Reviews RCD2198
Never judge a book by its cover, nor an album by its opening track. With its slippery bass, stilted beats and what sounds like an inebriated Mellotron slurring through a sing-song after a grand night out, the almost comedic Way Of Return provides no clue as to what lies ahead. While their last two releases were augmented by Swedish guitarist and sometime Motorpsycho and Dungen collaborator Reine Fiske, here keyboardist Ståle Storløkken, bassist Nikolai Hængsle and drummer Torstein Lofthus go back to power trio basics. Exploding into a thunderous, urgent groove and sprayed with fiery organ, the fifth studio album by this virtuosic Norwegian outfit is bursting with a riotous intensity. Summoned through a sequence of gloriously Hammond-heavy invocations, the spirits of Egg-era Dave Stewart, Keith Emerson and Lifetime’s Larry Young are made manifest amid a hurtling, energetic sequence of original compositions. Soulful, smart and packed with thrilling keyboard excursions, this is a love letter to the finest keyboard-orientated outfits in progressive music. Forget thoughts of pastiche or nostalgic knock-off – this is their most powerful release to date.
Prog (UK)
If 2015's Silver Mountain was a sprawling, volcanic range of molten jazz-rock, sometime explosive, sometimes a bit messy, Elephant9's latest album is compact and neatly-formed in comparison. There are still plenty of fireworks, but they're under greater control this time round, with the group back as a keys/bass/drums trio following the departure of guitarist Reine Fiske (Dungen). The slinky, lugubrious bass of 'Way Of Return' sets the tone for much of the album, a strange 3AM vibe, not exactly spooky, but not dreamy either, with Stale Storløkken's expressive Mellotron like an angelic choir tethered to a rock. In contrast, 'Actionpack1 is a Hammond-led drum army spoiling for a fight, before morphing into frightening carnival music. There's much flexing of the band members' instrumental muscle throughout, but each song feels tightly structured. Final track 'Freaks' is a dark, celebratory fanfare and fitting end theme for this particular Greatest Show On Earth. 4/5.
Shindig (UK)
”Welcome back, my friends to the show that never ends." The sweeping keyboards of Ståle Storløkken (who turns 50 this month), Nikolai Hængsle's resounding bass and drummer Torstein Lofthus' exquisite feel and sense of arrangement coalesce to form the Norwegian trio Elephant9. They mix varying degrees of prog, jazz and psychedelia and ensure that ELP's aforementioned salutation remains a truism. Greatest Show On Earth avoids the guitar psychedelia of Elephant9's last several outings, a move that paradoxically makes this session all the more powerful. Storløkken's themes are clear and concise. They embolden a cohesive and well-structured show perfect for vinyl and Greatest Show On Earth is also available in the LP format. Throughout, the band is true to its purpose, which is a nostalgic look forward. Opener "Way of Return" is defined by a gorgeously ethereal bassline and dirge-like drums. Storløkken unhurriedly plays off this ambience to invoke a beautifully expansive setting. The band then flexes its muscle on the frenetic showpiece "Actionpack 1" and is touched by the prog Gods via the deferential "Farmer's Secret". "Dancing with Mr. E" goes from an intentionally pedestrian plod into a brilliant boogie by virtue of Storløkken's blazing fingers and the rhythm section's feverish strokes. Hængsle and Storløkken skillfully meld harmonics for an unsettling "Mystery Blend" as death-metal-like drums and bells augment the heavy aural scenery to develop a troubling vibe. Closer "Freaks" is the culmination and Storløkken takes on the tune with commanding chords. An initial dorky riff gathers momentum until it is transformed into a statement that evolves into a self-referential tour de force. Greatest Show On Earth is a return to the band's magnificent Walk the Nile (Rune Grammofon, 2010), benefitting from increased unity and focus in the context of superb compositional skill and musicianship.
New York City Jazz Record (US)
Formed in 2006 this Norwegian jazz rock trio have previously recorded four studio albums and a live one. Perhaps the nearest comparisons to their music are British progressive rock bands Egg (particularly in the sections dominated by Hammond organ) and King Crimson (the band's name a paean to KC's album Discipline?). But Elephant9 undoubtedly evokes its own masterfully driven appeal. The backbone of the outfit is Torstein Lofthus whose rapier-sharp and articulate drumming can be heard throughout and especially on Dancing With Mr. E. There's much to praise here on this relatively short (36') but consistently engaging album of cerebral fusion.
Jazz Journal (UK)
Now on their fifth album, Norway's Elephant9 strips down (minus guitarist Reine Fiske) for six contrasting excursions from space keyboard veteran Stale Storløkken, bassist Nikola Hængsle and drummer Torstein Lofthus. Whether traversing slo-mo glacial jazz straits on 'Way Of Return', whipping up a swirling prog storm on 'Actionpackr1 or touting meaty Van Der Graaf organ riffs on 'Dancing With Mr E' (all launch-pads for wildly-convoluted improvisation) — it's good to see progressive jazz in such buoyan health.
