Reviews RCD2183
In 2016, though, the trio are making a power move. They've released a new studio disc and a double live LP simultaneously, capping off their first era (Rush similarly used to release a live album for every three studio efforts) as they continue to advance. Black Stabat Mater is their shortest release to date, with only five tracks — two of which blend seamlessly together into an opening 14 minute monster jam — in a little over 33 minutes. But it's also their most complete showcase, balancing their visceral and pummelling side with the beauty that's always hidden at the centre of the music. The massive two-part album opener "Approaching/On Arrival" features some of Thomassen's fiercest, most psychedelic shredding on record, and thick, driving drums from Bjornstad. For its first seven minutes, this is a top-down, desert highway rock anthem that takes Jimi Hendrix's "Freedom" and the first Montrose album as starting points, then heads into space. But the "On Arrival" section is exactly the opposite, at least at first — it's the sound of entropy, Thomassen's guitar and Brekken's bass striking massive but disconnected chords and interjecting bursts of ear-sanding noise, as Bjornstad assaults his kit with machine gun fills and cymbal crashes like storm waves striking a beach. It's like a cross between Neil Young's 1991 noise collage "Arc" and The Stooges' "LA Blues". In its final few minutes, though, structure gradually reasserts itself as the rhythm section speeds up, charges through the wall, and vanishes over the horizon. The three remaining pieces "In the Court of the Trolls", "40" and "Somebody Else Should Be On That Bus" display other, equally new facets of the group's sound, particularly "40", which features acoustic guitar and bowed bass for the first time in their history. Thomassen's and her bandmates' continued evolution as composers, players, and improvisers is thrilling to hear.
The Wire (UK)
Predictions are for suckers, in music as in politics, but I’m prepared to say we probably won’t hear a heavier new track from a jazz combo this season than “In the Court of the Trolls.” The band in question is the Hedvig Mollestad Trio, from Norway, and the track appears on its fourth studio album, Black Stabat Mater (Rune Grammofon). With its convulsive snarl of chromatic riffs in 11/8 time, it’s a quaff drawn from the brackish well of prog-metal. But as the trio hurtles on, clearing room for an echoey, intrepid guitar solo, it also aligns with a jazz-rock axis. Hedvig Mollestad is the guitarist, in any case. She sounds like a holy terror. That much hasn’t changed since Mollestad released her debut album, Shoot!, five years ago. Her trio, which has Ellen Brekken on bass and Ivar Loe Bjørnstad on drums, caught my ear then with its audacious style references: the loose swagger of early Black Sabbath; the density and prowl of peak Led Zeppelin; the expeditionary urge of Jimi Hendrix; the incantatory fervor of John McLaughlin. I didn’t find it a problem that all of these influences were fixed to a point in time: 1970, give or take a year. On the contrary, the specificity seemed a filter through which Mollestad could focus and project her ideas, which have more to do with the jazz-guitar tradition than might be immediately apparent. As for the “Stabat Mater”—literally, “sorrowful mother”—it’s a Catholic hymn from the 13th century, concerning the anguish of Mary at the foot of the cross. That’s a theme ripe for the musical imagination, which helps explain why there have been so many notable treatments by composers ranging from Haydn to Dvořák to Arvo Pärt. The “Stabat Mater” has also been hijacked by bands working in the extreme subgenre of black metal, a fact that seems of obvious interest to Mollestad. The album opens with a workout called “Approaching,” hitched tight to a rhythmic overdrive, steroidal and furious. But the following track, “On Arrival,” works a far more abstract angle, wrangling feedback and noise to largely sculptural effect. It’s the most outwardly experimental performance by this trio on record, underscoring its spiritual affinities with metallurgic avant-weirdos like John Zorn, Raoul Björkenheim and Jamie Saft. A later track, “-40,” is a ghostly ballad that incorporates a toll of dissonant chords in tempo, with percussion limited to gongs and whooshing cymbals, like something out of the soundtrack to a noir-western. These may be tantalizing glimpses of the path ahead for Mollestad and company: an itchier, more open-ended, less appropriative brand of badassery. The closing track, by Brekken, is called “Somebody Else Should Be on That Bus.” And while its core riff is nasty fun, and sets up some grade-A guitar squall, the tune feels like a cul-de-sac after the album’s other, more fully fleshed themes. Then again, “In the Court of the Trolls” isn’t a tune that goes anywhere in particular, other than straight for the jugular. Perhaps Mollestad has found a way to have her riffs and beat ’em, too. Or maybe she’s the troll presiding over this metaphorical court—playing to expectations, pushing some buttons, but refusing to fulfill anyone else’s idea of what is righteous.
