Reviews RCD2203
Most fusion guitarists take the stage in sober monotones and little glam, groomed for serious business. In performance, Hedvig Mollestad Thomassen, the electrifying leader of this Norwegian instrumental trio, dresses to celebrate: alive in a red, spangled cocktail dress and heels, her long, blonde hair spinning in hairpin time to the music; commanding in her conjuring of Blow by Blow-era Jeff Beck and Mahavishnu-prime John McLaughlin with more death-metal in the riffing and spiritual Coltrane in the improvising. On Smells Funny, the Trio’s sixth album since 2013 and a certain breakthrough once it crosses the Atlantic, Thomassen, bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjørnstad take new chances with their ritual ascension. “Beastie, Beastie” is irresistibly coherent, even radio-friendly, in its fluid roll and fuzz-meat theme; the rainy-day elegy of “Jurásek” suggests Neil Young passing through Jimi Hendrix’s “Cherokee Mist.” And in the finale, “Lucidness,” Thomassen hangs across Brekken and Bjørnstad’s droning storm in a pure light of high-treble peals and staccato ecstasy. The Hedvig Mollestad Trio delivers avant-guitar adventure with an exuberant sense of occasion, live and on record. Feel free to come as you are.
Rolling Stone (US)
The sixth album by this Norwegian power trio is, like each of its predecessors, a fierce demonstration of their strengths as individuals and as a collective. The trio may be named for their guitarist, but this is a unit, three working as one toward a common goal. Bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Bjornstad are a supple and powerful team. Brekken is often a co-lead voice, her massive electric bass sound dominating the mix, while Bjornstad lays down complex but never overly busy rhythmic patterns that possess a relentless drive and a loose, bouncing feel that rocks a little and swings a little without ever falling too far in one direction or the other. And when the band digs into the blues, as they do on "Jurasek", his ability to make a shuffle simultaneously patient and twitchy is something to hear. On that track, Brekken switches from bass guitar to upright, and her sound transforms from an almost Lemmy-esque roar to an underwater boom. Mollestad's own performance has been strongly influenced by her participation in the Sky Music project, a 2017 Rune Grammofon tribute to Norwegian fusion guitar legend Terje Rypdal. While her tone remains identifiable in an instant — it's a thick, distorted but organic sound that comes straight from early 1970s blues rock like Free and Humble Pie — here and on the Trio's last studio album, 2016's Black Stabat Mater, she's been embracing noise and skronk more than on earlier releases like 2011's Shoot! and 2013's All Of Them Witches. This album's penultimate track, "Bewitched, Dwarfed And Defeathered", is built around a jackhammering doom-blues riff, but eventually Bjornstad doubles the tempo and Brekken and Mollestad fly away on simultaneous but unrelated solo journeys, the guitarist making a positively unholy screeching sound. On the closing "Lucidness", she sounds like a cross between Neil Young and Keiji Haino, her earth-shaking leads ultimately heading into a vortex of manic shredding as Brekken and Bjornstad create a sustained explosion behind her. The louder you play this impeccably mixed and mastered record, the better it sounds, so for best results, wait until the neighbours leave town and go nuts.
The Wire (UK)
Norway's metal/free jazz crossover monsters embrace a new - relative subtlety. Smells Funny opens with Beastie, Beastie. A circular, ominous bass riff is underpinned by unrelenting drums. Spiralling, sustain-heavy guitar spikily recasting Third Stone From The Sun Hendrix tops it off. Six tracks on, with the innate chemistry of Hedvig Mollestad Thomassen (guitar), Ellen Brekken (acoustic and electric bass) and Ivar Loe Bjornstad's (drums) established, album closer Lucidness uses these elements to instantly dive into seven-plus minutes of a juddering, free-form vortex. On their previous four studio albums, Norway's Hedvig Mollestad Trio have seamlessly and uniquely fused heavy rock riffing, free jazz reaching out, and full-on drive. Smells Funny, the follow-up to the 2016 live set Evil In Oslo, pushes forward. Instead of building riff upon riff, Mollestad Thomassen's adoption of free flowing soloing brings a sound less claustrophobic than before. Extraordinarily, in so doing, no power is lost. Herewlth, the hammer of the gods. 4/5.
Mojo (UK)
Firstly, this is a shout-out to Norwegian record label Rune Grammofon, who just turned 20 and have been a home to myriad excellent left-of-the-dial acts in jazz and rock such as Bushman's Revenge, Elephant9, Shining, Susanna, Jenny Hval and this writer's beloved Motorpsycho. Award-winning guitarist Hedvig Mollestad appeared on their roster in 2011 with the superb Shoot!, stamping her stiletto-heeled way through jazz-prog expositions that owed as much to Guns N' Roses and Melvins as to John McLaughlin and Coltrane. Smells Funny, her trio's sixth album, doesn't hold back (except on the dreamy Jurasek). Opener Beastie, Beastie channels Sabotage by the Beastie Boys before things go metallically Zep for First Thing To Pop Is The Eye and jazz Sabbath on Bewitched, Dwarfed And Defeathered with bassist Ellen Brekken burning frets and drummer Ivar Loe Bjornstad almost levitating his kit. Lucidness is the incendiary cherry on this Kvæfjordkake - if you want to know what Hendrix might have done beyond 27, listen to this. 8/10.
