Reviews RCD2209
Four numbered tracks from Norwegian trio, augmented with keyboards and bass for an engrossing set of free jazz-schooled prog. The intense mix of guitar, sax, electronics and drums moves effortlessly from spiky, wild pummelling to stealthy and hypnotic. 4/5.
Mojo (UK)
Prog's home now is in the fjords and oil-subsidised streets of Norway, where Rune Grammofon are gathering a growing clan of exciting, interconnected talent. The addition of The Thing's bassist Ingebrigt Håker Flaten and Nordic keyboard monarch Stale Storløkken puts Krokofant at the phenomenon's forefront on this fourth album. Q forms a suite of grandly anthemic motifs, stormy improv, clamouring drum tattoos and celestially suspended sax notes. Composer-guitarist Tom Hasslan's whirlwind swirl is blindsided by Jørgen Mathisen's stabbing sax attack. Feedback flares like a sunspot, brass slices like an icebreaker through the maelstrom. When Hessian shreds, Storløkken slows in stately, orbiting rumination. Elsewhere, the organist takes a rough-edged, roaring solo, but generally burnishes Krokofant´s original trio, keeping his full thunderous arsenal on a supportive leash, the way Billy Preston´s Hammond would subtly improve, say, The Beatles. These players have absorbed punk and King Crimson's abrasive violence, fusion and free jazz, and are aiming for intensity not virtuosity: black holes where rock and jazz lock atoms. As on earlier releases this year by Red Kite, Elephant9 and Exoterm, there is a concerted atmosphere around the playing, an aura beyond the tumbling notes, a sense perhaps of the physical reality of this new quintet in the studio, which they turn into a hot, closed room, like a grungy club with Valhalla touches. There is beauty as breathy saxophone and chiming guitar interweave, and brutal power. Mostly, there's a sense of group happiness as the music relentlessly climbs. As we enter 2020, who knew this would be the sound which excited? 4/5.
Jazzwise (UK)
GENESIS, KING CRIMSON, Jaga Jazzist, Soft Machine, Jeff Beck, Snarky Puppy, Keith Emerson. If those names mean something to you, then wrap yours ears around Q. What they don't indicate is just how intense the heaviosity is on the opening track. It starts with juggernaut drums broken up by staccato Hammond and followed by every shade of jazz and prog underpinned by monster bass. The other three parts are equally inventive with sax, guitar and organ leading a muscular rhythm section on a great-sounding set with powerful bass and sensible compression. Just don't forget the brace position. 5/5.
HiFi Choice (UK)
Tom Hasslan, guitarist and main composer of Krokofant, was keen to stop the band becoming stale and formulaic, and so drafted in Stale Storlokken from Supersilent and Motorpsycho on keyboards, and bassist lngebrigt Haker Flaten, who has played in The Thing and Scorch Trio. His strategy worked. The ensemble come off the blocks at full tilt on Q - Part 1, with Axel Skalstad dropping and swapping beats around in an astonishing, high speed drum groove, which leads into fast, unison, almost be-bop ensemble passages. After guitar and organ solos, there is a speedy freeform duet between Skalstad and saxophonist Jorgen Mathisen. Then staccato guitar chords pull everything together as Skalstad accelerates into a blur of snare and cymbals before the piece reaches its conclusion. After 13-and-a-half minutes of such intensity, sensitive listeners may be left feeling rather breathless. Elsewhere, there are sections redolent of Jaga Jazzist at their most melodic, agitated Zappaesque passages, and some of the barking sax lines and keyboard swells evoke Van der Graaf. This expanded line-up is set to continue. It should do - they have something very special.
