Reviews RCD2171
Now, with his third album as The Last Hurrah! producer and songwriter HP Gundersen takes up where they left off to bring America´s Cosmic Music back to Bergen. On the extraordinary "Mudflowers", he´s helped by a Transatlantic cast including sister vocalists Maesa (who also records solo) and Rosa (half of the duo Mitch and Rosa) and pedal steel player Marty Rifkin. With cracked reveries, Hammond-assisted country rock, psychedelic, Van Dyke Parks-style Americana and wig-out guitar solos, the thrilled-packed "Mudflowers" - as unlikely as it seems - will be high on 2015´s American best-of lists.
Mojo (UK)
"Mudflowers" is Norwegian guitarist/producer HP Gunderson’s third album under the name The Last Hurrah!! and he’s crafted a gorgeous example of Cosmic American Music that could be a neglected country-soul gem unearthed by Light In The Attic. David Fricke’s typically erudite liner notes perfectly delineate the album’s potpourri of influences: Muscle Shoals, Greenwich Village, Nashville, Memphis, and of course the cowboys of LA’s canyons. Mudflowers’ lead vocalist Maesa Pullman, is an LA resident whose sweet timbre and light vibrato are reminiscent of both the past (Jackie DeShannon) and present (Eleni Mandell and Caitlyn Rose), and thus she’s the perfect complement to Gunderson’s music. While the sound of course is an homage, Mudflowers isn’t an overly self-conscious, formulaic tribute to ’70s sounds. Gunderson has managed the impressive feat of making music that is nearly as good as the classics he has been influenced by.
Shindig (UK)
There is a part of Norway forever indebted to the smooth sounds of drivetime country radio. That is the part occupied by HP Gundersen's The Last Hurrah!! who have on this third LP graduated fully into a mainstream embracing C&W pop group dominated by Maesa Pullman on Linda Ronstadt-style vocals. The metamorphosis from cosmic country drone travellers into a Muscle Shoals house band seems so complete and whole-hearted that no criticism of pastiche can be levelled at Mudflowers, though it's easy to picture Gundersen as Clint Eastwood wandering into a Good 01 Boys' bar to be transfixed and smitten by Pullman's Sondra Locke pouring out her longings and wishings onstage.
Rock-a-Rolla (UK)
Cosmic Americana from Norway via outer space. His third album showcases Californian singer Maesa Pullman, setting her bell-clear voice against elegant country-soul settings that conceal lyrical darkness ("Why can´t you admit you feel like shit?") she sings on "The Weight Of The Moon". The exploratory guitar remanis, on the bluesy "Is It Me?", but the lighter moments endure, notably "Those Memories", a country weepie sung by Maesa´s cousin Rosa Pullman.
Uncut (UK)
Mudflowers may throw some people for a loop. With an album title and a cover that suggest a Goth or metal LP, this release on what is generally an experimental Norwegian label ends up evoking those brilliant early country-rock records by groups like the Byrds and the Flying Burrito Brothers, bands whose music sometimes sounded as vast, and wide-open as the desert sky Gram Parsons camped out under while searching for UFOs. Ah, the good old days, and hey, they're here again, for ten tuneful, well-crafted, and emotionally convincing songs, all because everyone involved pulls his weight. Five different lyricists tell stories that, when Maesa Pullman sings, seem so personal and direct you'd swear she wrote and lived every line. Sometimes she comes across as mildly sullen—but when it comes time to belt it out (as she does at the end of "Can't Wait No More") she's more than up to the task. Composer, producer, and guitarist HP Gunderson favors a thick, symphonic sound that will make you nostalgic for the days when producers piled on the layers. Along with country-rock, you'll hear echoes of 60s soul, 70s pop, and more, all with the right touch, all of it inspired. 4/5.
