Reviews RCD2215
Fans of berserk psychedelic rock will already be familiar Hedvig Mollestad thanks to six albums the Norwegian guitarist has released with her eponymous trio over the last decade. Mollestad was formally schooled in jazz, at the Norwegian Academy of Music, but although her music has routinely embraced improvisation and amorphous structures, Ekhidna is the first record she has released under her own name that truly belongs in the jazz realm. A collaboration with latterday drumming legend Torstein Lofthus, keyboard players Marte Eberson and Erlend Slettevoll, trumpeter Susana Santos Silva and percussionist Ole Mofjell, these songs exhibit the same untameable energy that Mollestad has made a trademark, but in an entirely fresh and invigorating context. There are plenty of contemporary artists blurring the lines between jazz and prog, but Ekhidna barely acknowledges the divide. Instead, this is a mercurial eruption of instinct ideas and boundless enthusiasm, between these six musicians, with Mollestad providing an expected, wildly overdriven focal point. Opener No Friends But The Mountains is almost deceptively serene, meandering waft of post-rock plus sonorous trumpet, it sweeps past before Mollescad lets rip with her first scything riff. A Stone's Throw is an absolute riot: seven minutes of effervescent rock and Floydian slow-build, it´s expansive enough to allow each member of the ensemble to shine, but still with their leader as expressive linchpin. Antilone is even more remarkable, as it mutates from jittery funk freakout to a freeform mid-section worthy of Bitches Brew-era Miles Davis and a final sprint towards an uproarious climax. Slightly Lighter is, in fact, lighter than its neighbours, as Mollestad showcases her dizzying finesse with a haunted spidery melody and tar-thick reverb. The title track threatens to be an all-out psych rock assault akin to those on last year's Smells Funny, but an opening riff is a mere starting point for nine exquisitely groovy minutes featuring a duel with Lofthus and Santos Silva's tweaked-out trumpet before it eventually snaps back into that opening riff. Echidna ends with its most gorgeous moment One Leaf Left: Like a kaleidoscopic expansion of this album´s opening moments, it begins as a meandering cosmic jazz exploration, before transforming into bluesy noise-rock cacophony, with Mollestad wailing magnificently until the jam’s last gasp. Taken in its fearless entirety, this is easily her most mind-blowing music to date.
Prog (UK)
Nordic jazz-metal guitarist's power isn't diluted in this new musical setting. The reliably blistering Norwegian guitarist Hedvig Mollestad Thomassen customarily leads her trio in a scalding fusion of metal and free jazz. Ekhidna, the first LP billed under her name alone, is actually recorded with five other musicians: a half-female, half-male line-up. Intriguingly, the Ekhidna is the half-woman, half-snake creature of Greek mythology. Elephant9's drummer Torstein Lofthus and Marte Eberson, formerly on keys with popsters Highasakite, appear. The six pieces were originally commissioned by the annual jazz fest Vossajazz. After the two-minute scene-setting No Friends But The Mountains, the album crashes through longer, pulsing pieces Antilone and Ekhidna. In this new, broader musical setting, the guitar is sinuous yet granite-firm. Even so, room is left for powerful interjections from the other instrumentalists. Herewith Thomassen's Brutalist riposte to the Mahavishnu Orchestra's Birds Of Fire. 4/5.
Mojo (UK)
Hedvig Mollestad is known principally for her work with her trio, but Ekhidna is a departure, written by the guitarist for a bassless sextet which includes trumpet, two keyboard players, percussion and drums, with half the musicians male and half female. The apparent idea was to allow more instrumental colour and dynamics while avoiding the excesses of a "full-on blast unit". It begins with No Friends But The Mountains", a fleeting, contemplative duet of guitar and Susana Santos Silva's trumpet: then the first big number "A Stone's Throw" marries a guitar figure like "Hocus Focus" by Focus with a complex dancing melodic line played in unison, reminiscent of Soft Machine circa Third, maybe Zappa at his most lyrical. That may seem an unpromising combination, but Mollestad's peculiar skill is to take a hard rock riff — often full of Jimmy Page-style convolutions — and transform it through her jazz player's ear for harmonic development, or fragment it into free rock, as eventually happens here with the two keyboard players spiralling off and drummer Torstein Lofthus from Elephant 9 pushing the rhythm into some obtuse angles. There are more relaxed and expansive moments like the appropriately titled "Slightly Lighter", but the centrepiece of Ekhidna is the restless ten minute "Antilone". Here a seesawing Latinate rhythm is augmented into a series of slippery time signatures, again punctuated by unison melodic figures. Halfway through the piece, Mollestad starts to build a solo. It's difficult to describe her playing without lapsing into purple prose, but it marries an advanced technique with a thrilling early John McLaughlin-style attack, a sharp sense of rhythmic articulation, even at high velocity, and a rock fan's love of the timbre and physicality of sound. The ensemble peak at a level of relentless intensity and their inspired playing here helps take her music to a new level.
