Reviews RCD2204
Norwegian composer Maja SK Ratkje has immersed herself in eccentric projects - free improv outfits, performance-art installations, a concerto for electric guitar, and even a 2002 album comprised of breaths, gasps, growls and tongue-clicks, all digitally manipulated. Her latest project, Sult (Norwegian for "hunger"), was inspired by Knut Hamsun's 1890 novel of the same name and uses music she composed for Norwegian National Ballet. The entire album is performed on an instrument she built herself: Ratkje has taken an old-fashioned pump organ, powered by foot pedal, and added PVC tubes, wind machines, bass strings, resin threads and glass percussion - so that it now resembles some crazed Heath Robinson contraption. But the results are quietly compelling. Using her homemade steampunk synthesizer, she's able to sound like a Bontempi organ, a wheezy accordion, a zither and orchestral percussion section. Her aim was to conjure up the sound of 19th-century Oslo, but the tracks on Sult sometimes nod towards Steve Reich-style minimalism, Ennio Morricone soundtracks, folksy ballads and breathy, effects-laden folktronica. Ratkje can also write strong, vocal-led songs, such as Sayago and Øine Som Råsilke, that transform this collection into a compelling album. Contemporary album of the month. 4/5.
The Guardian (UK)
Maja Ratkje originally composed and performed Sult for the Norwegian National Ballet’s production of the same name, based on the proto-modernist novel by Knut Hamsun that follows the daily life of a severely impoverished writer in Oslo in the late 19th Century. Live on stage with the dancers for each night of the run, Ratkje accompanied her extraordinary vocal delivery on a self-devised instrument built around an old, out-of-tune pump organ. Midway through the stark novel, the writer wanders by an organ grinder and his daughter singing “a mournful song” which, in his malnourished condition, affects him profoundly: “I felt drawn to the notes, dissolved in them, I began to flow out into the air… high over mountains, dancing on in waves over brilliant areas…” And this is as good as any description for the effect Ratkje’s compositions achieve here. Unlike her fiercely experimental voice improvisations, large scale orchestral work or sound art installations, Sult has beguiling folk-like songs touched with a transcendental air. It reflects the starving artist’s hyper-sensitive state that sees him experience not only abject poverty but also heights of joy. But, Ratkje’s experimental sensibilities clearly run through Sult, seeing her heavily modify her accompanying organ, transforming its repertoire with plastic and metal tubes, guitar strings, resin thread and a wind machine. Like an acoustic form of glitch, the mechanism’s malfunctions, squeaks and rattles are emphasised in the arrangements to lend uncanny, dilapidated rhythms and textures to the affecting, sensitive suite. In doing so Ratkje has produced a rare recording that balances beautiful, uncanny song, rich, acoustic composition and startling originality in equal measure.
The Quietus (UK)
Suit is a suite of improvisations based on music created for the Norwegian National Ballet; a continuation of composer Maja Ratkje's decade-long work composing for live performance. The compositions began as accompaniment for an adaptation of Hunger by Knut Hamsun, an early example of modern psychological fiction which follows an unnamed writer in 19th century Oslo, hindered by self-destructive impulses. The recording cultivates the book's distinct sense of place, while mirroring its depictions of unstable mental states. The compositions are played on a modified pump organ, which Ratkje learned to play in situ as the performances happened: free improvisation stretched to its emancipative end. Ratjke allows herself time and space to feel the limits of her new, unique instrument, and to capitalise on the opportunity for sonic invention through unfamiliarity. "Introduksjon — Denne Forunderlige By" ("This Marvellous City" — the song titles are quotations from the novel) is an expansive beginning, based around a mournful organ drone, looping and layering. As the record develops, the modified sections of her set-up reveal themselves: guitar strings, percussive objects, tubes and a wind machine built into or onto the instrument by Ratkje in collaboration with technicians at the Oslo Opera House. On "Den Sprttende Bevgelse Min Fot Gjor Hver Gang Pulsen Slar", an urgent organ refrain and Foley-esque percussive sounds emulate the overwhelming urban setting of the novel. The song features a gentler version of the percussive vocal experiments developed by Ratkje in her solo work, and with her improv group Spunk.; Trflis A Tygge Pa" is an abstract street scene, approximating the surprising harmony of a street musician, a whistling passerby, and the rattling of chains and crunching of papers underfoot. These abstract, atonal interludes interact with mournful chamber songs such as "Dine Som Rasilke. Armer Av Ray" — a mirror of the erratic and nonlinear depiction of varying states of madness described in the novel. Reflecting on the initial performances of Suit, Ratkje stated her intention for "the music to be ugly and tender and rough and fragile at the same time". Her audacious, adaptable voice and Frankenstein's monster of an instrument are well-suited to this contradictory reflection of the complex, damaged human psyche.
