Reviews RCD2228
Audacious Norwegian song cycle considers a universal maternal connection. Over a shimmering eddy of guitar evoking Sonic Youth at their most amorphous, a mantra is distantly intoned: "Mothers, children, fathers, fathers, children, children, children." The words of Maternity Beat's opening track On The Horizon Part 1 hint at what the Norwegian jazz guitar maverick's third LP without her trio is addressing. A composed work about the universal connection between mothers - mother earth, even? - it examines a relationship affecting everyone. Under conductor Erlend Skomsvoll, amongst those accompanying Mollestad are Elephant9 keyboard player Stale Storlokken and the Mollestad trio's bassist Ellen Brekken. What's fashioned evokes multiple facets of the theme through tense Colosseum-like departures, folk violin, dissonance, metal, space rock, spoken-word passages, a dreaminess akin to Debussy's Prelude A L'apres-Midi D'un Faune. Without boundaries, this daring suite confirms Mollestad's status as a peerless composer-performer. 4/5.
Mojo (UK)
Editor's Choice. Mollestad´s great gift is to use music to give voice to those who have had their own taken from them. With this large scale ensemble piece, Mollestad takes a fresh turn in her composing journey by foregrounding vocals. Solberg and Bjornstad's voices evoke mothers, children and humanity in their most vulnerable yet celebratory incarnations. In its dark re-working of Scott Walker's uncanny 'The Farmer in the City', the opening vox of 'On the Horizon Part 1' evokes the horror of migrating mothers and children (and fathers) abandoned to their deaths at sea as they desperately seek sanctuary. Even the apparent innocence of 'Do Re Mi Ma Ma is an eerie inversion, more nursery crime than rhyme, even as Waade's violin kicks in lost, but lyrical. This is full-on complex polyphonic music, sometimes evoking Live/Evil Miles, with Mollestad privileging space for soprano and tenor sax solos that are as in your face as those big themes she lays down for the ensemble. Given that, Lofthus' bombast on drums is appropriate if at times terrifying, especially on the closing 'Maternity Suite' which wrenches to a halt like Sibelius' Fifth Symphony. Mollestad has a sharp humour and endless resourcefulness. 'Donna Ovis Peppa is a post bop rave, 'Salt Peanuts' on a sugar rush, powered by crunching keys. There's also a tenderness, but no false sentiment: 'Her Own Shape, with its spoken meditation on maternity ('My self within me will split to be larger/Will part to be stronger') is as unblinkingly honest as it is moving. A cry of love indeed. 4/5.
Jazzwise (UK)
If anything is guaranteed from guitarist Hedvig Mollestad it is commitment. On Maternity Beat, where she is joined by the 12-piece Trondheim Jazz Orchestra, her passion and intensity has an especially poignant and affecting foundation: in 2019, when the Molde Jazz Festival commissioned this work, she was considering the plight of desperate migrant families (soon exacerbated by Covid), how the social/political/economic system affects the vulnerable and how this influenced her outlook as a mother. From the eerily brooding crepuscular opening track the music grips the attention as it develops through dramatically contrasting moods incorporating punchy riffs, complex ensemble passages, subtle orchestrations and fierce solos along the way. 5/5.
BBC Music (UK)
Boundary-breaking Norwegian guitarist HEDVIG MOLLESTAD - who marries gnarly free jazz tropes with spacey atmospherics and tenebrous prog-rock angst - returns with her eighth album for Rune Grammofon, the gripping Maternity Beat, a widescreen collaboration with The Trondheim Jazz Orchestra that's packed with "wow" moments and ear-opening sonic surprises. 4/5.