The Wire (UK)
Norwegian heavy-metal jazz guitarist Hedvig Mollestad has doubled the ante, literally, by increasing her usual trio by a hundred percent to a taut, energy-packed sextet. Her new album Ekhidna takes its name from the half-woman, half-snake creature of Greek mythology, rather appropriately since the album comprises half female and half male musicians. The session is the direct result of Mollestad receiving a commission from the long-established Vossajazz annual festival based in Voss, Norway and is the successor to her previous, highly rated trio album Smells Funny (Rune, 2018). The deceptively restrained short opener No Friends But The Mountains gives way to the riff-heavy A Stone’s Throw, which although nearer to Mollestad’s usual oeuvre betrays the added difference of an extended line-up notably featuring the lithe trumpet of Susana Santos Silva. In a temporary gear change there’s also some luscious glissando guitar around two minutes in that recalls Dave Gilmour’s soloing on Pink Floyd’s Dark Side Of The Moon (Harvest, 1973) but all the more intriguing for that; this distinctive, albeit deceptive lull in proceedings precedes the ensuing mêlée in the track’s final three minutes. The 10-minute workout of Antilone sees Mollestad back on familiar high-octane turf, but again leavened by intermittent lyrical trumpet bridges. It’s here that we experience Mollestad’s incredibly muscular vibrato, reminiscent of Larry Coryell’s impassioned electric guitar technique. Before the Hendrixian, serpentine coruscation of the album’s title track, there’s a three-minute, quietly mesmeric interregnum appropriately named Slightly Lighter. But it’s the slow burn of the closer One Leaf Left that acts as the stereotypical talisman of the record, displaying in turn both Mollestad’s sensitivity and sheer heft. If you are searching for an album of pure jazz metal and shimmering compositions, look no further. This guitarist is touched by genius. 4,5/5.
Jazz Journal (UK)
Commissioned by the Vossajazz festival, Mollestad immediately visioned something different from the powerhouse trio she's most associated with. First up: no bass. With Ellen Brekken's 'elbows out' attack unavailable for this session, Mollestad simply couldn't imagine playing with another bassist. So there ain't one. Instead, there's a gallimauphry of analogue keyboards nested with Mofjell's rainforest of percussion. This partly summons the keyboard colours and loose grooves of In a Silent Way, no surprise as Mollestad is an unapologetic McLaughlin devotee. And indeed there's fierce trumpet from the alluringly alliterative Susana Santos Silva, but her fiery tone couldn't be further from a Milesian cool. All this leaves Mollestad the guitar player freer to propel her massive riffs over a sea of sounds, as on 'A Stone's Throw' or to climax over and again on the rage of 'Antilone'. The title track too is effulgent with one of her lightning bolt riffs, offset by a plaintive horn figure before it all goes epic above a groundswell of crunching keys and hellacious percussion. One Mutha of an album. 4/5.
Jazzwise (UK)
Guitarist Hedvig Mollestad is well known to fans of guitar crunch; she's led an eponymous trio through a handful of studio dates and a blistering double-live LP since 2011, all blurring the line between fusion and hard rock. The very different ensemble on Ekhidna, a group that includes a trumpeter and a pair of keyboardists, displays another side of the guitarist's personality. For "A Stone's Throw," a powerhouse rock riff is simultaneously bolstered and subverted by tumbling waves of drums and a countermelody from Susana Santos Silva's trumpet. Eventually, Mollestad and Silva fall into sync, embarking on a jazz-rock odyssey straight out of 1969. One-third of the way through, things get placid and Pink Floyd-ish, with spacey keyboards swaddling exploratory guitar. "Antilone," the album's centerpiece, is even more amped-up, a full-tilt boogie that kicks off with a passage of solo guitar. As on the rest of the disc, the tune reveals more layers and subtleties as it continues, shifting from floor-shaking jazz-rock to psychedelic introspection, even heading into territory reminiscent of early 70s Santana. Ekhidna is meant to be played good and loud through speakers, but it's also an album that rewards close listening through headphones. 4/5.
Downbeat (US)
Norway’s Hedvig Mollestad assembled this sextet for the 2019 edition of the Vossajazz Festival, dispatching her lean working trio in favour of twinned percussionists and electric keyboardists, the sublime Portuguese trumpeter Susana Santos Silva, and her own riff-driven guitar playing. The album opens with 'No Friends But The Mountains', an atmospheric meditation that portentously sets the stage for the onslaught that follows with the leader’s post-Motörhead riffing on 'A Stone’s Throw', deftly toggling between hard rock and pastoral fusion. Silva’s sweet-toned blowing provides a wonderful balance to the aggression around her, whether playing unison lines with Mollestad or uncorking her own forceful countermelodies. There are clear hints of the fury once embraced by her countryman Terje Rypdal, but the charged interaction between drummer Torstein Lofthus and percussionist Ole Mofjell and keyboardists Erlend Slettevoll and Marte Eberson offer a different complexion that eschews a potentially monolithic dynamic. That’s not to suggest that the music, with its pungent echoes of John McLaughlin-era Miles Davis, doesn’t pummel the listener into submission, but there’s so much buoyant propulsion and unexpected flashes of lyricism—such as the downright pretty exposition that follows the pile driver opening of 'Antilone' - that Mollestad has plainly arrived at the fullest expression of her talents yet.
