Reviews RCD2224

Master Oogway conjure a sense of imagined community in the moment with this live album, reinforced by Rune Grammofon design kingpin Kim Hiorthøy's sleeve art, portraying the titular village idyll. Taped during an autumn monthly residency on the night Henriette Eilertsen sat in, her flute's vaporous tendril curls through the opening seconds of 'Heading Home, inevitably suggesting spiritual jazz, but proving part of something wilder and rougher. This is Master Oogway's third album, with bassist Karl Erik Horndalsveen displacing guitarist Håvard Nordberg Funderud as main songwriter on this occasion. It's Horndalsveen who solidifies a swirl of percussion into an incrementally intensifying vortex as 'Heading Home' progresses, before Eilertsen's dervish whirl gathers Master Oogway in her slipstream: then she darts and floats, bird-like, bonds with Lauritz Heitmann Skeidsvoll's sax, and the band's soft glide to earth finishes with her butterfly flutter. The sense of something almost inchoate rising and falling, splintering then recohering, even as Horndalsveen's propulsive pulse and melodies keep a gravitational hold on the band´s disparate parts, characterises this gripping night. "Happy Village" sees Skeidsvoll's garrulous, rasping tone carve the tune out as the band fill a spacious, widescreen canvas. A sense of woozy Americana grows on "Speech" - the political convention or maybe wedding sort, such is its gaudy, bawdy quality, as the band stagger their separate ways, woozily collapsing into the guitar's quiet rumble of strings. 'Whispering Townsfolk' defines the project, as this sometimes wayward gathering rises again, and Funderud's grittily grained solo is shadowed by bass and shaped by the sax's counterpoint. Eilertsen's flute is an intrinsic, ensemble sound by this point, as Master Oogway make a night of focused adventure´s final exploratory, spiky patrols. 4/5.
Jazzwise (UK)

This is a unique and captivating album. Five musicians experiment and improvise in total harmony. The quality of the musicianship is stunning, with a collective understanding running through the veins of everyone involved on this special session. Across the first two tracks, “Heading Home” and “Happy Village”, it’s the bass and drums that lay down an almost Coltrane-esque groove, deep and meaningful in its magnificence. The sax and guitar share interwoven melodies before breaking out on their own with spellbinding originality. All this with the hovering, intuitive flute journeying out into new cascading, cosmic atmospheres. The album’s most experimental piece, “Speech!” is fiery and uncompromising, relentlessly pushing the boundaries of musical intuition. The more thoughtful, reflective “Whispering Townsfolk” is akin to a meandering journey through a magical forest, musical notes left hanging, like Hansel and Grettel’s bread crumbs left for the musicians to somehow find a way back home. “Happy Village” was mixed in Athletic Sound by Dag Erik Johansen, and the sound quality is fabulous, even just listening to the digital files, as I am. This is undoubtedly one of those albums that cries out to be heard on vinyl, and I for one can’t wait to get my hands on a copy. 4/5.
UK Vibe (UK)

For to år siden anmeldte jeg Master Oogway forrige album for nettstedet Jazz i Norge. Jeg avsluttet på følgende måte: «Du verden så langt dette unge bandet har tatt seg. Master Oogway tar meg til steder jeg liker å være. Vi trenger flere ensembler med sånne kvaliteter.» Jeg kunne brukt de samme ordene om «Happy Village», bare lagt til at bandet har utviklet seg. Lagt bort noe av råskapen og tatt frem mer av det lett sprudlende… Høsten 2020 ble bandet invitert av Kafe Hærverk til å spille månedlige konserter på deres scene. Til hver konsert skulle kvartetten invitere en gjestemusiker. En av disse kveldene tok de med seg fløytist Henriette Eilertsen. Det er konserten fra denne kvelden vi får gjenoppleve på «Happy Village». Master Oogway gir gjesten godt med rom, og fløytisten tar bolig i musikken. Henriette Eilertsen har rukket å etablere seg med tydelighet i den fremadstormende nye norske jazzen. Billy Meier og Andreas Røysum Ensemble er to band hun forbindes med. I fjor ga hun ut albumet «Poems for flute». Da jeg intervjuet henne for Jazznytt vinteren 2020, sa hun følgende: «Jeg er ikke den perfekte fløytist, men det gjør ingenting. Det er ikke det som er målet. Jeg har en kunstnerisk drive som former hvordan jeg spiller. Det er jo meg, tenker jeg, og det vil jeg skal høres.» Denne uttalelsen fungerer nærmest som en selvoppfyllende profeti i møte med «Happy village». Denne tiltroen til å lytte innover og ta ut det som beveger seg der, tror jeg Henriette Eilertsen deler med hele Master Oogway. De står iallfall sammen om å la det sprute i svingene og sette drift i musikken. På Master Oogways forrige album «Earth and other worlds» var musikken skrevet av gitaristen. På «Happy Village» er den skrevet av bassisten. Åpningssporet «Heading home» lar fløyten vekke de andre instrumentene til live. Den skaper morgenstemning med kvitter fra åpenhjertig 60-talls jazz, med en samtidsnerve som holder musikken våken. Den kunstneriske driven er ikke til å ta feil av. Fløytespillet kan gi assosiasjoner til Yusef Lateef så vel som Charles Lloyd og Joe Farrell. Eilertsen har sagt at spillet hennes ikke er så instrument-typisk. At hun som instrumentalist ikke er så «fløytete». Et godt stykke ut i «Heading Home» hever gitar og saksofon stemmen og gjør seg tøffe. Anvender rockens væremåte til egen fordel. I «Speech» nærmer kvintetten seg gammel engelsk progrock, slik den kunne komme til uttrykk hos bandet Colosseum. Det er såre enkelt å like. I samme låt går de inn på frijazzterritorium og klarer seg godt. Det krever både ferdigheter og sjangerforståelse å kunne bevege seg knirkefritt på denne måten. Samarbeidet mellom Master Oogway og Henriette Eilertsen er vellykket. Ikke bare får fløytisten spredt vingene og satt nye farger i Oogways musikk. Master-bandet overskrider også tidligere bragder og skinner på nytt vis. 5/6.
Aftenposten (NO)

