Reviews RCD2219

Some artists begin their recording careers cautiously, slowly and subtly coaxing the listener into their sound world, gradually finding their way into their strengths and creative approaches. Others don't so much arrive on the scene as explode across it, apparently fully formed and taking absolutely no prisoners. It's long been clear to anyone with a pair of functioning ears which side of that line the Hedvig Mollestad Trio emphatically belong. From their fiery 2011 debut Shoot! and across the trio's subsequent six releases, Mollestad, bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjornstad haven't been slow in coming forward. As each album has added another wave of surging momentum, they trash any generic barriers that happen to get in the way with an attitude that doesn't care if it's prog, metal, jazz or anything else you want to throw at them. Last year saw a pause in the seemingly unstoppable progress of the band with the release of Mollestad's acclaimed debut solo album, Ekhidna, on which she added keyboards and brass in a sextet setting for her guitar, proving herself to be a nuanced arranger for a wider tonal range. Now back with her regular collaborators, she digs deeper into the instrument, unleashing waves of taut melodics along with her savvy use of power chords. The fearlessness that underpins and drives the trio can be found front and centre on Leo Flash' Return To The Underworld. A bulldozing motif that evokes Lifetime-era John McLaughlin in a head-on collision with the metal debris of King Crimson's Red. It doesn't so much open the album as detonate it. Mollestad's nimble, elasticated lead guitar occupies the sonic high ground as Brekken and Bjornstad's rhythm section constantly burrow below, adding and subtracting across the beat while never missing their mark. Here, as elsewhere, the numerous benefits of their decade-plus partnership become abundantly clear as unexpected shifts in gear are achieved with a frequently jaw-dropping, preternatural ability. Be it empathy or telepathy or `WTF did they just do?', the emotional impact in these relatively brief pieces is absolutely spine-tingling. The beautiful ballad Four Candles closes the record. Like the calm after the storm, volume pedal swells confer a teary smear, not unlike a pedal steel guitar to Mollestad's sound. Swimming in reverb, as her colleagues conjure clouds of vaporous shapes, her notes bend and shiver, bright like the shimmering trail of a slo-mo meteor glimpsed through the dark of space. An album that's as bone-crunchingly powerful as it is graciously poetic, this is surely their best yet.
Prog (UK)

Norway's power-jazz-metal threesome set off into new terrain. Ding Dong, You're Dead is released to coincide with Hedvig Mollestad Trio's 10th year as a recording unit. Over six previous albums -including one live set - the wilful Norwegians have blurred the boundaries between jazz and heavy metal. John McLaughlin and Miles Davis are in the mix. So are AC/DC and The Melvins. After last year's solo Mollestad outing Ekhidna, Hedvig Mollestad Thomassen, Ellen Brekken and Ivar Loe Bjornstad incorporate abstraction and transform what's become familiar with a fresh precision. The instantly compelling All Flights Cancelled is emblematic of the latter, with Thomassen's staccato one-string riffing underpinned by Bjornstad's panel beater drums and Brekken's walloping bass. Then, the guitar heads into outer space. In the fresh territory there's the wispy, foreboding title track and album closer Four Candles, a cousin of Sonic Youth's Providence. 4/5.
Mojo (UK)

That Mollestad would love to have played on Miles' Live/Evil recordings is the giveaway. This is a guitarist whose writing and playing has such intensity, you fear she may spontaneously combust. Her colleagues in the coven, Bjornstad and Brekken, joyously collaborate in the highly organised mayhem. But Ding Dong. You're Dead, although rich with the riffing that studs previous releases, is also informed by Mollestad´s wider vision, as expressed through her Ekhidna ensemble or the Tempest II project. ”The Art of Jon Balkovitch”, for example, dedicated to the esteemed Jon Balke ("he has written music so beautiful you can simply stop existing", muses Mollestad) is a slippery, less architectured piece, confidently sliding across tempos and bar lines, with Brekken´s bass elbowing Mollestad out of the vicious self-discipline the guitarist feels she has to impose on herself. Of course, there are industrial scale rockers like Brekken's ”Leo Flash´ Return to the Underworld”, redolent of Red-era Fripp, replete with Bruford's cracked splash cymbal. And to counter-balance frumious belters like "Gimbal", there's the splendidly monickered ”Four Candles". Only Mollestad could vision this as a ballad, replete with sighing swells, like John Martyn and Terje Rypdal arm-in-arm in a ghost rider's tryst. Throughout it all Ivar Bjornstad's sound and fury signifies quite a lot as he and the ever-estimable Brekken push this trio to highly detailed yet rhapsodic delights. A trio to honour, an album to celebrate. Ding dong indeed, as Leslie Phillips may have mused. Editor´s Choice. 4/5.
Jazzwise (UK)