Classic Rock (UK)
Our chums at Classic Rock dubbed this trio 'Sabbath Jazz'. And if you stopped reading there, woe betide you tin-eared heathens. This is jazz as thoroughbred, soul-fuelled and technically adroit as Davis, Dolphy or indeed Jim Hall, whom Mollestad names as a profound influence. Luckily enough, Mollestad (and the no less astonishing Brekken and Bjornstad) have the musical firepower to adventure forth regardless of labels. This is the band's sixth album in seven years; all are brief in time, but massive in stature. Smells Funny, as you may guess, riffs around Zappa's apothegm that jazz may be mortally wounded but the bugger ain't kicked the bucket yet. Indeed, the energy and intensity of the songs, from the opening lommi-charged 'Beastie, Beastie', to the closing wall-of-sound turned song of ecstasy 'Lucidness' are enough to raise the dead and undead alike, let alone long suffering jazz. But this isn't just about volume and distortion (though they are valid tools). Mollestad plays with precision, surety of phrasing and a scalpel-sharp tone that means that, though she employs more pedals than the Tour de France, there is always a bear trap musical logic to everything she plays, with nary an extraneous note. If you need a compass heading, try Jim Hall lensed through Terje Rypdal (Chaser period). But you've all got great ears: find your own direction: c'mon feel the noise. 4/5.
Jazzwise (UK)
When a power trio can share the stage comfortably with the the likes of John McLaughlin and Black Sabbath, you know two things: They rock hard, yet provide enough harmonic content and improvisational daring to make it interesting. Norway's Hedvig Mollestad Trio does precisely that on its sixth album. Recorded live in the studio, Smells Funny is a metal-jazz excursion that often tips into the Sonny Sharrock zone, fueled by Ellen Brekken's rumbling bass, Ivar Loe Bjornstad's insistent pulse and Mollestad's hellacious chops and fertile imagination. From the crunching opener "Beastie, Beastie" to the odd-metered, Mahavishnu-esque "First Thing To Pop Is The Eye," the trio is remarkably tight, unapologetically loud and surging with energy. The lone ballad here, the delicate "Jurasek,” features Brekken on upright bass and has Bjornstad underscoring with a loosely swinging, interactive touch on the kit. "Sugar Rush Mountain," which opens like Mollestad's answer to The Allman Brothers anthemic "Whipping Post," eventually heads into full-blown Hendrixian territory. A free-jazz interlude, ”Bewitched, Dwarfed And Defeathered” provides a kinetic platform for Mollestad to launch into some of her skronkiest fusillades of the set. And the raucous closer, ”Lucidness” is a rubato noise-jazz romp that might draw its inspiration from Hendrix's "Third Stone From The Sun," while building to the "shards of splintered glass" approach of Sharrock and Pete Cosey. When Frank Zappa famously said ”Jazz is not dead, it just smells funny”, he was referring to a moldering of the music. The Hedvig Mollestad Trio aims at providing an antidote with this audacious outing.
Downbeat (US)
Norway's guitar heroine delivers another musical thunderbolt. For a country with a population smaller than London, Norway seems to produce an almost alarmingly high number of amazing bands. On their sixth album, the Hedvig Mollestad Trio continue to explore the fertile ground where jazz meets rock, then they get drunk together and jam until the neighbours call the police about the noise. The main riff of Beastie, Beastie seems inspired by the Beastie Boys' Sabotage, and features an outstanding guitar solo from bandleader Mollestad. Bewitched, Dwarfed And Defeathered is pure sonic malevolence, while in First Thing To Pop Is The Eye, Mollestad's guitar breaks up into feedback, allowing bassist Ellen Brekken to launch an adventurous solo as Ivar Loe Bjornstad fearlessly keeps pace on the drums. There's a moment of relative calm in Jurasek, but Lucidness is a freewheeling, volatile jazz-rock exploration akin to the Mahavishnu Orchestra or Tony Williams' Lifetime at their most volcanic. Smells Funny provides the antithesis of the sanitised, elevator fusion of the 80s and 90s. This is not an album to play quietly in the background, but one to blast at a level somewhere between 'obnoxious' and 'likely to cause brain damage'.
