Reviews RCD2218

Welcome to an acid-free altered state. The fiery onslaught of 2019´s twin double-live albums, Psychedelic Backfire I and II, has become a simmer, as Elephant9 find space, slow, and strengthen their songs' subliminal architecture. They had previously typified a Norwegian scene inspired by Motorpsycho's prog-jazz sprawl and Supersilent's impro-noise (with Ståle Storløkken the linking, omnipresent eminence). Now Elephant9 deal instead in increment and atmosphere. Each tune is an immersive room of its own, misty tendrils curling round the listener. The ritualistic title track alone demands obsessive listens, offering padding, stealthy bass, guitar suggesting a folky Jonny Greenwood, and, from Storløkken´s Rhodes, the shivery atmosphere of The Doors' "Riders on the Storm". If electric Miles stays discernable in the distance, this music's warm glow suggests other corners of the 1970s cusp sunlit psychoanalysed Californian film noir, and Laurel Canyon singer-songwriters: Curtis Mayfield´s symphonic soul, too, as on "Rite of Accession".Slippery Mellotron strings and uptight, high-wire guitar dance Iike scorpions. But these associations are a small pan of this exemplary, contemporary Norwegian music, putting jazz and rock at the group's idiosyncratic service. The concisely intuitive musicianship ranges from the nocturnal prowl of "Tale of Secrets" to the sudden eruption of "Chemical Boogie", where Storløkken´s Hammond drags George Fames flamingo Club into the Outer Limits. "Sojourn" typifies the special space carved here, from its melodically rippling bass undercurrent to glassy keyboard detail, its suspended reverie all done in three minutes. Woozy closer "Solar Song" then sees the organ atomised and finally disintegrate, as if this magically crafted album has gone up in smoke. Arrival of the New Elders arresting ambience will elevate and expand any room where it´s played. And right now, who doesn´t want that? Editor´s Choice. 4/5.
Jazzwise (UK)

Listeners who want to go in search of adventurous jazz rock should point their compass in the direction of Scandinavia, in particular Norway. Keeping up with all the latest bands can be daunting, but Elephant9 are certainly worth the effort. Featuring Motorpsycho keyboardist Stale Storløkken plus bassist Nikolai Hængsle, and drummer Torstein Lofthus, their mix of powerful instrumental technique and unfettered expression was given full rein in the two volumes of 2019’s Psychedelic Backfire, on which they placed frenzied blow-outs and open-ended jamming under the spotlight. In contrast, this new studio release places greater emphasis on carefully articulated compositions that are nonetheless packed with energetic, often high-stake drama. Beaming down through a swirling haze of interlocking synths and gleaming organ chords, the title track's opulent grandeur beds down into a stately march, Rite Of Accession pulses with bursts of goosebump inducing Mellotron, while Tales Of Secrets' beguiling melody is as haunting as wind whistling through wires on a darkened lonely road. This is music that stays with you for a long time.
Prog (UK)

You'd be forgiven for thinking Elephant9 were a huge jazz fusion collective orchestra, partly thanks to their name and partly because of the density of their electronica-heavy sound. But they're actually a Norwegian trio of Nikolai Hængsle (bass, guitars), Torstein Lofthus (drums) and Supersilent founder and dexterous keyboard whizz Ståle Storløkken. 'Arrival Of The New Elders' follows 2019's breathtaking 'Psychedelic Backfire' live album and finds the trio at their absolute tightest, delivering intense barrages of rhythm over which Storløkken applies clusters of notes from both Mellotron and Rhodes. You can hear his melodic chops most clearly on the meditative 'Sojourn' and 'Solar Song', but it's the epigrammatic drumming and organ vamps of the playful 'Chemical Boogie' and 'Rite Of Accession' that really hit you. They sound not unlike a psychedelic tea dance, or a 'Bitches Brew' rehearsal before Miles arrived.
Electronic Sound (UK)