Prog (UK)
Since 2014, Krokofant have released three albums aptly named I, II and III on Rune Grammofon, one of the hotbeds for what’s hip in their native and ever-evolving Norwegian scene. (Disclaimer: at this point I would normally feel so inclined to praise the scene for all the high-quality bands and recordings it has offered us over the years, regardless of the music style. But I will refrain.). As a trio, they engaged in heavy, ultra-groovy jazz-rock based on complex and repetitive lines that would lead to improvisational crescendos, and free-form moments. Think Last Exit jamming with Møster and King Crimson, or Terje Rypdal sitting in with Mahavishnu Orchestra covering Massaker. My favorite was by far 2015’s II, but Q shows a band that has upped its game exponentially, not only on account of the new additional members bringing in their respective voices, but also because Tom Hasslan has advanced his songwriting to suitably incorporate them. Undoubtedly, the glue that ties everything into a whole and propels Q to greatness is Ingebrigt Håker Flaten’s brawny bass playing. Ingebrigt is a renowned heavyweight in the free jazz world and his contribution is not only that he lifted the bottom-end duties off of Hasslan’s back, but also an incredible fierce, drive and fluidity. Combined with Skalstad’s muscular drum-beating, the rhythm section is able to drift anywhere between the extreme intensity and pastoral coolness. The result is curious, complex, omnipresent and fat grooves that provide the rest of the quintet with the canvas to showcase their abilities on. Ståle Storløkken’s impeccability is such that, apart from providing the compositions with the depth lacking from previous recordings, gives Mathisen and Hasslan permission to assume new roles within the new Krokofant and subsequently, new voices. The improvisational aspect and free-form nuances are still there, yet less prevalent but definitely more exciting. If I had to choose a favorite track, that would be the 11-minute long Q part 4, the last one on the record, as it combines what Krokofant stand for: prog sensibilities, tongue-in-cheek melodies, hard-pounding pulse, melodicism, high energy and power. Consequently, the new album is different as well as a necessary step forward for the band, compared to all three previous releases. The style remains as distinct as before, but the fresh sound suggests a new direction and opportunities. What’s more, there’s more to come! 9/10.
Progrocks (GR)
Ferocious, cathartic and frequently euphoric, the fourth LP from Norwegian trio Krokofant courses with rare energy. Flying guitarist Tom Hasslan, powerhouse drummer Axel Skalstad and sax player Jorgen Mathisen are joined by legendary keyboardist Stile Storlokken and bassist Ingebrigt Haker Flaten on four epic tracks all titled 'Q'. Pure combustion throughout as its convoluted eruptions ransack anything from skronking jazz and fusion to 70s King Crimson/Van Der Graaf Generator. Vociferous notes too from David Fricke, the world's greatest music writer.
Electronic Sound (UK)
Nach drei Trio-Alben hat Gitarrist Tom Hasslan seine zwischen freiem Jazz-Improvisationsrock, Frank Zappa und Math Rock herausfordernde Equipe personell auf-gestockt: Mit Tasten-Zauberer Ståle Storløkken (Elephant9, Motorpsycho) und Bassist Ingebrigt Håker Flaten sind Krokofant erheblich rockiger und die Saxofon-Parts um einiges tragender und griffiger geworden — und suchen immer Kontakt zu Van Der Graaf Generator, King Crimson und dem Mahavishnu Orchestra. 8/10.
Rocks (DE)
Was haben diese Norweger nur, dass sie so viele großartige Bands im Niemandsland zwischen Jazz, Rock, Noise und Ambient hervorbringen? Krokofant bestehen aus Gitarrist Hasslan, Saxofonist Jörgen Mathisen und Drummer Axel Skalstad. Als würden sie in dieser Formation nicht schon ein ungeheures Feuerwerk der Sounds und Expressionen lostreten, haben sie auf ihrer neuen CD auch noch zwei besondere Gäste dabei. Keyboarder Ståle Storløkken macht mit Bands wie Supersilent und Elephant9 Furore, hat aber auch schon eng mit Motorpsycho zusammengearbeitet. Der mittlerweile in Texas lebende Bassist Ingebrigt Håker-Flaten ist einer der weltweit gefragtesten Jazz-Tieftöner überhaupt. Die kollektive Power, die die Band auf ihrem vierten Album an den Tag legt, ist kaum zu überbieten. Mit den fünf Musikern gehen nicht nur alle Pferde durch, sie walzen auch alles nieder, was sich ihnen in den Weg stellt. Ein mitreißendes Stakkato aus Metal, Progrock, Free Jazz, Noise, handgespieltem Drum’n’Bass und herzerwärmendem Chaos. 8/10.