The Quietus (UK)
There simply isn’t a particularly convincing way to catalog Ekhidna by Norwegian guitarist Hedvig Mollestad. Certainly, jazz history is replete with genre evolution and merging; it may be an essential distinguishing feature. Further, contemporary jazz provides plentiful examples of stylistic bouillabaisse. Yet little can prepare the ears for Ekhinda's torrents of bristling force, which lurk as much in its still corners as its pounding rhythms, erudite soloing, slashing guitar and psychedelic layering. This is not fusion as usually understood. It's a binding of melted shrapnel leaving a sonic sculpture of jagged edges. Supported by a concussive set of compatriots, Mollestad is able to switch seamlessly from power chords to intricate figures to sonic squalls. Tunes like ”Antilone" detonate as if by chemical reaction, sounding like what a gene-splice between Herbie Hancock, Rancid, Metallica and King Crimson might birth. At the other extremity, the minimalist forays hover with barely restrained, scorching heat, as on the opening "no friends but the mountains", which plunges the mind into darker interiors, as if gazing into a black mirror searching for flickers of self. Then, after more incendiary aural collisions, Ekhinda closes by suturing its polar points with ”One Leaf Left". The song unfolds like a Noh play's prolonged scream before erupting into a sudden, final shockwave. Mollestad accomplishes so much with her guitar that it may be easy to understate the contributions of her bandmates. This would be a mistake. The sound depends equally on the clear, searching flights of Susana Santos Silva's trumpet, the textural layering provided by Marte Eberson and Erland Slettevoll on Rhodes, moog and electric piano, which alternately add a tapestry of competing discord and reinforce textural depth, especially during tunes' densest frisson. Finally, Ekhinda's hurtling intensity and rich dynamics are propelled by percussionist Ole Mofjell and drummer Torstein Lofthus' thundering beats and daedal rhythms. Ekhinda may appeal most to musical omnivores, but anyone willing to plunge into its depths will undoubtedly discover music both potent and inimitable.
New York City Jazz Record (US)
Over the last 10 years, Norwegian Academy Of Music graduate Hedvig Mollestad has unleashed six albums with her progressive jazz power trio and numerous collaborations. In May 2018, she responded to the long-running annual Vossajazz festival commissioning her to write a piece for the following year's festival by building a formidable line-up, including thermonuclear Elephant9 drummer Torstein Lofthus, percussionist Ole Mofjell, trumpeter Susana Santos Silva (Mats Gustaffson's Nu Ensemble) and Highasakite's Marte Eberson and The Core's Erlend Slettevoll on keys. Tracks such as A Stone's Throw, Antilone and the distended title tune explode with thunderous prog-jazz ferocity, Van der Graaf dynamics, unison late 60s riffage and open-the-gate soloing (Hedvig relentlessly ferocious) before winding down with the atmospheric One Leaf Left; loosely mirroring life struggles while tangibly having a rare blast. Hopefully not a one-off. 4/5.
Record Collector (UK)
An electric guitarist who combines technical virtuosity with hi-octane performances, Hedvig Mollestad has described her trio as “outgoing & progressive instrumental rock.” She’s a popular live performer who knows how to fire up an audience, and the same energy translates to her studio recordings. Typically Mollestad works with a trio, but here she adds percussion, trumpet, and two keyboards to create a more layered sound. The expanded personnel inspires her to new heights—in fact, this is the first album I would recommend to the uninitiated. The two keyboardists (Erlend Slettevoll in the left speaker, and Marte Eberson in the right) engage in some nice interplay and help create a panoramic sound. While listening to Mollestad, I hear the same spirit of exploration I associate with (to give just a few examples) Sonar from Switzerland, David Torn from America, and Terje Rypdal from Norway, making it that much clearer that experimental music is now an international phenomenon.
The Absolute Sound (US)
Monster jazz rock guitar! High energy, guitar solos, complex guitar riffs and in yer face performances. Plus calming jazzy bits.
