Reviews RCD2189
Førti minutter med full pupp. Det er både det man forventer, og det man får når den norske power-trioen Krokofant kommer med sitt tredje album. Den norske plateheimen er etterhvert meget godt forspent med meget velspillende jazzband som uten problemer ville gjort stor suksess på en rockefestival, band som når de får opp dampen innad i den lille besetningen transporterer lytteren tilbake til trange jeanslår og luftige jeansankler da den elektriske jazzen og progrocken hadde tilnærmet like vekstvilkår. Faderullan så fett det låter. Nøyaktig hvorfor nye generasjoner så til de grader har kastet seg over denne sounden er det vanskelig å finne klare argumenter for. Men det er ikke vanskelig å ta imot og takke. Bandet var først en tromme/gitarduo bestående av Tom Hasslan (g] og Axel Skalstad (t], som møttes ved dunderet av elva i Kongsberg. Kanskje det var derfor de måtte finne noe som overdøvet larmen. Da de skulle feste seg selv på bånd, inviterte til med seg saksonfonisten Jørgen Mathiesen (tidligere blant annet kjent fra The Core). Etter en runde i Christian Engfelts studio, som så mange andre bra grupper i forskjellige sjangre har gjort før dem, var de en troika. Og nå låter de bedre enn noen gang. Men det er ikke bare vulkaniske grooves her, i låter som åpingskuttet "Tommy Synth" har Mathiesen med seg noen eillediller også, og synthen hans klæsher litt flere bilder i lydbildet. Og det er ikke bare stringent riffing fra Hasslan og villmannstromming fra Skalstad - her gis rom til Mathisens rottefangeraktie saksofon-triller også. Energi på boks.
Jazznytt (NO)
Jeg var spent da jeg i 2015 satt meg ned for lytte til oppfølgeren til Krokofants debutalbum. Trioen - bestående av gitarist Tom Hasslan, saksofonist Jørgen Mathisen og trommis Axel Skalstad - hadde brast sin vei inn i bevisstheten min et år tidligere med sin glødende første utgivelse og konsert på Victoria Nasjonal jazzscene i Oslo samme år. Ville de klare å holde samme intensitet? Noen ganger er det jo slik at mer er spennende, helt til du har fått det. På den tiden var Krokofant et helt ferskt innslag i plateselskapet Rune Grammofons tunge bastion av musikk i krysnings-feltet mellom hardrock, jazz og metal. De beviste raskt at de var der for en grunn. Og for andre-plata var det ingen grunn til bekymring, skulle det vise seg. Låta «C.O.T.A» var som en lastebil stappfull av eksplosiver kjørende nedover en svingete vei i 230 km i timen - helt til alt kræsjer ned i en meterdyp grøft, men drar seg videre gjennom en tung masse av intense riff. Jeg vet ikke hva slags temperament gutta bak Krokofant har, sånn personlig, etter bilder å dømme ser de ut som en gjeng ålreite folk. Musikken derimot har en pur energi og et fandenivoldsk trøkk uten like… Denne gangen har saksofonist Mathisen dratt frem en feit synthesizer, og omringer sine medmusikere med en mystikk á la Elephant9, før han kommer inn med sine brennheite Albert Ayler-inspirerte saksofon-toner… «Double Dad» er albumets beste spor. Synthen kommer enda mer frem, med grasiøse progeffekter som minner om Mahavishnu Orchestras mest eksperimentelle låter. Det er nesten så jeg venter på at John McLaughlins indisk-inspirerte gitarlinjer skal ta over, men Hasslan gjør minst like interessante vendinger. Når tempoet skrus betydelig ned og han trår til i sine maskuline rift; er det få ting som driver bedre. Skalstad er tvers gjennom plata en solid trommis - det er som om han kan la millisekund av luft fylle rommene mellom hvert slag, bare for gøy, men likevel treffe hvert eneste ett med en uslåelig presisjon. Ikke uten grunn refererer flere til King Crimson når de snakker om Krokofant. Bandet bygger på samme eksperimentelle power-tradisjon, og som i Crimsons ekstatiske refreng i «21st Century Schizoid Man» er Krokofant på sitt beste musikk som gir samme sus i mellom-gulvet som av å hoppe fra timeteren. Det må sies at denne fysiske reaksjonen oppstår i aller størst grad når musikerne befinner seg på scenen, men det innspilte materialet er minst like energisk satt sammen - tungt basert på improvisasjon. Hasslan, Mathisen og Skalstad utvider musikkuttrykket i sin tredje utgivelse, men for det meste fortsetter de der de slapp. Det er godt nok, for noen ganger er mer bare mer - av det gode.
Morgenbladet (NO)
On my leftfield show on local radio I've been surprised by how much cross-over there is between certain post-free-jazz outfits and some extreme heavy metal bands. Krokofant - who reference Mahavishnu, King Crimson, Peter Brotzmann and John Zorn - has been a particular favourite. This latest album maintains the heat. Fast, bustling, swerving, tricksy tunes are the order of the day. The improvisations take more of a rock than jazz approach, but with music this exciting I'm not inclined to be too purist. There are enough changes of tempo, rhythm, even of dynamics, to hold the interest. At just over 39 minutes In is short, but phew, wot a scorcher.