Eclipsed (DE)
Bisher war die norwegische Jazzrock/RIO/Avantgarde-Gruppe Krokofant nur als Trio aktiv und hatte in der Besetzung Gitarre/Saxofon/Schlagzeug einen ganz eigenständigen Sound entwickelt. Doch das schien der Band auf Dauer zu wenig, weshalb das aktuelle Album „Q" als Quintett eingespielt wurde - zusammen mit dem Keyboarder Ståle Storløkken (Motorpsycho, Elephant9) und dem Bassisten lngebrigt Håker Flaten (Bugge Wesseltoft, Raoul Björkenheim). Für Gitarrist/Band-leader Tom Hasslan, der über Heavy Metal und die Shredder der 80er Jahre (Steve Vai, Yngwie Malmsteen) zum Bebop kam, war die personelle Aufstockung durchaus naheliegend: „Das Coole an einer Dreierbesetzung sind gerade die Beschränkungen, aber es wurde für mich etwas schwierig, für dieses Format zu komponieren. Normalerweise schreibe ich immer für ein Quintett, daher musste ich die Stücke früher erst mal fürs Trio passend machen." Sagt's und fügt lachend hinzu: „Jetzt muss ich die Stücke nicht mehr zerstören, sondern kann sie so spielen, wie sie ursprünglich gedacht waren." Damit gehen auch noch weitere Veränderungen einher: Denn während Hasslan früher dank diverser Effektgeräte auch die Basslinien übernahm, kann er nun wie ein „echter" Gitarrist agieren; und dank Storløkken, der mit seinen Vintage-Keyboards alle Lücken füllt und in „Q Part 3" ein dreiminütiges Orgelsolo der Extraklasse hinlegt, klingt die Musik mittlerweile deutlich nach Prog. Tom Hasslan: „Mein Vater hatte eine riesige Sammlung mit Progrock-Platten, und ich mochte diese Sachen schon immer. Daher wollte ich ein Album im Stil von 70er-Prog-bands wie King Crimson aufnehmen, und Ståle war dafür der perfekte Mann!' Hinzu kommt, dass „Q" deutlich melodischer als die ersten drei Krokofant-Alben geraten ist. Hasslan bestätigt dies: „Ich habe hart daran gearbeitet, dass die Musik zugänglicher wird. Außerdem tauchen bestimmte Akkordfolgen in verschiedenen Stücken auf." Dass das unglaublich energetische Album an nur einem Tag eingespielt wurde, sollte übrigens allen Studioperfektionisten zu denken geben. Für Tom Hasslan war dies aber schlicht und ergreifend der beste Ansatz: „Wenn man zwei Wochen oder länger im Studio ist, wird man wählerisch. So aber ist man gezwungen, den besten Take zu nehmen."
Eclipsed feature (DE)
For those who want a more demented take on jazz-flecked grooves, look no further than the latest from Rune Grammofon, the Norwegian label guaranteed never to offer anything straightforward. Nordic trio Krokofant, after three albums together, invite keyboard-player Ståle Storløkken and bassist Ingebrigt Håker Flaten on board so that the five of them can, frankly, go bananas. With no titles, just four “parts” the whole opens on an utterly frenetic piece that, riding Keith Moon-gone-jazz drums, pushes at the envelope, albeit with a surprisingly tuneful energy. From there, however, they wander everywhere, sounding like Dutch prog rockers Focus one moment and avant-free jazzers the next. A wild ride.