JazzTimes (US)
If the idea of free metal sounds like an interesting prospect, then hang on tight as Norwegian guitarist Hedvig Mollestad lets loose her latest blast of improvised guitar music. Assisted by bass player Ellen Brekken and power drummer Ivar Loe Bjornstadt, her playing on Black Stabat Mater hints at the down-tuned guitar style of Tony lommi, while elsewhere paying homage to such masters of the instrument as Jimi Hendrix and John McLaughlin. This takes off on the Mahavishnu styled On Arrival' where the trio fuse together as one in a jam session that just keeps peaking. Elsewhere and In The Court Of The Trolls' Thomassen worries the opening riff like a terrier with a rat, before shaking it free and letting it slide into elongated feedback oblivion. 4/5.
Jazzwise (UK)
Norway's Hedvig Mollestad Trio's Black Stabat Mater (Rune Grammofon) is their fourth studio release since 2011 and their best yet. An incendiary, shape-shifting crossover of heavy rock and jazz, their turbulent howl is often more Merzbow than Mahavishnu. In this volatile, free-ranging environment, Mollestad's distortion-blitzed guitar cleaves its way between Ellen Brekken's prowling bass and drummer Ivar Loe Bjornstad's furious cannonades. These volcanic shockwaves are tempered with scythe-like harmonies that carry within them deftly articulated parts, heightening the white-knuckle ride: the vibrant sparks and shards arcing from Mollestad's fretboard result in a near-constant wave of exultant release. It's challenging and stunning in equal measure.
Prog (UK)
On her three previous LPs, Norwegian jazz-rock guitarist Hedwig Mollestad Thomassen adopted ever more overt heavy vintage signifiers, nodding to Sabbath, Zep, Hendrix and more. Her trio's archly titled fourth album references not just Tony Iommi's proto-metal pioneers, but also a 13th-century Catholic hymn about the agonies of Mary, mother of Jesus. However, their headbanging heaviosity is tempered with excursions into centrifugal, free-jazz arrhythmia and gloriously dissonant improv, notably in "On Arrival" and "In The Court Of The Trolls", which clang and churn like Les Dawson jamming with primetime Sonic Youth. A punishing but rewarding workout.
Uncut (UK)
Furious about the state of our nation? Then this might be the album for you. All headbanging riffs, howling blues-rock and expressive thrash metal jazz, this batch of five lengthy instrumentals by the formidable Norwegian threesome sure let off a truckload of steam. Led by blonde riffmistress Hedvig Mollestad, a former Jazz Talent of the Year, with Ellen Brekken on bass and Ivar Loe Bjornstad on drums, the trio channel the likes of Tony Iommi and Jimmy Page as they push at musical borders, freewheeling into territory all their own. A raw live vibe and F-U energy pervades tracks such as Approaching and In the Court of the Trolls, with Mollestad's lean yet swaggering solos underlining her guitar heroine status. A rousing and cathartic listen.
