussle of sax and drums. On the second track Gjerstad´s soprano sounds unexpectedly lyrical, while Pedersen seems to goad him to urgency. Stevens settles into the back seat for the third improvisation, keeping watch while Gjerstad, on bass clarinet and soprano, and Pedersen, on piano, grow reflective. The social dynamics of this occasion may well have been as prickly and bristling as most of the music - only Gjerstad remains to shed light on that - but this recording testifies to the pungent and volatile character of the first Detail.
The Wire (UK)

Recently revisited by its sole surviving member, Nordic saxophone giant Frode Gjerstad, his eventual coming to terms with the loss of his bandmates has gifted the world with an exceptionally fresh-sounding set of free explorations... Comprising three lenghty pieces of fast-moving improvisation, while the opening 24-minute torrent of saxophone, percussion and piano/organ propulsion is worth the price of admission alone, the rest is every bit as tempestuosly enthralling.
Mojo (UK)

Locked in the vaults fro 30 years but now just issued for the first time is "First Detail", a stunning extemporaneous recording showcasing the threesome´s debut live appearance back in 1982.
Record Collector (UK)

Leaving aside questions as to why it´s taken 33 years for "First Detail" to be released, this crystal-clear recording presents a trio faultlessly interacting with each other. Beginning quite delicately, Gjerstad´s flute floats and bubbles over Stevens´ tactile percussion rumbling before this preamble is suddenly shattered like breaking glass by Pedersen´s densely clustered piano chords. Occasional organ bloops and high velocity sax blats rub alongside more breezily pastoral passages, always steadily grounded by Stevens´ toms. This is free jazz at its most expressive and open-minded.
Rock-a-Rolla (UK)

First Detail’s three hitherto unreleased tracks from October 1982 suggest why Pedersen eventually quit. A weighty pacesetter in every sense of the word, his solos frequently reach Dave Brubeck-ian density and dominance. With Stevens’ beats sparse and oblique, the ebullience comes from the contrast between Pedersen’s steamroller-like thrusts and resilient responses from Gjerstad. The contrast works effectively on “First Version”, as bass clarinet obbligati taunt tremolo piano motions. Pedersen’s kinetic piano rumbles are so intense on “This is the” that the saxophonist’s vibrating glossolalia is coerced into penetrating shrills and the drumming takes on a harder edge. Each part is like a singular amoeba, touching but never merging into a coherent whole. The final “Of Detail” steers a middle course as the hawk-like gliding soprano sax smears eventually make common cause with the arabesque grinds from the darkest parts of the piano soundboard, following a fantastic display of accelerating thematic tension from Pedersen. A thrilling revelation of what might have been, with each player improvising superlatively, First Detail’s constant sound confrontation also foretells the division that would soon rupture this version of the band.
New York City Jazz Record (US)

"First Detail" er et fabelaktig dokumentasjon av tidlig Detail og medrivende friimprovisasjon. Samspillet mellom de tre musikerne er ypperilg: fritt og løssluppent, men samtidig enhetlig og distinkt, noe som gir musikken en følelse av målrettehet. Det er også en fryd å høre Pedersen og hans usedvanlige livlige og rytmiske pianospill, som stundom har et nesten ragtime-aktig tilsnitt, i denne settingen.
Jazznytt (NO)

Konserten på Høvikodden utgis nå som det 50 minutter lange albumet «First Detail». Tre lange strekk, muntert titulert «This Is The», «First Version» og «Of Detail», byr på spontanmusisering uten et slapt øyeblikk, en «non-figurativ» klangfargefest med noen crescendoforløp der Gjerstad mitraljøsespiller i de høyeste registrene og One Pedersen leverer piano- og orgelspill så fullt av f… at Stevens åpenbart ser det som sin oppgave å plassere seg litt mer tilbaketrukkent og subtilt i energiflommen. Han trer imidlertid fram med uangripelig pondus én gang, når han «slår av» «This Is The» med seks enkeltslag så definitive at de kunne ha stoppet slaget ved Waterloo. Kanskje virker etter hvert dramaturgien i de tre «låtene» noe forutsigbar, men det rikker ikke en millimeter ved hovedinntrykket: Dette er frijazz på sitt aller fineste, fantasifullt og engasjerende dansende i landskapet bortenfor ordinær «time» og tonalitet.
Jazzinorge.no (NO)

Frode Gjerstad står som en søyle i den norske frijazz-tradisjonen. Det har han gjort siden slutten av 1970-årene. Det mest slående ved musikken er nerven i spillet og det kreative overskuddet som formidles. Jeg har hørt Frode Gjerstad utallige ganger fra scenen, og opplevelsene har hatt forskjellige fortegn. På disse 33 år gamle opptakene er det en lyttende, dynamisk og leken saksofonist man møter. Han spiller både sopran og tenor og viser frem et stort register... Pedersens størrelse kommer også godt frem på albumet. Som pianist viser han kunnskap om tradisjon, samtidig som han utfordrer den. Bruk av orgel tilfører en helt egen farge. John Stevens binder musikken smmen og gir den særpreg og feste. Gjerstad sier selv at Stevens både var veiviser og forløser. Det er godt å bli minnet på hvilken kraft som kan ligge i frie ytringer. Det er ingen selvfølge at improviserende musikere drar sammen på denne måten. "First Detail" samler noen av sjangerens beste kvaliteter. 5/6.
Aftenposten (NO)

