Reviews RCD2218

Welcome to an acid-free altered state. The fiery onslaught of 2019´s twin double-live albums, Psychedelic Backfire I and II, has become a simmer, as Elephant9 find space, slow, and strengthen their songs' subliminal architecture. They had previously typified a Norwegian scene inspired by Motorpsycho's prog-jazz sprawl and Supersilent's impro-noise (with Ståle Storløkken the linking, omnipresent eminence). Now Elephant9 deal instead in increment and atmosphere. Each tune is an immersive room of its own, misty tendrils curling round the listener. The ritualistic title track alone demands obsessive listens, offering padding, stealthy bass, guitar suggesting a folky Jonny Greenwood, and, from Storløkken´s Rhodes, the shivery atmosphere of The Doors' "Riders on the Storm". If electric Miles stays discernable in the distance, this music's warm glow suggests other corners of the 1970s cusp sunlit psychoanalysed Californian film noir, and Laurel Canyon singer-songwriters: Curtis Mayfield´s symphonic soul, too, as on "Rite of Accession".Slippery Mellotron strings and uptight, high-wire guitar dance Iike scorpions. But these associations are a small pan of this exemplary, contemporary Norwegian music, putting jazz and rock at the group's idiosyncratic service. The concisely intuitive musicianship ranges from the nocturnal prowl of "Tale of Secrets" to the sudden eruption of "Chemical Boogie", where Storløkken´s Hammond drags George Fames flamingo Club into the Outer Limits. "Sojourn" typifies the special space carved here, from its melodically rippling bass undercurrent to glassy keyboard detail, its suspended reverie all done in three minutes. Woozy closer "Solar Song" then sees the organ atomised and finally disintegrate, as if this magically crafted album has gone up in smoke. Arrival of the New Elders arresting ambience will elevate and expand any room where it´s played. And right now, who doesn´t want that? Editor´s Choice. 4/5.
Jazzwise (UK)

Listeners who want to go in search of adventurous jazz rock should point their compass in the direction of Scandinavia, in particular Norway. Keeping up with all the latest bands can be daunting, but Elephant9 are certainly worth the effort. Featuring Motorpsycho keyboardist Stale Storløkken plus bassist Nikolai Hængsle, and drummer Torstein Lofthus, their mix of powerful instrumental technique and unfettered expression was given full rein in the two volumes of 2019’s Psychedelic Backfire, on which they placed frenzied blow-outs and open-ended jamming under the spotlight. In contrast, this new studio release places greater emphasis on carefully articulated compositions that are nonetheless packed with energetic, often high-stake drama. Beaming down through a swirling haze of interlocking synths and gleaming organ chords, the title track's opulent grandeur beds down into a stately march, Rite Of Accession pulses with bursts of goosebump inducing Mellotron, while Tales Of Secrets' beguiling melody is as haunting as wind whistling through wires on a darkened lonely road. This is music that stays with you for a long time.
Prog (UK)

Comparisons to Magma, King Crimson, electric Miles Davis, Soft Machine, or even elements of Fela Kuti are not unwarranted, but nevertheless fail to capture the density of detail, and chaotic power, that Elephant9 bring to their updated take on the jazz rock genre. Comparisons to Emerson Lake and Palmer, on the other hand, are rather wide of the mark and easily dispelled by a quick listen to both bands, which immediately highlights the laser like intensity and kinetic potential of Elephant9 — aspects that set them apart from a purely nostalgic emulation of their musical forebears.
The Quietus (UK)

Det er vel slik at grupperingen «De nye gamle» for hver dag som går blir stadig flere. Men få av dagens gubber lager så digg og medrivende powertriomusikk som denne gjengen, frontet av orgel- og synthtrollmann Ståle Storløkken fra Dombås. Koblet med en rytmeseksjon bestående av el-bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Torstein Lofthus er de direkte brannfarlige. Da jeg så dem live under koronasommeren i fjor, var publikum i alle aldersgrupper nødt til å holde hardt i de fastmonterte setene sine, for ikke å bryte ut i dans og potensielt livsfarlig frihetsrock-ekstase. Elephant9 har gitt ut en haug album og studioalbum dette årtusenet, alle av høy kvalitet og preget av full bombing og tunge groover. Det er det mye av på årets «Arrival of the New Elders», men også større rom for ettertanke og en dynamikk som faktisk hever lytteropplevelsen ytterligere gjennom albumets åtte spor.
Dagens Næringsliv (NO)