Record Collector (UK)
Norse guitar wrangler Hedvig Mollestad has worked with Trondheim Jazz Orchestra before, over a decade ago. In that context, she was one of an extensive line-up gathered to record with domestic trombonist Oyvind Brkke. Maternity Beat, conversely, is definitively her own concept, recorded with a smaller orchestra (a dozen musicians, plus Mollestad herself) and based on her arrangements. It's grander in scope than any previous release with her name on the cover, befitting the rep she's accrued as a practitioner of metallic jazz fusion. These expanded horizons are reflected in the appearance of vocals, almost uniquely on a Mollestad composition, and a loose thematic thread based on her internal wrestling over parenting and privilege. On "Her Own Shape", lyrics about protecting one's offspring is reflected in a lullaby-esque feel, a distinctly gentle take on spiritual jazz. "Maternity Suite" bears the voices of three women — Mollestad, Ingebjorg Loe Bjernstad and Mai Elise Solberg — and its psychedelic big band maximalism builds to an elegant peak in the seventh of nearly ten minutes. Here, the jazz orchestra fill their nominal billing, likewise on "Little Lucid Demons/Alfons", where Trine Knutsen's flutes are playful and quizzical at first; Martin Myhre Olsen's baritone saxophone segment, later on, is positively rumbustious. With plenty of choice Mollestad riffs — meandering, but hulkingly — amid already complex instrumental sections, Maternity Beat often blurs lines between jazz, rock and prog. Album opener "On The Horizon, Part 1" may be brief, but its doom-laden delicacy has the spirit of Henry Cow and Carla Bley. "Donna Ovis Peppa" foregrounds Adrian Loseth Waade's violin over Mollestad's blurry playing, and on "All Flights Cancelled" Torstein Lofthus's drums are like a bar blues version of motorik; the guitar has the tone of space rock but steps outside the lines a la John McLaughlin.
The Wire (UK)
Norwegian guitarist Hedvig Mollestad has been prolific in recent years, stretching beyond work with her long-running trio to launch several evolving ensembles, including the medium-sized lineups that expanded a more elabo-rate timbre on albums like Ekhidna (2020) and Tempest Revisited (2021). While her choogling mix of John McLaughlin and Terje Rypdal at their most furious has retained its presence, this new project is her most ambitious outing and she's found the perfect collaborators in the Trondheim Jazz Orchestra, a long-running collective with a wildly versatile cast that's worked with musicians as diverse as Chick Corea, Jason Moran and Anna Webber. The music was commissioned by Molde Jazz Festival and premiered there in 2019, with Mollestad addressing braided themes of motherhood, immigration and climate change through original, impressionistic lyrics that convey a steady sense of compassion in an often uncaring world. Mollestad unleashes a few typically explosive, metallic solos, but this is an ensemble work and the band gets plenty of space, whether the searing soprano solo Martin Myhre Olsen unspools during "On The Horizon, Part 2" or the slashing violin solo by Adrian Loseth Waade on "Donna Ovis Peppa," with the piece's unexpected, humorous "Salt Peanuts" quote.
Downbeat (US)
Guitarist Hedvig Mollestad is best known for her work with her eponymous trio; they’ve made six studio albums and a double live LP, all of which blend John McLaughlin-esque fusion with Black Sabbath-y crunch. On their debut, they covered the Melvins’ “Blood Witch.” But the music she’s been releasing under her own name has been more expansive and often much more intriguing, and this suite of pieces, performed with a 12-member ensemble, might be her greatest work to date. It’s a little bit jazz fusion, a little bit high-level prog, a little bit Laurie Anderson (there are multiple female voices reciting enigmatic phrases in hypnotized cadences), and when Mollestad herself starts tearing it up on guitar, the air seems to crackle. “Little Lucid Demons/Alfons” has all the elements I just mentioned and more; it’s one of the wildest things I’ve ever heard, shifting moods subtly but unmistakably and blending a half dozen genres at once, but it’s totally kick-ass, too. The sax-and-guitar passage in the middle will make you bang your head.
Stereogum (US)
The first part of opening track On The Horizon matches the horror of watching migrant families drowning at sea with sawing, droning dissonance, before Part 2 sees the pace pick up, the orchestra arrive, and the sense of panic become unsettlingly palpable. Do Re Mi Ma Ma is similarly disconcerting, a stumbling, stuttering whirl with eerie, childlike voices hovering above a sea of shattered percussion. It's only as fourth track Donna Ovis Pepper heads towards a climax that Maternity Beat offers any sense of hope, but from there it really doesn't let up. Little Lucid Demons/Alfons leaps about wildly, from giddy woodwind to slick, jazz-pop elegance. It also features a sax solo straight from the John Coltrane school of spiritual jazz, before slipping into the kind of sonic territory occupied by Snarky Puppy at their most bombastic. Al! Flights Cancelled throws in some spiralling motorik momentum, while Her Own Shape is almost Disney-esque in its prettiness. The closing pair — Maternity Beat and Maternity Suite — follow a path from disconcerting, lingering quiet to a glorious, cacophonous place that sounds like Rotary Connection covering Relayer-era Yes. "I used to be reluctant about talking about gender and motherhood in relation to what I was doing as a musician," says Mollestad. After an hour of music that's sometimes confusing, frequently exhilarating, occasionally terrifying, and ultimately extremely rewarding, one can only hope she's going to make some more.