The Wire (UK)
Sult is an absorbingly distinctive soundtrack, written by Ratkje for organ and vocal, for a Norwegian national ballet adaption of Knut Hamsun´s ground-breaking 19th century novel of the same title. Stunning, often abstract sounds. 4/5.
Jazzwise (UK)
Maja Ratkje's list of previous collaborators is as long and impressive as her catalogue of previous releases, but the Norwegian musician and composer's latest album, 'Sult', is possibly her strangest yet. Based around the haunting drone of a pump organ, these nine tracks are like the drawn-out respirations of some atonal beast. Begin with 'Den sprættende bevegelse min fot gjør hver gang pulsen slar` to hear the power of her compositions in full force.
Electronic Sound (UK)
The novel follows its protagonist, a writer, through a difficult time as he roams the streets, keenly attuned to his dismal station in life. The book’s title is literal here. Ratkje—who’s recorded with jazzworld figures, as well as experimentalist Ikue Mori—uses the discordant feel of aimlessness and surreptitious creativity to inform the pump organ she plays across nine tracks, occasionally intoning some wordless, emotive sentiments. There’s a bit of good whistling, too. While Sult, the novel, has been canonized, described as the opening salvo of 20th-century literature and ranks as an early work by a pretty significant novelist, there likely was another piece of writing to draw from, something not tainted by barbarity. But maybe it’s the haunting and eerie pastiche of history, sound and stage that makes Ratkje’s recording worthy of note.
Downbeat (US)
Pumped up toe-dancer from Norway's avant-garde Norwegian composer Maja S K Ratkje's dreamlike music for a ballet based on Knut Hamsun's psychologically-charged modernist novel, Hunger, is something of a departure from those pricklier designs for which she is more generally known. A cavalcade of lamenting coos and sighs combine with more theatrical hollers, all redolent of the extended vocalisations of Meredith Monk and Joan La Barbara, as Ratkje accompanies herself on a modified out-of-tune pump organ. A fantastical and hallucinatory ambience permeates throughout, Ratkje evoking both the dark and dusty streets of 19th-century Kristiania (now Oslo) and the episodes of irrational bliss experienced by Hamsun's protagonist.4/5.
Record Collector (UK)
Det virker som om Maja Ratkje er inne i en akustisk periode om dagen. Da hun skulle lage musikken til fjorårets ballettforestilling Sult på Operaen, var det i hvert fall ingen theremin i sikte. Hun spesialkonstruerte heller et gammelt pumpeorgel ved å bygge det ut med forskjellige elementer: kjettinger, metalliske gjenstander, klimpreinstrumenter. Så spilte hun på instrumentet med både armer og bein mens hun sang. Musikken ble forestillingens høydepunkt, ifølge flere anmeldere. Når musikken nå kommer ut som plate, er den et høydepunkt også som selvstendig verk. Her må jeg for øvrig komme med to tilståelser: Den første er at jeg går til ny musikk av Ratkje som en utkledd Harry Potter-fan inn i en kinosal i 2001. Det andre er at jeg elsker pumpeorgel. Grensen mellom kritiker og entusiast er i dette tilfellet syltynn. Surklingen, pumpingen og trekkingen i Sult sender lytteren med på vandring i Kristianias gater, som hovedpersonen i Knut Hamsuns roman selv. Det blåser og er kaldt og surt. Det var nok en sørgelig tid, det nittende århundret. Man fryser på ryggen av Ratkjes metalliske lydeffekter, og man får også frysninger - av den gode typen - av melodiene til vokalen hennes. Det er vakkert. Musikken er ikke bare tilbakeskuende, den låter også moderne med sine minimalistiske rytmer i noen låter og en spaghetti westernlignende plystring i andre. Generelt er Sult mindre komplekst enn Ratkjes tidligere utgivelser, og mer tilgjengelig. Kanskje det er fordi pumpeorgelet er et såpass lite diskre instrument. Det brauter seg liksom frem i lydbildet. Et fantastisk instrument, spilt av en fantastisk artist.
