Reviews RCD2205
Mats Gustafsson's Fire! trio specialise in a slow-burning heaviness that dissolves the boundaries between psych rock and free jazz. In their Orchestra incarnation, they are a far proggier proposition, with Johan Berthling's lumbering bass riffs and Andreas Werliin's deceptively minimalist drums undergirding numerous vocalists, horn players and noisemakers. As such, they can suffer from 1970s-style gigantism. Arrival goes some way to addressing these issues by reducing the line-up from 21 plus musicians to 14. Fire! pay careful attention to the instrumental colours and textures, with Susana Santos Silva's silvery trumpet streaking across granitic low horns — baritone sax, bass and contrabass clarinets — and strings. Spare electric piano and organ complement the rhythm section, while vocalists Mariam Wallentin and Sofia Jernberg play a more prominent role than ever. "(I Am A) Horizon" wrongfoots the listener with wisps of violin and a gaggle of pizzicato strings and bass clarinet, before Berthling and keyboardist Tomas Hallonsten introduce a hypnotic blues prowl that's somewhere between Miles Davis circa In A Silent Way, Black Sabbath and PJ Harvey. Singing an octave apart, Wallentin and Jernberg embody a metaphorical landscape, with strings, bass clarinet and trumpet tracing the change of seasons. In sharp contrast, "Weekends (The Soil Is Calling)" is almost jaunty, with dubwise trumpet and psychedelic splashes of organ setting up a jazzy vocal melody in the key of Karin Krog, before drifting in and out of darker, more abstract passages. "Silver Trees" is almost funky, with Wallentin and Jernberg trading rapped phrases over Werliin's locomotive groove. The vocalists are given free rein to improvise, embarking on glass-shattering soprano trills and Yoko Ono jabber over a gathering orchestral storm. One of the most intriguing new developments arrives in the form of cover versions. Their take on Robbie Basho's psych folk gem "Blue Crystal Fire" is suitably luminous, with Jernberg's voice gliding high above lowing horns, electric piano and double bass. Wallentin brings a bluesy ache to "At Last I Am Free", where the orchestra add Portishead-like strings to a keyboard template derived from Robert Wyatt's cover of Chic's 1978 disco lament. While they're both striking interpretations, some of the originals' tenderness is lost to dramatic earnestness.
The Wire (UK)
Four albums in, the Fire! Trio's once 28-piece collective iteration is streamlined by half and harbours a string quartet. The free assault of Mats Gustafsson's sax now sparingly erupts amid scale and space, often tethered by falling, looping chords: the slow-motion, sensual waves of keys and bass which mark the opening '(I Am A) Horizon, for instance, which conjure middle-aged Robert Mitchum contemplating existence on the Trans-Europe Express in a 1970s noir, to minimalist, world-weary Swedish funk. The addition of strings gives the ennui grandeur. Ruminative scrapes of bass and cello and celestially pure keys and voice cover American primitive guitarist Robbie Basho's 'Blue Crystal Fire, while Chic's At Last I Am Free' sees Susana Santos Silva's trumpet entwine with vocals in Nordic gospel epiphanies. Mariam Wallentin's lyrics contemplate nature and liberty, and this is open-air music, colourful and sharply detailed, like the crisp light and breaths of an autumn mountain morning. Even when the near-16-minute 'Silver Trees' ends in a stampede of multi-instrumental monkey-shrieks, and the strings fade fast and jittery, bass and baritone sax maintain underlying order. The steady structure of these long pieces, even when they toy with cacophony, doesn't slacken. This music rarely topples into transcendence either, staying sane in its furthest corners: unfolding, not exploding. The core Fire! Trio's successful, shifting idea of an orchestra, existing on the cusp of jazz, classical, rock and folk forms, works with deceptive ease.