Evening Standard (UK)
I Norge er vi bortskjemt med mye god og kraftig triorock medtunge jazzelementer, og i fremste rekke finner vi supergitarist Hedvig Molllestad, som nå utgir sitt femte album, perfekt balansert av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Mollestads spill er så kult og karakteristisk at det fortjener en egen hashtag. Lekenheten i riffleveransen i åpningsluttet "Approaching" og "In The Court Of The Trolls" blir kontrastert med både friere og roligere flater der hun får utnyttet potensialet i instrumentet sitt, som i "-40". Det er lanseringskonsert på Mono i Oslo fredag, og bandet blir ellers å se på festivaler utover sommeren. I tillegg til studioalbumet, utgir trioen også et vel så rykende livealbum kalt "Evil In Oslo".
Dagens Næringsliv (NO)
Hedvig Mollestad har vært både banebrytende og foregangsfigur for alle som driver med instrumentalmusikk siden hennes trio ga ut sitt debutalbum i 2011. Hun ga i forrige uke ut både studioalbumet "Black Stabat Mater", et fyrverkeri av et album og et slag mitt i trynet, og live-albumet "Evil In Oslo", hvor man praktisk talt får føle på kroppen hvordan en konsert med Hedvig Mollestad Trio oppleves. På "Black Stabat Mater" beveger trioen seg ut i luftigere landskap, og dette kler bandet forbanna godt. Mollestad er nasjonens tøffeste artist om dagen. Wow.
VG (NO)
Trioformatet er en av de klassiske konstellasjonene i rocken, med røtter tilbake til Jimi Hendrix Experience og Cream. Det er noe nakent og direkte over selve situasjonen, der tre musikere må sørge for fylde, fremdrift og konsentrert energi. Det gjelder i særlig grad om man velger å spille instrumental musikk, der bass, trommer og gitar er de eneste virkemidlene. I 2016 går man dessuten inn i en musikk-kanon, der man skal finne sin plass i en vital, men veletablert tradisjon. Det lykkes Hedvig Mollestad Trio godt med. På bare fem år har de alt fire studio-album i beltet, samt den doble konsertplaten som kommer ut samtidig med «Black Stabat Mater». På «EVIL in Oslo» hører du dem i fritt svev på John Dee og Buckley’s. Fri musikalsk utfoldelse er – paradoksalt nok – fremfor alt en øvelse i (selv) disiplin. Det må ligge et håndverk i bunnen, og samtidig en kollektiv forståelse av hvor musikken skal ta veien. Landskapene åpner seg først opp når improvisasjonen er bygd på en nesten instinktiv samforståelse mellom utøverne. God fri-musikk må ha et element av telepati, der musikerne hjelper hverandre videre, overrasker og utfordrer. Hedvig Mollestad Trio står for alt dette, der du like gjerne kan fortape deg i trommespillet til Ivar Loe Bjørnstad, som hele tida er på hugget, fargelegger og bygger ut. Eller den dypt brumlende bassen til Ellen Brekken, som har en like sentral rolle her som Jack Bruce og Noel Redding hadde i sine band. Hun er en time keeper, men utgjør også en dyp, delikat puls gjennom musikken, der det er en glede å følge hvert eneste løp. Kombinert med Mollestads gnistrende glideflukt-gitar, med sitt spekter fra det lyrisk jazz-orienterte til ruglete monster-riffing, er resultatet ofte spektakulært. På sitt beste er det noe kosmisk, noe vidunderlig vibrerende og levende over musikken. Hedvig Mollestad Trio er et sjeldent beist i norsk musikkliv. Med utgangspunkt i tung og groove-basert bluesrock kan de appellere like mye til heavy-fans som jazz- tilhengere. Samtidig kommer de ut på Rune Grammofon, som mest har appellert til et avantgarde-publikum. Om du liker Terje Rypdal eller Motorpsycho, King Crimson eller Black Sabbath, vil du finne mye å glede deg over her. Og så er de virkelig gode til å holde på live-følelsen. Selv i studio – og selv når låtene strekkes ut mot ti og femten minutter. «Black Stabat Mater» er kanskje deres mest ambisiøse plate til nå. Og den forlater aldri plattformen av klassisk hardrock, slik den ble formulert for snart femti år siden.
