Reviews RCD2230

Trondheim trio I Like To Sleep add a distinctly unsomnolent new flavour to Scandinavian power jazz. While drummer Oyvind Leite and baritone guitarist Nicolas Leirtro's mix of formal rigour and primal momentum would provide robust support for Gustafsson's muscular reeds, instead they're scaffolding for the soft mallets of Amund Storlokken Ase's vibraphone. The trio's 2017 debut Bedmonster and 2020 follow-up Daymare proved this to be an inspired combination, balancing density and heft with lightness and fluidity, and Sleeping Beauty heightens the contrast further. The album's origins lie in a festival commission responding to the first movement of Messiaen's Turangalila; the symphony's stentorian trombones and tumbling pitch series are obliquely echoed without obvious imitation. Driven by increasingly tense bass note grooves, "Bedrock" builds to a wild-eyed, foam-flecked gallop of pounding snares and rippling vibes, while the precision-tooled hiccupping chords, garbled riffs and harshly truncated hi-hats of "Broken Record" would rattle Tortoise's shell. Invoking nightmares of dead end mazes and heaving swamps with a 15 handed Ase in maniacal pursuit, the time signature shifts of prop workout "Cuckoo" verge on the exhausting. But respite comes with the grainy mellotron exotica interlude of "Quarantillity" and the opening minutes of "Don't Wake The Sleeping Beauty", where sombre bowed textures, scattered drum rolls and processed cymbal rings hint at dreamworlds yet to explore.
The Wire (UK)

Det har vært gode vekstvilkår for sammenblandinger av rock og jazz i Norge de siste 10-20 årene. Band som Elephant9 og Bushmans Revenge åpnet ørene til mange unge jazzhuer som var på leting etter høyere desibelnivå enn de kunne få av Petter Wettre, og den norske jazzfloraen bugner i dag av unge band som dykker dypere ned i mulighetene en rockete innstilling til jazz, evt. en jazzete innstilling til rock, gir. I Like To Sleep er en av disse, og de er med sin vibrafon/barytongitar/trommer-besetning en av de friskeste i gamet. På Sleeping Beauty får vi servert beinharde sikksakkriff spilt med enorm driv og imponerende overskudd, men bandet finner også god plass til svevende lydutflukter, og spesielt inntrykk gjør albumets avslutningsspor «Don't Wake The Sleeping Beauty, hvor det høres ut som at fiolinbuer strykes mot både vibrafon og barytongitar, mens Trondheims nye strongman bak trommesettet, Øyvind Leite, viser at han ikke bare kan spille fort og hardt, men også fort og svakt og ikke minst pent. Vibrafonist Amund Storløkken Åse er definerende for bandets lydbilde, med en vibrafonlyd som høres litt ut som den kommer fra en Marshall-forsterker, men et musikalsk vokabular som overgår de fleste som plugger gitarene sine inn i dem. Han virker utrolig fri over selv de mest heseblesende (og noen ganger nesten uforståelige) riff, der han kaster om seg med slentrende løp i ett øyeblikk, og plutselig og uventet lander i krosse, men underlig logiske, akkorder i det neste. I jungelen av eksepsjonelt gode unge norske band som lager rockete jazzmusikk klarer I Like To Sleep å utmerke seg med sin frie tilnærming til sjangeren, enormt overskuddspregete musisering og unike lydbilde.
Jazznytt (NO)

https://salt-peanuts.eu

http://audiophile.no