Jazzwise (UK)
For Arrival, Fire! Orchestra whittled its 28-piece jazz orchestra down to 14 instruments and quieted things way down, so what previously at times felt like a free jazz ball of energy now accompanies, in an austere and muted fashion, vocalists Mariam Wallentin and Sofia Jernberg. Some tempos border on glacial and some melodies sound almost dirge-like. To get a taste of the results, stream the orchestra’s performance of “Blue Crystal Fire,” a song written by Robbie Basho, whose musical explorations expanded the vocabulary of the acoustic guitar. Although the instrumentation is significantly different here than on the original, the emotion at the core of the song comes through clearly, and the result is bracing. Interestingly, the Chic cover, “At Last I Am Free,” is equally powerful; stripped down and slowed down from the original, this version lays bare the pain that spawned the lyrics, which, though ultimately affirmative, come at a price. The other songs are originals, and they too have moments of pensive, haunting beauty.
The Absolute Sound (US)
In between The Thing and Fire!, the totemic trios that have defined much of saxophonist Mats Gustafsson's career, is the musical truth of the artist. While myriad projects have helped illuminate Gustafsson's complexity, his large ensemble work is most emblematic of his aesthetic, his influences, his vision, most strikingly so as he sublimates his own playing — a note of which contains the birth, growth and death of the universe itself — to his conceptual frameworks. This correspondent has been witness to two of these events: 2013's Hidros and 2019's Arrival. Where the former was a free squall with Little Richard careening like a cow in a hurricane at its center, the latter is unlike anything in Gustafsson's catalogue, a subdued, almost stately delving into the world of art-rock with all its impact and nuance and thankfully little of its pretension. Like the aforementioned Hidros, Arrival centers itself around vocals, via the paired singing of Mariam Wallentin and Sofia Jernberg, who contribute lyrics to the project as well. The band is laid on the foundation of the Fire! trio of Gustafsson, bassist Johan Berthling and drummer Andreas Werliin, strings and reeds and keyboards thickening the broth without ever losing its delicate flavor. Anna Lindal, Josefin Runsteen and Katt Hernandez (violins), Leo Svensson (cello), Susana Santos Silva (trumpet), Per Texas Johansson (oboe, bass clarinet, contrabass clarinet), Christer Bothen (bass clarinet, contrabass clarinet), Isak Hedtjarn (Bb clarinet, alto saxophone) and Tomas Hallonsten (keyboards) blend together into a warm drone. Massed horns against electric bass recalls Soft Machine's Third while voices against organ summons Sun Ra, yet these are ethereal signposts, as Gustafsson the musicologist has absorbed too much history ever to be imitative. The nearly 70 minutes requires great patience, especially for those accustomed to Gustafsson the Brawler. His majestic baritone is heard in the forefront only occasionally. Wallentin and Jernberg echo each other or act as foils, the latter often utilizing a cracked high register while the former is throatier, huskier. Their best moments as a duo come on the sixth track, "(Beneath) The Edge Of Life". A lugubrious mood prevails, a grey canvas ornamented with thick strokes of bass clarinets and cello. The mixture of clarinets and strings rounds the edges of the music, keeping it in the realm of mystery, never flailing into overstatement. As stated earlier, Gustafsson is a musical omnivore, his LP collection a thing of legend. Other projects have included cover material — often punk and free jazz—but for Arrival, in addition to ceding some compositional and lyrical duties, Gustafsson includes two pieces of surprising beauty, which come in the middle and end the suite. Robbie Basho's "Blue Crystal Fire" is a lovely bit of art song in its original 1978 voice-with-guitar rendition, featuring mystical lyrics from another age. With the full ensemble and more able vocals of Wallentin and Jernberg, it becomes astonishingly gorgeous, possibly the most gorgeous thing Gustafsson has ever produced. "At Last I Am Free", written by Bernard Edwards and Nile Rodgers and recorded by former Soft Machine drummer Robert Wyatt in 1980, draws together all that has preceded it into an epilogue, closing out the work on a note of dreamy optimism.
New York City Jazz Record (US)
Variously mucous, elegant, elegaic and mystical, this is an album of experimental big band Swedish jazz which, even if those words give you the book, might prove more palatable than expected. Merry reference is made in the press material to Fire! Orchestra's newly slim lineup (14 members, compared to 28 previously), and Arrival, their fourth album, is their first whose richness has felt just right for this listener's blood. Covers of Robbie Basho and Chic betray their diverse inspirations, and are both gorgeous.