HiFi World (UK)
Når bestillingsverket nå foreligger som studioinnspilling er Balke erstattet av Erlend Slettevoll (The Core, Grand General), mens vi fra besetningen som ellers er intakt fra Voss må sette et ekstra kryss bak Susana Santos Silva. En hel del nordmenn kjenner henne kanskje fra konstellasjoner som Fire! Orchestra, samt samarbeid med blant andre Mats Gustafsson, Lina Nyberg og Torbjörn Zetterberg. For det følsomt eksplosive samspillet mellom Mollestad og Santos Silva er en av de absolutt fineste sidene av «Ekhidna», og kanskje det som først og fremst forankrer materialet til jazzen. Du kan kalle «Ekhidna» for jazz, jazzrock eller kunstrock, men først og fremst er det medrivende musikk for de fleste med litt åpne ører. Det er dessuten svært slitesterke toner, som fremdeles åpenbarer nye lag etter et drøyt dusin gjennomhøringer. Mollestad følger et relativt velprøvd bestillingsverkformat, der hun lar musikken bygge seg opp og ned over seks satser, med rom til både solopartier og kollektiv kraft. Men den følger ingen andre formler enn den frihetlige uttrykkstrangen vi finner hos søkende musikere og komponister. Det starter relativt forsiktig, der «No Friends but the Mountains» introduserer den dypblå lyden av trompeten, mens tilbakeholdt perkusjon og en foreløpig avventede gitar danner kulissene rundt. Det er derimot ikke noe tilbakeholdt over det som følger, der Mollestad smeller til med et Ron Asheton-aktig riff, mens hele bandet snart viser seg frem. Trommer og perkusjon finner akkurat det rette drivet, mens Marte Eberson hele veien overbeviser som muskuløs og innovativ brettspiller. «Ekhldna» kjennetegnes ofte ved at det er plass til lyriske, solistiske partier underveis, uten at fremdriften noen gang stopper opp. Verket er godt tenkt og smart lagt opp av Mollestad, der hun hele tiden får musikerne til å yte sitt beste. Samtidig får vi aldri følelsen av dette er for komponert - ”Ekhidna” byr rett og slett på fengende låter, tuftet på like deler tradisjoner og antitradisjoner. Det er progressiv musikk i ordets videste forstand, med plass til både avantgardistiske frijazz-innstikk og buldrende bluespartier. Den innbyrdes variasjonen kommer ikke minst velsignet bra gjennom i avslutnings-sporet, «One Leaf Left», som beveger seg fra det varsomme til det voldsomme, fra fanfare til nesten reell fare. Den gir også rom til ettertanke, der selve konseptet til verket blant annet handler om en natur i ubalanse. I gresk mytologi var Ekhidna datter av jordgudinnen Gaia, men fødte selv en rekke monstre. Det er bare å gratulere musikeren, komponisten og produsenten Hedvig Mollestad med hennes første soloutgivelse, som samtidig bør gi henne frie passasjer til fortsatt å gå sine egne veier. Den ser da også ut til å vekke atskillig positiv oppmerksomhet, både her hjemme og i utlandet. 5/6.
Klassekampen (NO)
Det er snart ti år siden Hedvig Mollestad Trio smalt inn på den norske musikkscenen med debutalbumet «Shoot!», med gitarriff breiale nok til å få Tony Iommy til å rødme. Siden da har Mollestad plassert seg som en av de fremste leverandørene av forførende riff, servert med blytung selvsikkerhet av en trio som har servert seks album på sju år. Mollestad er en mester i dette faget, uansett om du insisterer på merkelapper som progrock eller powerjazz, gitaristen fra Ålesund lar seg ikke fange i enkle båser. Hun er på ingen måte alene i dette landskap av kompromissløs, gitarbasert jazzrock, men hun gjør det på mesterlig vis, og på sitt eget vis. Med og uten trio, får vi nesten legge til. Denne gangen er det uten powertrioen vi er vant til å høre henne med. Da Mollestad ble bedt om å skrive bestillingsverket til Vossa Jazz anno 2019 håndplukket hun musikere til urframføringen på Vossevangen. Det er stort sett samme besetning hun har med seg på studioinnspillingen av verket «Ekhidna», oppkalt etter et monster fra gresk mytologi, halvt kvinne og halvt slange. Besetningen er uten bassist, nå som på Voss. Sekstetten har likevel kraften til et godstog i seg, med Torstein Lofthus (Elephant9) som fyrbøter bak trommene. Lofthus har følge av perkusjonist Ole Mofjell, med solid bakgrunn fra improscenen og band som «The big YES!», som debuterte med et (ex-Highasakite) og Erlend Slettevoll (The Core), med den portugisiske trompetisten Susana Santos Silva som siste medlem. Med Mollestad forventer du en musikalsk knyttneve fra start, det får du ikke på «Ekhidna». Det starter neddempet, med den varme lyden fra Silvas trompet i sentrum, på låten «No Friends But The Mountains». Det varer likevel bare et par minutter før et knivskarpt gitarriff skjærer gjennom stillheten i «A Stone’s Throw», og vi er på plass i det hardtslående landskapet hun har gjort til varemerke med trioen, samtidig preget av et nytt lag med musikere, som åpner nye rom i musikken. Ikke minst er det gjennomgående fabelaktig å høre Silva sammen med råskapen fra Mollestad, trompetisten er kjent fra en friere del av jazz, men glir på enestående vis inn i gitaristens prosjekt, og leverer et viktig bidrag til at dette verket låter så bra som det faktisk gjør. Sjekk møtet mellom Silva og Mollestad på låten «Antilone», den kanskje sterkeste på dette albumet, sammen med avsluttende «One Leaf Left», en monumental avslutning på albumet, som bygges sakte opp for å lande i en strålende gitarsolo og punktum settes der det hører hjemme, med gitaren i sentrum. Det er heldigvis en viss tradisjon for gjenbruk av bestillingsverk, ideen om at de skal parkeres etter én konsert er nådeløs. Det er samtidig ikke alle bestillingsverk som fungerer like godt som album. «Ekhidna» gjør utvilsomt det. Uansett: Dette er noe av det tøffeste du kommer til å høre i år.