Prog (UK)
The Hedvig Mollestad Trio is made up of Hedvig Mollestad Thomassen on guitar, Ellen Brekken on bass and Ivar Loe Bjornstad on drums, and they deftly meld rock and jazz music from the most complex fusion to the heaviest of metal, with hints of free music and psychedelia. This is their sixth album, and the music has been gaining confidence and complexity all the way, especially on this album which is very successful and should be accessible for both fans of open eared jazz and rock 'n' roll. "Beatsie, Beatsie" opens the album with raw rocking feedback, physical bass and tight drums, where riffs gradually build, almost architecturally, with guitar solos sparking off of them and taking flight, soaring over the powerful rhythm section, leaving streaks of neon colors in the sky. They really blast off near the end, driving the music hard and embodying the powers of nature, before returning to the original theme. Slashing guitar and percussion hit hard right from the opening, giving "First Thing To Pop Is The Eye" a foundation in violent sweeping movements, which propel the music around a fulcrum of taut bass. Tight repetitive themes build momentum, allowing them to explore at length, percolating bass and drums supporting long lines of bold electric guitar, which can still lash like a whip when necessary. They build to a blistering collective improvisation, playing as a full bore power trio, ripping apart the musical firmament with force and finesse, with a crushing drum led finale. On "Sugar Rush Mountain" there is a full and robust sound with excellent bass playing allowing the drums and guitar to really stretch out and go for it, with the leader's guitar emitting sparks of fire and electricity in a spellbinding solo over elastic bass and insistent drumming. The trio improvisation is excellent, the band knows each other well and this lends to a thrill ride of powerhouse playing at terrific volume and speed. "Bewitched, Dwarfed And Defeathered" combines grinding remorseless guitar and drums in a thick sludge, oozing forward, with binding bass, and massive riffs like mountains to be scaled. Guitar snakes out with long sustaining snarls, and a much earned bass solo that is a powerful force in its own right. The guitar soon returns with over the top power and speed, shredding at a phenomenal pace, before gliding back into the heavy riffs that return the tune to the primordial soup from whence it came. "Lucidness" is the longest track, free sounding and spontaneous, building upon smears of guitar, nervous drums and bass, gradually gathering volume and pacing, with excellent interplay between the musicians as the complexity of the improvisation grows. The music takes on an exploratory bent, and the trio challenges themselves to dig deeper and push harder, reaching for a performance of transformative metamorphosis, where tags like jazz and rock fall to the wayside and all becomes one.
Jazzandblues (US)
Norwegian jazz guitarist flirts with the hard sluff in style: Since they formed seven years ago, this Oslo trio have shared stages with Black Sabbath and John McLaughlin, which might indicate the twin directions they are coming from. On this sixth album, there's a deft combination of denseness and groove that is never easy to master, but also a freestyle improvisational quality. Tracks like the relatively spritely "Beastie, Beastie" and "Sugar Rush Mountain" feature a pummelling rhythm section, over which Mollestad sprinkles her electrifying solos, while "Lucidness" and "First Thing To Pop Is The Eye" are extended jams that move seamlessly between heavy rock and discordant jazz. 8/10.
Uncut (UK)
Speaking of heavy-gauge trios composed of guitar, bass and drums: Hedvig Mollestad, a psychedelic jazz-rock wonder from Oslo, Norway, just announced a new album, Smells Funny, due out Jan. 18 on Rune Grammofon. Here is the album's playfully gnarly lead single, "Beastie, Beastie." Mollestad hasn't been shy about naming her guitar influences, at least two of which — John McLaughlin and Jimi Hendrix — surface at times during this track. But the nimble muscularity of her trio, with bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjørnstad, warrants judgment on its own ecstatic terms.
Nate Chinen, WBGO (US)
Jazz-rock isn't dead. Part of the thrilling Norwegian jazz-rock scene that includes such bands you should know as Bushman's Revenge, Elephant9 and Motorpsycho, the Hedvig Mollestad Trio up their all-instrumental avant-stoner game on Smells Funny (Rune Grammofon), their sixth album. Guitarist Hedvig Mollestad Thomassen, bassist Ellen Brekken and drummer Ivor Loe Bjørnstad blend power-trio pizzazz with high-energy, free-form jazz grooves. Ascending guitar lines reach for the insulin on "Sugar Rush Mountain," a fast-walking bass line underpins screamer soloing on "Bewitched, Dwarfed and Defeathered" and Mollestad finds cosmic clarity above a late-'60s wall of avant-jazz electricity on "Lucidness."
Relix (US)
Incendiary… at the forefront of the thrilling progressive wave of Norwegian jazz-rock.
Jazziz (US)
The holy trinity of orchestrated chaos… Cuts straight into the grit… pitting the rugged fuzz of a guitar and bass against clamorous drums.
Riff Magazine (US)
Somewhere in the crowded Venn Diagram linking doom, jazz, Touch & Go skronk and two more of the very few variants of rock worth listening to – that’d be ‘classic’ and ‘noise’ – lies the Hedvig Mollestad Trio.
