Reviews RCD2214
Rude awakening from young Norwegian jazz rebels. While extreme power-jazz might be the kind of musical species in danger of extinction, it's safe when three Norwegian music students can invoke such gloriously unfettered noise charged with their own unique spin on this follow-up to 2017's debut album. Taking their name from a Thelonious Monk quote, vibraphonist Amund Storløkken Åse (son of Scandinavian jazz polymath and Rune Grammofon mainstay, Ståle Storløkken), thermonuclear baritone guitarist Nicolas Leirtrø and drummer Øyvind Leite pile into cuts like Beyond Bedmonsters And No Sleep, Playing With Fire and Braintrain with infernal, scrotum-shrivelling energy sorely missing in today's music, with touchstones including King Crimson in the malevolent riffs, Magma's bass carnage, The Tony Williams Lifetime, electric Miles and 60s free energy jazz, unusually textured by the vibraphone. That these three are still studying jazz at Trondheim's NTNU makes it more remarkable.4/5.
Record Collector (UK)
Young musicians can soar with a rising current of innovation beneath the wings, playing direct and instinctive music, if not always complete in its assertions, as is the case with this new trio. Not yet out of jazz college, the thrust of I Like To Sleep's album Daymare has a drawling and fuzzed-out baritone guitar in league with the vivid vibraphone of Amund Storløkken Åse, and this pairing throbs with potential. Spirited and imaginative, Storløkken Åse is as able to pull out an explorative solo as readily as a catchy melody, but is most magnetic when relishing the seductive, cool tones of his instrument as in ”Playing with Fire”. The opening track ”Beyond Monster and No Sleep”, is a 10-minute narrative; Tension and restraint put a soft spotlight onto the vibraphone's resonance; it is enticing. Rhythmically it switches into a pounding run, the low end guitar and banging drums chasing as if in a 1960s TV cop series. Storløkken Åse rises to the challenge with a quick-thinking passage, dashing here, jumping there, before everything crashes, leaving the delicate opening motifs to repeat to fade. At times Leirtrø´s guitar work with Leite´s drumming reveal a youthful love of the hard stuff, embodying the fun of locking into rock charges.This can squish imaginative spaces and push the vibraphone too hard; here guitar drums should be left to duet. Sometimes the band could seek out alternative rhythmic approaches that catch the ear off guard, but the title track showcases such future possibilities with a focus on textures that intensify in their pattern; cymbals are relentlessly tickled, the vibraphone repeats speedy note runs over and over, before the guitar electric-shocks their ”Daymare”.
Jazzwise (UK)
A new edition to Rune Grammofon’s lineup, I Like to Sleep is an adventurous and very young trio (the members are still in their early twenties) that plays vibraphones, baritone guitar, and drums. While listening to this group, I sometimes find myself flashing back to old film noir soundtracks where vibes underscore the eeriness onscreen, but this trio also has an aggressive and more rock-oriented side. The wild card here is the six-string baritone guitar, an instrument that at different times evokes the electric bass and a heavier-sounding electric guitar. The shimmering sound of the vibes, the heavily distorted baritone guitar, and ominous-sounding drums combine to create a colorful soundscape. Fans of progressive rock, noir jazz, and open-ended improvisation should give I Like to Sleep a listen.
The Absolute Sound (US)
Trøndertrioen I Like To Sleep har en svært spennende besetning, og sammen skaper de et helsikes groovy skrammel, som bør henvende seg til både headbangere og headnoddere. Den bassdype gitaren fra Nicolas Leirtrø skaper et fascinerende skummelt bulder, ytterligere fargelagt av typisk «filmatisk» vibrafonspill fra Amund Storløkken Åse (sønn av musikerne Ståle Storløkken og Tone Åse), mens Øyvind Leites rocketrommer plasserer bandet et sted mellom prog og jazz. Bandet vant Jazzlntro i 2018, og kunne ta på seg en imaginær caps med påskriften «beste unge norske jazzmusikere». Selv den som med bare et halvt nedsenket øye følger med på norsk musikk, skjønner at det er en hedersbevisning. Rune Grammofon har som kjent god vandel når det gjelder kraftjazz som dette, og utgir på samme dag også den herlige nye platen til det jevnaldrende bandet Master Oogway. Sjekk ut begge og slå ut håret — det har jo uansett blitt langt på mange av oss nå.
Dagens Næringsliv (NO)
60- og 70-tallets psykedeliske glansdager er for de gamle en ungdomskilde, og for de unge… tja, hva da? De ti-femten siste årene av norsk jazzhistorie er uansett preget, og tildels dominert, av gamle travere som vender tilbake til rocken. Band som Elephant9 og de litt yngre Bushman´s Revenge, for å nevne de mest åpenbare, har på hver sin måte gjenoppdaget kjærligheten til høyt volum, voldelige rytmeseksjoner og det mystiske, liksommusikalske «suggererende» elementet (sjelden beskrevet utenfor denne adjektivsformen). Gamle prog og fusionhelter har blitt hyllet, og magi har gjenoppstått mellom brølende gitarforsterkere, buldrende Hammond-orgel, triste mellotroner og skronkende saksofoner over pentatonriff med taktart av varierende stødighet. Med lekre, moderne innpakninger av skiver, overmenneskelig virtuose prestasjoner og lydnivåer som får Victoria-kvelder til å minne om Last Train netter, blomstret og modnet denne trenden seg over mange år, fremfor å ende opp som en døgnflue-gimmick. I Like To Sleep har laget et album med en helhet som er lettere å svelge, fordi det vitner om en tydeligere kunstnerisk visjon. Bløt vibrafon over kaotisk komp gir følelsen av nettopp det albumtittelen antyder, et feberaktig Daymare. Catchy hook, som halvveis ute i «Beyond Bedmonsters And No Sleep», gir de friere partiene livets rett, og overgangene er glidende uten å virke forutsigbare. Soundet til powertrioen får selvfølgelig mye gratis rød tråd av vibrafonens særegne klang, men måten de baker inn det i utgangspunktet lite allsidige instrumentet vitner om en bestemt dialog i bandet. Vibrafonen kan ligge rolig i bakgrunnen og fargelegge, eller tre frem og hamre inn vrimlende bopfraser som en rhodes med overdrive. De høres hele tiden ut som seg selv, uansett om tempoet er høyt eller lavt. I Like To Sleep og Master Oogway viser med hver sin solide utgivelse at de begge er fremragende band innenfor denne nisjens nye generasjon, men også at de har forskjellige måter å forholde seg fortiden på… I Like To Sleep vil bruke formatet som et springbrett for å strekke seg til et annet sted.
Jazznytt (NO)