Reviews RCD2208
A while ago I suggested in JJ that this might well be a golden age for piano trio jazz in Scandinavia. Here is more evidence for a proposition founded initially on the quality of groups such as those of Helge Lien, Jan Lundgren, Iiro Rantala and Bobo Stenson. Born in the small village of Hurdal, Norway in 1991, Mulelid is a graduate of the jazz programme at Trondheim University of Science and Technology, where the teaching staff he met included pianists Erling Askdal, Vigleik Storaas and Espen Berg. A sometime associate of Arve Henriksen, the technically accomplished and dynamically sensitive Mulelid has been making waves for some time now, both at home and in central Europe. This excellent release, as rhythmically engaging as it is lyrically compelling, features a suite-like sequence of finely crafted pieces from the pianist, complemented by bassist Hegge’s Bruremarsj. It is this trio’s second disc, following the well-received Not Nearly Enough To Buy A House ( also on runegrammofon) which came out in 2017. If tracks like Folk Song, Waltz for Ima and When Winter Turns Into Spring can conjure fond memories of Keith Jarrett’s variously charged flights all those years ago in the Belonging quartet, there can be no doubting Mulelid’s burgeoning originality of conception. This is particularly the case with regard to matters of rhythmically sprung dynamics and a freshly projected, crystalline intensity of spaciously rendered melodic expression. Mulelid exhibits here both the loveliest of touches and an adroit sense of when to mix and modulate chordal weight and linear grace. And Hegge and Winther are no less impressive. Their dynamic range and ability to listen hard conjoin with Mulelid’s essentially poetic approach to conjure 37 or so minutes of some of the most captivating music I’ve heard in quite some while. 5/5.
Jazz Journal (UK)
Mulelid's 2017 debut, also from Rune Grammofon, was the magical Not Nearly Enough To Buy A House. Its sequel maintains the same standard of excellence. Eight of the nine compositions are by the leader, and they're intensely memorable - their subtle harmonies and lyrical melodies, sometimes with a gospel feel or folk-like character, suggest the influence of Keith Jarrett. Mulelid is a big fan, and also cites Bley, Mehldau, Craig Taborn and 'Nordic heroes Christian Wallumrød and Tord Gustafsen. It's brave to open with a slow piece - the title-track. Mulelid describes this open, airy tune as an invitation to the listener, in place of the jazz tradition of uptempo display. Moreover, it turns out there are no genuinely uptempo tracks on the whole album: grooves yes, but nothing fiery. Like the 2017 album, the new release features shortish pieces -nine tracks in 37 minutes, around four minutes each. Partly this is due to the musicians' preferred medium: 'We're all into LP, which should not exceed twenty-two minutes per side... Also, there is so much good music these days, so we'd better be concise: It's the same highly simpatico trio as on the previous album, with Bjorn Marius Hegge on bass and Andreas Winther on drums. Mulelid grew up in the small village of Hurdal and took a degree in jazz at Trondheim Conservatory, where the trio formed. They're all in their twenties though their assurance belies their youthfulness. As with its precursor, it takes several listens before this album's compelling qualities can be fully grasped. A highlight is the bassist's contribution 'Bruremarsj (Wedding March), an affecting piece of Americana - the composer's inspiration was apparently a recording by folk singer Peggy Seeger, Animal Folk Songs for Children. 'Far Away' is a solo piano interlude, while 'A Cautionary Tale' is slow and beautifully plangent. A great album, and further testament to Norway's thriving musical culture.
International Piano (UK)
After all this talk about blurring lines between genres, it turns out my first recommendation sets clear-cut boundaries and will appeal to fans of piano trios. The Kjetil Mulelid Trio plays lyrical, ballad-oriented jazz, and they’re not afraid to play pretty. Pianist Mulelid effectively uses space between notes while double bassist Bjorn Marius Hegge and drummer Andreas Skar Winther provide sensitive accompaniment that leaves everyone plenty of breathing room. What stops the performances from sounding like aural wallpaper is Mulelid’s gift for writing melodies that stay with you. Happily, the recording is clean, alluring, and spacious—a perfect match for the music.
The Absolute Sound (US)
The allegiance to Keith Jarrett is clear throughout this haunting suite of originals by this Nordic pianist Mulelid, whose subtle patterns fit right in alongside other ivory tinklers on Rune Grammofon.