Stavangers avantgarde-profil i særklasse, saksofonisten Frode Gjerstad, gir ut sitt album nr. 100 med tittelen "First Detail". Bandet Detail var med den legendariske britiske trommeslagaren John Stevens, som døydde i 1994, og Stavangers eigen Eivin One Pedersen som døydde i 2012, på piano. Med sine tre spor på til saman 50 minutt er albumet ein sann musikalsk oppleving, og eit sterkt minne om to store musikarar.
Dagsavisen (NO)

Vorwärts, Kameraden, wir müssen wieder mal zurück in die Zeit, when we were young (and we were freaks?). 1982 war Eivin One Pedersen gerade 26 und falls er selber keiner war, dann kannte er jedenfalls einen Freak. Seit 1975 war er nämlich befreundet mit dem sechs Jahre älteren Saxophonisten, Bassklarinettisten & Flötisten Frode Gjerstad. Beide stam­men aus Stavanger und machten zusammen Musik als Ida Lupino. 1983 luden sie den Drummer John Stevens dazu, der wiederum Johnny Dyani mit ins Spiel brachte bei dem, was dann mit Backwards And Forwards / Forwards And Backwards (1983) als DETAIL bekannt wurde. Nur mit dem Circulasione Totale Orchestra hat Gjerstad mehr Einspielun­gen gemacht als mit Detail. Allerdings als Trio, denn Pedersen klinkte sich 1984 wieder aus, um mit Audun Kleive Aha!! zu formieren (die sich dann aus naheliegendem Grund in Extended Noise umtauften). Mit Gjerstad blieb er jedoch verbunden in Calling Signals, wo er allerdings Akkordeon spielte. Auf First Detail (RCD2166) ist er an Piano & Orgel zugan­ge bei einem Gig am 2.10.1982, also acht Tage vor Backwards And Forwards, und ohne Dyani. Dass der Mitschnitt jetzt erst herauskommt, lag an den schmerzlichen Erinnerun­gen, die Gjerstad damit verbindet. Denn Dyani starb 1986, Stevens 1994 und Pedersen 2012. Der wehmütige Rückblick konfrontiert mit einem Pianisten, der mit ostinat repetier­ten Loops zuerst einen klassischen Eindruck macht, begleitet von tockenden Rolls, wie man sie von Stevens auch nicht alle Tage hörte. Gjerstad übt sich dabei in flötender und träumerischer Zurückhaltung, um erst als Pedersen der Orgel abgerissene Figuren und rasende Triller entlockt, mit sprudelndem Tenorsax und schrillem Diskant den Vorstellun­gen zu entsprechen, die er als Norwegens expressivster Feuermusiker vorgezeichnet hat. Jenseits eines ersten Intensitätsgipfels kurbeln Beckentickling und flockiges Piano einen Uptempogroove an, zu dem Gjerstad einen rauen und vibratoreichen Gesang anstimmt. Um dann jedoch Pedersen Platz zu machen, der wieder ostinate Repetitionen hackt, wäh­rend Stevens über die Cymbals zu seinem tockelnden Rolling zurückkehrt und mit don­nernden Hieben das Finish markiert. Das mit 9 ½ Min. vergleichsweise schmale Mittel­stück des Triptychons wird bestimmt durch den Kontrast heftiger und ostinater Drums- und Keyswirbel mit der vogeligen Eloquenz des Sopranosaxophons, die Gjerstad zu evan-parkereskem Spitfire steigert. Im dritten Anlauf federt Stevens auf Raubkatzenpfoten zu Gjerstads Abstieg in die Bassklarinettengrube, den Pedersen mit halbhellen Anschlägen und in sich kreisenden Figuren beleuchtet. Um dann selber voran zu gehen, jetzt mit dem Soprano als Kanari, der lauthals besten Sauerstoff vermeldet. Gjerstads Getriller beginnt dabei selber zu schillern und Pedersens schnellfingrige Wühlarbeit noch anzuspornen, während Stevens sich gedämpft im Hintergrund hält. Die letzten Meter gestaltet Pedersen allein mit abgestuften Pianokaskaden. Ihn als markante Alternative zu den nordischen Edelfingern wenigstens posthum kennenzulernen, ist kein geringer Aha!!-Effekt.
Bad Alchemy (DE)

http://www.theguardian.com

http://jazzinorge.no

http://torhammero.blogg.no

http://tigernet.no/blog