Reviews RCD2216

Espen Eriksen Trio spiller den vakreste pianojazzen man kan ønske seg. Ti år etter platedebuten er ”End Of Summer” det femte albumet til Espen Eriksen Trio. Pianist Eriksen har igjen med seg Lars Tormod Jenset (bass) og Andreas Bye (trommer), og tar oss med inn i en egen verden av vellyd. Med den mest melodiske jazzen vi kommer til å få høre i år, men også med utfordringene som er nødvendige for å holde spenningen oppe. Trioens forrige album var som kvartett (!), med den britiske saksofonisten Andy Sheppard som gjesteartist. «Du verden så vakkert det kan låte» skrev min kollega Espen Løkeland-Stai her i spalten da, og det kan godt gjentas to år etter. Det nye albumet begynner med ”Where The River Runs”, og nå høres det så smellvakkert ut at det nesten ikke går an, både med den innledende melodilinja, de store klangene som etter hvert tatt over, og gir rom for improviserte pianotriller mot slutten. Alt innenfor en femminutters ramme som gruppa pleier å holde seg til, med noen små avvik. Albumet ble spilt inn i vår, under gjeldende smittevernregler. Det er lettere for en trio enn større konstellasjoner, og vi kan nesten høre at de har gitt hverandre godt spillerom. Lyden er krystallklar, med alt vi kan kreve av ren luft mellom musikerne. Dette er en estetikk med en reflekterende ro som designer Kim Hiorthøy har vært med på å understreke gjennom sine plateomslag for gruppa siden starten. Albumtittelen ”End Of Summer”, og ikke minst låten av samme navn, gir umiddelbart assosiasjoner til musikken, som man neppe hadde fått om de hadde kalt den noe helt annet. Er tonene vesentlig annerledes enn de som kom på ”Never Ending January” i 2016, og oppfordret til helt andre følelser? Jeg tror ikke det, men lar meg rive med. Som jeg var inne på i forbindelse med Odd Nordstogas ”Julinetter” forleden handler mange av de fineste sommersangene om sommeren som er over, og tanken på tida som kommer. ”End Of Summer” har denne følelsen av vemod, med en varme som godt kan vedvare resten av året. Espen Eriksen Trio spiller musikk for alle årstider.
Dagsavisen (NO)

Den som måtte oppfatte End Of Summer som en nedslående tittel, resignert raslende med høstgule blader og lavtrykk i gråvåt kø vestfra, kan forsøksvis søke trøst i at Espen Eriksen Trios forrige album het Perfectly Unhappy. Tittelmessig kan End Of Summer således tolkes som et livsbejaende oppturvarsel, og her kommer ytterligere trøst: Verken Perfectly Unhappy eller End Of Summer er, når det kommer til stykket, spesielt nedslående i draget. Snarere lar begge seg høre som stemningsrike og ganske ulike, men særdeles velspilte eksempler på pianotriokunst med og uten gjestemusiker. Saksofonist Andy Sheppard utvidet besetningen på Perfectly Unhappy, men nå, drøyt to år seinere, er det, som på de tre første EET-albumene, Espen Eriksen (piano), Lars Tormod Jenset (kontrabass) og Andreas Bye (trommer) som rår grunnen i uforstyrret triomusikalsk samkvem. Uten unødig bruk av musikalsk utestemme utfolder de seg i sitt nyansemettede uttrykk, knadd og formet gjennom prøving og feiling, turneer og studiosessions siden 2007, og her, på album nummer fem, framstår samspillet som tryggere sammenskrudd, men samtidig også mer risikovillig og rikere enn noen gang. Med Eriksen som komponist og dominerende melodibærer utvikler trioen i fellesskap sju melodier/temaer med uanstrengt, likevel kraftfull musisering. Og selv om bandet tilsynelatende trives optimalt i mediumtempo eller lavmælt, transparent meditativitet, går det ikke av veien for heftig crescendo-kok når dramaturgien tilsier det. EET berømmes ofte for en minimalistisk «less is more»-estetikk, men bak den tilbakelente tilgjengeligheten og de «snille» harmoniene er henvendelsen sterk, uansett valg av takt, tempo, toneleie, grad av perkusivitet eller klangfarging. Og sterkere og mer autoritetsfylt i henvendelsen enn på End Of Summer har jeg ikke opplevd trioen. Åpningssporet «Where The River Runs», et av albumets fineste, leder oss rett inn i trioens melodisk-tonale kjernerevir. Et kort, folkevise-klingende tema piano-og-bass-presenteres i en lys oktav, tas ned og repeteres med varsom rytmemarkering før det utforskes gjennom et lengre midtparti der intensiteten gradvis øker fram mot dobbeltstrek på 4:57. «Dancing Demons» skrur opp pulsen og gir plass for et solid framoverlent groovestrekk der trioen nok ville satt ut de fleste «blindfold»-gjettere, mens selve tittellåta lever opp til den melankolske antydningen i myk, sensuell latindrakt. Den avsluttende, smellvakre balladen «Reminiscence» er også sensommer så det holder, men evig optimistisk velger jeg å høre like doser adjø og på gjensyn gjennom hele denne melodisterke, vakkert håndterte albumfortellingen fra en trio i stadig vekst.
Jazznytt (NO)


https://www.allaboutjazz.com

https://jazzjournal.co.uk

https://salt-peanuts.eu

https://www.stemmegaffel.no

https://tysver-bygdeblad.no

http://www.audiophile.no

https://kali-music.cz