For last year's Ekhidna, Hedvig Mollestad temporarily put aside her power group with bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Bjørnstad to explore a wider multilayered style. Ding Dong. You're Dead is the pendulum swinging back emphatically to the compact formation. To dispel any uncertainties, the Norwegian trio's seventh album opens with two absolutely scorching rock pieces featuring an array of grungy riffs that eclipse the supremely crunchy work on 2019's Smells Funny. After this jazz rock double fanfare, "Leo Flash' Return To The Underworld" thrashes forward, never looking back. Within its steady rhythmic path, Mollestad's guitar squeals and shreds with heavy metal zest, running circles around Brekken's grumbling low lines. "All Flights Cancelled" continues in a no-nonsense fashion, adopting a small scale model of arena rock's grandiosity. That spell is soon broken when the intensifying harmonies part way and a melodic solo reminiscent of Steve Vai rolls in. This goes on and on yet passes in an instant, picking apart and putting back together an exquisite recurring theme. Then, the paradigm shifts. On the title track, Brekken switches from electric to double bass. She bows dissonant yelps, before bouncing off plump tones. Bjørnstad is equally subdued as he rustles responses to guitar sighs and punctuates them with tom and snare thumps. The closing "Four Candles" follows a similarly ambient, gentle ECM pattern, akin to Steve Swallow making seductive bass waves for Pat Metheny's surf noir licks. Between these two cuts, things get fiery. The resonating and tempo-changing heavy blues of "Gimbal" is followed by unhinged fusion in the vein of Elephant9 and Bushman's Revenge on "Magic Mushroom", while double bass grooves and knotted riffs give "The Art Of Being Jon Balkovitch" a quirky air, completing the record's sublime spectrum of jazz, rock and jazz rock.
The Wire (UK)

"Ding Dong. You´re Dead." mashes up jazz with metal, punk and post-rock in a particularly bracing fashions; indeed, there won´t be many bands making it into this column that sound like The Mahavishnu Orchestra in a fight with The Jesus Lizard. 4/5.
Shindig (UK)

A decade after arriving on the musical map, the Hedvig Mollestad Trio continues to make a strong case for the elemental brilliance of the "power trio" on its seventh full-length recording. Throughout this muscular yet supple album, the simple perfection of a guitar/bass/ drums lineup is made manifest—a musical situation where the individual players have to move quickly and ably between roles. That's often the requirement of most jazz players, but this trio adds the volume and tension of a heavy rock group into the mix. At its base, that means the band prefers to stomp rather than swing. Or, at least, use the swing and shuffle of jazz to add texture and dynamics to its loud, high-octane compositions in the manner of the Jimi Hendrix Experience or the James Gang. On "Magic Moshroom" and "The Art Of Being Jon Balkovitch," Ellen Brekken switches to an acoustic bass and her potent bounce jostles perfectly with drummer Ivar Loe Bjornstad's fluid playing and Mollestad's prickling, acid rock-inspired leads. The guitarist adopts a watery tone on the title track that harkens to classic grunge, while her bandmates quietly snake around her. Likely, the songs that are going to get the most attention are those where the band leans into its rock influences, as those are the trio's most direct expressions. For the full effect, though, the album should really be heard in its complete form, with all the shades and moods meeting up to create a vast, colorful display of jazz-rock fireworks.
Downbeat (US)