Klassekampen (NO)
Uviklinga til Hedvig MoIlestads powertrio har vore ei gledje å følge. Innanfor tilsynelatande stramme sjangerrammer har gitarist Hedvig Mollestad, i tett samspel med bassist Ellen Bekken og trommeslagar Ivar Loe Bjørnstad, kverna og slipt på sitt utrykk jamt og trutt, og kvar utgjeving blir lydbiletet både rikare, digare, meir klangrikt og meir nyansert. Når trioen no kjem med både liveplate og studioplate samtidig er det verkeleg å anbefale å skaffe begge to, då desse til saman illustrerer godt kva som gjer dette formatet både spennande og engasjerande. Mange vil nok påstå at rockemusikken til Mollestads trio gjer seg best live, og på mange måtar er det rett. Det er vanskeleg å gjeve att i samme energien og råskapen som blir skapt i eit svett klubblokale i dei harmoniske omgjevnadane som er ved Ocean Sound Recordings sitt studio på sunnmørsøya Giske, og nok sprut er det eg har sakna ved tidlegare ugjevnadar. Men på Black Stabat Mater har Mollestad tatt i bruk fordelane som følgjer med å gjere denne musikken i studio. Gitarlyden er imponerande god og løfta langt fram. Miksen er balansert og komfortabel, samtidig som lydbiletet bit frå seg på dei rette stadane, særleg når bassen får ta mykje plass i det låge registeret. Energinivået er høgt og det sparkar bra heile vegen. Men likevel er det meditative, minimalistiske og ambient-aktige sporet "- 40” høgdepunktet på plata. Eit herleg lydlandskap, som er både fantastisk produsert og gjennomført med svært tett og lyttande samspel i trioen.
Jazznytt (NO)
Mens Evil In Oslo befester hvor trioen har kommet, er de fem nye komposisjonene som utgjør Black Stabat Mater, et tegn på hvor de er på vei: Fremover, og ikke i betydningen av ny elektronikk eller nye sjangeruttrykk. Hedvig Mollestad Trio er trofaste til sin stil, og godt er dét. Albumet med det finurlige navnet inspirert av Black Sabbath og 1200-tallshymnen om jomfru Maria som bivåner sønnen på korset, beskriver også trioens musikk. Dønn seriøs innpakning, men uten et snev av selvhøytidelighet. «Approaching» er første låt som heller bensin på bålet, med sine gitarutrop som runger over et rastløst driv av Brekken og Bjørnstad. Brekken fremstår i enda større grad som trioens anker denne gangen, og stødig geleider hun sine medmusikere fra det ene groovet til det andre – uten å miste intensiteten. Bassisten står også bak siste låt, «Somebody Else Should Be On That Bus», som er skivas høydepunkt. Black Stabat Mater er et gjennomført album på alle måter. Sammen med livealbumet presenterer det en trio som har funnet sitt uttrykk og som fortsetter å gjøre det de kan aller best. Og siste ord må være at ingen andre gjør det som dem.
Morgenbladet (NO)
Mye av den tøffeste musikken her til lands, lages for tiden av band som opererer i grenselandet mellom rock og jazz. Hedvig Mollestad Trio har, med sine fem album siden 2011, ligget helt i forkant av trenden. De er dessuten blant de aller tøffeste. Veldig originale kan de riktig nok ikke sies å være. Improvisasjonsbaserte rocktrioer har hørtes ut som dette helt siden The Jimi Hendrix Experience sine dager. Det er lett å høre likhetene mellom "Black Stabat Mater" og for eksempel King Crimson-albumet "Red" (1974) eller et utall Motorpsycho-utgivelser fra de siste 25 årene, for å si det sånn. Ingen andre kunne likevel ha gjort akkurat det gitarist Hedvig Mollestad Thomassen, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad gjør. Til det er uttrykket deres for avhengig av personlig kjemi. Gitaren tar den rollen som vanligvis ville ha gått til en vokalist. Rytmeseksjonen er en kurv full av illsinte klapperslanger. Og hele veien fra de mange Black Sabbath-aktige riffene til partiene med kontrollert kaos og tilbake igjen, kan lytteren ha like stort utbytte av å fokusere på enkeltinstrumentene som på samspillet mellom dem. Opplevelsen minner uansett om å bli sugd inn i et sort hull. 5/6.
