Reviews RCD2217
Fire!, Gustafsson´s trio with bassist Johan Berthling and drummer Andreas Werliin, has quieted down somewhat on their new album too. Granted, 2018's The Hands ended with "I Guard Her To Rest. Declaring Silence", but still, hearing Gustafsson on flute, of all things, on this disc's opening track "A Random Belt. Rats You Out" is a surprise (to be sure, he hoots and yawps through the flute, his need for noise irrepressible). Behind him, the rhythm section lays down an almost krautrock groove. Defeat features two guests — Goran Kajfes on quarter-tone trumpet, and Mats Aleklint on trombone and sousaphone — and adding their voices to the ensemble, both as choral elements and as soloists, gives the music a pleasing fullness, particularly on the second half of the two-part "Each Millimeter Of The Toad". The trance-like patterns Berthling and Werliin play have elements of North African music at times, particularly on "Defeat (Only Further Apart)", which also features a killer trombone solo and long wavering horn lines like winds blowing across the burning sands. The album's final track "Alien (To My Feet)" is perhaps its most meditative, Gustafsson's flute humming and whistling over a bass throb as deep as an undersea trench.
The Wire (UK)
With The Thing on extended hiatus, Fire! has emerged as Swedish hornsman Mats Gustafsson´s key power trio - and an equally fertile vehicle for experimentation. Since their debut in 2009. Fire! have collaborated with unlikely fellow travellers including Jim O'Rourke and Oren Ambarchi, and have formed the bedrock of the improbably swollen Fires Orchestra. On their seventh album - the first since 2018`s The Hands - the core trio is joined by two guest brass players -trumpeter Goran Kajfes and trombonist Mats Aleklint - for a neat, streamlined set of jams that feels like a surprisingly mellow return to basic principles. Bassist Johan Berthling and drummer Andreas Werliin lay down simple, deep grooves over which the horns do their thing, coming together to enunciate warm, laidback charts that almost have the feel of a good natured New Orleans band strolling down the street. Gustafsson is clearly having fun, whether blurting and honking on baritone sax or stirring up wasps nests of raw electronics. On a few tracks, he turns his omnivorous attention to flute - a relatively recent addition to his arsenal - bringing forth yelping breaths, yowling Roland Kirk vocalisations, and haunting shakuhachi-style calls. It's a very welcome return from a reliably heavy ensemble.
Jazzwise (UK)
A flute-heavy set that swerves away from their usual free-jazz sound into structured and dynamic numbers such as "Beltrotte" and "Paden 2", which come on like John Zorn scoring a Sidney Lumet thriller.
Shindig (UK)
Saxophonist Mats Gustafsson's trio Fire!, with electric bassist Johan Berthling and drummer Andreas Werliin, earns the exclamation mark in their name. On most of their albums, the rhythm team sets up grinding, slowly churning grooves as Gustafsson tears into his tenor or baritone saxophone, grabbing hold of a riff and choking it into submission. Defeat is more subtle than their previous work, though, partly due to the presence of a pair of guests and partly to the members' own creative mood; they're stretching themselves rather than diving into a punk-jazz rut. Goran Kajfes plays quartertone trumpet, Mats Aleklint plays trombone and sousaphone, and Gustafsson himself plays flute on many tracks. On "Defeat (Only Further Apart)," the brass provide mournful harmonies throughout the piece, and Aleklint gets a terrific, swelling solo.