Fra tid til annen dukker det opp ganske kjedelige og forutsigbare debatter, der man gjerne skal fremstille rock som «gubbete» i 2021. Det er en pussig form for generalisering av en uvanlig omfangsrik sjanger, der det nok også ligger en del ageism til grunn for synspunktene. Om perioden for de store supergruppene er over, er det fremdeles masser av kraft i rocken - fra artister som jobber innenfor tradisjonelle formater til de mest kontrære undergrunnsfenomenene. Det er i hvert fall svært lite som er «gubbete» ved Hedvig Mollestad Trio, der de borer seg ned i en del av selve grunnfjellet i rockehistorien: power-trioen med gitar, bass og trommer. Dette er instrumental musikk som er avhengig av at dynamikk og energi inntar førersetet. Og det gjør det til gagns, også på deres sjette album. «Ding Dong. You're Dead.» er en tittel som refererer til filmversjonen av «Trollmannen fra Oz». Og som samtidig blir en metafor for paranoiaen som pandemien delvis bringer med seg, der vi stenger oss inne i våre egne leiligheter og hus, og knapt åpner døren om noen ringer på. Samtidig tilbyr den oss drøyt 40 minutter med ren nytelse og adspredelse, som et mirakelskrin som på samme tid er en tidsmaskin og et hypermoderne fremkomstmiddel av i dag. «Have Guitar Will Travel», altså, som Bo Diddley uttrykte det for mer enn 60 år siden. Og det vil bassen til Ellen Brekken også, der den setter av gårde som en blanding av et jordskjelv og et kjærtegn. Og ikke minst trommene til Ivar Loe Bjørnstad, som graver i seig gjørme og sikter mot stjernene på samme tid. Hele albumet handler om groove. Og er dessuten ganske spekket med groovy referanser også i titlene, som nikker til Jimi Hendrix-spor, filmklassikere og norske musikerkolleger om hverandre - og iblant også samtidig, som i den vidunderlige tittelen «The Art of Being Jon Balkovitch». Førstepremien for beste låttittel går likevel til «Magic Moshroom», som virkelig setter musikerskapet på plass. Hedvig Mollestad Trio blir iblant fremstilt som jazz proggers, noe som kanskje skyldes den nevnte aversjonen mot rock & roll som en del koketterer med. De er i hvert fall jazz nok til å få gnistrende omtaler i JazzTimes, mens Downbeat trekker frem Mollestad på sin 25 for the future-spådom. Progressive nok til at Mollestads soloplate «Ekhidna» havner på Topp Tre på Prog Magazines årsbesteliste. Og, jo, rock nok til at Rolling Stone tar turen ens ærend til Oslo for å høre dem live. Det er mye bluesrock i rillene her. Og mye jazzrock, der Mollestad briljerer med sine sololøp, som på den nevnte, nesten Zappa-aktige «Magic Moshroom». Men fremfor alt er dette en trio som løper i samme retning, og gjør lytterommet ditt om til en katedral og en røykfylt bule. Som et urverk som viser 1971 og 2021 på samme tid. «Ding Dong. You're Dead» er blant Hedvig Mollestad Trios beste utgivelser til nå, med et høyspent og dynamisk spenningsfelt som kanskje bare Motorpsycho matcher fullt ut her hjemme. Og om undertegnede ikke lukker opp døren når du ringer på, er det bare fordi jeg skal høre den en gang til. 5/6.
Klassekampen (NO)

Hedvig Mollestad follows her first solo album, Ekhidna, by rejoining her core trio for Ding Dong. You're Dead. A precocious talent, she got her first guitar and amp as a Confirmation present. If the Holy Spirit entered Mollestad's work at that point, then other more pagan creeds have also seeped in down the years. Drawing on heavy rock and jazz-fusion, her fretwork is rather more riff-heavy than slinky soloists such as Allan Holdsworth or Mike Stern. Mollestad's tracks are like volcanic eruptions, bassy and rumbling, bringing a real armed invasion of sound. Her latest mystical journey has both madcap flavours and eerie experiments. "Leo Flash's Return To The Underworld" opens on fuzzy riffage overlaid with a strutting rhythm. "All Flights Cancelled" is busy and buzzing, then the title track turns cabbalistic amid darkly brooding drums. "Four Candles" glowers with a similar nocturnal tension, "Gimbal" stays haunting and guttural, whilst the band stalks each other through a psych-jazz underworld on "Magic Moshroom." As ever, primal forces are fully present in Mollestad's work, like flames to brighten the blackest sky.
All About Jazz (US)