Fædrelandsvennen (NO)
ZUR SACHE, HEDVIG! Als Gitarrist hat man es oft nicht leicht in Jazzbands. Die bestehen — im Gegensatz zu ihren Rockpendants — klassisch aus der Rhythmussektion sowie Keyboards oder Blasinstrumenten als Melodieträger. Eine Ausnahme ist da sicherlich das Hedvig Mollestad Trio mit der namensgebenden norwegischen Gitarristin aus Älesund, der die dicken Seiten zupfenden und schlagenden Ellen Brekken und dem die Felle und Becken traktierenden Ivar Loe Björnstad. Der feine Ton ist auch auf dem neuen Album »Klack Stabat Mater« nicht das Metier des Trios. Vielmehr geht es auf diesem und dem parallel dazu erschiene-len Live-Album »Evil in Oslo« zur Sache. Bass und Schlagzeug treiben die Gitarristin zu ihren musikalischen Höhenflügen — mal mehr, mal weniger verzerrt, zwischen Jazz, Rock und Metal changierend. Mal ganz frei, um sich dann wieder auf Melodien zurückzubesinnen. Beide Alben strotzen nur so vor musikalischer Kraft, sind jedoch nichts für musikalische Feingeister, dafür aber für Fans, die die Musik auch im Bauch und nicht nur im Kopf spüren wollen. 5/5.
Nordis (DE)
Mit Black Stabat Mater (RCD2183) wählt das HEDVIG MOLLESTAD TRIO den Farbton, den schon Shining mit "Blackjazz", Westerhus mit "Pitch Black Star Spangled" und Phaedra mit "Blackwinged Night" im an sich schon lichtarmen, aber bis hin zum Klischee samtig-melancholischen NorNoir als schwarzes Feuer entzündeten. Ellen Brekken mit urigem E- & Kontrabasston und Ivar Loe Bjørnstad mit galoppierendem Hufschlag lassen schon mit den ersten Riffs der Riffmeisterin bei 'Approaching' keinen Zweifel, wohin es sie zieht: zur Gralsburg der Gitarristik, deren Hüter die Namen Hendrix, Iommi und Page raunen. Um diesen Halbgöttern zu danken, fliegen hier die Finger. Angekommen - 'On Arrival' - zeigt sich, obwohl die Hofburg mit Purple und Crimson beflaggt ist, dass 'In the Court of the Trolls' Walkyren hausen und heulend durch die Treppenfluchten rasen. Ihnen schließt sich Mollestad mit rasenden Sägezähnen an, um mit den wilden Schwestern den Trollstanz zu tanzen und mit glühenden Saiten die Abgründe unter und über uns zu besingen. Der hardrockige Tenor mag hergebracht wirken, aber wie sie da auf Highheels am Machismo vorbei tanzt, das verändert doch vieles. Für '-40' wechselt Mollestad zu unerwartet dezentem und verhaltenem Duktus, von Donnerblech umrauscht und von gestrichenem Kontrabass umsummt. Mit sonorem Pizzikato stimmt Brekken 'Somebody else should be on that bus' an, Mollestad 'singt' noch einmal mit flackernden Feuerzungen und der Sound emaniert quallende Hammondorgelsuggestionen. Ist das nicht trollig?
