Reviews RCD2225
Trippy Norse fusion of jazz, motorik and space rock. Tellus begins abruptly with Chromosomes. It's as if a door has suddenly opened on a performance that's already in progress. Over its six-plus minutes, recognisable components bubble up: Future Days and Togo Mago Can, A Saucerful Of Secrets' spaciness, Jenny Ondioline-era Stereolab. Elsewhere on the all-instrumental fourth album by these psych-motorik explorers from Haugesund on Norway's west coast (their first for high-status imprint Rune Grammofon), the nods to Lalo Schifrin parallel those of fellow Norwegians Jaga Jazzist. As ATS includes mainstays of psych rockers Electric Eye, The Low Frequency In Stereo and soundscapers Lumen Drones, the stylistic pool is broad. Yet despite the touchstones, freshness comes from the outfit's five core members revelling in the tension of playing against and with each other. It all seamlessly fuses on this elegant trip into inner space. 4/5. Mojo /UK)
For their fourth album, the Norwegian instrumental quartet have expanded to a six-piece, adding Sigbjorn Apeland on harmonium and Fender Rhodes, and Stale Liavik Solberg on extra percussion. 'Chromosomes' mixes clean, propulsive space-rock with fractured, modal electric ragas over a steady motorik beat before Tellus' takes us to a gentler space, lit by lap steel and double bass. For an album recorded in the depths of a Scandinavian winter, this brief interlude sounds like a hazy sunny day. The band's jazz chops come out on Trinity And The Holy Ghost', on which a funky groove uncoils into stretched-out wah guitar, before settling into a sparse, percussive landscape that Miles and Sly have both explored previously. On 'Schweppes And Koskenkorva', steel band drums and trippy guitar lead you away from the campfire and into the hallucinatory darkness, where the 14-minute slow burn of The Last Petrol Station Before Hardangervidda' reverberates into the void. 4/5.
Shindig! (UK)
If you like your tunes a little less obvious than the regular mainstream fare, Norway is the place to look. Here the vibe is very much spaced-out instrumental lounge-rock, with krautrock kicking things off via propulsive bass, mellotron, drums, Rhodes etc. It has distinct shades of Can, but keeps things fresh. The title track is more post rock with hints of Tortoise in the organ sound, but thereafter the influences are much less clear. What is obvious, however, is that the bass is an upright 'bull fiddle' over lap steel, keys and percussion. If you like your beats hypnotic this is a (space) world that's well worth exploring. 5/5.
Hi Fi Choice (UK)
There is quite a change here though in terms of style, some of which is due to guest appearances of Sigbjorn Apeland and Stale Liavik Solberg (two musicians not normally involved in this style of music), and only two of the five tracks are in their more extended spacey tripping mode. The opening Chromosomes has a Harmonia like feel about it, mostly in the rhythm, and feels somewhat like a lighter Hills or Papir. Then the 3 minute Tellus has an almost Cubano type of Latino groove to it, which is odd to say the least. They are back in the mode that I know them with Trinity And The Holy Ghost, which has a wonderfully complex Krautrocky fusion type of shuffling rhythm, and is full of solos, yet it seems to be all over too soon when it slowly fades-out just short of 10 minutes. After that we have the more laid-back groove of Schweppes And Koskenkorva, of which the melody reminds me of something from a 1970s soundtrack, and then finally the biggest trek at 14 minutes: The Last Petrol Station Before Hardangervidda, which is truly majestic. Hardangervidda is a mountain plateau in central southern Norway, and aptly the music does feel like a journey to somewhere elevated and wondrous, achieving a feel that reminds me of some of the extended works from the Swedish bands of the 70s like Harvester and Trad Gras Och Stenar.
Audion (UK)
Self-described "spaced-out instrumental lounge rock outfit" Action Tension & Space serve a cocktail of sounds on their sumptuous fourth album, Tellus (Rune Grammofon). Kraut and post-rock vibes, Mellotron moments and acoustic jazz flavours imbue tracks including Schweppes And Koskenkorva and The Last Petrol Station Before Hardangervidda. This is easy listening, prog style.
Prog (UK)
The fourth album from instrumental Norwegian quartet Action & Tension & Space is another set of lengthy, spaced-out instrumentals that can't easily be categorised but which have elements of progressive rock, jazz, folk, psychedelia and Krautrock, all inventively welded together into something intangible and timeless. Guitarist Per Steinar Lie, keyboardist Oystein Braut, double bassist Julius Lind and drummer Ørjan Haaland, all stalwarts of the Norwegian West Coast jazz and psychedelic scene, are joined on Tellus by harmonium and Fender Rhodes player Sigbjorn Apeland (Nils Økland Band) and improvisational percussionist, Ståle Liavik Solberg. Combining a wealth of experience the musicians mesh seamlessly from the off, on a set that dives in at the deep end, and set the tone with opener 'Chromosomes' where metronomic percussion and the subtle funk of the bass support washes of keyboard, over which Lie lays down inventive, spiralling guitar, to produce music that is both accessible and mind-bendingly tripped-out. Recorded in Haugesund on the Norwegian west coast, Tellus references the wide, open spaces of Hardangervidda, the central-southern Norwegian alpine plateau, something that's reflected in a series of widescreen panoramas summed up in the fourteen-minute aural travelogue of 'The Last Petrol Station Before Hardangervidda'.