Jazzwise (UK)
Mulig jeg bare er litt lettrørt om dagen, men Kjetil Mulelid Trios andrealbum, etterlengtet i visse kretser, er så bittersøt og vakker at det er vanskelig å skulle konse på uvesentlige kriterier som teknikk og stil og sånt. Åpnings- og tittelsporet ”What You Thought Was Home” setter tonen. En langsom, vuggende groove der pianist og bandleder Mulelids uendelig mjuke anslag får tonene til å låte som dråper av glass, blåst forsiktig frem over trommis Andreas Skår Winthers romlige stemninger og Bjørn Marius Hegges sorgfulle bass. Lyden er ren og klassisk, og de som sammenlignet triostilen på forrige album ”Not Nearly Enough To Buy A House” (2017) med Bill Evans vil fortsatt ha rett, men denne gongen er det mindre løse samtaler og fritt fram-lekeplasser der alle er velkomne samtidig. Arrangementene er ryddigere, det harmoniske har fått større plass, og uttrykket er strippet ned til elegant enkelhet. Det betyr ikke at det ikke er plass til humor og snodigheter. Den slentrende ”Folk Song”, med et vandrende bassostinat og punkterte spionrytmer i trommene, er klassisk retrojazz med et snev av rosa panter. ”A Cautionary Tale Against A Repetitive Life” brytes opp midtveis av frittstående, gjentagende ensemblestøt, hakk i plata, før støtene langsomt glir over til å utgjøre den rytmiske ryggraden i siste halvdel av låten. Luringer. Det er likevel de ømme, introverte stykkene som utgjør de virkelige juvelen på denne innspillingen. Pianosoloen ”Far Away” kunne vært Steve Dobrogosz` bonusspor på Radka Toneffs ”Fairytales”, enormt klangfullt og lyrisk, og et ugjenkallelig bevis på 28 år gamle Mulelids talent som pianist. ”Bruremarsj”, signert bassist Hegge, er også et gullkorn, langsomt duvende i lavmælt gospel, med krusninger av både pop og soul i toppene. Sluttsporet ”Homecoming” setter et varmt punktum på en plate breddfull av kjærlighet. Hatten av.
Jazznytt (NO)
Det er en lang kø med pianotrioer som venter på å behage norske ører, og det er godt, for det er virkelig et av formatene i jazzhistorien som lever videre. Og det er liten tvil om at Kjetil Andre Mulelid Trio vil kunne behage veldig mange av øreparene der ute. Dette er en samling interessante, ryddige og meget vakre komposisjoner fremført med sulten fremdrift. Det smekre pianospillet til Mulelid (som også står bak det utmerkede plateselskapet Øra Fonogram) får nødvendig motstand i det putrende spillet til den «lealause» trommeslageren Andreas Winther og den artige kontrabassisten og spellemannprisvinneren Bjørn Marius Hegge. Sistnevnte har skrevet den majestetiske «Bruremarsj» («Wedding March») som er perfekt om man tenker stå hvit brud i et ærverdig trehotell på Vestlandet. Ellers står Mulelid for materialet som veksler mellom kontemplative og mer sprelske melodilinjer, som i herlige «Folk Song».
Dagens Næringsliv (NO)
Pianotrloformatet er en av urkonstellasjonene i jazzen, og det er også vanskelig å se for seg at det skulle kunne bli utdatert. Begrensningen er selve styrken som åpner for et ubegrenset antall indre variasjoner. Det kommer stadig nye trioplater i Norge, og What You Thought Was Home er Kjetil Mulelid Trios andre, I tillegg til Mulelid (28), utgjøres bandet av bassist Bjørn Marius Hegge og trommeslager Andreas Winther. Der mye av den amerikanske jazzen typisk gir følelsen av momentan vekt i kroppen, av å dumpe ned i et spor, smette på plass i en grooveslot, når alt er gjort rett, er den nyere nordiske pianojazzen gjerne bygd på litt andre prinsipper. I likhet med mange andre sammenlignbare norske trioer dreier det seg her om transparente, rene flater, klar lyd og til en viss grad kontrollert stemning og melankoli. Som flere av de andre trioene blander også Ketil Mulelid Trio inn folkemusikk-elementer og hint til tradisjonsstoff. Keith Jarrett-referansen i presseskrivet er ellers ikke tatt ut av løse lufta. Noen av de norske trioene kan kjennes nesten for tempererte ut, men hos Mulelid er det heller følelsen av inspirert frihet innenfor et fint melodisk rammeverk som står igjen.