Morgenbladet (NO)
Med tanke på hvor mye forskjellig Ratkje har drevet med i løpet av sin mer enn tjue år lange offentlige karriere, burde det ikke være noen overraskelse, men denne musikken er virkelig noe annet enn hva vi er vant med fra henne. Fortsatt intens og fascinerende, men også usedvanlig vakker. Straks jeg hører de første luftige akkordene fra albumets hovedinstrument, et gammelt pumpeorgel, tenker jeg på hvordan poet Øyvind Rimbereid skriver om orgelets mangefasetterte tiltrekningskraft i Orgelsjøen. For eksempel hvor teknologisk fascinerende det er at instrumentet opereres ved at en belg pumper luft inn i metallpiper. Eller hvordan musikken det frambringer – knyttet som det er til store, rituelle livsmarkeringer som bryllup og begravelse – har det med å skape store forestillinger i oss om liv og død. Både den teknologiske fascinasjonen og de eksistensielle vyer orgelet fører med seg får komme til uttrykk på Sult. Det er riktignok ikke et kirkeorgel Ratkje trakterer, men et mer obskurt pumpeorgel. Og der Rimbereids store kirkeorgel er maktens instrument, inntar det hos Ratkje en mer rural og gatesmart posisjon. Det teknologiske prinsippet er dog det samme. Orgelet gis liv ved at luft blir pumpet gjennom det ved bruk av fotpedaler. I tillegg har Ratkje modifisert instrumentet sitt ved en rekke prepareringer og utvidelser i form av spente strenger og perkusjonselementer. Valg av instrument synes heller ikke tilfeldig gitt det litterære forelegget som er Knut Hamsuns roman, Sult, utgitt i 1890. Om orgelet ikke finnes direkte present i romanteksten – i motsetning til en lirekasse som med «en fast, metallisk musik, en stubb av Weber» går Hamsuns protagonist på nervene – hadde pumpeorgelet sin storhetstid i Norge nettopp i de dager da denne karakteren gikk omkring i Kristianias gater og sultet. Dette er settingen: Ratkje alene ved det gamle pumpeorgelet, syngende, plystrende og stampende, som et enpersons varietéorkester. Det høres at det spilles, det formelig knirker og knaker i det gamle instrumentets irrganger. Rundt det bygges opp en perkussiv tekstur bestående av lyder fra diverse objekter som kjettinger og blikkplater med innslag av plystring og fløytespill. Ikke minst er det fint å høre Ratkjes stemme i dette modus, fritt for de overskridende eksessene vi er vant til fra henne. Her er vokalstilen roet ned, og det som kommer til uttrykk er en stemme med kvaliteter ikke ulik hva man kan høre i den slørete stilen til Beth Gibbons fra Portishead. Tangerende ytterst musikalsk ro med mild desperasjon får den flyte melankolsk og drømmende over akkompagnementet, improviserende rundt poetiske fragmenter fra fantasispråket som romanens protagonist utvikler i sin lengsel etter eksistensiell forløsning. For lytteren er det mulig å forestille seg sangen som en materialisering av romanens begjærsobjekt, en kvinne med «øine av råsilke, armer av rav» ved navn Ylajali. Kanskje er det henne vi hører lokke og lure fra sitt vindu i bygården på St. Olavsplass. «Sayago, sayago», synger hun, med «en sådan glidende lyd». Innimellom framtrer fragmenter av europeisk kabaretmusikk, liksom noe fra Kurt Weill og Bertold Brechts politisk kommenterende musikaler. Noe som for øvrig ikke er fremmed for Ratkje. Sammen med trioen Poing vedlikeholder hun et repertoar av arbeidersanger og sosialistiske viser skrevet av folk som nettopp Weill og Brecht samt lokale helter som Rudolf Steiner og Alf Prøysen. Nå er riktig nok ikke det politiske noe framtredende trekk ved Sult, men forestillingen om et annet Norge, og ikke minst et annet Oslo, det gamle Kristiania, en tid med sin egen mytologi, sine arbeidere, sine bohemer og sitt borgerskap, og ikke minst en tid da Bjørvika, hvor operaen ligger, ikke var en bo- og underholdningsmaskin for en særs velbemidlet øvre middelklasse, men et grimete havneområde hvorfra Amerikabåten tok med seg fattige og forfulgte, både av religiøse og politiske årsaker, over Atlanteren til frihetens land, USA, klinger i bakgrunnen, pumpet til liv gjennom orgelets belg. Ikke som noen sentimental modernismekritikk, mer som en hjemsøkt meditasjon over byen som et sted for både det gode liv og nådeløse råskap.