Stereogum (US)
Det skjedde nederst på Grünerløkka og tok bare en halv time. Fire! ble en favoritt-trio i første møte. Det må være 12 år siden nå. Den ubarberte saksofonen til Mats Gustafsson og det inviterende drivet fra Johan Berthling og Andreas Werlin tok meg. Siden den gang, på klubben Sound Of Mu, har Fire! tilhørt eliten. Defeat er trioens syvende album, inkludert de to med Jim O’Rourke og Oren Ambarchi som gjester. Maken til elastisk og kompromissløst minijazzensemble skal du lete lenge etter. Fire! har aldri latt seg plassere på ett sted, det er bevegelse som gjelder. Med Defeat tar de et nytt skritt. Det er nesten så jeg tar det for gitt. Så gode er de. På dette nye albumet har de med seg trompetist Goran Kajfes og trompetist Mats Äleklint. Begge disse storspilte svenskene har gjort seg gjeldende i Fire! Orchestra, storbandet som er en gedigen utvidelse av vårt trekløver. Dét bandet har for øvrig sin egen sterke historie. Et nytt og slående trekk ved Defeat, er Gustafssons utstrakte bruk av fløyte. Den gir musikken en åpenhet som virker frisk. Instrumentets blafrende og lette kvaliteter gir bandet en ny omgangstone. Ja, det er fløyten som introduserer albumet. Den gir vinger til «A Random Belt. Rats You Out». Multi-instrumentalisten Rahsaan Roland Kirk ville trolig likt det vi hører. Dette lange sporet utvikler seg over en karakteristisk og insisterende Fire!-beat. Kajfes og Gustafsson utveksler idéer. Etter hvert byr saksofonen på de rå linjene vi har lært oss å like så godt. Mats Gustafsson har tatt instrumentet til et sted som ikke er opptatt fra før, rett til side for Peter Brötzmann og Evan Parker. Solid plantet i historien, med eget feste. Lyden hans kan være nådeløs, som et hemningsløst, eksistensielt skrik. Den som har hørt The Thing, vil forstå. Det samler seg noe dypt menneskelig i musikken til Fire!. Enten det er å finne i de litt kantete blåsearrangementene i «Each Millimeter of the Toad, Part 2» eller i de oppløftende trommene og den såre blåsen i tittelsporet. Alt kommer uten glasur. Friksjon og smidighet lar seg kombinere. Det synger i Äleklints trombone. Henvendelsene fra disse musikerne styrker meg i troen. Så kan man spørre seg hvor disse idéene kommer fra. Noen kan gjenfinnes i 60-tallsjazzens ytterkanter, kanskje i bluesens rotsystem eller i PJ Harveys innerlomme. Poenget er at Fire! driver gjenbruk på finurlig vis. De høster fra det de selv liker og forteller helt nye historier. Dynamikken er bare deres. Det er sjelen også. På «Alien (To My Feet)», det siste og lengste sporet, senker trioen skuldrene og rusler frem. Den saktmodige rytmen, med bass på lavbluss, binder stykket sammen. Fløyte og saksofon tilpasser seg omgivelsene. Disse meddelelsene har noe på hjertet. Slik lykkes man med å legge et album til hvile. Jeg er ikke overrasket over kvaliteten på Defeat, for denne trioen har forstått noe viktig. Band som holder det gående lenge, må justere kursen for å holde seg levende. Den kunsten mestrer disse tre svenskene. Derfor er Fire! fortsatt favoritter. 6/6.
Aftenposten (NO)
Det svenske bandet Fire! har gjennom hele sin karriere bedrevet en slags ekstremisme. En dogmatisk oppskrift bestående av hypnotiske bassriff og ditto trommerytmer, kombinert med høyenergiske saksofonutbrudd, legger grunnlaget for over et tiår med utgivelser hos våre hjemlige nyjazzhelter Rune Grammofon. Å koke suppe på en spiker er ikke lett, og å basere et band på bassriff og saksofonimpro kan jaggu heller ikke være særlig enkelt, men Fire! har på Defeat definitivt laget noe som smaker bedre enn spikersuppe. Denne gangen hører vi - i tillegg til de fast ansatte Mats Gustafsson på sax, Johan Berthling på bass og Andreas Werliin på trommer - Goran Kajfes på (kvarttone) trompet og Mats Åleklint på trombone og sousafon. Musikken til Fire! er ofte både mørk og hard, med trommer som høres ut som de er spilt inn i en lagerhall og et lydbilde som røsker det som røskes kan i øregangene, men på Defeat får man et lunere og nærere inntrykk av bandet, uten at energien lider av den grunn. Vi får på deler av plata høre Mats Gustafsson traktere tverrfløyta, som til tross for Gustafssons nokså rå spillestil ikke matcher baryton- eller tenorsaxens brutalitet. Bluesen spiller også en uventet rolle denne gangen, gjennom sjarmerende blåsearrangementer signert Åleklint og et tydeligere blåtonenærvær over hele linja, spesielt på andre del av «Each Millimeter Of The Toad». På «Defeat (Only Further Apart)» får man høre hva som kunne blitt om Ornette Coleman og Fela Kuti hadde bestemt seg for å lage plate sammen, samtidig som man blir oppmerksom på bassist Berthlings nesten zen-aktige musikalitet; han spiller de samme fire tonene i over seks minutter og virker strålende fornøyd med det. Alt i alt er det spennende å se et såpass konseptuelt band som Fire! klare å utvikle seg innenfor sine egne strenge rammer uten å verken tynne ut konseptet eller fire (det ligger en vits her, jeg vet det) på kvaliteten.