Prog (UK)
Nå har Hedvig Mollestad tatt på seg skikkelig store og gode sko. «Maternity Beat» er et album som utvider gitaristens virkefelt og overrasker med nye steg og skarpe ideer. Det skal noe til, tatt i betraktning den mildt sagt bunnsolide karrieren hun kan vise til. Mollestad har klart å styrke gitarspillets tiltrekningskraft ved å sette fyr på bærekraftige riff og få instrumentet til å fortelle nye historier. På «Maternity Beat» spiller hun med Trondheim Jazzorkester, dette fleksible ensemblet som står bak mange av de bedre prosjektene her til lands de siste årene. På helt egne premisser. Det første sporet på «Maternity Beat» forteller at Hedvig Mollestad tar tak i spørsmål og temaer som både er personlige og allmennmenneskelige. Denne åpningen har noen fellestrekk med annen bredt anlagt musikk fra jazzens bakkanter. Jeg tenker på Carla Bley og «Escalator Over the Hill» og til og med Soft Machine, hvis man hever blikket litt. Jeg opplever likevel at Mollestad og jazzorkesteret inviterer inn på sine helt egne premisser. Det bærer utfor. I «On the Horizon, part 2» får vi servert det vi gjerne vil smake i selskap med Hedvig. Som en krysning mellom John McLaughlin og Rory Gallagher anno 1970, låter hun likevel helt som seg selv. Dette låter som en gave til alle som liker gitarspillet elektrisk. Trommeslager Torstein Lofthus driver det glødende spillet fremover, før blåsere og band slippes løs i forbløffende arrangementer. Martin Myhre Olsen gir sopransaksofonen vinger mens resten av musikerne fyller på med substans. Det bærer virkelig utfor. Stemmene til Mai Elise Solberg og Ingebjørg Loe Bjørnstad gir ekstra karakter til stoffet. Hedvig Mollestad er en gitarist det er givende å lytte til fordi hun har noe å meddele. Det er imidlertid gitarens plassering og rolle i musikken som stikker seg ut. Den inngår organisk i helheten og peker ikke hemningsløst mot seg selv. «Maternity Beat» er en utgivelse med flere ben å stå på. Mollestad er ikke den eneste instrumentalisten som kan spille med tyngde her. Hun er heller ikke alene om å forstå hvordan rocken kan møte jazzen uten å kollidere. De to sjangrene fremstår som skapt for hverandre i denne gjengens hender. Tittelsporet byr på søt gitarsmak og avdempet eleganse, før det åpnes mot nye rom der fløyte og blås enda en gang er gode å ta inn. Det lange sistesporet «Maternity Suite» setter punktum med knall. Mor Hedvig ruler! 5/6.
Aftenposten (NO)
Hedvig Mollestad er tilsynelatende over alt. Ikke mange andre kunne med største selvfølgelighet spille på Tons of Rock og Kongsberg Jazzfestival med to ukers mellomrom i sommer. Riktignok med to forskjellige band, for hun har alltid mange jern i ilden. I tillegg til platene med sin krafttrio har gitaristen Hedvig Mollestad gitt ut bestillingsverkene «Ekhidna» (2020) og «Tempest Revisited» (2021), og vunnet Spellemannprisen i åpen klasse for begge to. Konseptet til «Maternity Beat» er tanker om morsrollen, familielivet og verden utenfor. Hvordan kan vi oppdra våre nærmeste med idealer om likhet, samtidig som livsstilen vår opprettholder ulikhetene, spør hun i presentasjonen av albumet. Dette begynner med «On The Horizon», først forsiktig med stemmer som spør om det er en båt der ute, med mødre, fedre og barn. Deretter spiller Molle stad selv opp et gitarriff, før hele havet, bandet, begynner å koke med. Dette er for det meste musikk uten ord, altså ikke med et opplagt budskap, men musikk har som kjent en egen evne til å fremme omtanke og toleranse. Albumet fortsetter i spennet mellom søkende samtidsmusikk og mer rytmisk spenning, med hele orkesteret aktivt, også med mange store solistinnslag. «All Flights Cancelled» er en låt som før er spilt inn med trioen hennes, og som også her låter som reinspikka rock'n'roll. Albumet slutter med to spor på nærmere ti minutter hver. «Maternity Beat» er melodisk nytelse, mens «Maternity Suite» dundrer av gårde med hele orkesteret for fulle segl, og hovedpersonen kommer med en av sine skarpeste gitar-soloer. Hva blir det neste? Vi har foreløpig ikke hørt innspilt musikk fra Weejuns, som i utvidet utgave var et av høydepunktene på Kongsberg Jazzfestival i år. Neste år er hun residerende artist på Moldejazz, med muligheter for å opptre i enda flere nye sammenhenger.