Dagsavisen (NO)
Musikken på Ekhidna er basert på bestillingsverket Mollestad skrev til Vossajazz i 2019. Det vi hører på albumet, er en justert og skjerpet versjon, innspilt fra scratch i Amper Tone Studio. Det er et interessant valg av musikere Mollestad har foretatt. Sekstetten mangler bassist, men har to trommeslagere som både utfyller og kler hverandre. Perkusjonist Ole Mofjell har tilhold i den europeiske improscenen og trommis Torstein Lofthus er kanskje mest kjent somp drivverk i Elephant9. Så er det Highasakite-assossierte Marte Eberson og The Core og Grand General-medlem Erlend Slettevoll, som begge er med på tangenter. Selve krumtappen i Hedvigs Vossa-prosjekt er Susana Santos Silva, den portugisiske trompetisten som spiller med en sann originalitet, enten hun sysler med avantgarde eller hun inngår i mer tradisjonelle settinger som her. Santos Silva markerer seg allerede i det korte åpningsstykket «No friends but the mountains» der hun fører melodien over gjerrig gitarakkompagnement og blålig lydcollage. Dette er lyden av Mollestad på flyttefot og Hedvig på nye beitemarker. Sporet varer i underkant av to minutter, men rekker å bli et godt frampek. Så følger «A Stone’s Throw» med akkurat det gitarspillet hun får til å stå av seg selv. Det ligger minst seksti år med riffhistorie nedfelt i det Mollestad gjør, og selv om innmaten kan mangle smak av ypperste klasse, er måten hun spiller på, sterk nok til å bære en fullsatt sal. Lyden og nerven i anslaget fungerer som fluepapir for alle oss som kan stave ordet plekter riktig. Backingen har anleggsmaskinens kraft og gasellens smidige bevegelighet. Jeg rekker å tenke på Mahavishnu Orchestra og Gilmour før Mollestad skyver meg videre. Hennes progressive jazz er rik på melodi, men henfaller ikke til søtladne linjer. Det er den mangefasetterte kvaliteten som gjør Ekhidna til et helt eget Hedvig Mollestad-album, samtidig som det ivaretar artistens etablerte særegenheter. Sånn er det å spille på flere strenger. De gangene jeg har sett henne live, har det alltid kommet til et punkt der jeg kapsles inn i musikken. Den samme gode effekten klarer bandet å formidle fra studioet. «Slightly Lighter» er albumets vakre ballade. Her får arven etter Terje Rypdals «Ørnen» friske vinger. Den gir også er friskt pusterom og utsyn til noe annet. De to siste sporene formidler de bredeste fortellingene, og dermed er de også verdige avsluttere. Tittelsporet «Ekhidna» har mange fine arrangementer å by på, og det gjøres gode bevegelser mot ytterkantene. Jazzrocken lever godt i dette bandet. Den har denne vitaliteten som preget sjangeren i glansårene for et halvt århundre siden. Så er det «One Leaf Left» som bygges forsiktig og tegner opp friske lydbilder, før gitaren får plassen i midten. Mollestad drar albumets fineste gitarsolo. Den er både en kamp og en meddelelse på høyt nivå. Det skal noe til å bære fane for dette instrumentet i 2020. At Mollestad lykkes så godt med nettopp det, er en bragd. Det er ingen tvil om at disse omgivelsene har gjort hovedpersonen godt. 5/6.
Aftenposten (NO)
Gitaristen Hedvig Mollestad bryter med sitt vante powertrioformat på sitt første reelle soloalbum, «Ekhidna», med navn etter et monster fra gresk mytologi (halvt kvinne, halvt slange). «Ekhidna» er et bestillingsverk rekvirert av Vossajazz-festivalen i 2019, men det vil være feil av rockefans å avfeie dette albumet bare som «jazz», fordi det inneholder sterke innslag av progressiv rock, avantgarde og psykedelisk rock. Jimi Hendrix, Motorpsycho og tidlig Black Sabbath er høyst tilstedeværende i materialet, samt Miles Davis og Mahavishnu Orchestra. Hun har slått seg sammen med fem andre musikere: trompetist Susan Santos Silva (Mats Gustafssons NU-ensemble), trommeslager Torstein Lofthus (Elephant9), perkusjonist Ole Mofjell og keyboardistene Erland Slettevoll (The Core) og Marte Eberson (Highasakite). Samspillet gnistrer alt fra starten av albumet, med Santos Silvas lyriske trompet i åpningssporet «No Friends But The Mountains»; en underspilt og varm introduksjon. Neste kutt, ”A Stone’s Throw” byr på hardføre gitarriff, mer i tråd med Mollestads trioformasjon. Interaksjonen mellom Mollestad og Santos Silva i høyoktanverket «Antilone» er blant albumets høydepunkter. Vakkert milde «Slightly Lighter» gir pusterom fra intensiteten, før tittelsporet sparker i gang med et av årets ypperste riff. Finalen «One Leaf Left» vandrer eksplorativt før den utvikler seg til en bluesrockeksplosjon med albumets fineste gitarsolo. Halvt kvinne, halvt slange, full pott. 6/6.