Decibel (US)
If you always felt Mahavishnu needed an injection of Black Sabbath-like oomph scorch, this is an asteroid of chocolate plunged into your personal store of peanut butter (the group has notably shared stages with McLaughlin and Sab). Mollestad’s the guitarist, and she tears into complex runs without sacrificing forward motion as bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjørnstad deliver much more than a rhythmic bedrock. ‘tis a true power trio thing. The Sabbath reference shouldn’t imply the doom-laden but rather just heaviness, with the record (their sixth in seven years) a fine locale for headbangers and jazzbos to joyously congregate. The title brings Zappa’s comment on jazz to mind, but Smells Funny makes plain that rock ain’t dead, either.
Vinyl District (US)
If you´re a fan of intelligent electric guitar shredding in the post-John McLaughlin/Mahavishnu Orchestra vein, Norwegian guitarist Hedvig Mollestad Thomassen has simply got to be on your radar… Smells Funny is yet another impressive outing from this exciting group of young musicians who take elements of the past and present, filtered through a myriad of heavy genres, and push the music forth into the future. At this point, nothing the Hedvig Mollestad Trio puts out should be missed… The fretwork is both accessible and avant-garde, familiar and utterly alien… Smells Funny makes clear that the group has no qualms laying it down fast and heavy, showing off an instrumental virtuosity rarely heard outside of the more prog-leaning end of the metal spectrum… An album that will have moments that appeal to prog fanatics, metalheads and jazzbos in equal measure. Forgoing rote classification, Smells Funny exists in its own world.
Spectrum Culture (US)
Weiß der Teufel, wer den Norwegern einflüsterte, zurückzugehen, um vorwärts zu kommen. War es der halbe Finne Raoul Björkenheim, der mit Krakatau-Power das Scorch Trio und all die andern mit dem Gitarrenfeuer von Hendrix und McLaughlin, von Page, Allman, Iommi, Beck und Gallagher neu entzündete - Shining, MoHa!, Ultralyd, Elephant9, Bushman's Revenge, Puma, Panzerpappa, Grand General, Krokofant, Møster!? Hedvig Mollestad ist inmitten der Gitarrendschungelkönige, ob Tom Hasslan, Hans Magnus Ryan oder Stian Westerhus, alles andere als bloß die Jane. Mit der handfesten Ellen Brekken, resolut wie DI Vivenne Deering, am E-Bass und Ivar Loe Bjørnstad als Trommelturbo ist die Spur, die She-who-must-be-obeyed von "Shoot!" über "All Of Them Witches", "Enfant Terrible", "Black Stabat Mater" und "Evil in Oslo" bis hierher zieht, absolut beasty. Es sind nicht die Pumps, sondern ihr Punch, der einem blaue Stielaugen verpasst - 'The First Thing to Pop is the Eye'. Wer sich von ihrem 'Sugar Rush Mountain' Süßes verspricht, endet 'Bewitched, Dwarfed and Defeathered' im Hähnchengrill. Der 'komische Geruch' lässt auch nicht vergessen, dass in dieser Gitarrenalchemie die stärksten Reaktionen und Fusionen mit jazzigem Schwefel abgehen. Damit bereitet die grandiose Rhythmsection einen trickreichen Shuffle und enorme Pace, während die Gitarre sich souverän und mit langen Spannungsbögen entfaltet, um einem immer wieder himmelschreiend intensiv an die Nieren zu gehen. Dass sie beim bluesig-wonnig an Nusscreme schleckenden 'Jurášek' das Ross von, nein, nicht Pippi Langstrumpf, sondern von Popelku, dem tschechischen Aschenbrödel, satteln, ist ein seltenes Indiz für eine mädchenhafte Vorvergangenheit. Längst ist die blonde Riffmeisterin mit ihrem bis zur Heißglut züngelnden Saitenzauber die heulendste der Furien, der man nicht ungerupft entgehen kann und so klein, mit Hut. Der anders als bei der burschikosen Ava Mendoza provokant feminine Griff an die Kronjuwelen der Gitarrenhalbgötter ist verzückend subversiv, gerade weil Mollestad, die Mähne gebändigt mit Stirnband, bestechend virtuos hinlangt, im vollsten Vertrauen darauf, dass die Gitarre in den richtigen Händen sehr wohl als Himmelsleiter und Laserschwert taugt. 'Bewitched...' ist ein selten heißer Burner und 'Lucidness' setzt, so vorgeglüht, in klingelnder Ekstase noch eins drauf. Was für eine Tour de force!