Buzz (UK)
Sveriges råeste orkester er tilbake. Trioen «Fire!» (saksofonist Mats Gustafsson, bassist Johan Berthling og trommis Andreas Werliin) sparte ikke på noe da de for noen år siden festet et helt tog med musikere til sitt eget jazzlokomotiv i fritt driv. På den første utgaven av «Fire! Orchestra» kjørte de like gjerne på med 28 musikere, hentet fra toppsjiktet av musikere i Sverige. På albumet Ritual (2016) ble det redusert til 21 og når de nå er tilbake med sitt fjerde album er antallet musikere redusert ytterligere, til 14, det halve av laget på debuten «Exit» fra 2013. Blåserekka er strippet ned enda mer, orkesteret er utvidet med en strykekvartett, et løft for et allerede ypperlig orkester. Og det er her det starter, i en smellvakker åpning som snart skal gli over i en døsig groove i låten «(I am a) Horizon», som åpner denne styrkemarkeringen av et album i et rocka landskap av funky groove, soul og heftig frijazz. Den nedstrippete utgaven av «Fire! Orchestra» låter oppsiktsvekkende mektig, tidsvis hesblesende groovy, og akk så vakkert. Kjernen utgjøres fortsatt av Gustafsson, Berthling og Werliin, samt de to vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin. De to vokalistene har vært med helt fra starten, mens andre musikere er blitt skiftet ut underveis på reisen. Og dette er en viktig grunn til at «Fire! Orchestra» låter så bra: Både Jernberg og Wallentin er enestående vokalister hver for seg, sammen låter de formidabelt. Sjekk bare hvor mektig det låter på «Weekends (The Soil is Calling)», eller hvor vakkert det låter på «At Last I am Free», en låt som får tiden til å stoppe opp. «At Last I am Free» er forøvrig en av to låter på albumet som ikke er signert Gustafsson, Berthling, Werliin og Wallentin. Låten ble opprinnelig skrevet av Nile Rodgers og Bernard Edwards i det funky discobandet Chic, og senere udødeliggjort av Robert Wyatt, før det i 2019 altså serveres i en glitrende versjon av en svensk jazzhær. Den andre låten de ikke har skrevet selv er Robbie Bashos vakre ballade «Blue Crystal Fire», som også er et av de fineste øyeblikkene på dette albumet, med en formidabel vokal. «Fire! Orchestra» leverer med «Arrival» sitt heftigste album så langt. Det sier ikke så lite. Det er et knalltøft. Og et tvers gjennom glitrende album fra den svenske jazzhæren.
Dagsavisen (NO)
Et brennende mesterverk. Den frie svenske jazztrioen Fire! har en megastor utgave som denne gangen er nedskalert til 14, inkludert en strykekvartett. Åpningskuttet «(I am a) Horizon» på Fire! Orchestras nye album «Arrival» får virkelig tiden til å stoppe opp. Overveldende rå kraft er erstattet av skjønnhet. Det gjør inntrykk å høre versjonen av Robbie Bashos intense folklåt «Blue Crystal Fire» og ikke minst «At Last I Am Free», discoballaden med Chic som senere ble til en av tidenes flotteste coverversjoner med Robert Wyatt. Noe av det som gjør denne musikken så vidunderlig er møtet mellom stemmene til Sofia Jernberg og Mariam Wallentin (Mariam The Believer), der besnærende popmelodilinjer og abstrakt vokalkunst tvinnes i hverandre som i en ildrød tråd. Koblet med det kroppsnære tempoet og mye god og mørk treblås, blir det til en gripende musikkopplevelse av de sjeldne.