Norway Rock Magazine (NO)
Det er i det hele tatt et begeistret driv i Ekhidna som hjelper med å glatte over de delene som ellers kanskje hadde føltes litt underkokt. Lofthus får operere i kompaniskap med trommeslager Ole Mofjell, for anledningen på diverse perkusjon. Mofjell er en fantastisk musiker som i denne sammenhengen ikke nødvendigvis får den største boltreplassen, men som tilsynelatende heller ikke gjør noen sak ut av det. Her og der merker lytteren de ekstra klangfargene og mulighetene som ligger i å ha to stykker i rytmeseksjonen – gjerne i kombinasjon med de mer lavskuldrede partiene, som under den småkokende, funky trompetsoloen på tittelsporet. Det er jo kanskje i det hele tatt i slike partier at Ekhidna gjør mest inntrykk – i de melodiske stikkene, i det vakre interludiet «Slightly Lighter», i den saktmodige oppbygningen av avslutningssporet «One Leaf Left». Det er åpenbart ingenting galt med den jazzrockfaglige grovmotorikken til dette bandet, og jeg godtar at denne musikken både i en livekontekst og på plate naturlig strekker seg mot de olympiske rocketinder gjentatte ganger, som stigninger i et sykkelritt – det er vel i grunnen den naturlige tilbøyeligheten til gitaristen og komponisten Hedvig Mollestad, tror jeg. Men jo, det er når musikken finner en rolig vik her og der at det er mest naturlig å dikte videre, å lure på hva som venter rundt neste sving for henne. Dét sagt er for eksempel freset og hvinet i gitaren på den avsluttende etappen av noget heseblesende «Antilone» blant de mest tilfredsstillende jeg kan huske fra Mollestadplater – og et godt eksempel på hvorfor hun er en jazzrockartist som vekker oppsiktsvekkende stor begeistring fra de som i utgangspunktet har kommet fra rocken i den ligningen.
Jazznytt (NO)
Hedvig Mollestad fortsetter å gi ut musikk i høyt tempo, denne gang med innspillingen av bestillingsverket Ekhidna, skrevet til Vossajazz i 2019. Mollestads faste trio får hvile seg til fordel for musikerhjelp fra et litt større ensemble, med blant andre Marte Eberson, Torstein Lofthus og Erlend Slettevoll i rekkene. Resultatet er 40 minutter progjazz med tålelig høy freakfaktor og glitrende gitarsoloer, men også et verk der komponisten Mollestad trer tydeligere frem.
Morgenbladet (NO)
Hedvig Mollestad er en av landets tyngste gitarhelter, hun har perfeksjonert sitt jazzrockuttrykk gjennom en rekke album og konserter med sin trio. Årets album er derimot noe annet, et resultat av fjorårets tingingsverk på Vossajazz. Materialet har både utviklet seg og blitt mer kompakt, og fungerer nesten bedre slik. Besetningen er uten bass, men to keyboardister (Marte Eberson og Erlend Slettevoll), to trommeslagere (Ole Mofiell og Torstein Lofthus) og den glimrende portugisiske trompetisten Susana Santos Silva har skapt nye muligheter for dynamikk og fantasi. Tittelen «Ekhidna» henspiller på den greske, mytologiske skikkelsen som er halvt kvinne og halvt slange, uten at musikken nødvendigvis følger noen narrativ linje. Men man merker den gode vibben. Mollestad kommer også med en nytt bestillingsverk på sensommeren, da kvinnemetaforikken øyensynlig utvides med «Maternity Beat» for Trondheim Jazzorkester, som skal oppføres på årets Moldejazz.
Dagens Næringsliv (NO)
Ingen trio. Ingen basist. Två slagverka. Två slagverkare. Två klaviaturister och en trumpetare. På pappret skiljer sig Hedvig Mollestads solodebut på flera punkter från det recept som har fått skribenter från såväl jazztidskrifter — till exempel JAZZ — som etablissemangsrocktidningar (Rolling Stone) att entusiastiskt applådera Hedvig Mollestad Trios album. Finns det anledning for HM3-entusiaster bli oroliga? Svaret är lika enkelt som kort: nej. Mollestad lyckas framgångsrikt behålla sin personstil som gitarist, kompositör och bandledare samtidig som hon med bravur rör sig i delvis nya musikaliska domäner. De tunga distade gitarriffen finns kvar fortfarande välavvägt balanserande mellan tradition och förnyelse; energin sprudlar och sprakar entusiastiskt; intensiteten ömsom glöder subtilt ömsom brinner fritt. Ekhidna är för undertecknad fylld av liv. Albumet rymmer stor dynamik, uppfinningsrikedom dialog, utveckling, värdering och omvärdering ifrågasättande och ett välutvecklat moget omdöme. Mollestads gitarrspel är smakfullt, rikt på uttryck, nyanserat och väldigt personligt, dessutom med gitarrljud som är snygga och levande, fraseringar som andas intensitet, snille och smak. Lägg till det Susana Santos Silvas i vanlig ordning extraordinära trumpetspel, inte minst på förtätade Antilone och den inledande sektionen av One Leaf Left, samt produktionen, som andas ögonblickets närvaro. Bör spelas på så stark volym som omständigheterna tillåter.