Jazznytt (NO)
Helt siden de steg inn på den nordiske jazzscenen med albumet «You Liked Me Five Minutes Ago» har den svenske krafttrioen, bestående av saksofonist Mats Gustafsson, bassist Johan Berthling og trommeslager Andreas Werliin, vært en solid leverandør av kontrollert råskap, med en forførende kombinasjon av energisk frijazz og et rocka uttrykk, i et landskap der Black Sabbath møter Albert Ayler. I tillegg kommer selvsagt albumene med Fire! Orchestra, der trioen er utvidet til et mektig og frittgående storband med noe av kremen innen svensk jazz. Siden forrige album i trioformat har Fire!, som har bestått av de samme tre musikerne siden starten, gitt ut to album med orkesterversjon, deriblant «Arrival», som var et av de definitive høydepunktene fra jazzåret 2019. Nå er de altså tilbake der de startet, i trioformatet. «Defeat» har et Fire!-stempel. De serverer fortsatt seigtflytende, dvelende groove som fundament, toppet med Gustafsson som leverandør av energisk improvisasjon. Men Fire! har hele veien vært mer enn bare kontrollert råskap. På «Defeat» får vi også en mildere versjon av trioen, et mer dempet uttrykk. Uten at de har mistet kraften av den grunn. En viktig grunn til at lydbildet på «Defeat» skiller seg noe fra tidligere album er at Gustafsson ikke bare har hentet fram en fløyte, men også gitt den en prominent plass. Og det er her det åpner, med Gustafsson på fløyte, på åpningssporet «A Random Belt. Rats You Out». Først alene. Så kommer Berthling og Werliin inn, på velkjent vis, med en hypnotiserende groove og Gustafssons fløyte og sang i fri flyt svevende over det hele. Møtet mellom de seige, tunge basslinjene og Gustafssons fløyte låter usedvanlig flott. «Fire!» har på tidligere album hentet inn gjester som Jim O'Rourke og Oren Ambarchi. Denne gangen har de hentet inn trompetist Goran Kajfes og trombonist Mats Åleklint, som vi også kjenner fra Fire! Orchestra og her bidrar til å gi trioen en dunst av storbandet. Det gir en ekstra dybde og kraft, ikke minst på en låt som «Defeat (Only Further Apart)», som glir over i dvelende, langsomme «Alien (To My Feet)» og det på vakkert vis settes punktum for nok et bunnsolid album fra de svenske mesterne.