Vårt Land (NO)
Medlemmene i denne trioen har mange jarn i elden. Dei har alle tre ei handfull prosjekt som dei aktivt tek del i, og dei respektive diskografiane byrjar å bli skikkeleg lange. Det er fort å gløyma at desse musikarane er +/- 30 år. Åtte av dei ni låtane er komponerte av orkesterleiaren sjølv, medan ”Bruremarsj” er signert Hegge. Trioen debuterte for to år sidan med ”Not Enough To Buy A House”, og sjølv om slektskapen er tydeleg, er både komposisjonar, arrangement og lydbilete denne gongen meir profilerte. Trioen er i ferd med å skapa ein distinkt signatur. Framleis står det melodiøse i høgsetet, og gospelpåverknaden finn ein til dømes i ”Homecoming”, og nemnde ”Bruremarsj”, men ”What You Thought Was Home” har ofte ein sær vri på melodikk, harmonikk og rytmikk som gjer denne utgjevinga meir fascinerande enn forgjengaren. Den musikalske samtalen er stort sett i ein klassisk Bill Evans-tradisjon, men også her tek dei grep, som i den rytmisk bastante ”Folk Song”. Det er ein sann svir å høyra korleis Mulelid og Skår Winther snor sine ytringar rundt ei fjellstø basslinje. Lydbiletet er svært ”demokratisk” og tett på instrumenta, og i låten ”Tales” svevar EST over vatna. Mulelid er ein flott improvisator som vågar å la linjene klinga ut. Ofte gjer han nett den vesle, men overraskande vrien på linja som gjer at han held lydaren i age.
Dag og Tid (NO)
Pianotrioen er et av jazzens klassiske oppsett. Piano, bass og trommer, det gir en klarhet i lydbildet som er lett å like, samtidig som musikerne står fritt til å utfolde seg som de vil. Med en uke mellom seg kommer to markante slike norske formasjoner ut med nye album. Begge er attpåtil sånne «jazzlinja i Trondheim»-band, som i motsetning til mange av sine samtidige har valgt å lage musikk på jazzens gamle premisser, men uten at det høres ut som gjentagelser av gamle suksesser. Kjetil Mulelid har med seg bassisten Bjørn Marius Hegge (en gjenganger i denne spalten de siste årene) og trommeslageren Andreas Winther. De har gitt ut ett album før, og legger seg i et melodiøst leie, ofte med en folkemusikkaktig tilnærming til musikken, som tittelen «Folk Song» antyder, og Hegges ene komposisjon «Bruremarsj». Melodiøse toner preger helheten, mens rytmeseksjonen sørger for å gi melodiene fleksible uttrykk. Låten «When Winter Turns To Spring» er så oppløftende som det går an nå som sommeren går over i høst… lykken er å ta seg tid til å høre på disse to platene en sensommermorgen, føle det indre velværet som brer seg gjennom lyden av piano, bass og trommer, for ikke å snakke om rommet mellom de tre instrumentene.
Dagsavisen (NO)
Pianist, komponist og bandleder Kjetil Mulelid (29) kommer fra Hurdal. Det gjør også Tord Gustavsen og at det er et visst slektskap mellom de to er det ingen tvil om. På trioen, som består av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer, si andre skive får vi utelukkende Mulelidkomposjoner, bortsett fra Hegges «Bruremarsj». Det fått vi servert er vakker, melodisk, lyrisk triojazz som får tid, luft og rom til å utvikle seg via et samspill der alle tre viser at de ikke har det minste behov for å skinne på bekostning av de andre. Likevel får alle tre mer enn nok rom til å fortelle hvem de er og hva de står for - slik det skal være! I tillegg til Gustavsen så finnes det også spor av både Keith Jarrett og Bill Evans i universet til denne trioen, men aller mest er dette allerede Kjetil Mulelid Trio - noe helt for seg sjøl. Wako og Kjetil Mulelid Trio - i disse to bandene finnes mye av det som norsk jazz kan bygge på i tiåra som kommer. Så bra er nemlig begge to.