The Artsdesk (UK)
Krokofant er en sterk trio som er blitt forsterket med to fremragende gjesteartister. Krokofant er egentlig en trio med den originale instrumenteringen gitar, saksofon og trommer - henholdsvis traktert av Tom Hasslan, Jørgen Mathisen og Axel Skalstad. De har gitt ut tre hardtslående album i den friere delen av jazzsegmentet. Ingen bassist altså, men det har ikke virket som om noe har manglet hos dem. Men vi vet jo også at mer bass sjelden har skadet noen. Med noen lag av keyboards attpåtil er lyden med ett noe helt annet. Krokofant er altså tilbake med to prominente gjester. Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten er begge gjengangere i denne jazzspalten, kjent fra en lang rekke svært forskjellige sammenhenger. Med Krokofant får de utløp for sine mest utagerende tendenser. Selv om Krokofant denne gangen er et band med ganske vanlig besetning er det aldri fare for at de skal høres vanlige ut. De gjør et poeng av at dette ikke er en trio med to gjester, men en ny sammensetning, som ikke nødvendigvis har tenkt å la samarbeidet stoppe her. Omslagsnotatene til «Q» er skrevet av Rolling Stone-veteranen David Fricke. Han tar utgangspunkt i en beskrivelse av den evigvarende egenarten til The Grateful Dead fra den legendariske konsertarrangøren Bill Graham, og et tilsvarende utsagn om The Fall fra BBCs DJ John Peel. Uten sammenligning for øvrig mener Fricke at Krokofant besitter de samme egenskapene til å gjøre det som passer dem best. Miles Davis, Mahavishnu Orchestra, King Crimson, Soft Machine og Van Der Graf Generator er også nevnt i denne forbindelsen. Jo da, dette kan også være jazzrock av den gamle skolen, men inntrykket er nytt og friskt. Tom Hasslan har komponert fine melodiske tema som basis for låtene, men de bygger seg opp til en massiv vegg av lyd, med god plass igjen til entusiastiske, utfordrende sololøp fra de enkelte spillerne. Krokofant har vokst fram på Kongsberg, og har mye til felles med jazzfestivalens vilje til å omfavne fri tenkning i musikken. Da vi så denne forsterkede utgaven spille der i sommer sprengte de sikringene flere ganger under konserten sin. Det vil si, jeg vet strengt tatt ikke om det var derfor strømmen gikk, men så sterkt som dette låter, så liker jeg å tro det.
Dagsavisen (NO)
De har morsomme melodier, de dyrker det lekent vriompeisaktige og er ikke redd for å nærme seg noe nesten komisk i komposisjonene. Et tegnefilmaktig element. Gitarist Tom Hasslan har hatt et lite bluferdig forhold til shredden gitarestetikk, mer enn det som kanskje er vanlig i det norske kredible skronkbeltet, dominert av Krokofants plateselskap Rune Grammofon. Det er ingen trommeslager i Norge som mer enn Axel Skalstad legemliggjør det James Wood kaller the fun stuff i sin hyllest til The Who-trommeslager Keith Moon: ”There is no time-out in his drumming, because there is no time-in. It is all fun stuff”. Den tilnærmingen kan kræsje fullstendig i andre settinger, men i Krokofant nyter Skalstad og kompani fruktene av at de er morsomme. Skalstad spiller hver eneste konsert med et usynlig strå i munnviken og Hasslan avgir en lur, småfrikete vibb bak all pyroteknikken som gjør at han føles som en slags Lågendalens rappfingrede svar på kultgitarist (og Eagles-medlem) Joe Walsh. Om alt dette skravlet får Jørgen Mathisen, han nye i trio-Krokofant til å virke som gruppens straight man, stemmer kanskje det overfladisk, men han blåser mye av den friimprovisatoriske ilden inn i musikken som gjør at Krokofant virkelig passer inn i landskapet og er også livsviktig for det lettsindige, upretensiøse elementet i musikken deres, kanskje særlig når han spiller melodier på sopransaksofon… Det er endring i luften på ”Q”, hvor Krokofant er blitt til en kvintett med Storløkken og Flaten. Rart med ensembler, fem kan føles som mindre enn tre. I trioen kan mandatet være å løpe løpsk, men med flere på laget kan man innta mer avgrensede roller, dyrke