Jazznytt (NO)
Sult är en balett som denna musik först gjordes till. Men det behöver ni inte veta — även om det skulle ha varit spännande att se och höra på samma gång. Ratkjes framställning av musiken som något eget är nämligen en total upplevelse ändå; särskilt som hon valt talande titlar ur Hamsuns bok Sult, som sätter fart på de inre bilderna. Hon spelar på en tramporgel och gör ljud av diverse grejer. Musiken är minimalistiskt repetitiv, närmast rituell. Hennes röst är oförliknelig där den svävar liksom i sin egen rymd helt utan ansträngning, den bara finns där och lyser upp ljudrummet som stjärnor och solar. Det är svårt att förklara storheten i hennes vokala konst. Men där andra tar i, gör sig till, tar efter och anstränger sig för att uppmärksammas, där hörs Ratkje liksom glömsk av sin omgivning. Och hon fyller varje sekund, det finns inga som helst transportsträckor. Tonen är ofta drömsk som en ballad och rytmisk som en dansvisa. Hon har mixat sin egen musik så att varje bit passar ihop, ingen bakgrund, ingen förgrund, inget komp bara en musik som rör sig i ljudrummet och ändrar former hela tiden. För Ratkje kan det som er så svårt, att helt osökt ta sig rom. Stämt — ostëmt, fritt — bundet, instrumentalt — vokalt: nej, hennes totalmusik lever inte av motsättningar men i en odelbar helhet. Bra? Fantastisk och ojämförbart!
OrkesterJournalen (SE)
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har vært en av landets viktigste kunstnere de siste 20 årene, et stort forbilde som musiker, menneske, kvinne og ideologisk vesen. Hun har ikke vært engstelig for å stikke tåen nedi grumsete vann, og har vært med på å klargjøre en friere bane for musikere som ønsker å gjøre noe annet enn å følge bransjens stagnerte peilepunkter. Og du verden så sterk musikk hun lager, helgens utgivelse er basert på musikken hun lagde til Jo Strømgrens danseforestilling over Hamsuns Sult. Da var hun på scenen med trøorgel og vokal, og disse sporene er nå i ettertid bearbeidet. Det låter fantastisk bra, også ut av sin opprinnelige sammenheng, med en utpreget taktilitet, som «en træflis å tygge på», som en av de fascinerende låtene heter. Det er i det hele noen svært minneverdige låttitler her, men det er materialet også, som i den vanvittig vakre «Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra strupen» hvis stemning returneres til i avsluttende «Kristiania». Det diskuteres vidt om man kan separere kunsten fra kunstneren for tiden, i tilfeller der kriminelle eller ideologiske diskrepanser for noen, og stadig flere, skygger for verket. Maja Ratkjes kantete komposisjoner, kjøttfulle lydbilder og gripende sang er til sammen et eget verk, men spinner også videre på de uforglemmelige setningene hos den unge Hamsun, som han skrev: «jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot meg». Det er i alle fall mulig å lytte til Hamsun.
Now´s The Time (NO)
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har vært en av landets viktigste kunstnere de siste 20 årene, et stort forbilde som musiker, menneske, kvinne og ideologisk vesen. Hun har ikke vært engstelig for å stikke tåen nedi grumsete vann, og har vært med på å klargjøre en friere bane for musikere som ønsker å gjøre noe annet enn å følge bransjens stagnerte peilepunkter. Og du verden så sterk musikk hun lager, helgens utgivelse er basert på musikken hun lagde til Jo Strømgrens danseforestilling over Hamsuns Sult. Da var hun på scenen med trøorgel og vokal, og disse sporene er nå i ettertid bearbeidet. Det låter fantastisk bra, også ut av sin opprinnelige sammenheng, med en utpreget taktilitet, som «en træflis å tygge på», som en av de fascinerende låtene heter. Det er i det hele noen svært minneverdige låttitler her, men det er materialet også, som i den vanvittig vakre «Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra strupen» hvis stemning returneres til i avsluttende «Kristiania». Det diskuteres vidt om man kan separere kunsten fra kunstneren for tiden, i tilfeller der kriminelle eller ideologiske diskrepanser for noen, og stadig flere, skygger for verket. Maja Ratkjes kantete komposisjoner, kjøttfulle lydbilder og gripende sang er til sammen et eget verk, men spinner også videre på de uforglemmelige setningene hos den unge Hamsun, som han skrev: «jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot meg». Det er i alle fall mulig å lytte til Hamsun.