Hedvig Mollestad has gone a long way since her jazz and metal roots, and she certainly deserves the reputation as one of the freakiest guitarists from Norway right now. Her last seven releases were all credited to the Hedvig Mollestad Trio with bassist Ellen Brekken and drummer Ivar Loe Bjornstad, whereas here she's decided to work under her own name with no suffix. It could have been the Hedvig Mollestad Sextet, but I think she's trying to shake the jazz image So, with an all new band, featuring two keyboard players, occasional trumpet, plus drums and percussion players (yes, no bass, whatever bass there is seems to by handled on the keyboards), we have an album that ventures to new territory, only ever hinted at by the previous trio. EKHIDNA opens sounding somewhat like Elephant9 on speed (or some other drug that makes people hyper), with the dual keyboards in full-on attack mode. It also moves back there later, although in between there's a lot more elements at play, softer phases, moodiness, great use of dynamics, with the occasional nods to other Scandinavian fusion legends like Terje Rypdal or Raoul Björkenheim.
Audion (UK)

Etter ti år serverer Hedvig Mollestad Trio sitt sterkeste og mest helstøpte album så langt. Trioen har alltid vært rifftung, med tydelige røtter i tidlig tungrock og jazzrock, men hele veien framoverlent, på sitt særegne vis. Det ferske albumet er ikke noe unntak, vi beveger oss stort sett i det samme hardtslående og kompromissløse landskapet som vi kjenner fra før, selv om trioens siste er mer variert enn tidligere album. Det åpner med et riff av det blytunge slaget, på låten «Leo Flash' Return To The Underworld», pakket inn i et tett driv fra Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Støvet har knapt lagt seg før de smeller til med nok en rifftung låt, med den høyaktuelle tittelen «All Flights Cancelled» og et gnistrende sololøp fra den jazzutdannede gitaristen fra Ålesund. Det er noe sårt, storslagent og vakkert over Mollestads glideflukt over den tunge grooven fra makkerne. Selv om trioen bærer Mollestads navn er dette en trio, et kollektiv, styrken ligger i samtalen mellom tre musikere som opptrer som en organisme etter ti år med en god del konserter bak seg. Det låter tettere enn noen gang. Noe av det forførende med trioen er evnen til å kombinere innstillingen til en tungrocker med den åpne tilnærmingen vi finner i jazzen. For min del kunne de gjerne gått enda lenger i kombinasjonen av det hardtslående og frihetssøkende, for det låter svært bra. Med et bein i begge leire har de uansett reist et solid musikalsk byggverk som handler om langt mer enn smarte og breiale riff, selv om Mollestads eminente riffkunst, takk og lov, også har en god plass her. Denne gangen framstår de dessuten mer dynamiske og selvsikre enn tidligere. Albumet er mer variert, de senker skuldrene mellom slagene, som på den dvelende tittellåten og en smekker balladeavslutning med «Four Candles». 5/6.
Dagsavisen (NO)