atmosfærer mer, generelt sett roe egget litt. Alle har mer å sveve på toppen av, alle har mer å støtte under. Flaten går riktignok bananas her og der, men han er også en sindig tilstedeværelse som syr smarte, tykke linjer gjennom stoffet som Skalstad kan spille med eller mot. Hasslan får anledning til å ligge mer og spille svære akkorder ved siden av det majestetiske ulet til Storløkken, som konturene av et spøkelsesskip der han glir inn og ut av skodda. Plutselig står lyden av tangentene hans ut av høyttaleren, like lite til å ta feil av som en kjevle i knollen. Det spilles og riffes sedvanlig kjapt, bevares, som i det lynraske bluesrock-riffet som rammer inn mye av galskapen på «Q part 1». Den mer komiske tilbøyeligheten i Krokofant er fullt ut tilstede i «Q part 4», der går det også unna noe helsikes, men albumet preges av mer plass, både i betydningen headroom og langstrakthet, og tydeligere siktemål i enden av de episke sprangene enn tidligere. De to midterste komposisjonene er de mest gripende. Forholdsvis korte «Q part 2» samler seg rundt en bittersøt og triumferende melodi med en overraskende knekk. «Q part 3» lar en sørgmodig saxofonmelodi og såre gitararpeggioer som minner om Motorpsychos aller mest sentrale verk, «Un Chien d'espace», lede oss inn til det største, mest bombastiske progøyeblikket på plata, et staselig og fanfareaktig riff hvor Storløkken snerrer i bånn og Mathisen hviner henrykt og dramatisk på toppen. Så er man igjen ute i det fri, på all slags vis, de nye stemningene og låtmessige feringene på ”Q” murer ikke inn villskapen, men de gir den mer naturlige rammer. Alt tyder på at kvintetttilværelsen har gitt mersmak, de skriver visstnok mer materiale for øyeblikket og jager videre. Bra, for her skjer det noe.
Jazznytt (NO)
Jeg skal på ingen måte si at det er en trend, men 2019 har kunnet by på mye instrumental, gitarbasert progjazz i mange nyanser. Det har vært nye album fra Bushman's Revenge og Elephant9 med Reine Fiske, men også de gjenoppståtte veteranene The Flying Luttenbackers, med sin spastiske vulgærprogjazz. Ja, til og med The Messthetics, som med rytmeseksjonen til Fugazi nok har et litt mer «punka» tilsnitt, kan vel også sies å passe inn i dette bildet. Ei heller tror jeg trioen Krokofant, med Tom Hasslan på gitar, Jørgen Mathisen på saksofon (og stundom synthesizer) og Axel Skalstad på trommer, så seg rundt og tenkte at nå var det på tide å ta i litt ekstra. Men det er ekstra vi får, når de har invitert med seg to «ellediller» i stjernemusikerne Ståle Storløkken på keyboard og mesterbassist Ingebrigt Håker Flaten, her på el-bass. At disse beriker paletten, sier seg selv. Men i tillegg til å fylle ut lydbildet, gir de også nye muligheter som Krokofant utnytter. Mye av bandets tidligere musikk er sentrert rundt Hasslan og Mathisens samspilte gitar- og saksofonriff. Her gjør Håker Flaten, som del av en mer klassisk rytmeseksjon, at særlig Hasslan får mer handlingsrom, og gitaristen er oftere melodifører enn tidligere, samt mer fristilt til improvisasjon. Eksempelvis på «Q - Part 1», der Hasslan og Mathisen rett nok i tospann spiller et melodisk motiv før et kollektivt øsende riffløft skyter førstnevnte ut i en lang «gitargud»-solo. Låten dras deretter tilbake inn i riffet, før Storløkkens keyboard, lydende omtrent som et forvridd kirkeorgel, bryter inn og nærmest åpner en ny dimensjon, der Mathisen og trommis Skalstad flakker, vrir og kaster seg rundt. Og så kommer det mest imponerende, for med disse to i nær fri utfoldelse smyger de tre øvrige inn og drar låten tilbake i et deilig driv. Mesterlig, frydefullt og gildt. Det er her, og i første del av sprudlende «Q - Part 4», at jeg synes «Q» fungerer best. Andre steder opplever jeg at fusion- og progtendensene tøyler disse fem originale musikerne mer enn nødvendig, og de blir vel tro mot estetikken. Men at samarbeidet er lovende, er det liten tvil om, noe den fortreffelige «Part 1» beviser.