Comparisons to Magma, King Crimson, electric Miles Davis, Soft Machine, or even elements of Fela Kuti are not unwarranted, but nevertheless fail to capture the density of detail, and chaotic power, that Elephant9 bring to their updated take on the jazz rock genre. Comparisons to Emerson Lake and Palmer, on the other hand, are rather wide of the mark and easily dispelled by a quick listen to both bands, which immediately highlights the laser like intensity and kinetic potential of Elephant9 — aspects that set them apart from a purely nostalgic emulation of their musical forebears.
The Quietus (UK)

THE SCANDIWEGIANS LOVE a bit of contemporary prog and Elephant9 have delivered their fair share in the past, but this year they are branching out and moving into calmer pastures to present a more nuanced rather than storming sound on all but one of eight tracks. Stale Storinkken's assorted keyboards paint colourful and rich pictures while a deliciously chewy bass and strong drums lay down engaging grooves. The sound is a little dense, yet you can hear what's going on. If you like the sound of Rhodes and other electric keyboards, it's a treat for the ears. 4/5.
Hi-Fi Choice (UK)

Siden debutalbumet Dodovoodoo fra 2008, har jazzrock-trioen Elephant9 laget musikk som tåkelegger et rom på den virkelig gode måten. Bassen til Nikolai Hængsle Eilertsen, det eksplosive trommedrivet til Torstein Lofthus og de syrete tonene fra tangentene til Ståle Storløkken holder som regel samme høye intensitet. Men i det nye albumet Arrival of The New Elders demper de musikken noen hakk. Albumet inneholder færre atonale melodier og nådeløse hamringer på symbalene. Det er mørkere og tyngre, selv om lydbildet er luftigere - som om trioen har åpnet alle vinduene for en runde med gjennomtrekk. Heldigvis har musikken samme høytsvevende karakter som i de forrige utgivelsene. Den oppleves bare spirituell på en gåtefull måte denne gangen. Selv synes jeg tittelsporet som åpner albumet minner om de rolige sporene til Mahavishnu Orchestra. Maya. Kosmos. Jord, sol, måne, og melodilinjer som kretser rundt hverandre i en syklus. Det var et band jeg elsket så inderlig en periode at jeg knuste Sony Ericsson-mobilen jeg hadde - i hvert fall høyttalerne, som skranglet så voldsomt av å ha «Cosmic Strut» som ringetone, at lyden til slutt bare gurglet bort. Den luftige og mystiske versjonen av Elephant9 tar jeg med andre ord imot med åpne armer og ører. Er det slik at et høydepunkt blir større jo lengre ventetiden er? Etter å ha lusket nede i den mørke og svært vakre «Throughout the world» en stund, føles for eksempel den kaotiske «Chemical Boogie» som enda mer energisk og rivende. Mens de forrige utgivelsene til Elephant9 holdt samme trykk nesten gjennomgående, byr Arrival of The New Elders på et større musikalsk spenn. Lytteropplevelsen blir også enda mer altoppslukende enn før.
Morgenbladet (NO)

Det er vel slik at grupperingen «De nye gamle» for hver dag som går blir stadig flere. Men få av dagens gubber lager så digg og medrivende powertriomusikk som denne gjengen, frontet av orgel- og synthtrollmann Ståle Storløkken fra Dombås. Koblet med en rytmeseksjon bestående av el-bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Torstein Lofthus er de direkte brannfarlige. Da jeg så dem live under koronasommeren i fjor, var publikum i alle aldersgrupper nødt til å holde hardt i de fastmonterte setene sine, for ikke å bryte ut i dans og potensielt livsfarlig frihetsrock-ekstase. Elephant9 har gitt ut en haug album og studioalbum dette årtusenet, alle av høy kvalitet og preget av full bombing og tunge groover. Det er det mye av på årets «Arrival of the New Elders», men også større rom for ettertanke og en dynamikk som faktisk hever lytteropplevelsen ytterligere gjennom albumets åtte spor.
Dagens Næringsliv (NO)