I Norge er vi velsignet med haugevis av gode gitarister, og Hedvig Mollestad må kunne sies å være en av de fremste. Med byggesteiner av rock, jazz og prog har hun bygget seg en solid festning som hun fra tid til annen kaster ut riff, forsterkerhyl og annet headbangingsmateriale fra, og ble attpåtil nylig kåret til én av «25 for the future» i selveste Downbeat. De siste platene til trioen hennes har lent seg mer mot riff og hardrock enn jazzrock og prog, men på Ding Dong. You’re Dead er Black Sabbath-referansene tonet ned og mengden jazzete krydder skrudd opp. Trioen utforsker i større grad de mindre besøkte delene av rockekartet, spesielt de delene som også befolkes av gamle fusion og proghelter. Åpningslåta «Leo Flash Return To The Underworld» bygger en bro jeg ikke visste fantes mellom herlig fusionharmonikk à la John McLaughlin, Return To Forever og Rage Against The Machineaktig riffing. Bassist Ellen Brekken briljerer også med en bottlenecksolo på elbass, et sjeldent men gledelig fenomen. Gitarmessig henter Mollestad mye fra rockehistorien og den mer hardtstlående delen av jazzhistorien, og selv om det ikke nødvendigvis er ekstremt nyskapende virksomhet, er det unektelig bra. På Ding Dong. You’re Dead er det historiske ankeret som har tynget noen av Hedvig Mollestad Trios seneste utgivelser halt inn, og rockeskipet seiler friere og mer lekent rundt enn før. På «Gimbal» hører vi både bredbente stonerrockriff, fargerik kromatikk og god gammaldags frijazzenergi, mens vi på «Magic Moshroom» formelig hører 70-tallet rope på oss. Det er betegnende for trioen, og Mollestad spesielt, at de får til å sy sammen uttrykket i improvisasjonene sine sømløst med de ofte strengt komponerte melodiene, som gir et stramt materiale den lekenheten som trengs for at musikken ikke bare skal oppfattes som rockehistorisk mimring.
Jazznytt (NO)

Idet jeg åpnet jazzøret mitt en smule falt forgjengeren "Smells Funny" så til de grader på plass, og har attpåtil fått godt med spilletid i etterkant - noe som absolutt ikke er alle anmeldte artister forunt. Derfor var det med spente nyjazzede ører jeg satte i gang årets rykende ferske, og etter 7 minutter og 30 sekunder jublende kunne fastslå at de allerede her har toppa forgjengeren! En helt nydelig start på en skive som etter litt skjev jazzing ender i et virkelig fett riff som blander det aller beste fra både rock og jazz. Det er også riffet som bærer mesteparten av låta, selv om den også svinger seg både hit og dit underveis. Og da trommis Ivar Loe Bjørnstad synkoperer seg inn i et taktomslag helt mot slutten klarte i hvert fall ikke undertegnede hverken å sitte stille eller å holde smilet tilbake. Rett og slett en praktfull start av trioen! Og dette følges også opp eksemplarisk på "All Flights Cancelled" med vesentlig mer fres enn forgjengeren og sementerer en prikkfri åpningsduo. De drar det helt ned under tittelsporet som kanskje kan bli en tanke for ensformig for min smak, men den er fort glemt allerede under "Gimbal" som igjen viser hvilke riff som bor i gjengen. "Magic Moshroom" tar jobben med å nok en gang utfordre mitt urutinerte jazzøre litt i overkant, men godt hjulpet av en fantastisk titulering kom jeg meg igjennom denne gang også. Tituleringer er forøvrig noe de har greie på, all den tid de kommer opp med titler som "The Art Of Being Jon Balkovitch", nok en fengende perle på herligheten og som trygt geleider oss til den fullstendig nedstrippede og nydelige "Four Candles': Jeg får lyst til å tenne fire lys og bare la meg gli vekk i Hedvig Mollestads Trio sitt nydelige univers underveis og fastslå som jeg anslo ved anmeldelsens start at de såvisst har toppet "Smells Funny',' og jeg kan ikke for mitt liv skjønne annet enn at fans kommer til å bli virkelig fornøyde med "Ding Dong. You're Dead.’ 5.5/6.
Norway Rock Magazine (NO)

Die norwegische Gitarristin Hedvig Mollestad liebt es, sich in handfesten Gitarrenriffs zu aalen. Durch ihre Adern scheinen jede Menge Blutkörperchen von Tony lommi oder Ritchie Blackmore zu fließen. Dass sie sich mit ihren instrumentalen Riff-Feuer-werken, die wesentlich mehr mit Heavy Metal gemein haben als mit Jazz, in der norwegischen Jazzszene besonderer Beliebtheit erfreut, sagt viel über die musikalische Offenheit der Skandinavier aus. Mit ihrem Trio arbeitet sie nun schon seit gut anderthalb Jahrzehnten fix zusammen, doch die gemeinsam entfachte Euphorie nimmt eher zu als ab. Ob der schwarze Humor, der sich im Albumtitel -Ding Dong. You're Dead." (Rune Grammofon/Cargo) und in einigen Songs offenbart, dem Lockdown geschuldet ist, kann man nur erahnen, auf jeden Fall aber ist die Heftigkeit ihrer Songs ein optimales Ventil, um die mentalen Fesseln des Stillstands zu sprengen.
JAZZthing (DE)