Jazz i Norge (NO)
Det eneste sikre vi kan si om Maja S.K. Ratkje er at hun stadig overrasker og ikke lar seg sette i bås. I sentrum av «Sult» står et gammelt ustemt trøorgel, og klangen av det kan lett sette oss tilbake til Hamsuns Kristiania anno 1890. Så ble da også musikken skrevet og framført til Jo Strømgrens koreografi av Hamsuns «Sult», oppført på Den Norske Opera & Ballett i fjor og platen er en videreutvikling av musikken for forestillingene. Ratkjes «Sult»-suite består i korte karakterstykker, som enkelte stemninger, og de har ofte islett av en innoverskuende og gjerne drømmende karakter. Platen begynner med en søken etter søte harmonier, med en enkel tonal koral. Men der er også smertefulle harmonier, og når Ratkje legger på dissonerende toner blir det like forstyrrende som forestillingene protagonisten har i feberørske. Satsen heter nettopp: «Introduksjon - denne forunderlige by». Andresatsen forteller musikk på en annen måte. Det begynner med skrapelyder, dype strenger der Ratkje pendler mellom deres grunntone og skjærende overtoner. Der er glass og metall i skjønn forening. Kanskje vi kunne kalle det lyrisk støy, og denne karakteren går i dialog med Ratkjes hviskende og jazzete stemme som formidles i en omfattende ekkoklang. Og det hun synger er bokstavelig talt nonsens. Det er et improvisert språk, lyder Ratkje selv har oppfunnet, omtrent som «Sult»-protagonisten selv oppfant ord og snakket på ganske irrasjonale måter til fremmede mennesker. Ratkje har oppfunnet et multiklanginstrument, traktert kun av henne selv, men klangen er alt annet enn enkel. Resultatet er en så rik og variert klangverden at dette er en virtuos oppvisning i musikalske uttrykk. Det er dessuten vakkert. Ja, dette er tidvis skjønn musikk som fungerer meditativt. Samtidig er der forstyrrende elementer, enten det er en kjetting som rasler eller et inderlig dyp i uttrykket som gjør at du alltid må være våken i lyttingen. Jeg kunne ønsket et mer omfattende teksthefte. Men også uten dette er Ratkjes klangverden musikk å bli helt oppslukt i.
Klassekampen (NO)
Når det gamle trædeorgel begynder at trække vejret hvæsende og med slappe lunger, så opstår der en lydlig genkaldelse af det gamle Kristiania (nu Oslo). Støvet, rusten, lyset, lydene. Fra dengang i den senere del af det 19. århundrede, hvor hovedpersonen i Knut Hamsuns Sult går rundt med rumlende tom mave. Så tom, at han tygger på træ og begynder at hallucinere. Trædeorgelets effekt er tilsigtet. Den kan nemlig opleves gennem hele den norske eksperimentalsanger/musiker/komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes album Sult – en indspillet udgave af musikakkompagnement til den norske Nasjonalballettens 2018-fortolkning af Knut Hamsuns debutroman fra 1890. Her spillede hun – ganske uvant – på et gammelt trædeorgel, mens hun sang sange og improviserede. To sæt lunger, orgelet og Ratkjes, brugt til fortolkning af et litterært hovedværk. Endda et modificeret orgel med metal- og pvc-rør samt en vindmaskine. Hertil et udvalg af metalgenstande, glas, guitar- og basstrenge som ekstra instrumenter. Ideen var ifølge pressemeddelelsen at genskabe det støvede 1800-tals Kristianias lyde. Det virker – uden at have været der – vellykket. Trods de ganske snævre instrumentale rammer er Sult et udtryks- og indtryksmæssigt varieret værk. Der er stemningsskabende og udflydende musik, hvor alskens marskandiserlyde får lov at give lydbillederne en tilfældig karakter. Lydkulisser, der udfolder sig for vores ører. Tag bare »En træflis å tygge på«, hvor der rumles og rasles med dingenoter og himstregimser, mens der improviseres på orgelet, og en høj fløjten snart ledsager. Modsat er der de mere komponerede sange. Den underskønne »Sayago – en sådan glidende lyd«, hvor Ratkje rammer et længselsfuldt leje tættere på sorgen end forløsningen. Det