The Absolute Sound (US)
Over the past five years or so, veteran Norwegian producer and guitarist HP Gundersen has enlisted a shifting cast of Scandinavian help to craft a delirious, cosmic hybrid of country-rock, folk, psychedelia, and blues under the name the Last Hurrah!! For the project's first two albums, he crafted extended suites that work almost like medleys, but on its third and best record, Mudflowers, he's broken up the music into ten irresistible songs. The new material gets a huge boost from a new singer, Los Angeles-based Maesa Pullman, who glides among glamorous Laurel Canyon folk-rock, Nashville countrypolitan, and Chicago soul (Tore Bereczky's harmonica on "Tried to Lose You" sounds like an homage to Syl Johnson or Sugar Blue). Gundersen uses the studio like a laboratory, concocting woozy tributes to many stripes of American roots music, and they're all so spot-on and hooky (and now, with Pullman, convincingly soulful) that the somewhat artificial and inorganic process of their creation doesn't matter a whit to me.
Chicago Reader (US)
As The Last Hurrah!!, Gundersen explores late 1960s UK pop and early 1970s Americana with magpie eyes beady for irresistible melody, seemingly effortless production and canonical greatness. Three albums in he has succeeded thanks to that aforementioned greatness and the voice of down-home (and actual Southern belle) Maesa Pullman, who lends these 10 tracks the feel of a lost classic in the vein of Loretta Lynn wittily reminiscent with Karen Dalton. Dixie, folk, psych-rock, hayseed confessional, motel-room break-up? This dressing-up box happily has it all.
Monocle (UK)
The third album by Norwegian guitarist HP Gundersen´s expansive psych/prog/country/soul project is an unapologetically retro exercise that evokes a golden age of Cosmic American Music while impressing with its overall verve and accomplishment. This time lead vocals are handled - beautifully - by Los Angeles resident Maesa Pullman, whose tones, though honey-sweet, capably convey a world of lust and regret... Without a doubt, Gundersen and The Last Hurrah!! have earned their right to take up the pedal steel.
Prog (UK)
Hammond organ, steel guitar and Maesa Pullman´s voice are used to render a precisely soulful Americana, "The Weight Of The Moon" trembling like Roy Orbison, "Can´t Wait No More" fully exploiting Pullman´s Patsy Cline vocals.
Q (UK)
Eine wunderbare Indiepop- und Americana-Scheibe hat der aus dem norwegischen Bergen stammende HP Gundersen hier mit seinem Bandprojekt ”The Last Hurrah!” eingespielt. Gundersen produzierte in der Vergangenheit auch schon Alben von Ane Brun, wobei diese CD von der neuen Ane Brun LP gar nicht so weit entfernt ist. Zu verdanken ist das vor allem der wunderschön melancholischen Stimme von Sängerin Maesa Pullman, die einen auf Songs wie ”Okay” und ”Can´t Wait No More” einfach nur verzaubert. Auf zwei Stücken ist übrigens Maesas Cousine Rosa zu hören, deren Stimmlage tiefer klingt. 5/6.
InMusic (DE)
Third release by The Last Hurrah!!, a project by Hans Petter Gundersen who wrote all songs except one, and plays guitar. Gundersen is a central force in the scene of Bergen, Norway for decades now, as a producer, composer and musician. Maesa Pullman – yes daughter of actor Bill Pullman - sings. A dozen or more musicians play the numerous instruments. Most of the musicians involved are from Bergen, but a few American players are invited. The pedal steel guitar is in the hands of Marty Rifkin (Sprinfield, Petty), on Hammond organ John Thomas who played in The Magic Band. The music transports you back to pre-punk and new wave times. Songs full of Americana: country, rock, pop, soul, etc. All in a strong 60s-70s outlook. The voice of Maesa Pullman fits perfectly in this ambiance. So in the least this is a very clever album insofar they deliver a very convincing homage to this period. In every detail and aspect this one refers to time passed. The arrangements, the sound, etc. as if a lost album was found on the shelves in some American studio. So yes be prepared if you are of a certain age: most certainly you have heard it all before a thousand times before. So here problems start, one could say. What does this one add? Well not that much if you ask me. But, on the other hand, these guys do their work with love and very professional. A superb musical reincarnation!