Torna Hedvig Mollestad (settimo album), la chitarrista jìn norvegese uscita dal conservatorio di Oslo. Gibson semiacustica al collo e disinvolta minigonna del mercatino. Fulminata dai dischi della collezione di suo papà, capace di suonare la quantità di note di John McLaughlin col volume e la sintesi dei Black Sabbath, Hedvig mostra rara spietate77a nei confronti dell'ascoltatore (maschio?) e della storia del rock tutta. Persino sospetta, se si considera l'ironia dei titoli che qui si rifanno al cinema (il vecchio horror Chi è sepolto in quella casa?) e a un più ovvio di questi tempi All Right Cancelled con l'assolo di chitarra che evoca paesaggi sconfinati e cosmici. In trio con Ellen Brekken al basso e contrabbasso e Ivar Loe Bjomstad alla batteria, come un collettivo di teatro femminista dei tempi che furono. 5/5.
Linus (IT)

Considerare la Norvegia quale laboratorio di interclassismo e contaminazione tra jazz e rock duro appare fondato, una volta individuato l'esempio decennale di band come Bushman's Revenge, MoE e del qui presente Hedvig Mollestad Trio. La formazione della chitarrista originaria di Alesund (che si completa con Ellen Brekken al basso e Ivar Loe Bjomstad alla batteria), giunta al sesto album in studio, mantiene salde le sue direttive, forte di un approccio meno ostico e avanguardistico rispetto alle affini realtà prima citate ma non meno spericolato e avventuroso. Leo Flash Rotore To lite Under-world imbastisce un giro insistente e tetragono alla NoMeansNo, schizzato e trapassato da acide scale, che poi evolve in senso hard blues. Gimbal presenta una struttu-ra canonicamente stoner mentre The Art of Being Jon Balkovitch trova una mediazione perfetta tra lo swagger del rock e lo shuffle del jazz. All Flights Cancelled viene invece usata come una rampa di lancio krautrock per proiettare nella stratosfera una sbroscia solista. Le tracce di "Ding Dong, You' re Dead" d'altronde possono considerarsi una piattaforma per le escursioni sulla sei corde della Mollestad, frutto a volte di un virtuosismo fusion che rischia di divenire pedante (Magic Moshroom invoca le gesta di John McLaughlin). Trascendono l'agone due brani come la title-track (sospesa in un improvvisativo, ipnotico e siderale iperspazio) e Four Candles, che chiude l'album su pacificate, rassicuranti note.
Blow Up (IT)

Ancora una volta in compagnia del suo formidabile trio, Hedvig Mollestad continua a infiammare il catalogo della Rune Grammofon. Ding Dong. You 're Dead. arriva a tre anni di distanza dal precedente Smells Funny, e a meno di un anno dall'imperdibile album solista Ekhidna, cambiando di poco gli equilibri all'interno del trio: la chitarra della Mollestad guida la mezza dozzina di danze in scaletta con la furia che la contraddistingue da sempre, tra riff granitici e fantasia imprevedibile; la sezione ritmica formata da Ellen Brekken e lvar Loe Bjornstad fa viaggiare le armonie tra gli aromi jazz di Magic Mushrooms e l'irruenza metal-prog di Leo Flash Return To The Underworld. IRRUENTO.
Rockerilla (IT)