En av norsk musikks mest sentrale trioer står ved et mer eller mindre naturlig veiskille på sitt nye album «Arrival Of The Elders», en tittel som vi velger å tolke ironisk. Nå skal det sies at kulturlivet, også det musikalske, er fulle av folk som gjerne blir sett på som unge gamle, så stilbevisste i sin modne framtoning helt fra starten at man kan mistenke at de ble født med kordfløyelsbuksene på. Det gjelder neppe Ståle Storløkken (tangenter, orgel), Nikolai Hængsle (gitarer, bass) og Torstein Lofthus (trommer). Snarere er tittelen kanskje en erkjennelse av at de etter fem eksplosive studioalbum, samt de to formidable liveutblåsningene bygget rundt prosjektet «Psychedelic Backfire» i 2019, nå må tåle merkelappen «nestorer» i det progressive nordiske jazz-miljøet. Og trioen har selvfølgelig fortsatt et solid bein planta i den eksperimentelle og improviserte rocken og progrocken. «Arrival Of The New Elders» føles som et riktig stilskifte, et album man nærmest kan tenke er et meditativt nedslag fra en trio som særlig under tittelkuttet nærmest faller i tanker over sine egne musikalske finurligheter. Låten er noe av det fineste denne slagkraftige gruppa har gjort, og kraften ligger denne gangen implisitt i musikken. Den er med andre ord mindre høylytt oppmerksomhetssø-kende enn vi er blitt vant til fra denne kanten. Tempoet skrus opp et hakk på «Rite of Accession», der Ståle Storløkkens orgler og Lofthus' perkusjon driver det hele enda lenger inn over i progrockens mest intuitive irrganger. Dette er det eneste sporet på albumet som ikke er signert Storløkken. Derimot er det gitarist Nikolai Hængsle som leder an i den over sju minutter lange låten, noe som er kort til Elephant9 å være, likevel albumets lengste. Den ender i et rabaldercrescendo som føles familiært, før Storløkken igjen tar stafettpinnen i den nærmest sfæriske og varme «Sojourn». Storløkken har siden forrige Elephant9-studioalbum utgitt plate under eget navn. Nå skyver en åpenbart økt oppmerksomhet på Rhodes-pianoet hans ellers karakteristiske Hammond-øs noe til side. Hængsle og Lofthus har som vanlig vært over alt i norsk musikk, og selv om de er gjenkjennelige i Elephant9-sammenheng har også de andre innfallsvinkler på «Arrival Of The New Elders». Her er heller ingen gjestende musikere, slik blant andre Terje Rypdal og svenske Reine Fiske har vært på tidligere utgivelser og prosjekter, og det kan virke som om de nå rendyrker sitt eget format i en ny giv i en nærmere utforskning av de underliggende stemningene som alltid har eksistert i musikken deres. Det gjør seg utslag i det som virker å være et mer komponert og kontrollert lydbilde. Låter som «Chemical Boogie» og «Solar Song» mot slutten av albumet er nydelige og atmosfæriske eksempler på dette, mens den mer improaktige «Chasing the Hidden» bærer bud om en indre søken. Det blir en erkjennelse som ikke bare ligger i tittelen. Det «gjemte» i Elephant9s musikk er
det man kan kalle selve kjernen i alt de foretar seg, og når de nå framstår som «de nye eldste» er det som om de slår opp dørene til noen av sine innerste impulser. Det er fortsatt eksplosivt, men på en mer stillferdig og innadvendt måte, og de bygger atmosfæriske, overraskende og kontrasterende bilder som både fascinerer river lytteren over ende i kastene. Det er et stilskifte som kler dem, og som føles velkomment. Om «Arrival Of The New Elders» er et tegn på at noen av norsk musikks beste utøver er i ferd med å bli eldre, er det bare å fastslå at de eldes med stil og i takt med sin egen musikalske utvikling. Den føles yngre enn noensinne. 5/6.
Dagsavisen (NO)