Hva skulle vi egentlig gjort uten Rune Grammofon? I 23 år har Rune Kristoffersen forsynt oss med noen av de aller fineste utgivelsene her hjemme, både med hjemlige, skandinaviske og internasjonale artister. Dette er vel utgivelse nummer 217 og 218 på selskapet, som alltid forsynt med lett gjenkjennelig omslagskunst av Kim Hiorthøy. Den første utgivelsen på Rune Grammofon kom i 1998, og var med improvisasjonsensemblet Supersilent. Der spilte Ståle Storløkken tangenter, akkurat som han gjør på dette ferske albumet med Elephant9. Han har også skrevet syv av de åtte låtene her. «Right of Accession» er signert Nikolai Hængsle, som sammen med trommeslager Torstein Lofthus som vanlig utgjør en rytmisk trafostasjon. Hængsle utmerker seg også som gitarist, både i elektrisk og akustisk utgave. I det hele tatt er det hyggelig å høre musikere som beveger seg så samstemt, og ikke minst uanstrengt, mot samme mål. «Arrival of the new Elders» er ikke blant de mest energiske og intenst brytende platene til Elephant9, men utgjør i stedet en ganske sømløs lytteopplevelse, spekket med interessante og atmosfæriske detaljer. Det er mulig tittelen er ment litt selvironisk, siden trioen etter hvert må regnes som veteraner. Eller den kan henspille på cthulhu-universet til forfatteren H.P. Lovecraft. Jeg har uansett en følelse av at vi skal ut i rommet, rett og slett fordi Elephant9 skaper mer rom for seg på denne utgivelsen. Det er noe mykt og vennlig over gnistregnet her - som en glideflukt gjennom kosmos. Albumet virker også mer komponert enn improvisert, selv om musikken fremdeles står frem som ledig og levende. Storløkken imponerer på sitt elpiano, og fyller ellers ut med både mellotron, klaver og Hammond-orgel. Deler av materialet har noe 70-tallsaktig over seg, som om det var originalsoundtracket til en kultklassiker, sendt så sent på natten at du iblant glipper med øynene foran fjernsynet. Noe som bare gjør det til en enda mer fascinerende tripp, i slekt med de indre lydsporene til Sven Libæk.
Klassekampen (NO)

Seit 2006 betreibt der außerhalb des skandinavischen Jazzrock vornehmlich durch die Projektzusammenarbeit mit Motorpsycho auf The Death Defying Unicorn bekannt gewordene Tasten-Derwisch Ståle Storløkken (Hammondorgel, Fender Rhodes, Mini Moog) das Power-Trio Elephant9. Eine ganz ausgezeichnete Band, deren Alben ziemlich resolute Hybriden aus improvisationsfreudigem Jazz- und Psychedelic-Rock abgaben und bei denen die Entscheidung schwer fiel, was mehr gefangen nehmen sollte: Das von Nikolai Haengsle Eilertsen (Bass) und Torstein Lofthus (Schlagzeug) betriebene Groove- und Antriebszentrum — oder Storløkkens brandheiße Orgel-Jams, die für ein deutliches Heavy-Element im Sound sorgten und Gitarren zu keiner Sekunde vermissen ließen. Mit Hilfe einer stark ausgeweiteten Tastensoundpalette widmeten sich die Norweger auf ihrem letzten Studio-Album Greatest Show On Earth (2018) schließlich einer Form der Klangmalerei, die sie direkt an die Schnittstelle von avantgardistischem Art-Rock, Soft Machine, King Crimson und dem elektrischen Miles Davis der späten Sechziger und frühen Siebziger führte. Auf ihrem sechsten Studiowerk gehen sie diesen Weg weiter, wobei es sich in zwei sehr grundsätzlichen Wesenszügen von fast allen seinen Vorgängern abhebt: Arrival Of The New Elders wirkt gleich erheblich luftiger und pflegt einen jazzigen, oft sogar meditativen Ruhepuls (Throughout The Worlds); der Chemical Boogie mit seinem furiosen Drumming, Jazz und Breakbeat und Rite Of Acession mit den an das Mahavishnu Orchestra gemahnenden Streichersounds und den (fast) gewohnten intensiven Jazzrock-Improvisationen sind die Ausreißer ins Extreme. 8/10.
Rocks (DE)

https://theartsdesk.com

https://www.allaboutjazz.com

https://www.prestomusic.com

https://jazzinorge.no

https://www.puls.no

https://www.itromso.no

https://www.stemmegaffel.no

https://www.manafonistas.de