Dagens Næringsliv (NO)
At det er noe annerledes med «Arrival» sammenliknet med tidligere Fire! Orchestra-utgivelser, er hørbart fra første sekund. En fiolin skjærer inn med en sår melodi, søkende og lengtende, fulgt av ytterligere strykere, først plukkende så arco, før en bassklarinett blander seg med strengeinstrumentene i et lett virrende fall. Strykere i Fire! Orchestra? Hvorfor ikke. Prosjektet springer rett nok ut av freejazz-rock-trioen Fire! bestående av saksofonist Mats Gustafsson, el- og kontrabassist Johan Berthling og trommeslager/perkusjonist Andreas Werliin, og sammen med vokalistene Mariam Wallentin og Sofia Jernberg har de utgjort orkesterets kjerne. På de foregående innspillingene har disse fem vært utfylt med en rullerende rekke, gjerne over 20 musikere om enn i stor grad på instrumenter man gjerne finner i jazzrelaterte storband. Skjønt, noe klassisk storband har de aldri vært, navigerende mellom rockartet strukturell rigiditet med rom for friere utfoldelser og utbrudd. Sånn sett sammenlignbare med ensembler som Trondheim Jazz Orchestra og Paal Nilssen-Love Large Unit, selv om disse to gjerne angriper musikken fra et løsere, mer jazzrelatert hold. Men tilbake til «Arrival», der et trimmet 14-kvinne- og mannsterkt Fire! Orchestra denne gang består av de to vokalistene og Fire!-trioen pluss keyboard, trompet og klarinetter supplert med en strykekvartett, og det med fengslende resultat. Bestående av sju enkeltstående låter, er det instrumenteringen, arrangementene og stemningen som danner albumets «helhet». Denne stemningen settes altså godt fra første sekund, med det litt urovekkende møtet mellom skjelvende strykere og mørke bassklarinetter i åpningen av «(I Am a) Horizon». Etter denne introen følger keyboard, så trommer og kontrabass, før Wallentin og Jernberg, sistnevnte langt høyere i registeret enn første, legger an kursen: I am a ship, swallowing the horizon. Gyngende, sørgmodig seilende mot en usikker fremtid, en følelse styrket av Susana Santos Silvas virrende trompet og de dystre treblåserne. Det er både mektig og bevegende, og den påfølgende heksedansen «Weekend (The Soil Is Calling)» er noe mindre storslått, men ikke mindre medrivende. Den store, svevende coverversjonen av Robbie Bashos (født Robinson jr.) eteriske raga-folk-kultklassiker «Blue Crystal Fire», her med tungsinnet treblåsintro nydelig arrangert av Per «Texas» Johansson, forsterker dette inntrykket av en dragkamp mellom håp og håpløshet som preger mye av musikken her. Rett nok er «Silver Trees» mer byrg og frempå, men som de synger i avsluttende «At Last I Am Free», skrevet av Bernard Edwards og Nile Rogers til deres 1978-album «C'est Chic», men her kanskje mest inspirert av Robert Wyatts 1980-versjon, I can't hide / All this hurt and pain Inside I feel. 5/6.
Klassekampen (NO)
Arrival, som den foregående Rituals (2016), beveger seg i skarpe og krevende støylandskaper, men med det mindre ensemblet låter det også mindre massivt. Vokalistene Jernberg og Wallentin er like kompromissløse som alltid, men mykere, renere rytmer og mange og lange gjennomsiktige partier bestående kun av to eller tre instrumenter, gjør helheten skjørere, nesten forsiktig. Denne effekten forsterkes av den nennsomme bruken av strykekvartett, som er med på å understreke denne nye retningen – fra det svære, forsterkede storbandet, mot noe mer akustisk og organisk. Noen ganger er det med humørfylte, rytmiske sprett på strengene, i god harmonisk sukkertøy-pop-stil, andre ganger opprivende som kammermusikk av Olivier Messiaen. Av de syv sporene er fem signert Gustafsson, Berthling, Wallentin og Werliin, mens to faktisk er coverlåter: Robert Wyatts «At Last I Am Free» klinger rått og hjerteskjærende vakkert i Wallentins mørke stemmedrakt, og Robbie Bashos «Blue Crystal Fire» er blitt skarp og glassaktig med Sofia Jernberg over et enkelt tangentakkompagnement. De dramatiske høydepunktene ligger i sporene «Horizon» og «Silver», der førstnevnte er en imponerende variert sats som spenner fra innadvendt strykerimprovisasjon til tilbakelent soul-groove, og sistnevnte kulminerer et intensivt klimaks, der Jernbergs karakteristiske uling i toppregisteret leder an et slags polyfont gledeshyl fra hele orkesteret. Det er fristende å sette lyden på fullt for å se hvor lang tid det tar før nysgjerrige naboer kommer for å spørre hva som foregår. Navnet på platen antyder en slags målgang, og det er ingen tvil om at det er mer å hente i denne konstellasjonen. Men jeg håper ikke Gustafsson og gjengen føler at de har kommet frem dit de skal være – liksom hit, men ikke lenger. Arrivals er like mye et nytt utgangspunkt, en frisk ny verden klar for å utforskes videre.