Electronic Sound (UK)
It's all about the gear. Norwegian keyboard wizard and Supersilent founder member Stale Storlokken is clearly harbouring a major fetish for the kind of analogue kit popular in rock from the late 1960s through to the mid-1970s. Here, he puts them to excellent use recreating the sound of prog, in all its glorious bombast - from the creakily dramatic ersatz strings of the mellotron to the thickest, chunkiest Hammond organ available anywhere in the 21st century, with a sprinkling of cosmic synth whooshes and twinkles a la Popol Vuh thrown in for good measure. Bassist Nikolai Hængsle and drummer Torstein Lofthus provide enough drive and swing to make this classic power-trio material with more than a passing nod to The Nice and early ELP. To their credit, Elephant9 manage to access some of the grandiosity and excess of, say, Focus's side-long jam 'Anonymous II' and distil it down to accessible, five or six-minute chunks that never out-stay their welcome. Shamelessly retro? Sure. Massively fun? Hell yeah.
Jazzwise (UK)
Sirkusfilmen The Greatest Show on Earth fra 1952 åpner med følgende dramatiske voice-over: "...the circus is a massive machine whose very life depends on discipline, motion and speed — a mechanized army on wheels that rolls over any obstacle in its path". Å bruke disse ordene om et norsk progjazzbands sjette utgivelse føles muligens en smule dramatisk, men den nye plata til Elephant9, Greatest Show On Earth, er i likhet med det 1400 mann sterke sirkuset som figurerer i filmen en fininnstilt maskin som bak den fargesprakende fasaden publikum får oppleve er like mye hardt arbeid og godt håndverk som kompromissløst sprudlende underholdning. Nikolai Hængsle, Ståle Storløkken og Torstein Lofthus er på hver sin kant kolosser i henholdsvis bassens, tangentenes og trommenes verden, men klarer på imponerende vis å låte som en stor organisme når de samles som Elephant9. På sine to seneste plater har de hatt med gitaristen Reine Fiske fra det svenske progpoporkesteret Dungen, men nå er bandet tilbake i sitt opprinnelige trioformat. De siste platene fra Elephant9 har vært solide men smått forutsigbare affærer, og det er gledelig at de på årets utgivelse låter friskere enn på lenge. Misforstå meg rett, Greatest Show on Earth er fortsatt jazzete progrock med hardtslående riff og snerrende orgler,emen materialet lyder mor gjennomprodusert samtidig som låtene utforsker litt andre territorier enn tidligere. Lydvariasjonen på keyboardfronten er om mulig blitt enda større, med skranglete farfisa-aktige orgler og mellotronstrykere i tillegg til Storløkkens sedvanlige hammondorgel/el-piano/synth-rigg. Komposisjonene føles konkrete og nøye gjennomtenkte, og med snittlengde rundt 6-minuttersmerket er disse for radiosingler å regne sammenliknet med de minst dobbelt så lange låtene fra bandets dobbeltalbum fra 2015. Musikkhistorisk peker Elephant9 fortsatt i retning av både Deep Purple og Mahavishnu Orchestra, men nå har også hint til enda mer eksperimentelle progrock-band som Gentle Giant sneket seg inn. Alt i alt er Greatest Show on Earth et perfekt tilskudd til Elephant9-diskografien, som bevarer de sidene ved bandet jeg alltid har likt og tilsetter noen nye kjærkomne ingredienser.