Hva skulle vi egentlig gjort uten Rune Grammofon? I 23 år har Rune Kristoffersen forsynt oss med noen av de aller fineste utgivelsene her hjemme, både med hjemlige, skandinaviske og internasjonale artister. Dette er vel utgivelse nummer 217 og 218 på selskapet, som alltid forsynt med lett gjenkjennelig omslagskunst av Kim Hiorthøy. Den første utgivelsen på Rune Grammofon kom i 1998, og var med improvisasjonsensemblet Supersilent. Der spilte Ståle Storløkken tangenter, akkurat som han gjør på dette ferske albumet med Elephant9. Han har også skrevet syv av de åtte låtene her. «Right of Accession» er signert Nikolai Hængsle, som sammen med trommeslager Torstein Lofthus som vanlig utgjør en rytmisk trafostasjon. Hængsle utmerker seg også som gitarist, både i elektrisk og akustisk utgave. I det hele tatt er det hyggelig å høre musikere som beveger seg så samstemt, og ikke minst uanstrengt, mot samme mål. «Arrival of the new Elders» er ikke blant de mest energiske og intenst brytende platene til Elephant9, men utgjør i stedet en ganske sømløs lytteopplevelse, spekket med interessante og atmosfæriske detaljer. Det er mulig tittelen er ment litt selvironisk, siden trioen etter hvert må regnes som veteraner. Eller den kan henspille på cthulhu-universet til forfatteren H.P. Lovecraft. Jeg har uansett en følelse av at vi skal ut i rommet, rett og slett fordi Elephant9 skaper mer rom for seg på denne utgivelsen. Det er noe mykt og vennlig over gnistregnet her - som en glideflukt gjennom kosmos. Albumet virker også mer komponert enn improvisert, selv om musikken fremdeles står frem som ledig og levende. Storløkken imponerer på sitt elpiano, og fyller ellers ut med både mellotron, klaver og Hammond-orgel. Deler av materialet har noe 70-tallsaktig over seg, som om det var originalsoundtracket til en kultklassiker, sendt så sent på natten at du iblant glipper med øynene foran fjernsynet. Noe som bare gjør det til en enda mer fascinerende tripp, i slekt med de indre lydsporene til Sven Libæk.
Klassekampen (NO)

Seit 2006 betreibt der außerhalb des skandinavischen Jazzrock vornehmlich durch die Projektzusammenarbeit mit Motorpsycho auf The Death Defying Unicorn bekannt gewordene Tasten-Derwisch Ståle Storløkken (Hammondorgel, Fender Rhodes, Mini Moog) das Power-Trio Elephant9. Eine ganz ausgezeichnete Band, deren Alben ziemlich resolute Hybriden aus improvisationsfreudigem Jazz- und Psychedelic-Rock abgaben und bei denen die Entscheidung schwer fiel, was mehr gefangen nehmen sollte: Das von Nikolai Haengsle Eilertsen (Bass) und Torstein Lofthus (Schlagzeug) betriebene Groove- und Antriebszentrum — oder Storløkkens brandheiße Orgel-Jams, die für ein deutliches Heavy-Element im Sound sorgten und Gitarren zu keiner Sekunde vermissen ließen. Mit Hilfe einer stark ausgeweiteten Tastensoundpalette widmeten sich die Norweger auf ihrem letzten Studio-Album Greatest Show On Earth (2018) schließlich einer Form der Klangmalerei, die sie direkt an die Schnittstelle von avantgardistischem Art-Rock, Soft Machine, King Crimson und dem elektrischen Miles Davis der späten Sechziger und frühen Siebziger führte. Auf ihrem sechsten Studiowerk gehen sie diesen Weg weiter, wobei es sich in zwei sehr grundsätzlichen Wesenszügen von fast allen seinen Vorgängern abhebt: Arrival Of The New Elders wirkt gleich erheblich luftiger und pflegt einen jazzigen, oft sogar meditativen Ruhepuls (Throughout The Worlds); der Chemical Boogie mit seinem furiosen Drumming, Jazz und Breakbeat und Rite Of Acession mit den an das Mahavishnu Orchestra gemahnenden Streichersounds und den (fast) gewohnten intensiven Jazzrock-Improvisationen sind die Ausreißer ins Extreme. 8/10.
Rocks (DE)