Klassekampen (NO)
Som med Elephant9 snakker vi om ei heftig kruttpakke av et kollektiv når det gjelder Krokofant. Hasslan har skrevet all musikken og her snakker vi om et musikalsk landskap som inneholder alt fra beintøffe rocka saker til frie ekskursjoner. Sjøl om musikken er solid notert, så er det masse rom for de involverte og inviterte til å strekke ut. Dessuten fungerer det nye kompet med Håker Flaten og Skalstad som et fundament som det kan bygges hva som helst på - og det gjøres da også. Urtøft, spennende og annerledes og det høres hvor inspirerte alle fem er. Dette var så avgjort et møte som virka skjebnebestemt.
Nettavisen (NO)
Każdy, kto śledzi katalog Rune Grammofon zapewne spotkał się z nazwą Krokofant. Trio w składzie Jorgen Mathisen (saksofon), Tom Hasslan (gitara) i Axel Skalstad (perkusja) zadebiutowało w barwach wytwórni w 2014 roku. W ciągu niespełna trzech lat pod tym szyldem ukazały się trzy albumy stu-dyjne, z których każdy kolejny w nieco bardziej zdecydowany sposób posze-rzał paletę brzmieniową zespołu. Dwa pierwsze krążki to dość typowa, ale też wystarczająco zadziorna i ciekawie zaaranżowana mieszanka jazzu, fusion i połamanego noise rocka z wyraźnymi ukłonami w stronę klasyki prog rocka spod znaku King Crimson czy VDGG. Na wydanym w 2017 roku albumie III saksofonista Jorgen Mathisen obsługiwał dodatkowo syntezatory, któ-rych brzmienie jeszcze mocniej akcentowało zamiłowanie zespołu do lat 70. Minęły kolejne dwa lata i Krokofant powraca z płytą zatytułowaną Q, która przynosi znacznie więcej zmian i stanowi ukoronowanie dotychczasowej ewolucji grupy. Przede wszystkim skład został poszerzony o dwóch dodatkowych muzyków. Ingebrigt I-Faker Flaten — niezwykle aktywny i wszechstronny basista, członek wielu zasłużonych zespołów (m.in. Atomic i The Thing) oraz klawiszowiec Stale Storlokken (m.in. Elephant9 i Supersilent) to nazwiska, których nie trzeba przedstawiać nikomu, kto choćby odrobinę orientuje się we współcze-snej scenie jazzowej i improwizowanej. To, co najbardziej uderza już od pierwszego przesłuchania Q to fakt, że go-ście są gośćmi jedynie w teorii i ciężko sobie wyobrazić, żeby Krokofant miał jeszcze kiedyś powrócić do formuły tria. Nowa konfiguracja personalna zadziałała jak bezbłędne rozdanie kart — wszystko jest jasne, niczego nie brakuje, ale można sobie też pozwolić na nieco więcej szaleństwa niż zwykle. Ingebrigt ffiker Flaten i Axel Skalstad stworzyli genialną sekcję rytmiczną, której brak faktycznie mógł wcześniej nieco doskwierać. Obsługujący klawi-sze Storlokken swoim zwyczajem zwala z nóg i jego gra zapiera dech. Z kolei posiadający takie wsparcie Mathisen i Hasslan mogli bez obaw iść na całość i wspinają się tu na wyżyny swoich umiejętności. Wyjątkowość Q polega też na tym, że „nowy" Krokofant brzmi jak zespół z lat 70., ale w ich podejściu nie ma nużącej retronostalgii. Z doskonale znanych i sprawdzonych elemen-tów grupa zdołała zbudować świeży i zróżnicowany album. Całości słucha się znakomicie, ale Q — Part 3 należałoby wskazać jako punkt kulminacyjny krążka i kwintesencję nowego, epickiego brzmienia Krokofant. To tu forma-cja wchodzi na poziom, jakiego nie powstydziłby się VDGG w szczytowej formie. Tak do bólu klasycznego, a przy tym ekscytującego i nie trącącego myszką grania naprawdę ze świecą szukać. Czwarta płyta Krokofant trwa niespełna trzy kwadranse, nie ma na niej gra-ma dłużyzn. I o ile poprzednie albumy formacji mogły pozostawiać pewnego rodzaju niedosyt, to na Q jest absolutnie wszystko — a może i nieco więcej —czego można oczekiwać po rocku progresywnym w 2019 roku. 9/10.
Lizard (PL)