Jazznytt (NO)
Sedan de två första skivorna har Fire! Orchestra bokstavligen halverats. Men även om man ”bara” är fjorton medlemmar på nya ”Arrival” så är principen densamma: ett under alla omständigheter stort band, bildat kring Mats Gustafssons, Johan Berthlings och Andreas Werliins trio Fire! Det mest oväntade inslaget är i stället låten ”At last I am free”, skriven av discokungarna Nile Rogers och Bernard Edwards. Den sjungs av Mariam Wallentin och Sofia Jernberg, som i ett slags upphöjd prolongering av originalet, och till förvånansvärt rakt ackompanjemang. Skivan handlar på det hela taget mer om individuella låtar än tidigare, samtidigt som själva friheten i urvalet återknyter till bandets grundläggande identitet. De är ett oerhört rikt kollektiv, på gränsen mellan fri improvisation och snart sagt vilken annan genre som helst.
Dagens Nyheter (SE)
Nach Ritual, Enter und Exit ist Arrival die vierte Einspielung der hauptsächlich aus schwedischen Musikerinnen bestehenden Großformation, die von Mats Gustafsson geleitet wird. Er erweiterte das Fire! Trio (Gustafsson/Berthling/Werliin) zu einem furiosen Kollektiv aus momentag 15 Musiker*innen. Dem wurde neuerdings eine Streichersektion einverleibt, die den Sound der Band nachhaltig beeinflusst. Gustafsson beweist Geschmackssicherheit, indem er den schönkitschigen, zu-ckersüßen Song ”Blue Crystal Fire” des genialischen Psycho-Folk-Blues-Wirrkopfs Robbie Basho auf „das Runde" bringt, hauptsächlich (vor}getragen von der schönen, charaktervollen Stimme Sofia Jernbergs. Zwischendurch toben sich die Ensemblemitglieder solistisch aus und entfalten die Fire!-typische Energie, entfachen das Feuer, für das die Musikerinnen brennen. Manchmal ekstatisch, dann wieder perkussiv, repetitiv, ein-gängig, plötzlich stimmlich nahe am Rap, dann düster bluesig, immer auf einem Level, das seinesgleichen sucht. Einmal Song, einmal wildes Chaos, Freejazz und Impro, soutig, jazzig, wild, aber immer nah am Ball. Apropos Geschmackssicherheit: Zum Schluss wird ein Lied dargeboten, das oft Robert Wyatt und seiner Soft Machine zugeschrieben wird, im Original aber von den Songschreibern Rodgers & Edwards für die Pop-Band Chic komponiert wurde: ”At Last I Am Free” bringt alles noch einmal auf den berühmten Punkt, großartige Stimmen, fantastische InstrumentialistInnen, sphärische, von der ”Orgel” und schmelzenden Streichersounds getragene Musik, da hätte auch ein Syd Barrett seine Freude gehabt. ”Arrival” ist ein Meisterwerk voller kreativer musikalischer Ideen und geprägt von einer stilistischen Offenheit, die man so über-zeugend nicht alle Tage vernehmen kann.