er en sang, der refererer en romanscene, hvor hovedpersonen eftertragter en kvinde, som han endelig får under fire øjne. Og et sted mellem det komponerede og improviserede – gætter jeg – er der den erotiske henførelse i »Øine som råsilke, armer av rav«. Den matcher passagen i romanen, hvor hovedpersonen fantaserer om en persisk prinsesse med 300 slaver. Ratkjes stemme rejser sig og vikler sig selvsikkert om orgelets hæse åndedræt. Snart på vej ud af det jordiske. Den sensuelle hallucination er fuldendt. Sangtitlerne er citater fra Hamsuns roman. Dog med to tilføjelser – »Sayago« og »Sjå, Amioda« til to sange – der bidrager til det mix af gammeldags og nymodens bokmål samt dialekt, som Hamsun dyrkede. Mest tydeligt på »Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra struben«. Hamsuns del af titlen er gammeldags bokmål – det danskfunderede norske – i kraft af ordstillingen og det danskstavede »mig«. Men med »sjå« tilføjer Ratkje et ord, der betyder »se« på flere norske dialekter. Altså bliver sangtitlen forvandlet til en blanding af bokmål og dialekt. Knut Hamsun er en kontroversiel skikkelse i vores kultur, naturligvis især i hjemlandet Norge, efter at han sympatiserede med nazisterne og Hitler gennem hele Anden Verdenskrig og også derefter. Ja, da han nægtede at angre, blev han sendt på sindssygehospital. Det gør på ingen måde hans værk mindre interessant – det er værd at huske i disse tider, hvor ekskludering af kunstnere og deres værker er en uheldig forekomst i vores kultur. Maja Ratkjes musikalske undersøgelse er en værdig udbygning af Sult – og et fremragende værk i egen ret.
Information (DK)
Röstkonstnären Maja Ratkjes tolkning av Knut Hamsuns roman "Svält" är inlevelsefull och grym. Få böcker har en sådan träffande inledningsmening som Knut Hamsuns genombrottsroman "Svält" (Norska: "Sult") från 1890: "Det var på den tiden jag gick omkring och svalt i Kristiania, denna förunderliga stad, som ingen lämnar utan att ha fått märken av den". Och få roman-mästerverk hade väntat så ivrigt på en svensk nyutgåva när förlaget Modernista 2016 släppte den i en fantastiskt rå och rent glimrande översättning av Henrik Petersen. Då hade den sedan länge varit nästan omöjlig att få tag i. Hamsuns "Svält" handlar om en ung och utfattig namnlös man med författardrömmar som stryker omkring på gatorna i Kristiania (äldre benämning för Oslo). Och vars kropp och psyke alltmer regeras av de galna infall som svälten leder till: "Vansinnet rasar genom hjärnan och jag låter det rasa; jag är fullt medveten om att jag dukar under för inflytanden jag inte är herre över." Infall som också kan vara av ett muntrare slag: "Jag greps av en lust att skämta lite, hitta på underliga saker, göra omgivningen osäker." Men "Svält" är också full av rörelser och av ljud. Förra året blev den ett danskonstverk på Den Norske Opera i koreografi av Jo Strömgren och med musik av tonsättaren och röstkonstnären Maja S K Ratkje. Till föreställningen hade Ratkje tillverkat en sällsam tramporgel, med rör i plast och metall, gitarrsträngar, slagverk med mera, som hon trakterade själv på scenen. Nu finns denna scenmusik på ett album som visar att den klarar sig rent strålande på egen hand. Den fysiska känslan av kroppar i rörelse är högst närvarande i musiken, liksom det ljudandes påtagliga betydelse i Hamsuns test. Som i passagen då romanjaget sitter på en bänk i staden och hör "en hård, metallisk musik" frän ett positiv till vilket "en liten flicka sjunger en sorglig visa". Och blir så skälvande i sina nerver att han sjunker bakåt på bänken och jämrande nynnar med: "Jag känner mig sammansmält med dessa toner, upplöst i toner, jag strömmar, svävar högt över berg, dansar in över ljusa zoner..." Det är väl i detta positiv som Ratkje hittat förebilden till sin tramporgel. Ett gatans instrument, enkelt