Dagsavisen (NO)
Her er enda et bevis på at Hedvig Mollestad er en av våre største musikere. Det slår gnister av samspillet mellom henne og Trondheims-miljøet. På albumet med Trondheim Jazzorkester, får gitaren hennes brynet seg mot både vokal, fløyte, fiolin, tangenter og blåsere. Men den blir ikke mer anonym av den grunn. Innspillingen viser at Mollestad har flere dimensjoner enn mange publikummere har vært klar over. Mange kjenner henne først og fremst som en ny type gitarhelt. Selv om det finnes ekko fra gamle storheter som Jimi Hendrix og Terje Rypdal i det hun spiller, har hun et særpreg som gjør det vanskelig å sammenlikne henne med andre. Sjangerbetegnelsen «jazzrock» er også temmelig akterutseilt i hennes tilfelle, for hun lar seg ikke ramme inn på den måten. Hun og Trondheims-musikerne beveger seg i hvert fall helt fritt på «Maternity Beat», som er blitt et album med sjelden spennvidde. Vi får lavmælte lydskisser, myke og melodiøse ballader og energiske utblåsninger der hun blant annet briljerer i samspill med Ståle Storløkkens mektige klanger. Mollestad benytter seg av hele fargepalletten i dette verket. Ofte er hun mer meditativ og ettertenksom enn vi er vant til å høre henne, men uten at det blir stillestående. Alle låtene har stor dynamikk og variasjon, og alt gjør inntrykk, om musikerne spiller på volum én eller elleve. Et usedvanlig stimulerende album. 5/6.
Adresseavisen (NO)
Når vokalistene Mai Elise Solberg og Ingebjørg Loe Bjørnstad gjentar children over Ellen Brekkens gnissende arcobass og et eskalerende motiv fra fløyte og saksofoner, gir det en slags flerstemt dissonans, nærmest som i en skarp alarm. Det alarmerende gir snart vei for noe mer beroligende, kanskje trøstende - med dette er kortvarig. Mollestad setter i gang platens andre del med et drivende tema som for å understreke at her må det handling til. Riffet har en sugende, medrivende kvalitet man kan kjenne igjen fra Mollestads egen trio. TJO evner å holde samkjørt tritt når det øser på, som her og på låter som «All Flights Cancelled». På «Do Re Mi Ma Ma» får de frem det mangfoldige følelsesregisteret på ypperlig vis, både gjennom harmonisk rikdom og individuelle utbroderinger. Det er humoristisk og lekent, men også seigt og tidvis utflytende, og antydninger til kaos gir seg til kjenne. «Donna Ovis Peppa» åpner på sprudlende, hastig bebop-vis med nikk til Dizzy Gillespies «Salt Peanuts», og beveger seg etter hvert ut i et mer jazzrock-artet landskap. «Little Lucid Demons/ Alfons» anerkjenner at også egne barn kan by på utfordringer, når de er kranglete eller river deg i håret. Da oppfordrer låten til å søke «swing», «flow» og «beat», noe orkesteret gjør prompte. Nevnte «Her Own Shape» har en luftig, nesten vuggesangartet karakter i musikken, i et ønske om å kunne gi barnet sitt vinger så vel som røtter - i håp om å se henne grow into her own shape. Og tross bekymringer og usikkerhet, er det noe håpefullt som synes å vinne frem her, eksemplifisert i den jublende avslutningen «Maternity Suite». 5/6.
Klassekampen (NO)
Ukens TJO-utgivelse er med gitaristen som de seneste ti årene har skaffet seg et stort publikum for sin karakteristiske blanding av jazz og tungrock. Men det er ikke bare det innbitte triosounden Hedvig Mollestad er glad i. Gjennom en håndfull bestillingsverk som «Ekhidna» og «Tempest» samt en del andre bandkonstellasjoner, har ålesunderen vist vyer om å presentere enda mer ambisiøs musikk. «Maternity Beat» er hennes mest vidløftige komposisjon til nå, og den står seg også blant Mollestads fineste øyeblikk. Dette er, som tittelen røper, en komposisjon som springer ut av tanker om og kynnere fra svangerskapet og det å være mor, antagelig både på godt og vondt. Platen byr på et frodig lydbilde, en dunkende puls (men hvem sin?) og en deilig, viseproggete swing. Det er ikke plass til å nevne alle de glimrende musikerne her, men de trønderske skoger viser seg spesielt i miksen av Ståle Storløkkens orgel, Trine Knutsens fløyte og Adrian Løseth Waades fele. De to vokalistene Mai Elise Solberg og Ingebjørg Loe Bjørnstad gir et preg av samtidsmusikk og vokalimpro til musikken, med en leken og infantil kommentering til musikken.