FreiStil (AU)
Das Trio von Fire! — AndreasWeriiin (dr), Johan Berthling (b) und Mats Gustafsson (b-sax) hat sich für das vierte Album seiner Orchesterformation die alte Einsicht, dass weniger oft mehr ist, zu Herzen genommen. Statt weit über 20 sind nun "nur" noch 14 Musikerinnen und Musiker am Werk. Das Trio hat sich mit zwei Sängerinnen, einem Keyboarder, vier Bläsern und — neu — einem Streichquartett dazu entschlossen, einen anderen Weg einzuschla-gen. Was früher in Überbesetzung zu ausufernden Stücken führte, ist nun ein grandioser Brücken-schlag zahlreicher stilistischer Einflüsse. Sieben Songs, in denen Jazz, Improvisation, Kammermusik und Prog-Rock mit Chuzpe und einer atemberau-benden Dynamik in stets neuen Variationen zusam-mengeflochten werden. Und selbst der unwider-stehlich röchelnde Baritonsax-Berserker Gustafs-son outet sich hier als äusserst pointierter Grup-penleiter. Am Ende dieses tollen Albums steht eine Coverversion des Chic-Klassikers "At Last 1 Am Free", die sich allerdings an der melancholischen Version des grossen Robert Wyatt orientiert. Der würdige Schlusspunkt eines fulminanten Albums!
Jazz´n´More (CH)
Das FIRE! ORCHESTRA ist, als Feuer, gestaltwandlerisch, aber immer mit Mats Gustafsson, Johan Berthling und Andreas Werliin und den Stimmen von Mariam Wallentin und Sofia Jernberg als Glutkern. Konzentriert auf 14 Flammen, flackert Arrival (RCD2205 / RLP3205) um allerhand Blech und Reeds vermindert, dafür aber mit Strings und, neben bekannten Zünd-lern wie Per Texas Johansson und Christer Bothen (an Oboe, Bass- & Kontrabassklarinet-ten), neuen Gesichtern wie Isak Hedtjärn (von Festen) an Klarinette & Altosax und, als Rück-kehrer, Tomas Hallonsten (von Tape) an Keyboards. Die Geigen führen mit '(I am a) horizon' ein in die anfangs nur glimmenden 66 Min., denen die beiden Sängerinnen ein zartes Mor-genrot einhauchen, von Susana Santos Silvas zirpender Trompete und den knarrenden Bassklarinetten gesäumt. Was für Stimmen, was für ein relaxter Sonnenhymnus. Würden nicht raue Reeds so gequält aufstöhnen. Aber Mariam & Sofia swinglesingen 'Weekends (The soil is calling)' als wie durch die Zeit gereiste Flowerpower-Girls aus den 60ern/70ern. Und so voller optimistischer Grünkraft, dass sie dem kakophonen Widerstand aus ominösem Georgel, dunklem Rumpeln und wieder schmerzlichem Röhren die Leviten lesen und all das als Groove um den Finger wickeln, auch wenn der Nachgeschmack leicht bitter schmeckt. Aus einem Klarinettenabgrund fängt Robbie Bashos 'Blue crystal fire' zu qualmen an, aber fragilster Sopran und harfenzarte Keys entführen in einen Märchenwald: Deep within the forest: there I wait for you my love / Deer with silver antlers: come and play with me my love. 'Silver trees' verweilt dort mit wehmütig röhrendem Bassklarinettengesang zu Berthlings Pizzicato, bis die beiden Elfen Balsam auf die Wunden züngeln, den das Cello verstreicht. Mit dem Zauberspruch: Nothing is, nothing was, nothing will be, der prompt zu einem trom-petenbeschmetterten Groove anstiftet, zu dem die Mädels rappen und lauthals jubilieren. 'Dressed in smoke, blown away' schleppt als Orgel-Gospel mit Gutbucket-Bariton und jau-lenden Strings süße Erinnerungen mit sich. Auch '(Beneath) the edge of life' umkurvt down-tempo und streichersüß die harten Kanten des Lebens. Und doch endet es mit dem tiefme-lancholischen I'm lonely, please hold me, come closer, my dear / I can't hide all this hurt and pain inside I feel einer Version von 'At last I am free' (I can hardly see in front of me), die sich in ihrem beklemmenden Insichwiderspruch verzehrt. Ja doch, als derart fire!-orchestrales Phänomen ist das Dasein und die Welt ewig gerechtfertigt!