Music Weeky (NE)
Vibrerende, amerikansk hybridmusikk og nesten skummelt presise sjangerøvelser om hverandre — jeg måtte sjekke låtskriverkrediteringen på hulkecountrylåten «Those Memories» for å forsikre meg om at den ikke var skrevet av Roy Acuff eller Felice & Boudleaux Bryant. Det er et kløktig konstruert album hva gjelder økonomisering med virkemidler, rikt men aldri overlesset, de fleste låtene er formattert ned til et kort radio- og jukeboxvennlig format, det blir vignetter over en svunnen epoke. Åpningssporet «Okay» er en sveipende popballade med countryteint. «The Weight Of The Moon» er solkysset, luntende popklassisisme. «Can't Wait No More» er nydelig Muscle Shoals-countrysoul. «Fairweather Friend» er countryrock fra dalførene i Los Angeles, noe Linda Ronstadt kunne sunget den gang da. «You Ain't Got Nothing» og «Is It Me?» kunne vært Brill Building-pop, men er samtidig varsomt skyggelagt med Rifkins pedal steel. Et par lengre utskeielser mot slutten: «You Soothe Me» er seig, syrete, bluesbasert tungrock. «Tried To Lose You» er psykedelisk americana, en Lear Jet-rundtur mellom San Francisco, Los Angeles, Austin og Memphis. «The Jig» er en godbit spart helt til slutt, svulmende countrypop med rike mengder Rifkin-steel og noen sekunder med heseblesende Clarence White/countryrock-Byrds-finale som et hemmelig bonusspor. 5/6.
Dagbladet (NO)
I senere år har han vist genitakter. The Last Hurrah!!s to første album er begge mesterverk i det vi kan kalle nypsykedelisk verdensmusikk. Albumet er helt ulikt sine to forgjengere, som begge var grenseløse. "Mudflowers" er sjangermusikk. Og sjangeren? Det er ti slike låter som kan inspirere til å skrive egentlig håpløse ting som: "Buffalo Springfield møter The Byrds, tar en øl med Little Feat og en tab med Flying Burrito Brothers, mens en jentegruppe fra sekstitallet sitter i sofaen og lurer på når nerdene Van Dyke Parks og Randy Newman skal dukke opp". Melodiene er melk og honning for øret (eller "bakt av solen", som det heter på håpløst). Tekstene gir dem en mørkere understrøm. Og jo: "Those Memories" er hardcore tårer-i-halvliteren country. Vi legger til at Kim Hiorthøy har laget sitt fineste cover på lenge. At HP Gundersen er en av våre mest verdifulle musikkfantaster. Og at "Mudflowers" er helt nydelig. 5/6.
VG (NO)
Denne gangen er først og fremst låtskriveren som utmerker seg, selv om produksjonen også nå er en sofistikert nytelse. De drømmende popeventyrene kommer som perler på en snor på dette albumet. Bare i "You Soothe Me" tillater de seg å spille løsere, med lang psykedelisk gitarsolo. Som Rolling Stone-veteranen David Fricke skriver i omslagsnotatene, det kan være verdt å sjekke om kalenderen er bladd om siden 1969. Denne gangen avslutter The Last Hurrah!! med "The Jig", som er den søteste countrymusikken som det går an å tenke seg. Det er grunn til å juble høyt i sky igjen. 5/6.
Dagsavisen (NO)
Det er i skjæringspunktet mellom arv og egenart at The Last Hurrah!! slår ut prakten sin. Følelsen av å ha hørt noe før, møter gleden over å lytte til noe helt nytt. På det nye albumet "Mudflowers" er det ikke lenger Heidi Goodbye som styrer vokalen. Det er det Maesa Pullman fra LA som gjør, og hun gjør det med en miks av rock, folk og soul i stemmen. Resultatet er en californisk stilreise gjennom HP-americana. Gundersen har sagt at møtene med musikklivet i LA ga en åndelig oppvåkning. Da HP fikk høre Maesa Pullmanns egne innspillinger, opplevde han dem som amerikansk drømmemusikk. Som han selv sier, fikk han sjansen til å jobbe med amerikanere med rett amerikansk feeling. Dette var HP´s sjanse. Første låt ut er "Okay", med tekst av Sidsel Endresen. Den har et vemod som løftes frem av koring og lette fioliner. Eksistensielle betraktninger møter cosmic american music. "The Weight Of The Moon" er langt mer fengende, med melodiøse gitarfraser, grasiøst og skarpt levert av HP Gundersen. Et karakteristisk trekk ved sangene er hvordan mørke tekstlinjer knyttes opp mot lyse melodier og lett rytmikk. Denne kontrasten mellom fasade og innhold skaper spenn i musikken og virker langt fra fremmedartet for oss som har gjort country-leksene. The Last Hurrah!! får dypdykk i amerikansk tradisjonsmusikk til å høres enkelt ut. Bak ligger et liv med lytting, vedvarende begeistring og bunnsolid håndverk. HP Gundersen skaper musikk som kommer deg i møte som gamle kjenninger og helt nye venner. 5/6.