Bad Alchemy (DE)
Wenn Jazz auf Metal trifft und aus Oslo kommt, dann war wieder einmal das Hedvig Mollestad Trio am Werk. Das sechste Album der drei Musiker rund um Frontfrau und Gitarristin Mollestad Thomassen, die in jungen Jahren für eine Schularbeit eine Bio-graphie von Jimi Hendrix übersetzte (was ihren Weg offenbar prägte!) hat es in sich. Satte Riffs, glän-zende Gitarrensoli voller Leidenschaft, unterstützt von einem kraftvollen Bass und einem druckvollen Schlagzeug — hier dürften Jazz- und Rockfans glei-chermassen ihre Freude haben. Ellen Brekken be-herrscht ihren Bass vom dumpfen Groove bis zu technisch komplexen Läufen. Ivar Loe Bjornstad ist ein Meister der Improvisation, er hält mit den bei-den Damen mit und setzt am Schlagzeug seine ei-genen Akzente. Insgesamt ein hervorragendes Zu-sammenspiel, das tatsächlich die Balance zwischen Rock und Jazz findet und die beiden Genres auf wundersame Weise fusioniert.
Jazz´n´More (DE)
Tout le monde est passé á coté. Je l´ai embarquée parce que cette promo en folder cartonné gisait sur la table, personne n'ayant marqué son intérêt pour la chroniquer. Quand j'ai glissé le CD dans mon lecteur, il m'a fallu moins d'une minutepour être sous le charme de la musique de Beastie, Beastie. Emmené par une guitariste flamboyante, une bassiste groovy (Ellen Brekken) et un batteur qui sait ce que jazz veut dire (Ivar Loe Bjornstad), le trio est intense, habité, urgent. HEDVIG MOLLESTAD aligne des séquences techniques étonnantes et se singularise par une recherche permanente en matière de sonorités. Il ne s' agit pas que de rapidité ou de virtuosité mais bien d'intensité, d'inspiration et d'empreinte sonore. Elle est passionnante au point que l'on scrute ses plans avec délectation. Elle hypnotise quand elle devient aérienne et prog, ce First Thing To Pop Is The Eye est beau comme un fjord bleu et noir (Whenever I Seem to be far away, ça vous dit quelque chose?). En fait, cette facette prog n'est pas innocente. J'avais déjà croisé la route de cette musicienne en 2012 sur l'album de El Doom And The Born Electric, ce un OVNI complètement barré mélangeant prog, jazz, rockabilly et doom, cette liste est limitative. Jurasek laisse entendre une approche plus bluesy, du jazz et un semblant de minimalisme qui n'est pas sans rappeler ce que le label ECM proposait durant les seventies. Ce morceau en particulier et le suivant, Sugar Rush Mountain, me font irrésistiblement penser, encore une fois, à Terje Rypdal, autre immense guitariste norvégien. Hedvig peut aussi insuffler des choses plus heavy dans son inspiration et jongler avec une palette notes dans so en même temps (la rythmique, impeccable), tout en partant dans des vrilles électriques que n'aurait pas reniées le Tony Williams Lifetime (Bewitched, Dwarfed and Defeathered). La musique peut devenir carrément mystique et expérimentale, free, à la limite du noizy, terreau idéal pour des arabesques torrides de la six-cordes (Lucidness). Et je me sens conforté dans mon appréciation par les chroniques dans le Prog Mag de janvier et le Classic Rock du mois de février, el es disent la même chose que moi avec, cependant, d'autres approches / références. Mais une phrase pleine de sens ponctue l'article du second: «Si vous voulez savoir ce que serait devenu Hendrix après l'âge de 27 ans, écoutez cet album ...». Cette conclusion me sied totale-ment, tout est dit ! J'ai été tellement subjugué par l'univers de ce trio que je me suis procuré trois de ses quatre précédents albums à la médiathèque. Et je peux confirmer que c´est tout aussi formidable! Ce groupe est tellurique!
Prog-résiste (FR)
Det var Frank Zappa som ga jazzfornektere brensel til bålet da han uttalte at «jazz is not dead, it just smells funny». Han lot selv sjangerens grenseutflytende tentakler klå sine egne komposisjoner, og når Hedvig Mollestad (sannsynligvis) låner Zappas konklusjon til tittelen på sitt nye album, det sjuende på seks år, så er det nok fordi jazzen også er blitt klebet til henne uten at det nødvendigvis bunner i noe annet enn musikalske tilnærminger uavhengig av «bås» eller «merkelapp». «Smells Funny» er i tråd med dette en utblåsning som avdekker stadige nye lag i trioens rifftunge, blyglaserte, lekne og kompromissløse musikk. Om Hedvig Mollestads formidable gitarspill – i energisk samtale med Ivar Loe Bjørnstads trommer og Ellen Brekkens bass – innimellom minner om Motorpsycho i fri flyt, er det like gjerne fordi inspirasjonskildene tangerer hverandre. Krautrocken er ikke fremmed for Mollestad, heller ikke gitarrocken slik Cream, Hendrix og andre samtidige definerte den. Som de tre forannevnte demonstrerer også Mollestad trioformatets uovervinnelighet når dynamikk og kjemi stemmer så bestialsk bra som her. De unnslår seg heller ikke den evige jakten på selve gralen, Terje Rypdals trioskapte «Chaser», som hviler som en ånd over de første kuttene, særlig «Beastie Beastie», «First thing to pop is the eye» og «Sugar Rush Mountain». Når Mollestad tross hyppige album ikke stivner i formelen skyldes det en improvisatorisk tilnærming til nettopp det dynamiske som er under stadig utvikling. Kanskje går dette albumets vannskille ved Brekkens basspill på «Bewitched, Dwarfed and Defeathered», mens Mollestads gitar selv overtar i avsluttende «Lucidness», som bikker åtte minutter. Det er som Motorpsycho en gang sa et virkelig «Lucid Moment», henspillende på en tilstand der man verken er våken eller helt og holdent i drømme. I så fall hersker Mollestad over sin egen drømmeverden med kontrollert fingerspissfølelse. Monumentale «Lucidness» er løsrivelsen de foregående kuttene har antydet, et improviserende einherjerritt som grenser mot fri-«jazz», støymusikk og beslektede sjangerbøyninger. Tøffere hvelving over et album finner du uansett ikke. 5/6.