Maniaci della chitarra all'erta! Ecco un trio che ricorda ellittica-mente le Demolition Doll Rods. Intendo dire "visivamente", nel senso che le due donne, Hedvig ed Ellen, chitarra e basso, sono coadiuvate da un maschietto batterista in tutù, Ivar. Ma quello che fanno è il contrario della musica delle DDR, semplice ed esplosiva. Perché gli strumentali di HMT sono quanto di più contortamente e inventivamente rock/jazz ci sia dato di ascoltare in giro. Le hanno dichiarate tra le migliori band, in un contest della rivista "Prog". Il loro stile è un'armonica fusione tra l'intellettualismo heavy di John McLaughlin e Tony lommi. Hedvig è sorprendente, suona da dio: virtuosismo e intelligenza. Sette album fatti finora e tutti impeccabili. Poi non dite che la musica con le chitarre è morta. 80/100.
Rumore (IT)

Proporre una miscela di jazz e rock è rischio-so, puoi affascinare i cultori di due distinti mondi sonori o scontentare sia gli uni che gli altri, a meno che questo blend non suoni fresco e ispirato. Quest'ultimo è il caso del nuovo album del trio della chitarrista norvegese Hedvig Mollestad Thomassen, già apprezzata in patria e dal vivo di supporto a Black Sabbath e John McLaughlin. Impossibile ascoltare il driving riff di 'All Flights Cancelled' senza fantasticare sull'abilità della Thomassen in ambito hard rock, ma è solo immergendosi nell'improvvisazione psych di 'Magic Moshroom' o studiando le chitarre rarefatte della titletrack che si comincia a cogliere l'ampiezza dello spettro sonoro del trio. E la conclusiva 'Four Candles', che sfocia nell'ambient, è un altro assaggio del talento di una band che incarna l'energia del rock, ma che si esprime al meglio quando la fonde con la libertà espressiva dell'avant-jazz.
Classix (IT)

La buona, vecchia abitudine di spulciare nei libretti. Tra studi di registrazione, strumenti e soprattutto ringraziamenti si trovano indicazioni interessanti. Nelle note di "Ding Dong. You're Dead" - titolo che cita parzialmente una ben più nota canzone dei Faith No More - si scopre che quelle in sala sono state "sexy sessions". La sensualità è una utile chiave di lettura per in-quadrare il settimo album dello Hedvig Mollestad Trio, è una dote che continua a rendere intrigante la musica della chitarrista norvegese. Senza sensualità, in una discografia così fitta di incroci e partnership, con un primo lavoro da solista uscito neanche un anno fa, la proposta sarebbe assai più noiosa e prevedibile. "Ding Dong" prosegue nel solco tracciato nel 2011 col debutto "Shoot" e approfondi-to lavoro dopo lavoro, all'insegna di un rock strumentale a geometria variabile, aggancia-to al jazz in modo talmente denso da far per-dere sembianze e connotazioni. Ogni uscita del power trio è un'ideale sfida a coniare definizioni ad hoc, e quella di "jazz sabbath" resta ancora la più calzante: accanto alla movenza sinuosa c'è la batosta elettrica, in una combinazione di umori, direzioni e sviluppi ancora appetibile a dieci anni dagli esordi. Dai minacciosi fendenti crimsoniani di "Leo Flash's Return To The Underworld" alle cadenze fangose di "Gimbal", passando per l'indagine libertaria e furente di "Magic Mushroom", i tre macinano riff e assolo alla maniera di Guru Guru o Edgar Broughton (con un occhio ai Lifetime), tanto per citare tre tra gli innumerevoli nomi del loro pantheon di riferimento. Nonostante l'assenza di sorprese, "Ding Dong" è un significativo esempio di rock-jazz nordico.
Audio Review (IT)

https://www.itromso.no

https://jazzinorge.no

https://salt-peanuts.eu

https://www.nettavisen.no

https://www.allmusic.com

https://www.allaboutjazz.com

https://www.dprp.net

https://www.musiquemachine.com

https://www.chicagoreader.com

https://pennyblackmusic.co.uk

https://jazztrail.net

https://dereksmusicblog.com

https://skug.at

https://www.ondarock.it

https://offtopicmagazine.net

https://etceteraetc.podbean.com

https://www.standaard.be

http://www.musiczine.net

https://www.jazzhalo.be

https://spettacolo.periodicodaily.com

http://www.artistsandbands.org

https://neuguitars.com

https://jazzjournal.co.uk

https://orkesterjournalen.com