Dagsavisen (NO)
Svenske Fire!, som her er tilbake i trioformat, med kjerne i Mats Gustafsson, Johan Berthling (bass) og Andreas Werliin (trommer). I tillegg gjester Goran Kajfes (trompet) og Mats Aleklint (blåsere). Mats Gustafsson spiller selv fløyte, barytonsax og live-elektronikk. Særlig er det første et friskt pust i lydbildet deres, der den intense, nesten hvesende fløytespillet på både «A Random Belt. Rats You Out.» og «Each Millimeter of the Toad, Part 1» i høy grad er med på å åpne opp musikken. Og igjen sendes tankene litt bakover i tid, der spesielt åpningssporet skaper assosiasjoner til den politisk inspirerte jazzen fra 60- og 70-tallet. Dette var en musikk som på samme tid var frihetlig og militant, noe som for så vidt også dekker mye av det kunstneriske virket til Gustafsson. Han er nå 56 år gammel, og har for lengst medvirket på mer enn 100 album. Fire! debuterte i 2009, og har siden dukket opp i stadig skiftende inkarnasjoner. «Defeat» er et instrumentalalbum, spilt av dyktige utøvere på alle nivåer. Samtidig har noen av de mest kompakte og knugende aspektene ved musikken forsvunnet, sammenlignet med blant annet «The Hands» fra to år tilbake, som virkelig var en mørk malstrøm av frirock. Også Fire! velger denne gangen å åpne mer opp, med færre elementer i lydbildet, og med en generelt lysere grunntone i materialet. Dette er til dels sirkusmusikk for mutanter, til dels en parade på randen av sammenbrudd. Og til dels groovy, rytmisk lek, med rom for både frikete lydutbrudd, konfronterende eksperimenter og mer poetiske partier.
Klassekampen (NO)
De flesta skulle nog kalla Fire! för en jazztrio. Jag har dock alltid tyckt att de mest liknar ett rockband, fast med saxofon i stället för elgitarr i centrum. Den som någon gång har sett bandet live vet att de är lika högljutt intensiva som, säg, Viagra Boys. Johan Berthling på elbas och Andreas Werliin på trummor skapar ett mullrande groove samtidigt som Mats Gustafsson kastar sig ut i frustande improvisationer med sin sax. Snacka om powertrio! Men på samma gång som de har skapat en konsekvent stil byggt på ett muskulöst riffande, så verkar de ibland vilja leta sig ut därifrån, söka lufthål. Det märks i deras expanderade storbandsversion Fire! Orchestra och inte minst på deras nya album "Defeat". Med hjälp av trumpetaren Goran Kajfes och trombonisten Mats Äleklint bryter Fire! här upp den musik de så bestämt hamrat fast tidigare. Mats Gustafsson växlar saxofon mot tvärflöjt (kompletterat med barytonsax och liveelektronik), vilket ger musiken en ny, skirare klang. Den är bitvis lyrisk, rent av romantisk. Här blommar nya sidor ut hos trion, understödda av läckra blåsarrangemang av Äleklint. Sammantaget är "Defeat" ett rikt, mångfacetterat album. Utan att de tappat ett uns av sin framåtrörelse eller, tja, eld.
Dagens Nyheter (SE)
Dopo il deludente "The Hands" di tre anni fa i Fire! (Mats Gustafsson flauto, sax ed elettronica, Johan Berthling basso e Andreas Werliin batte-ria) tornano in pista con gli ospiti Goran Kajfes alla tromba a quarto di tono e Mats Aleklint a trombone e sousaphone cambiando decisamente i termini del loro discorso, non foss'altro perché Gustafsson mette da parte il suo strumento di riferimento, il sax, e mette bocca soprattutto al flauto. Sulle prime il risultato è straniante perché i soffi che animano la felpata e notturna A Random Belt - Rats You Out sono della stessa vecchia razza e il flauto aggiunge un sorprendente retrogusto da giungla urbana (complici anche i perfetti solfeggi-vocalizzi di Gustafsson) finché non entrano in scena tromba e trom-bone, che come il gatto e la volpe travestono quella misteriosa camminata solitaria in marcetta circense che tutto scompone. Magnifico è dire poco. Ma non finisce qui: Each Millinzeter Of The Toad, Part 1 nasce con gli stessi in-tenti sulle note circospette del basso e le radure di batteria e percussioni solo per essere immediata-mente squassata dall'elettronica e poi dalla sezione fiati per intero; quindi Each Millimeter Of The Toad, Part 2, lussureggiante scoppiettante prova al sax con contorno di fiati R&B; e le percussioni barattolo di Defeat (Only Further Apart) che battono la strada annunciando un funerale negro a New Orleans in cui si passa d'un botto dal 1925 dixie al 1965 new thing e poi al 2025: e pare di vedere la buonanima di Ayler rialzatosi per un ultimo drink; infine (To My Feet), chiusura sommessa, ballad d'echi e rimpalli e sussurri maschi sulle orecchie di chi vuol sentire. Lasciata perdere l'ormai cieca strada della pre/potenza sludge-rock, i Fire! imboccano il sentiero della semplicità, del primitivo, delle radici riappropriate per portarle in un pre-sente postmodernista non più disconnesso, non banale e accidentale, non becero e volga-re, ma limpido nella sua promessa di com/urúone tra /passato e futuro. (8).