och ruffigt men också tillräckligt mångröstat och demoniskt för att skapa plötsliga sprickor och glidningar i det realistiska. Som när Ratkje släpper lös en förvildad vissling till torra tangentljud, ljudande som om den kom från någon som tuggar på en träbit. En av hennes lysande gestaltningar av de lägen i romanen då en upplevelse blir så förtvivlat obegriplig att något spricker "sönder i pannan", som Hamsun beskriver det. Men det som överraskar mest i Ratkjes tonsättning av stämningarna hos Hamsun är det enkla, nakna och lugna anslaget i orgelklangerna och i hennes röst. För mitt i vanvettet framkallar hon, med hjälp av en lekande folkton eller en ljuvlig pop-ballad, en ömsinthet som tränger rakt igenom vanvettet. Som ville hon räcka Hamsuns unge man handen under hans ensamma omkringstrykande på Kristianias gator. Bästa spår: Alla
Dagens Nyheter (SE)
Das ist die Musik, die MAJA S. K. RATKJE für eine Performance des Norwegian National Ballet geschrieben und auch live gespielt hat. Nach "Hunger", dem Roman, der Knut Hamsun auf den Weg brachte, King Nut zu werden. Mit "Mysterien", "Pan", der "Landstreicher-Trilogie" und "Auf überwachsenen Pfaden" gelang ihm, denke ich, genug, um den Höllenhunden das Maul zu stopfen. Ratkje spielt ein verstimmtes Harmonium, an das noch Metall- und PVC-Pfeifen und eine Windmaschine angebaut wurden. Und sie erzeugt weitere Sounds mit Gitarren- und Basssaiten, mit Metall- und Glaspercussion und durch Bowing. Um mit dieser Steampunk-Bontempi-Akkordeon-Zither-Orgel Kristiana-Stimmung mit 1890er-Flair zu erzeugen, und mit zartem und wenn nicht frommem, so doch kunstfrommem Gesang das Weh dieser Welt fühlbar zu machen. Raue, scharrende Laute, aber auch klirrig funkelnde mischen sich bei 'Den spraettende' zu dudelig orgelndem Minimal-Drang und Purzelbäumen der Zunge. Hamsun war zweimal als Auswanderer in der Neuen Welt gescheitert und hatte einen Beißreflex entwickelt, aber hatte nichts zu beißen, außer seinem Ehrgeiz und Eigensinn. Ratkje besänftigt ihn mit 'Sayago' als Wiegenlied, sie evoziert bei 'En træflis å tygge på' pfeifend Spätwesterntristesse und vokalisiert mit folkloresker Sanftmut, nicht ohne Hamsun pathisch die Hungerleider-Krone aufzusetzen. Aber noch faucht der Wind durchs dünne Hemd, was freilich kein Grund ist, zu windspielerischem Klingklang nicht mit der Pump Organ und mit Donnerblech komisch zu quallen und dazu launigen Singsang anzustimmen. Untergeher- und Größenwahn-Akkorde kreuzen sich mit paukendem Trotz, heulendem Alarm und Sirenengesang zur dramatischen Klimax. Aber das Extro pumpt Ratkje nochmal mit den Kirchenmaus-Registern, denen Hamsun freilich das gegenstrebige Flüstern seines Bluts und seinen tragikomisch stolzen Wider-Geist als Imp of the Perverse entgegen gesetzt hätte.
Bad Alchemy (DE)
Ausnahmsweise kommt hier einmal Ballettmusik der umtriebigen, zuletzt vorwiegend im feministischen Improvisationskollektiv Spunk aktiven Maja S. K. Ratkje zum Vorschein. Das Tanzstück Sult (dt.: Hunger) basiert auf dem 1890 erschienenen gleichnamigen Debütroman mit autobiografischen Zügen von Knut Hamsun, in der er sich mit den Schwierigkeiten eines jungen Autors in Kristiania, wie Oslo damals hieß, beschäftigt hatte. Ihre Originalmusik, die sie während jeder einzelnen Ballettaufführung eigenhändig bewerkstelligte, verwendete Ratkje als Ausgangsmaterial für diese sorgfältig ausgetüftelte Studioaufnahme. Mit klarer Stimme zu meist windschiefer Orgel intoniert die Norwegerin Songs von außergewöhnlicher, raffinierter Einfachheit und komplexer Schönheit. Objekte aus Metall, Plastik und Glas implantierte Ratkje ebenso in die Orgel wie Gitarre- und Basssaiten. Das verstärkt die Polyphonie, zugleich aber auch die Düsternis und zeitigt schier unzählige Grauzonen dazwischen.
FreiStil (AT)
http://www.pennyblackmusic.co.uk