Jazznytt (NO)
Elephant9 er en krafttrio. Et begrep som i musikken ofte innebærer at det står en elektrisk gitarist i spissen og skrur volumet på fullt. Elephant9 har de siste årene gjort konserter med Terje Rypdal, og spilt inn to album med Reine Fiske. På sitt femte album er de tilbake uten gitarist, i sin opprinnelige trio-form. Med Ståle Storløkken bak tangentbrettene er kraften ivaretatt likevel. Bandleder Storløkken er mangeårig medspiller til Terje Rypdal, også kjent fra Supersilent, og har vært assosiert medlem av Motorpsycho. Nikolai Hængsle på bass huskes fra Bigbang, sitt eget Band Of Gold og en rekke andre sammenhenger, og Torstein Lofthus fra enda flere sammenhenger, fra Shining til «Hver gang vi møtes», som en av landets mest anvendelige trommeslagere. Storløkken spiller hammond, rhodes, mellotron og moog. Det er en aura av godt og gammelt over dette. Noen ganger er det rett og slett progrock. Den store, feite hammondlyden maner av og til fram minner om Emerson, Lake & Palmer, og bare så det er klart, dette er ikke lenger en nedsettende sammenligning. Albumet begynner forsiktig med «Way Of Return», en groove som er ganske nedpå, og funker godt som oppvarming for det som kommer. Gradvis tar temperatur og tempo seg opp. «Temaene» er skrevet av Ståle Storløkken står det på plateomslaget. Det innebærer at mye er improvisert fram etter at låtene er satt i gang. I «Farmer’s Secret» begynner det virkelig å gå hett for seg, nærmest funky og i alle fall fusion. Den låten som tar mest av på eventyr. Den etterfølges av lignende holdninger i «Dancing With Mr. E». Vi vet ikke hvem Mr. E er, men det skulle vel ikke være Keith Emerson? Det har jo vært nevnt at Storløkkens foretrukne navn på denne gruppa hadde vært Karn Evil 9. Her kommer en trommesolo også, før Storløkken satser alt i et inferno av lyd. Om det er gjort mange pålegg i studio vet vi ikke, men de som har sett dette bandet live ved at «Stoken» kan klare ganske mye på én gang. Til slutt kommer «Freaks». Dette er vitterlig musikk som hadde vært kalt frikete på 70-tallet. I 2018 låter det bare friskt og flott.
Dagsavisen (NO)
”Greatest Show On Earth" påbegynner uvanlig sart, men viser seg etterhånden både mer strukturert og komponert enn forgjengernes friformaterte eksplorasjonshunger. "Actionpack1” gir et truende, kakofonisk og høyst belevent stykke progressiv rock, med tonalgehalt, stratosfæriske akkordlegg, frapperende samspill og kaskader av nerve. Påfølgende "Farmer's Secret" smaker av hymnologisk Keith Emerson-rock, og er trolig albumets senit. Det er ikke alle velrennomerte band forunt a overraske fem skiver ut i karrieren, men jeg har ingen problemer med a bedyre Elephant9s foreløpige bestenotering.
Norway Rock Magazine (NO)
Kann man von ELEPHANT9 genug kriegen? Ein abwegiger Gedanke, sobald da wieder das Studio Paradiso seine Tore öffnet und die ersten Takte von 'Way of Return' erklingen. Den Titel Greatest Show On Earth (RCD2198) darf man zwar cum grano salis nehmen, aber Ståle Storløkken mit dem Sound von Hammond, Rhodes, Eminent 310, Mellotron und Minimoog und Nikolai Hængsles Electric Bass, die tragen doch wieder weit. Bei 'Actionpack1' zieht dann Torstein Lofthus mit hackendem Galopp das Tempo an, aber die drei bleiben doch Magier, die die Luft orientalisch schwängern, mit sinnverwirrenden Schleiertänzen und tausenderlei drogenschwangerer Phantasterei. Storløkken, zuletzt mit LEF und Reflections In Cosmo auf RareNoise, ist DER Keyboarder unserer Tage. Bei aller Liebe zur Gitarre, die bei "Atlantis" und "Silver Mountain" durch Reine Fiske ins Spiel kam, während er im Gegenzug bei "Sky Music: A Tribute to Terje Rypdal" in die Tasten griff, ist das jetzt wieder eine große Storløkken und Keyboardsshow. Als eine phantastische Mischung aus Joe Zawinul, Mike Ratledge, Larry Young, mit Akzent auf dem Getragenen, Schillernden, mit Entschleunigung auf das Tempo schwankender Karawanen, nubischer Nilbarken. Nennt es sphärisch, nennt es psychedelisch, nennt es mystisch mit einem Beigeschmack von Quest und Gral, von Zazamanc und Arabi. Durchwirbelt von der einen oder andern Wilden Jagd, aber gleich auch wieder durchelstert mit schillerndem oder feierlichem Georgel. Der Bombast der einen Hand wird gleich durch die quecksilbrig agile andere subvertiert, flötend und trillerig, mit surrenden Clustern. 'Dancing with Mr. E.' schwelgt in melodischrhythmischer Verschränkung, als knatternde Hasenjagd in irrwitziger Rasanz mit blitzeschleudernden Verfolgern. 'Mystery Blend' kommt danach wieder ganz glasperlenspielerisch, Storløkken flötet kistallin zu monotonem Bass, Lofthus fällt schleppend mit ein, geschmolzene Sekunden tropfen. Zuletzt stampfen trollige 'Freaks' daher, zu pratzigen Hammondgriffen und animiertem Beat, der schwungvoll die Show aufmischt. Eine Show, die 'Freaks' groß schreibt, und Olifanten zum Tanzen bringt, was gäbe es Schöneres?
Bad Alchemy (DE)
http://dustedmagazine.tumblr.com
https://autopoietican.blogspot.no
http://canthisevenbecalledmusic.com