Nettavisen (NO)
Mulelid Trio er i utgangspunktet en klassisk pianotrio, men har en egen evne til å balansere stoisk ro og improvisasjonstrang. "Homecoming" er et skimrende vakkert bevis på nettopp dette.
Deicmanske Musikkblogg (NO)
Das kleine norwegische Label Rune Grammofon bleibt weiterhin ein Talente-Pool an zeitgenössischer Musik. Das gilt auch für den im Label stark vertretenen Jazzsektor, dem das zweite Album des 28jährigen Pianisten Kjetil Mulelid bestes Beispiel gibt. Mulelid schreibt inspirierte Klavier-musik für ein klassisches Jazztrio — freie Improvisationen wechseln zu fast klassisch komponierten Etüden für Solo-Piano („Far Away") bis zu typisch skandinavischem Liedgut, wie z.B. in der wunderschönen Solokomposition des Bassisten Bjorn Marius Hegge — ein Hochzeitsmarsch („Bruremarsj"). Was die aufeinander folgenden Albumtitel "Not Early Enough to buy a House" und „What You Thought Was Home" miteinander verbindet, diese Frage sollte dem Trio auf einer hoffentlich bald folgenden Deutschland-tournee mal gestellt werden. 4/5.
Klenkes (DE)
We're totally digging the direction they're headed towards. Check.
Nitestylez (DE)
Jag letar efter en ingång in i andra plattan med den hyllade norska pianotrion och hamnar i en bröllopsmarsch. Det är den enda låten som inte är komponerad av Mulelid, utan av basisten Bjørn Marius Hegge, och den melodiska och raka melodin växer fast i mig. Det melodiska spåret är där hela tiden, de rör sig innanför ramarna för den atmosfäriska pianotriotradition som varit stark i vår del av världen i decennier, med Keith Jarrett som fix-stjärna. Mulelid, Hegge och trumslagaren Andreas Skår Winther gör inget nytt i egentlig mening, jag hade gärna hört fler försök till originella grepp, men det är en trivsam skiva och Mulelid hittar en balans i piano-spelet, växlar tempo, leker med studsande rytmer, kanske tydligast på When Winter Turns into Spring. Jag tycker han kommer till sin rätt mer i den typen av låtar än när musiken är tyngre, som på Tales, skivans mest allvarsamma spår. Gå utanför boxen på nästa skiva, så kan det bli än mer spännande att följa denna relativt unga pianotrio.
OrkesterJournalen (SE)
This trio has Kjetil Mulelid on piano, Andreas Winther playing the drums and Bjørn Marius Hegge on double bass. So we are dealing here with the classic jazz trio line up. Mulelid learned piano from very early on in his childhood. He studied jazz performance on the University of Trondheim and worked so far with musicians like Arve Henriksen, Barry Guy, Espen Berg, etc. Also his companions Winther and Hegge studied at the Trondheim University. It was here they met another and made plans for starting a trio. They debuted in 2017 with ‘Not Nearly Enough To Buy A House’ by Rune Grammofon. The album received good reviews. ‘What you thought was home’ is their next step. Again most compositions are by Mulelid, except for one that is written by Hegge. Their acoustic jazz with allusions of Scandinavian traditional music is an impressive exponent of the Scandinavian jazz scene. Overall the material is melodic and lyrical. Played with elegance. The interplay between the three is relaxed, harmonic and focused. Bass and drums operate not just in a serving role only. Especially the drummer makes also his statements. But the piano is the prominent instrument here. Mulelid plays more than excellent, but there is also something one-sided in his playing style. It has to do with the same kind of tension that often returns. But in all their intelligent jazz is very refined and sophisticated. For a young trio like this one, I was surprised how mature and full-grown their music is. This is music that breathes a pastoral atmosphere.
Vital Weekly (NL)
Norske Kjetil Mulelid Trio er aktuelle med deres andet album. Pianisten Kjetil Mulelid er lige flyttet fra København og tilbage til Oslo. Trioens lyd er umiskendelig norsk, med temperament og fylde. Der er toner fra den norske folkemusik og den amerikanske jazz. Det mødes meget inderligt og forståeligt på et skønt album med tyngde.
Jazznyt (DK)