Bad Alchemy (DE)
Fantastyczny koncert Fire! Orchestra na zeszłorocznej edycji JazzArt Festiwal w Katowicach nie pozostawił grama wątpliwości, że Arrival będzie materia-łem szczególnym. Zredukowanie składu do czternastu muzyków, pojawienie się kwartetu smyczkowego i postawienie na świeczniku dwóch wokalistek przyniosło szereg zmian w stosunku do wcześniejszych dokonań orkiestry. Nie ma na nowym krążku tak zaraźliwych pochodów sekcji rytmicznej, niemal krautrockowej motoryki i nośnych motywów, które sprawiały, że wcześniejsze płyty właściwie od razu zostawały w pamięci. Do minimum sprowadzono też granie free —Arrival to najbardziej wyciszony i pieczo-łowicie skomponowany materiał w dyskografii Fire! Orchestra. Jest to też najmocniej rozśpiewana propozycja kolektywu. Partie wokalne Sofii Jern-berg i Mariam Wallentin są perfekcyjnie rozpisane i robią naprawdę pioru-nujące wrażenie. Nie usłyszymy tu jednak avant-jazzowych wokaliz, które stanowiły bardzo istotny element dwóch pierwszych płyt. Po raz pierwszy też album Fire! Orchestra nie sprawia wrażenia wielowątkowej suity. Na Arrival składa się siedem kompozycji, tworzących oczywiście przemyślaną całość, ale będących wyraźnie odrębnymi bytami. Wśród nich, co również jest nowością, znalazło się miejsce na dwa podejścia do muzyki innych autorów. Zamykające At Last I Am Free (kompozycja z repertuaru Chic, wykonywana także przez Roberta Wyatta) doskonale wieńczy całość, ale na szczególną uwagę zasługuje drugi „obcy" utwór. Przejmująca interpretacja Blue Crystal Fire Robbiego Basho chyba najlepiej pokazuje, jak dobrze ro-zumieją się i uzupełniają Jernberg i Wallentin. Pomimo że są one kluczowy-mi postaciami dla nowej twarzy orkiestry, to pozostali członkowie kolekty-wu nie pozostają im dłużni. Chociaż autorami muzyki są Mats Gustafsson, Johan Berthling i Andreas Werliin (czyli oryginalne trio Fire!) i Mariam Wallentin, to tym razem każdy z zaproszonych muzyków czynnie uczest-niczył w powstawaniu poszczególnych kompozycji. Wspomniany kwartet smyczkowy w dość niepozorny sposób ustawia brzmienie nowej inkarnacji składu, dzięki czemu całość cechuje elegancki, liryczny charakter. Podobnie w punkt ze swoją grą trafia klawiszowiec Tomas Hallonsten... W zasadzie każdy zasługuje tu na osobną linijkę. Nie można też pominąć miksu za który odpowiada perkusista Andreas Werliin. Nie jest łatwo zapanować nad brzmieniem przy tak dużym składzie, a jest ono selektywne i czyste, a przy tym żywe i naturalne. Arrival to znakomity album. Zróżnicowany, pełen emocji i rozmachu, ale też bardzo przystępny, bezpretensjonalny. A że aktualnej odsłonie orkiestry bliżej do ambitnego popu niż kipiącego pierwotną energią free-jazzu? Ro-zumiem, że ktoś mógł mieć nieco inne oczekiwania, ale nagranie kolejnego Exit! czy Ritual byłoby tak samo proste, jak bezsensowne. Na szczęście Fire! Orchestra nie stoi w miejscu i nic nie wskazuje na to, żeby miało się to w najbliższym czasie zmienić.
Lizard (PO)
https://theprogressiveaspect.net
https://www.giornaledellamusica.it