Suverent spilt. Master Oogway løftes til nye høyder av Henriette Eilertsens forførende fløyte. Dette er tredje album fra et band som debuterte med lovende energisk driv, ungdommelig råskap og en god dose breiale riff i et jazzrocka landskap tilbake i 2018. Energien er fortsatt upåklagelig, men uttrykket har endret seg noe, på «Happy Village» framstår de hakket mindre rocka og samtidig friere i formen. En grunn er selvsagt utvidelsen med Eilertsen, en annen er nok at låtene denne gangen i hovedsak er signert bassist Horndalssveen, mens de tidligere har vært signert gitarist Funderud. Albumet viser uansett at dette er et kollektiv som ikke har stivnet i en form, men tvert imot evner å fornye seg. De har dessuten gitt gjesten godt med plass i sin musikalske landsby, det er en plass Eilertsen benytter godt. Hun setter sitt tydelige og per-sonlige stempel på musikken, fra hun leder an i åpningssporet «Heading Home», der lyden av Eilertsens fløyte på nydelig vis fletter seg inn i lyden av Skeidsvolls saksofon. Hun finner sin plass i kollektivet, blir en selvsagt del av det, møtet mellom Eilertsens suverene spill og det rocka uttrykket til Master Oogway fungerer overraskende bra, det er lekent, variert og forførende. Alt i alt er det et vellykket musikalsk møte som dokumenteres på «Happy Village».
Dagsavisen (NO)

Det unge semi-psykedeliske jazzrockbandet Master Oogway har retning og ideer, og allerede et par utgivelser under beltet. De har avholdt konsertserien Oogways Weekend på den sentrale osloklubben Hærverk, der de gikk i møte med en spennende musiker, og det er et av disse møtene denne platen er et resultat av. Henriette Eilertsen er en knallmusiker av samme generasjon, som på forskjellig vis utforsker tverrfløytens muligheter (f.eks på det unike soloalbumet Poems For Flute). Hun passer perfekt inn i Master Oogways fete, flytende sound, og det er lett å forestille seg at de alle står barføtte på et kelim-teppe der inne på klubben. Låtene er skrevet av bandets bassist Karl Erik Horndalssveen, pluss et bidrag fra den fagert bedårende gitarhelten Håvard Funderud. Musikken er et sted mellom britisk «beery burps»-psychfolk, og en groovy Charles Lloyd på vift i California-rocken - som skapt for den åpne og entusiastiske norske scenen.
Jazznytt (NO)

En energifylld liveplatta från det norska jazzrockbandet med extra allt: Master Oogway. Fångade på Oslos musikaliska nav Kafé Hærverk, där jazz och experiment flödar fritt. Tre spelningar bandades under andra halvan av 2020 och ursprungligen var Happy Village tänkt att presentera ett urval från dessa. Varje kväll bjöd Master Oogway in en speciell gäst, och just den här kvällen var det Henriette Eilertsen med sitt lindansande flöjtspel. Slutresultatet blev så pass att det fick bli en helt egen utgåva. Det är lätt förstå, för det här är inspirerat. Henriette Eilertsen hör till kretsen kring skivbolaget Motvind - som är så mycket mer än bara ett "Jo jo, ja ja", för att tala med det svenska rockbandet med samma namn. Hon har hörts med Billy Meier, Andreas Roysum Ensemble, OJKOS (Orchestra for Jazz Composers in Oslo) - och släppte det rosade soloalbumet Poems for flute i fjol. Låtskrivandet står bandets stadige basist Karl Erik Horndalssveen för, förutom ett verk signerat gitarristen Håvard Funderud. Ombytta roller mot hur det brukar vara i Master Oogway, alltså. Lauritz Heitmann Skeidsvolls saxofonerier är också viktiga i sammanhanget. Flärpigt, skickligt och vågat letar sig de nyfikna musikerna fram genom den stökigt böljande men ofta vackert lyriska musiken. Paletten rymmer sprakande psykedeliska färger, en nyans av Charles Lloyd, allt med en friare färgskala än tidigare. Men mest av allt är Happy Village ännu ett bevis på hur bra den yngre norska musikscenen mår just nu.
Lira (SE)

https://freq.org.uk

https://salt-peanuts.eu

https://www.nettavisen.no