Dagsavisen (NO)
Hedvig Mollestads musikk står og faller med gitarriffet. Det er selve grunnmuren i det bygget hun reiser. I dag fremstår hun som en solid fornyer av gammel tradisjon og er interessant å lytte til fordi hun er i stadig bevegelse. På dette nye albumet går hun videre inn i det åpne feltet hun utforsket på sitt forrige, Black Stabat Mater (2016). Mollestad tilfører rocken personlighetstrekk fra jazzen, uten å forstyrre førstnevntes metalliske ytre, men gitaristen er ikke alene om jobben. Hun er helt avhengig av de to andre i trioen, Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Brekken er en utøver som får meg til å tenke at 70-tallet aldri tar slutt. Det er en gledelig tanke. Loe Bjørnstad vrir seg unna enkel kategorisering og passer derfor utmerket i et band som setter rå smidighet i front av musikken. Det er også sånn at denne trioen har spilt så mye og lenge sammen at det har skjedd en fusjon. Denne sammensmeltingen har satt seg i kvaliteten. Så kan man hevde at Black Sabbath og John McLaughlin har gått opp sporene for Hedvig Mollestad. Og kanskje er det Frank Zappas utsagn «Jazz is not dead, it just smells funny», som har gitt henne albumtittelen. Det gir i så fall grei mening til innholdet i det vi hører. Åpningssporet på Smells Funny heter ”Beastie, Beastie” og kombinerer massivt gitarøs med leken rytmeseksjon. Mollestad byr på buktende linjer og elastiske hyl, et varemerke som speiler både Stevie Ray Vaughan og Ritchie Blackmore. ”First Thing to Pop is the Eye” er en hissigpropp av en låt. Bass og trommer er rødglødende, musikken koker. Det låter sofistikert og enkelt og er på sitt fineste når Mollestad legger varme, langstrakte gitartoner til hvile på rytmikken. Her er det ikke nyhetsverdien som løfter det jeg hører. Det er det levende innholdet og troen på det gamle. At trioen får denne rene og nakne instrumentalmusikken til å stå så stødig, er en bragd i seg selv. En vokalist vil bare ha forstyrret bildet. ”Jurasek” er det nærmeste denne samlingen kommer blues og ballade, og det er befriende å høre gitaren svulme ømt og gjøre seg blå og deilig. Det siste sporet på albumet, ”Lucidness”, er det mørkeste. Det hviler tungt i seg selv. Gitaren holder foredrag over vektig bass og blyholdige trommer. Denne avrundingen gir en fin metthetsfølelse. Så kan man spørre seg om noen av Hedvig Mollestads utgytelser vil tilrive seg plass blant rockens signalriff. Svaret er neppe, men det forringer ikke det bunnsolide helhetsinntrykket denne trioen gir. 5/6.