Der Nachschub an musikalischen Abenteuern aus Norwegen ist groß. Mophone des Keyboarders Ståle Storløkken gibt sich auf "Arrival Of The New Elders" im Gegensatz auffällig zurückhaltend. Die Kraut-Explosionen früherer Exkurse werden durch weite Klangflächen ersetzt, erstmals arbeitet Storløkken mit Overdubs, um eine Vielzahl neuer Keyboards und Synthesizer auszuprobieren. Experimentell bleibt es allemal, nur gehen diese Versuche diesmal nicht in die Vertikale, sondern bleiben horizontal.
JAZZthing (DE)

Ståle Storløkken (tastiere: piano, grand piano, organo Fiamma eminent 310, rnellotron, continuum), Nikolai Hængsle (basso, chitarra elettrica e acustica) e Torstein Lofthus (batteria) ci vanno giù tosti: fusion progressiva per tastiere immaginifiche (facile dire cosa fa l'uomo dei Supersilent: tutto) e accompagnamento di damigelle ritmiche di classe unica. Gli umori rarefatti e stellari di Arriva! Of The New Elders e le luci stroboscopiche di Rite Of Accession, la poesia escapista di Sojourn e quella romantica di Throughout The Worlds, la sommessa malinconia di Tales Of Secrets e l'eleganza funkettosa di Chasing The Hiddem, la sfacciataggine acida di Chemical Boogie (magnifica!) e la sognante timidezza di Solar Songs. Febbrile e compassato, acceso e liquido, swingante e meditabondo. Progressivi di tutto il mondo unitevi: (8) e niente di meno, perché è facile fare tutto quando c'è l'uomo dei Supersilent che fa tutto.
Blow Up (IT)

Dai primi anni 90, quando il fenomeno new progressive era ormai storicizzato, il giornalismo si è spesso scagliato contro i gruppi vicini all'estetica romantica/sinfonica alla Genesis, Yes e ELP, accogliendo invece con favore acritico tutti coloro che si rifacevano a modelli più audaci, dai King Crimson agli Henry Cow, dai Van Der Graaf fino al pano-rama di Canterbury. Grazie a questo credito, in tanti - pensiamo ai nostri DFA o ai giapponesi Six North - hanno potuto contare sull'appoggio dei media di settore pur avendo lo stesso approccio derivativo. È il caso degli Elephant 9? Non del tutto. Ascoltando uno dei brani di punta di questo nuovo album, il travolgente "Rite Of Accession", il modello Soft Machine post-Wyatt è piuttosto evi-dente, ma al trio norvegese va riconosciuta una qualità: l'interpretazione attenta e selettiva di influenze ampiamente leggibili. "Arrival Of The New Elders" ha un segreto: il motore acceso. Una band del genere, che si è sempre nutrita di groove, empatia e interplay, non può fermarsi, pena la per-dita di smalto. Così dopo cinque dischi in studio e i tre live del 2019, gli Elephant 9 hanno ancora la tensione del passato ma anche la maturità per stemperare le lungaggini in una soluzione "ragionata". Ståle Storlokken, Nikolai Eilertsen e Torstein Lofthus sono affiatati come sempre ma compiono un apprezzabile passo indietro nel valorizzare respiro e relax, senza ossessioni: emerge così un pastoso rock-jazz a tinte progressive, nel quale il Rhodes esplora atmosfere ipnotiche ("Throughout The Worlds") e l'organo Hammond si inacidisce verso il funk poliziottesco ("Chemical Boogie"). Nessuna sorpresa, ma il clima polveroso ha una sua malia.
Audio Review (IT)

https://theartsdesk.com

https://thequietus.com

https://jazztrail.net

https://theprogressiveaspect.net

https://www.allaboutjazz.com

https://www.prestomusic.com

https://jazzinorge.no

https://www.puls.no

https://salt-peanuts.eu

https://www.itromso.no

https://www.stemmegaffel.no

https://www.manafonistas.de

https://www.betreutesproggen.de

https://autopoietican.blogspot.com

https://www.progwereld.org

https://jazzjournal.co.uk

https://beatsforpeeps.com