Jazz (SE)
När festivalen Vossajazz 2018 beställde musik av gitarristen Hedvig Mollestad valde hon att lägga sin etablerade trio at sidan och i stället skriva för en sextett med den udda sättningen elgitarr, trumpet, trumset, dubbla klaviaturer samt slagverk. Resultatet är Ekhidna. Efter en någorlunda lugn inledning drar gitarren loss i ett rejält rockriff i andraspäret A stone's throw. Det slamras och stökas för fullt men är ändå närmast återhållsamt jämfört med den tio minuter länga Antilone, som är något av det mest intensiva jag har hört på länge. Det oerhört skeva huvudriffet för tankarna till en ännu mer skruvad Captain Beefheart. Susana Santos Silvas trumpetsolo som tvärt bryter av ger en kort andningpaus innan Mollestads gitarr tjuter och vrålar i ett flera minuter långt solo, medan ett distat Rhodes-piano mal fram riffet i botten och trummisen Torstein Lofthus manglar på med enorm frenesi. Efter en kort liten låt (utan dist!) på bara gitarr och el-piano för att lugna ner det hela tar öset vid igen i titelspåret som bygger pa ett mäktigt, fuzzigt riff i niotakt. Även här blir det rejält slamrigt men samtidigt väldigt svängigt. I avslutande One leaf left sveper atmosfäriska klanger och mjukt pulserande klaviaturbas in trumpeten i en skenbar stillhet innan trummorna plötsligt kommer in efter fem minuter och gitarren drar iväg i ett tokdistat solo. Hedvig Mollestad smälter samman metal, frijazz och avantgardistisk rock til något alldeles eget, och Ekhidna är lika hård och högljudd som lysande.
Lira (SE)
Das Hedvig Mollestad Trio gehört zu den stabilsten Formationen zwischen Heavy Rock und proggiger Jazzfusion in Norwegen. Ekhidna ist nun das erste Solo-Album der Gitarristin, auf dem sie sich von einer Riege herausragender Musikerpersönlichkeiten ihres Landes und darüber hinaus umgibt: In den härteren Momenten wie ”Antilone” oder ”A Stone's Throw” entfesselt Schlagzeuger Torstein Lofthus einen Groove-Wirbel wie in seiner Stammcombo Elephant9 und lässt zuweilen an die neueren Motorpsycho denken; die Fülle der Tastensounds reicht von Moog-Synthesizern über alte Rhodes- und andere elektrische Klaviere, die Marie Eberson (Machine Birds) auf der rechten Seite des Mix und Erlend Slettevoll (Grand General) auf der linken einstreuen — glatt fühlt man sich an das stellare Zusammenspiel von Keith Jarrett und Chick Corea 1970 in der Band von Miles Davis erinnert. Der signifikanteste Unterschied aber ist der schneidende Trompetensound der Portugiesin Susanna Santas Silva, der immer wieder fast gleichberechtigt neben Mollestads Power-Gitarre steht, die Ritchie Blackmore, Jimi Hendrix und John McLaughlin gleichermaßen verinnerlicht hat. Mollestads Riffs und Soli sind kraftvoll und motiviert und ihre Progressionen mitreißend, ihre Kompositionen, die auf Ekhidna im Temperamentswechsel aus bedächtig und wild platziert sind, sogar überzeugender denn je: Dieses Album öffnet Mollestad ganz neue Perspektiven. 9/10.
Rocks (DE)
JAZZ & BLUES PLATTE DES MONATS Eine Jazz-Platte aus Norwegen, noch dazu benannt nach einem Wesen aus der griechischen Mythologie, da weiß man, was man kriegt. Denkt man. Doch dass gerade diese gruselige, monsterzeugende Kreatur namens Echidna - halb Mädchen, halb Schlange - für die neueste Veröffentlichung der 38-jährigen Hedvig Mollestad aus Ålesund Pate stand, kommt nicht von ungefähr. Denn was die Gitarristin da mit ihren fünf Mitstreiterinnen erschaffen hat, ist der Inbegriff der Biestigkeit und hat nicht viel mit dem aus-schweifenden, atmosphärischen Schönklang mancher sonstiger Jazz-Erzeugnisse aus Norwegen zu tun. Allein die Besetzung des Sextetts lässt aufhorchen: Neben Mollestad an der Gitarre zählen zur Formation mit Marte Eberson und Erlend Slettevoll zwei Keyboarder sowie zwei Schlagzeuger (Ole Mofjell & Torstein Lofthus) und Susana Santos Silva an der Trompete. Bass? Fehlanzeige! Dieser 39-minütige Trip durch Mollestads eigenartige Musikwelt beginnt mit einem sparsamen Intro, das nur düsterer Vorbote für die vertrackte, mitunter recht freie Jazzrock-Energie der fünf weiteren Stücke ist. Denn schon in den Anfangstakten der beiden nachfolgenden Nummern wird trotz aller schrägen Harmonien die Hardrock-Affinität der Gitarristin überdeutlich: Diese Frau hat Van Haien genauso gehört wie Black Sabbath und Iron Maiden. Doch das ist nur das eine Ende ihrer Einflüsse, das andere hört auf so unterschiedliche Namen wie Frank Zappa oder Jim Hall. Dabei heraus kommt ein Gitarrenstil, der ächzt und kreischt, hinterlistig, entrückt und aggressiv ist, und der dem bei zwei Schlagzeugern naturgemäß hohen Energie-Level mühelos standhält. Mollestad scheut wie ihre beiden Keyboarder in den Soli nicht vor Dissonanzen, eigentümlichen Melodiebögen, und einer großen Portion Rotzigkeit zurück, was trotz aller Eindringlichkeit eine gewisse Verletzlichkeit ausstrahlt. Ein schweißtreibendes Jazzrock-Manifest, das eine tolle Gitarristin und ein beeindruckendes Band-Gefüge präsentiert!