Dagens Næringsliv (NO)
Verkets natur er like mangfoldig og dynamisk som alle hattene Mollestad har båret i prosessen fra start til slutt, og markerer et skifte for Mollestad (i tråd med den nåværende likestillingsdiskursen) fra å ikke ta opp sin rolle som mor i kunstnerskapet, til å adressere det helt direkte. Dette føyer seg pent inn i den sam-funnsendringen vi ser i likestillingsarbeidet i flere marginaliserte samfunnslag, hvor man går fra å fortrenge til å markere ulikheter - ja til og med feire det. Stilistisk spenner musikken fra den Mollestad vi kjenner, med alle rockereferanser, til 110's gjenkjennelige filmmusikk-med-en-vri. Saksofonlopskalaer i hele og halve trinn snor seg taktfast opp som i ei vindeltrapp, med toner som noen ganger flettes ut og andre ganger inn i hverandre. «Donna Ovis Peppa»: besnærende unisspill med fele med effekt på, slik at klangen låter som det er spilt unis med trekkspill. Tar en stund før jeg skjønner at dette er Adrian Løseth Waade som spiller solo og ikke i guddommelig samstemthet med trekkspill. «Little Lucid Demons/Alfons»: Støtvise, lyse og tette treblåsere i kvinter og sekunder, rufsete variasjon over klassisk kunstmusikalsk blåseensembler, utvikles etterhvert til å bli pulsen i en 6/8-delsgroove, med psykedeliske elementer og en tekstresitering som sier «Look for swing, book for flow, book for beat, and then: take it away», med strengesolistiske melodier som klinger i tråd med afroblues. Saksofonist Martin Myhre Olsen briljerer også her med en velartikulert og trygg solo. «All Flights Cancelled»: kanskje heller val-gspråket for festivalsommeren 2022, smaker mer av Gluecifer og Chris Isaak. «Her Own Shape»: sukkersøt og drømmende vuggesang. Smektende gitar og «when you wish upon a star»-vibber.
Jazznytt (NO)
VISIONÄRT. Ett pulserande buller och några provokativt dissonanta stråkdrag, och så frigör sig rösterna ur ljudland-skapet: "Is there a boat on the horizon / With mothers and children and fathers?" Det disharmoniska anslaget finns kvar i inledningsspåret till Hedvig Mollestads nya skiva Maternity Beat, men det balanseras av skörare stämningar, innan On the horizon part 1 övergår i On the horizon part 2 med lätt ljudförvrängda, upprepade entonsfraser av Hedvig Mollestad innan Martin Myhre Olsen svingar sig ut i en friare saximprovisation. Flyktingvågen 2015, pandemin men också de egna erfarenheterna som mor är de erfarenheter som Hedvig Mollestad ger musikalisk gestalt på Maternity Beat, som hon spelat in tillsammans med tolvmannabandet Trondheim Jazz Orchestra. Musiken följer tydliga kompositions-och strukturella idéer, men det är idéer som ger utrymme för improvisation och ett friare meningsutbyte musikerna emellan. I bakgrunden hörs den tunga jazzrock som Hedvig Mollestad odlat i sin trio, men också impulser från den tidiga fusionmusiken — de envetna rytmerna från Bitches Brew, den expansiva ljudbilden från Mahavishnu Orchestras Birds of Fire. Men ur den brygden växer ett unikt uttryck, ytterligare nyanserat av sparsamt inlagda kvinnoröster. Maternity Beat är Hedvig Mollestads tionde skiva i eget namn, sju av dem i trion. Som de tidigare speglar de en självständig vision, rotad i skilda traditioner men omisskännligt personlig. Hon är en djupt särpräglad gitarrist, men i det här större formatet ser vi henne också som profilerad kompositör och orkesterledare. Det är ännu en lysande skiva från Hedvig Mollestad.
Lira (SE)
https://soundsfromthedarkside.com
https://sinceileftyoublog.tumblr.com (interview)
https://www.premierguitar.com (interview)