Blow Up (IT)
Was für 36 fulminante Minuten, die hier das Trio Gustafsson/Berthling/Werliin der Hörerin, dem Hörer einmal mehr bescheren. Dieses Mal haben sie sich zum Quintett mit zusätzlich Trompete, Posaune und Sousaphon ergänzt. Obwohl Fire! auf jedem Album anders klingen, so ist stets der Bandname mehr als Programm! Das ist Musik, die brennt, und zwar lichterloh. Über hypnotischen Rhythmen wird hier jeweils ein Free-Jazz-Urknall losgetreten, in dem in immer neuen Varianten Energien gebündelt, konzentriert und anschliessend zur Explosion gebracht werden. Gustafsson spielt auf drei Tracks Flöte, schamanenhaft und orientalisch eingefärbt —bis hin zur totalen Ekstase. Der Titeltrack klingt, als hätte sich ein wild gewordenes Trauerorchester als Karawane im Nirgendwo der Sahara verirrt. Auf "Fach Millimeter of the Toad" zerhackt Gustafsson mit beissenden elektronischen Lauten die rollenden Beats, bevor er mit Flöte und den Untiefen seines Baritonsaxophons zur endgültigen Katharsis ab-hebt. Am Ende fühlt man sich wie neugeboren. Grossartig! 5/5.
Jazz´n´More (DE)
Auch Mats Gustafsson Powertrio Fire! hat ein wenig abgerüstet. Auf ”Defeat” bringen uns Gustafsson, Bassist Johan Berthling und Drummer Andreas Werliin erstaunlich viele Flötentöne bei. Mit Gästen wie Trompeter Goran Kajfes und Posaunist Mats Aleklint versteigen sie sich in ein rhythmisch mitreißendes Trance-Abenteuer.
JAZZthing (DE)
Impro, fritt og bitigt. Om jag räknad rett är Defeat sjunde albumet med trion som effektivt mutat in ett musikaliskt landområde där improvisation, noise, rock och frijazz har samma rättigheter och får lika stort utrymme. Det som skiljer nya albumet från föregångarna är att trion med Mats Gustafsson (här på flöjt, barytonsax och elektronik), basisten Johan Berthling och trumslagaren Andreas Werliin fått välkommet sällskap av trumpetaren Goran Kajfe§ och trombonisten Mats Äleklint. Trion har alltså blivit en kvintett, vilket också hörs. Ett urstadigt beat genomsyrar flertalet av de fem styckena på skivan, där Äleklints rappa blåsarrangemang skapar ett tydligt mervärde. Kul också att han emellanåt spelar sousafone. Elektroniska inslag finns i musiken, men kör aldrig över den idérikedom och klangglädje som trycks ut från låtarna. Inledande A random belt, rats you out blir till en vulkan när Gustafssons frustande barytonsax konverserar Äleklints robusta trombon och där Berthlings bas och Werliins trummor distinkt påhejar dialogen. Än mer imposant är stycket Each millimeter of the toad, part 2, där den eskalerande brutaliteten från Gustafssons sax bärs fram av en militant funk där Äleklints sousafon lägger dronetoner till den hypnotiska pulsen. Den mäktiga rytmiken från Werliin och Berthling utgör också fundamentet i det orientaliskt färgade stycket Defeat (only further apart ...), där inte minst Äleklint får rejält utrymme med ett maffigt trombonsolo. Skivan fungerar som en hårdkokt krautrockfest där det av de fria formernas tonspråk hela tiden står i centrum, samtidig som den är synnerligen tilldragande.
Lira (SE)