Bad Alchemy (DE)
Mit einer geballten Doppelladung Free-Jazz-Rock-Punk-Garage-Heavy-Sound meldet sich dieses norwegische Powertrio mit seiner vierten, resp. fünf-ten CD zurück: Dem Studioalbum "Black Stabat Mater" und der nachgeschobenen Live-CD "Evil in Oslo". Mit vier Studioalben in weniger als fünf Jah-ren hat sich das Trio den Respekt und Lob aus den verschiedensten Lagern geholt. Mollestad, Brekken und Bjornstad sind zu einer homogenen Band zu-sammengewachsen und haben sich in den letzten Jahren weiterentwickelt. Wobei das Brachiale sich wie ein roter Faden durch ihr Gesamtwerk zieht. Viel hat sich nicht verändert. Immer noch der glei-che "Dreckgitarren"-Sound, der sich hin und wieder auch in das Leise, Melodiöse verliert, um sich dann wieder in richtiggehenden Verzerrungsorgien zu suhlen. In ihren Soli verwendet sie gerne Fuzz-Effektgeräte, um den Klang zu verzerren. Ihr zweifellos virtuoses Gitarrenspiel, welches sie auch, aber nicht nur, mit der Hilfe dieser technischen Mittel erreicht, ist zugleich auch verspielt und leicht. Die Referenzen sind ebenfalls die gleichen geblieben: u.a. Melvins, Motorpsycho, Vanilla Fudge, Led Zeppelin, Miles Davis (!) und natürlich Hendrix. Auf der "Black Stabat Mater" ist das Hendrix-Angehauch-te im Stück "Somebody Else Should Be On That Bus" (Brekken) sehr gut rauszuhören. Die Bassistin Ellen Brekken spielt einen satten akustischen sowie auch einen Elektro-Bass. Bjornstad kennt auch keine Genregrenzen. Ob Heavy-Rock oder Jazziges, er lässt es (einfallsreich) krachen. "Black Stabat Mater" besteht aus fünf Titeln und dauert knapp 33 Minuten. 4/5.
Jazz´n´More (DE)
Nach vier veröffentlichten Alben in weniger als fünf Jahren ist Hedvig Mollestad keine unbekannte Größe im europäischen Jazzalltag mehr. Allerdings betritt die norwegische Gitarristin mit Bassistin Ellen Brekken und Drummer Ivar Loe Bjørnstad ein deutlich breitbeinigeres Terrain als in der Vergangenheit. Wurde das Trio bisher gerne als Jazzband im Rockoutfit wahrgenommen, so scheinen sie sich mit Black Stabat Mater endgültig als Rockband gefunden zu haben. Wenn auch auch als eine mit teils abenteuerlichen musikalischen Vorlieben. Einerseits aufgrund ihrer oft herausfordernden und kompetent dargebotenen Kompositionen, ihrer dichten rhythmischen, und verschlungenen Songstrukturen, die nicht selten vom Regen über die Traufe bis in die Abstraktion führen. Andererseits aber auch deshalb, weil sie sich dabei einer beinahe durchgehenden 70er-Jahre-Rockästhetik bedienen, die trotz aller musikalischen Avanciertheit der Stücke etwas eigenartig Rückwärtsgewandtes vermittelt. Und inmitten eines wahrlich prächtigen, aber nicht enden wollend dahinwalzenden Gitarrenriffs oder -solos bekommt der Albumtitel Black Stabat Mater plötzlich mehr Bedeutung als das usrprünglich intendierte Wortspiel. Am interessantesten klingt die Band dann da, wo ihr Rockoutfit Risse bekommt und sich traut, ihren Sound ins Eigenbrötlerische – und damit zurück ins Jetzt – kippen zu lassen. Rock is Hell.
FreiStil (AT)
http://www.pennyblackmusic.co.uk
http://theprogressiveaspect.net
https://dereksmusicblog.wordpress.com
http://www.psychedelicbabymag.com