Aftenposten (NO)
Om platetittelen til Hedvig Mollestad Trios siste plate er et vink til Frank Zappa-sitatet “jazz isn’t dead, it just smells funny” skal ikke jeg spekulere om. Musikalsk er det, dessverre for en anmelder på jakt etter et godt leitmotif for å sy sammen en anmeldelse, mer nærliggende å koble “Smells Funny” til andre gitarhelter enn Zappa. Hedvig Mollestad Trio opererer innafor den brede sekkebetegnelsen “powerjazz”, sammen med andre norske trioer som for eksempel Bushman’s Revenge og Kanaan. På Smells Funny er det dog ganske mye mer “power” enn “jazz”; man blir kastet fra bredbente riff til himmelsvevende gitarsoloer og tilbake, hele plata gjennom. Tankene mine går via Black Sabbath og Led Zeppelin til diverse 70-tallsprogrock, og det er ingen tvil om at Mollestad som komponist har ganske greit overblikk bakover i rockehistorien. Som gitarist er det brede referanser å spore hos Mollestad, og i gitarsoloene får vi høre både Hendrixaktige fuzzeksplosjoner, jazzistisk motiverte tonale krumspring og reindyrka støygitarpartier. Det som for meg først virket som en noe ensporet plate viser seg etter vært å være en heseblesende reise gjennom mange forskjellige utgaver av hva rock kan være, og det kjennes forfriskende at en trio som såpass ofte omtales som jazz-ett eller annet lager en plate først og fremst på rockens premisser, heldigvis for dem uten begrensningene mange rockeband har. Det er ikke dermed sagt at Hedvig Mollestad, bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad finner opp kruttet her, men de skiller seg ut i jungelen av norske powerjazzband ved å omfavne mange av rockens klisjeer, heller enn å jobbe mot dem.
Jazznytt (NO)
Gitarist Hedvig Mollestad Thomassen har sammen med sine makkere Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer skapt et slags eget progressivt jazzrockunivers. Ikke riktig det ene eller det andre, men en stadig utfordrende, utvidende og staut bevegelig sjangerhybrid. Behørig rost, både i sceneformat og innspilt. Første gang jeg så powertrioen live, på Øyafestivalen i 2012, beskrev jeg det som bruddstykker av varsom, vakker metall. Varsomt er kanskje ikke lenger det første ordet som faller en inn i møte med det hardt dronende uttrykket. Det er likevel noe gjennomgående sympatisk i riffleveringen. Det være seg på det pågående beistet av et åpningsspor, den tilsvarende metallisk voldsomme avslutningen ”Lucidness” og ikke minst i den langt sløyere, landeveissmektende ”Jurasek” - tredje spor ut av de totalt seks som fyller albumet. Det kan være lett å la seg henføre av Mollestads eminente ferdigheter. Med god grunn. Det er gitaristen som driver frem lag med musikalsk spenning og spennvidde få gjør etter henne - eller har gjort før henne, for den saks skyld. Likevel er det samspillet som denne gangen fremstår som albumets sterkeste side. Dette er nemlig ikke bare en særdeles god gitarist, men en som spiller på de andres fremste strenger, og sammen løfter de i særdeles bred flokk. Nå er det ikke noe nytt at akkurat denne trioen kan by på massiv soundbredde. Her er det mest som forventet. Mer overraskende er det at det er i de mer langstrakte partiene, der det kan anes en søking i luften mellom slagene, teknikken virkelig trøkker til. Det være seg i bassens svai mot glatte jazzlinjer i ”Sugar Rush Mountain”, eller trommenes hastige progflørt i, under og mellom gitarens duvende driv i ”First Thing to Pop Is the Eye”. Men ”Smells Funny” er ikke et lett bekjentskap. Det er et album som vet å kreve noe av lytteren, både når det kommer til pust og utholdenhet. Intensiteten er høy, harmoniene røsker og river i stemningsleier i spennet mellom det urolige og skakt bedagelige. I likhet med deres senere utgivelser er det i lengde og låtantall nesten som en ep å regne. Mengden innhold levner imidlertid liten tvil om at formatet er helhetlig og slett ikke er noe kort mellomspill mens man venter på noe mer. Snarere er det en forlengelse, videreføring og bekreftelse på at slike intrikate instrumental-stykker gjerne har mer å gi jo flere omdreininger den får i spilleren.
Klassekampen (NO)
På et par av låtene her føles det som om Hedvig Mollestad egentlig burde kunne headline Tons of Rock på Ekebergsletta til sommeren, men la deg ikke lure, dette er langt mer enn ”bare” blytung, rå kraft. Sammen med sine makkere Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass, har Hedvig Mollestad virkelig funnet sitt eget groove, og skriver låter der bastant riffing og finheklede gitarflarn vikles om hverandre. Låttitler som ”Beastie, beastie” og ”Bewitched, dwarfed and defeathered” beskriver grunnstemningen, men vel så betagende er mer neddempede låter som ”Jurasek”. Det er jo selvfølgelig også navnet på hesten i ”Tre nøtter til Askepott” , men du verden for en skjønn låt det er, med Brekken på kontrabass for anledningen. Hedvig Mollestad skal ha stort bestillingsverk på Vossa Jazz til våren, og har fått ny oppdrift i sin allerede omfattende karriere.
Dagens Næringsliv (NO)
Hedvig Mollestad har vist igjen og igjen at hun er en av landets råeste gitarister. Nå er Hedvig Mollestad Trio klar med "Smells Funny", gjengens sjette album. Forset-tet er fortsatt sløye riff med store, gyngende groover. Black Sabbath har blitt nevnt et uttall ganger før når man har omtalt Mollestads musikk, men hun møter rocken sin med en jazzmusikers tenkemåte. Slikt blir det friske, nye toner av. Denne plata viser også at hun er en fremragende sologitarist.