R2 (UK)
Action & Tension & Space er intet nytt bekjentskap, Tellus er deres fjerde album, men det tar ikke mange taktene før man skjønner at kvartetten, som har røtter i Haugesunds mer utflippa musikkmiljøer, virkelig er inne på noe her. Når de denne gang har fått selskap av folkemusikeren Sigbjørn Apeland på harmonium og Fender Rhodes samt improdynamoen Ståle Liavik Solberg på perkusjon, bys det opp til motorisk, krautete tur over Hardangervidda, i snøfokk og solregn. Et album som skapt for både kolonnekjøring og reiser av mer åndelig karakter.
Morgenbladet (NO)
Det er svært mye bra psykedelia, utflippet prog og flytende jazzrock i Norge, men de fleste velger styrken «full pinne». Ikke slik med Haugesunds flotteste utøvere, som har samlet seg i bandet Action & Tension & Space. Det er en chill tålmodighet i musikken deres. Platen «Tellus» (Rune Grammofon) tasser av gårde med lette steg i sokkelesten, men trøkker til når det trengs. Øystein Braut, Ørjan Haaland, Julius Lind og Per Steinar Lie har utført et mesterstykke.
Dagens Næringsliv (NO)
På Tellus vokser Action & Tension & Space fra kvartetten bestående av gitarist/ keyboardist Øystein Braut, trommeslager Ørjan Haaland, Per Steinar Lie på lap steel/gitar og Julius Lind på bass til å bli en sekstett hvor keyboardist Sigbjørn Apeland og trommeslager Ståle Liavik Solberg er med på loget. Besetningen sto for et salig psych-høydepunkt i den inneklemte gjenåpningen i Oslo sist høst, på Kafé Hærverk, som forente den sildrende improbekken til The Necks med det lune kjellerlyset fra en velbrukt lavalampe. Dagen etter spilte de inn nytt materiale i et lite kultstudio på Alexander Kiellands Plass. Tellus er på sin side fem låter tatt opp på Hauge Sjakklubb, Torvastad i 2019. Albumet viser hvorfor sekstetten er blitt en greie - det føles det ikke som at det er blitt trangere om plassen, det er snarere en utvidelse av rommet. De vidløftige svevene, som er hele poenget med bandet, føles mer stabile, og snarere enn teppebombing av fuzz, perkusjon og orgelpiper er Tellus en vennligsinnet, optimistisk lytteropplevelse, hvor innbydende titler som «Schweppes and Koskenkorva» og «The Last Petrol Station Before Hardangervidda» skjuler musikalsk reiselitteratur i kledelig novelleformat. Mykt motorisk, dronete musikk fra Haugalandet er en viktig del av den norske jazz-omegnen, og har vært det en stund, noe man for eksempel kan oppleve på festival-nyforelskelsen Sildajazz. Medlemmene av A&T&S har mye av æren for det gjennom deltagelse i band som Lumen Drones, Undergrünnen, Low Frequency In Stereo, eller i Electric Eye. En annen,
kanskje mer moden sti gjennom det psykedeliske tornekrattet enn den mye av den høyenergiske og virtuose norske rocke-skronken tar. Tålmodighet er ur-dyden. Bassist Linds stoiske bassriffing sender her og der assosiasjoner til Bjørnar Andresens hyptnotiske spill på Min Bul-klassikeren «Champagne Of Course». Brauts gitar henter sin improvisatoriske lisens fra frihetsrocken, og handler mer om å virkelig smake på de ulike, seigt penslede gitarlydene enn store harmoniske overraskelser eller plektersmeltende utblåsninger (ikke at det er noe galt med noen av delene, åpenbart). Lie og Apeland er på sine sider musikere med god tid, som synes å dele en kjærlighet for enkle, dype melodier, men også en sans for musikkens storform. Låtene slutter liksom der de skal slutte - og selv om dette åpenbart er musikk hvor reisen er selve poenget, er det noe besnærende tilfredsstillende med band som får til det. Ørene kjennes uthvilt ved veis ende, klare for mer.
Jazznytt (NO)
https://harmonicdistort.blogspot.com
https://thepugrock.blogspot.com