Jazz Journal (UK)
For several years now Norway has been the place where the really interesting work on breaking fences between jazz and rock has taken place. A younger generation of musicians have come through the state-supported education system where they've been taught that the progressive music of the 1970s isn't a dirty word but is in fact connected to something far more valuable than a few condescending japes about capes. This partly explains why Krokofant are just one of several Scandinavian outfits that look to King Crimson or Van der Graaf Generator as much as any of the old gods of fusion for guidance if not actual inspiration. Their background in free improvisation involves a certain exuberance in the soloing but it's always penned into tightly defined structures. Tom Hasslan's guitar on the album can best be described by the dreaded C-word, le coruscating; a term over-used and frowned upon in review-writing circles, but which accurately sums up the brilliance of his playing throughout this record. Similarly forbidden adjectives could be invoked when it comes to Axel Skalstad (drums) or Jørgen Mathisen (saxophone and synth) and the truly mighty sound this genre-defying beast of a band make.
Prog (UK)
Norwegian underground groups who drink deep and simultaneously from the weirder ends of both jazz and rock are plentiful. Krokofant are relative outsiders in a close-knit, even incestuous scene, but their third album shows them to be as creative and thrilling as any countrymen. An instrumental trio of guitar, drums and sax, they excel when combining 70s prog a la King Crimson with skronky European free jazz – likewise their forays into Cream-meets-Rangda guitar soloing on Double Dad and Wrong Turn.
Buzz (UK)
2016 In Norway, musical categories are melting like the Arctic ice caps, with adventurous rock and jazz players often interchangeable. Krokofant are a case in point, combining metal-style guitar shredding and free sax blow-outs. Opener 'Tommy Synth' is typical, Haslan's fuzzed-up guitar and Mathisen's sinuous sax intertwined in a wild blur whose centrifugal pull prevents it blowing apart. Drummer Skalstad, 23, is a Tony Williams-style core of self-sustaining energy, with Haslan providing the low-end as Mathisen soars and finally smashes into shards on `Juice'. The sense of guitarist and saxophonist repeatedly pulling towards their own trips, yet sharing the same mission, lasts till the closing 'Wrong Turn'. Here Haslan clangs and echoes in lonely, black orbit, then gets lost in Hendrix-heavy, rippling waves of feedback which phase in and out with psychedelic visual distortion, till Mathisen - equally capable of near-chaos - leads us back to melodic clarity. Not every improvisation is moulded to such effect, but Krokofant's post-speed-metal prog with a jazz sensibility rarely loses its vigorous force.
Jazzwise (UK)
Der von Kim Hiortøy auffallend rhinologisch illustrierte dritte Streich von KROKOFANT, schlicht Krokofant III (RCD2189) getauft, hält mit den speziellen Qualitäten von Tom Hasslan, Axel Skalstad und Jørgen Mathisen keine Sekunde hinterm Berg. Dynamische Gitarre, vehementes Drumming und agiles Sopranosaxophon, dazu ein brummiger Basssynthie, ebenfalls von Mathisen bedient, presst einem, so in den Sitz gedrückt, gleich mal ein "Uff" ab. Dabei hat Hasslan noch gar nicht seinen Joker als gitarristischer Teufelskerl gezückt. Aber er tut es und lässt einen damit gleich bei 'Tommy Synth' (dem Vetter von Tommy Gun?) mit der Zunge schnalzen. 'Clazz' folgt als wildes Tänzchen mit weiterer Gitarrenteufelei, einen noch stupenderen Saitenderwisch als diesen unwahrscheinlichen Typen mit Ziegenbärtchen und Nerdbrille kann ich mir kaum vorstellen. Mathisen zeigt sich dem ebenbürtig mit dem sopranistischen Hammer des Jahres, so wie er da bei 'Juice' den Saft spritzen lässt. Da nehme ich gern schon im Januar Gegenwetten an. Für 'Double Dad' stürmt Hasslan über die halsbrecherischen Stufen runter zu seinem Crossroad-Dad und wechselt dabei ebenso wie Mathisen zu einem FX-Sound wie man ihn vom furiosen Cowboys From Hell-Cowboy Christoph Irniger kennt. 'Wrong Turn'? Dazu müsste man zu jenen Bornierten gehören, denen die ganze rockjazzige Richtung nicht passt. Die anderen erwartet zu guter Letzt eine weitere, deutlich hardrockig forcierte Drönung mit einem Stammbaum bis runter zu Jimmy Page, Tony Iommi und Ray Russell, aber auch wieder mit Titty- und Derwisch-Twisting und eisernem Besen.
Bad Alchemy (DE)
Rune Grammofon har en imponerande katalog med i huvudsak norska band som rört sig mellan olika jazzformer, rock och experimentell, elektronisk musik. Det finns många lyckade RG-skivor med band och artister som, på olika sätt, hämtar näring i sjuttiotalets progressiva musik. Elephant 9, Bushman's Revenge, Stian Westerhus, Hedvig Mollestad Trio och - givetvis - Scorch Trio, dyker omedelbart upp i skallen. Musik som i nästan samtliga fall har elgitarr som tongivande instrument och så är även fallet med Krokofant som gått från klarhet till klarhet på sina tre album. Gitarrist är Tom Hasslan och han är överallt i musiken, ofta med hårda riff, men han kan även ge sig in i klanglandskap och spela glidande, sylvassa solon. Jag är även svag för Jörgen Mathisens saxofonsound, som på inledande Tommy Synth, där saxofonen ömsar skinn och exploderar i korta, snirklande melodier. Synthen, som Mathisen spelar ibland, fungerar ypperligt som kontrast, dessutom smyger det in en obestämdhet i musiken som enbart är positiv. Krokofant skulle kunna köra på med powertrioriff hela vägen, men vill inte vara alltför lätta att läsa, som på sista låten, Wrong Tum, som pendlar mellan olika lägen, med den hårt jobbande trummisen Axel Skalstad som gravitationskraft.
Orkesterjournalen (SE)
http://www.pennyblackmusic.co.uk