Dagbladet (NO)
Gjengen leverer rocka jazz - eller jazza rock for den saks skyld fra øverste hylle har de bevist gang på gang, og «Smells Funny» er intet unntak fra regelen. Heller vil jeg si at den kanskje ligger enda et hakk over kvalitetsmessig da produksjonen er hakket vassere enn tidligere album. Musikalsk kjenner man det godt igjen med fete riff og solide jambaserte låter som flyter igjennom sfæren som vind fra nord. Ta riffet som bærer åpneren «Beastie, Beastie» for eksempel som er meget fett og starter herligheten på en utsøkt måte. Det er umulig å holde foten rolig under den ekstremt svingete «First Thing To Pop Is The Eye» der den svinger seg fra høyre til venstre i løpet av sporets knappe ni minutter lange spilletid. Høydepunktet for min egen del er akkordbyttet rundt 03:48 inn i sangen forresten. De nøler ikke med å dra det ned litt heller, som i vakre «Jurasek» - kanskje min favoritt på hele albumet. Fungerer meget godt til morgenkaffen en sliten søndagsmorgen med det senhøstvær utenfor vinduet. Sporet med den kuleste tittelen er også sporet med det kuleste riflet, nemlig «Bewitched, Dwarfed And Defeathered». En meget tung sak som også briljerer med taktskifter, men her låter det mer naturlig enn forgjengeren og er en aldri så liten perle på skiva. Og da står vi igjen med avslutteren «Lucidness» som egentlig er en eneste lang oppbygning på over 8 minutter, der starten mer eller mindre flyter seg igjennom sekunder og minutter til det hele når en slags form midtveis, der det begynner å ta av og holder seg oppadstigende helt mot slutten som avslutter en meget sterk skive på en meget sterk måte. Det låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil, Vel spilt!
Norway Rock Magazine (NO)
Sedan debuten Shoot! har norska Hedvig Mollestad Trio varit regerande mästare i grenen pansarjazz. Det är alltid en utmaning att behålla mästartiteln. Det kräver att fortsätta i samma anda, men också att tänka nytt. Det är långt ifrån en enkel uppgift, många väljer att köra på i gamla ljudspår. Dock inte denna trio. De tidiga albumens dunkla urkraft har förfinats utan att tappa vare sig muskelmassa eller mörker. De är en sammansvetsad grupp vid det här laget. Samma medlemmar, sex album sedan 2011 och en mängd spelningar tillsammans har gjort en trio som golvade mig för snart åtta år sedan ännu bättre. Musiken är fortfarande en arena som domineras av Hedvig Mollestads gitarrspel — med benäget stöd av en solid kompsektion — där riff, modalitet och distad gitarr utgör grundbultar. Samtidigt upplever jag att det finns en lekfullhet och interaktivitet som inte alltid märkts på gruppens skivor. En frihet inom låtarnas form. Jag anar humor i musiken. Gott så. Kanske är det därför HM3 aldrig ens ha hamnat i närheten av frimärkssamlarfusion. Här sker de musikaliska vulkanutbrotten med precision och samspel, men även med brutal och yster attack. Som om Neil Young fått gitarrlektioner av John McLaughlin. Och tvärtom.
Orkesterjournalen (SE)
HEDVIG, UNA RAGAZZONA BIONDA NORVEGESE TRENTENNE CHE HA FATTO IL CONSERVAMMO A OSLO, suona la chitarra elettrica con la quantità di note di un John McLaughlin (suo maestro assoluto), col volume e l'entusiasmo contagioso di un metallaro di provincia, l'astrattezza implacabile di un quartetto di Beethoven. Suona rigorosamente in trio strumentale: con la bassista Ellen Brekken e il batterista Ivar Loe Bjørnstad. Jazz geometrico. Arrivata al sesto album per l'etichetta norvegese Rune Grammofon (l´Ecm del nuovo millennio) ha già svelato completamente la sua capacità di muoversi in equilibrio tra fusion, heavy metal, psichedella - cioè i generi più maschili e masturbatori di tutti -un effetto di vertigine che non si può sottovalutare: i suoi pezzi sembrano cambiare strada e direzione a seconda del punto di vista da cui li si ascolta. Per farsi largo in un mondo di uomini e distorsori Hedvig si mette giù da gara con minigonne, tacchi e vestitini luccicanti comprati di seconda mano al mercatino solitamente sul rosso e sul bianco. Magnificamente indifferente ai nostri sguardi.
Linus (IT)
https://www.musiquemachine.com
https://www.decibelmagazine.com
https://jazzandblues.blogspot.com
http://www.storiadellamusica.it
https://rockandrollglobe.com (interview)