Gitarre & Bass (DE)
Es klingt wie die ewig gleiche Leier, doch man kann gar nicht oft genug festhalten, dass es weltweit keine Musikszene gibt, die es mit der norwegischen in Sachen Freigeist, Abenteuerlust und Unkonventionalität aufnehmen kann. Ein Aushängeschild dieses Biotops ist seit vielen Jahren die Gitarristin Hedvig Mollestad. Nachdem sie sechs Alben in unveränderter Trio-Besetzung aufgenommen hat, gelüstet es sie nun nach einem Seitensprung. Mit der portugiesischen Trompeterin Susana Santos Silva und einem norwegischen Allstar-Ensemble, das sich unter anderem aus Prog-Jazz-Bands wie Elephant9 und Grand General rekrutiert, entfacht sie als mythologisches Halbwesen aus Frau und Schlange ungeahnte Kräfte. Das Spektrum ihrer Exkursionen verschiebt sich ein Stück weiter in Richtung repetetiver Progrock. Gleich im ersten Track lässt sie zudem eine gewisse Affinität zu David Gilmour erkennen. Von ihrem Trio sind die langen Aneinanderreihungen bezwingender Killerriffs geblieben, aber die deutlich größere Klangvielfalt mit zwei Keyboardern und einer Trompete steht ihrem neuen Gebräu äußerst gut zu Gesicht. Top-Track: Antilone. 8/10.
Eclipsed (DE)
Nach einem halben Dutzend Alben mit ihrem Trio überrascht die norwegische Gitarristin Hedvig Mollestad nun mit einem Sextett. Neben zwei Trommlern und einem Keyboard-Doppel — allesamt aus Norwegen — hat die Gitarrenfurie die portugiesische Trompeterin Susana Santos Silva an Bord geholt, mit der sie sich nicht nur in den Unisono-Parts fetzt, sondern die ihr auch solistisch Kontra gibt. Elektrische Gitarre und Trompete verschmelzen hier nicht wie so oft zu einer Einheit, sondern ergeben den größtmöglichen Gegensatz. Mollestad erhält dadurch die Freiheit, nicht ununterbrochen aufs Gaspedal drücken zu müssen, sondern kann auch mal zuhören oder leisere Töne anklingen lassen. Natürlich verzichtet sie nicht auf das von ihrem Trio her bekannte Riff-Feuerwerk, doch sie offenbart auch Ungewohntes wie eine Affinität zu David Gilmour. In Gestalt eines antiken Fabelwesens zwischen Frau und Schlange zieht Mollestad völlig neue Register ihres musikalischen Wagemuts.
Jazzthing (DE)
Bis dato kannte man Mollestad vornehmlich als Bandleaderin eines Trios, das sich in den letzten zehn Jahren einen Namen in der Jazz-Szene machen konnte und durfte, obwohl immer noch viele Kritiker grosse Probleme mit der musikalischen Zuordnung haben. Statt feinfühligem Gezippel an den Saiten — ein gerne gepflegter Modus im Jazz — feiert Mollestad breitbeinig die Riffs der Satrinanis, Vais und des Metals allgemein. In Deutschland würde man wohl sagen: Sie wohnt eher in Wacken, denn in Moers. Auch auf ihrem Solo-Album, für welches sie eine sechs-köpfige Band zusammenstellte, wird der Powerchord und das Schrammet-Solo gepflegt: ohne Bass, dafür mit zwei Mitgliedern an den Keys und der umwerfenden Trompeterin Susana Santos SiIva, entsteht ein seltsam synkretistischer Sound, den man womöglich als Progressive Jazz beschreiben kann. Gerade ”Antilone” und das Titelstück sind so gewaltig, teils brachial und geil, dass dir feine Klinge, mit der hier mit Harmonien gespielt wird, unterzugehen droht. Wer aber genau hin hört, kann nicht anders als betört sein. Album of the Month.
Köln Stadtrevue (DE)
Noorse gitariste Hedvig Mollestad speelt normaal met haar trio, maar voor "Ekhidna" verzamelde ze vijf muzikanten om zich heen voor een plaat vol waanzinnige, drukke gitaarfusion die door de sterk overstuurde gitaar en Hammond een nadrukkelijke hardrocksound krijgt. Antilone zou zo een stevig middenstuk van een seventies progrocknummer kunnen zijn. De interactie met trompettiste Susana Santos Silva op A Stone's Throw en het bij vlagen Hendrixiaanse titelnummer is te gek. Het Frisell-achtige Slightly Lighter is precies dat.
Gitarist (NL)
https://www.musiquemachine.com