Aftenposten (NO)
Etter to vidunderlig sprikende, suiteaktige album er han nå tilbake med en sjangerplate med enkeltlåter. Og hvilke låter. Gundersen legger ikke skjul på at det er Gram Parsons, Emmylou Harris, Flying Burrito Brothers og så videre som er forelegget her, med en viss psykedelisk edge og små, aldrende fnugg av girl group-tradisjonen. Venstrevridd country, engler med skit på vingan, høytflyvende pop; Amerika på siste halvdel av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet er en evig kilde til inspirasjon, kan det virke som. Det er dit mange av oss skulle ønske vi ble geleidet etter Perleporten. Musikk som dette får fungere som trøst mens vi venter.
Dagens Næringsliv (NO)
I tråd med denne musikalske grenseløsheten er det verdt å merke seg den monumentale bluesen "You Soothe Me", der HP slipper løs sin mest formidable syre-gitarist - et spor som uten å blunke kunne vært overført til det storselgende albumet fra 1968, "Supersession", spilt inn på to dager av Al Kooper, Mike Bloomfield og Stephen Stills. Hovedvekten av sangene på "Mudflowers" er easy listening i den best tenkelige tolkningen av begrepet. Maesa (og Rosa på to spor) synger så picture perfect at det innimellom kiler i magen. Selvfølgelig handler det om kjærlighet, i god countrytradisjon ikke alltid av den lykkelige sorten. Er det egentlig noe annet å synge om? Avslutningsvis: Akkurat da jeg hadde forsont meg med at populærmusikken permanent hadde blitt et tenårings-anliggende der blinkende lys er det viktigste instrument, står en musiker som har passert seksti bake en plate som lett kan bli sesongens crossover-suksess. Alt som trengtes var litt magisk HP-saus.
Klassekampen (NO)
Den bergenske popnestoren HP Gundersen har fått en ny, kunstnerisk vår. Nå har også Gundersens gamle droneband skiftet ham. Borte er den seige, smått psykedeliske folkrocken fra «Spiritual Non-Believers» (2011); på «Mudflowers» gir Gundersen seg i kast med rot-ekte country, softrock og soul i et klassisk popformat. Og det fungerer utmerket. HP Gundersen og kompani har laget en fokusert og sammenhengende utgivelse, som vitner om stor respekt for tradisjonen den inngår i. Likevel er det et potent og livlig album, takket være nydelige stemninger, smakfulle akkordprogresjoner og friske melodistemmer. Gundersen har alltid et finurlig mellomspill, en smart overgang eller en uventet akkordprogresjon på lager som får det hele til å låte forfriskende og levende, uten at det låter pretensiøst eller tilgjort. «Mudflowers» vil garantert minne om mange låter og artister du har hørt før, men det er fordi The Last Hurrah!! vet å holde seg på den riktige siden av grensen mellom det kledelig tradisjonsbevisste og det hjelpeløst klisjéaktige. 5/6.
Bergens Tidende (NO)
Med sitt tredje album med The Last Hurrah!! forlater HP Gundersen den eksperimentelle ånden på de to tidligere platene, og går til kjernen av klassisk pop. I amerikanske Maesa Pullman har han funnet en vokalist med personlighet og inderlighet, som løfter de 1960- og 70-tallsinfluerte låtene. Felles for alle de ti organiske sporene, enten de lener seg mot country, blues eller psykedelia, er at de formidler en varme og kjærlighet til musikken selv når livet butter mot. «Is It Me?» og «The Weight Of The Moon» er to blinkskudd av noen poplåter med sine vakre melodier og Leslie Aherns reflekterte og poetiske tekster. Pullmans soul i «Tried To Lose You» treffer dypt, og bluesy «You Soothe Me» låter inspirert. 5/6.
Bergensavisen BA (NO)
http://www.pennyblackmusic.co.uk