Reviews RCD2232

Mollestad has always had to barrel hoop her energies to bring form to her eruptive powers. her trio is hyper-rehearsed to the last demi-semi-quaver, while her ensemble albums, Tempest Revisited, Ekhidna and Maternity Beat feature fiercely structured through-written sections. But with Weejuns, the corsets are off. This live double album captures the trio improvising extensively, with written-in hooks and riffs keeping the three oriented. But otherwise, the trio race and rail against each other, urging yet often contemplative. Red-era Crimson, Live-Evil Miles, Terje Rypdal's live projects, and pre-Jack Bruce Lifetime are all signposts. Yet this trio has its own voice, based on long association, notably between the guitarist and Storlokken's sea-swell organ and synth work. The album's emotional heart is the 21-minute "I'll Give You 21". Like Maternity Beat's "On the Horizon Part 1" its inspiration is the eerie terror of Scott Walker's "Farmer in the City". Initially all bowed guitar and whale song atmospherics, it coalesces into a riff that's massive even by Mollestad's Jovian standards. But the Weejuns arent all snarl and roar; "Come Monday" with its rolling toms and Storløkken's restive soundscapes nestles against positively naive guitar chords, while the closing "Pity the City", with the clue in its title, is an evocation replete with an elegiac Mollestad solo and densely sparked patternings from Storløkken. 4/5.
Jazzwise (UK)

Since 2011 guitarist Hedvig Mollestad has been setting the fretboard alight with her trio's incendiary mixture of heavy rock and fleet-fingered jazz licks. Recent collaborations have seen her working in larger settings such as the Trondheim Jazz Orchestra for 2021´s Maternity Beat and her own expanded ensemble on Ekhkdna. On this venture, she's gone back to the three-piece format, though this time with keyboardist Ståle Storløkken, late of Supersilent and Motorpsycho, and expressive drummer Ole Mofjell on drums. Unlike her regular trio, the vibe here is more open-ended as befits an improvised session. Mollestad's imaginative leaps cut straight to the chase with pulse-quickening bursts of light and shade. At nearly 22 minutes, I´ll Give You Twentyone typifies the deep listening as they each plug into a collective consciousness. Initially cautious, they carefully build a cavernous space that echoes with rumbling percussion, ambiguous beams of searching organ and clipped guitar. Building to an climatic network of interconnected nodes and imaginative sobs, the whole album provides a thrilling ringside seat as the music-making boldly unfurls.
Prog (UK)

Something of an established favourite here in the jazz department, the experimental Norwegian guitarist goes from strength to strength as she presents the latest incarnation of her madcap musical brain in the form of her new group, Weejuns. This trio marks a wildly inventive foray into the avant-garde direction of bands such as Henry Cow and Mahavishnu Orchestra whilst retaining a delightfully current bite. The encapsulating live double album comes as a welcome return for one of the most perplexing and original contemporary artists in Europe today.
Presto Music (UK)

Beginning with her first trio album, 2011’s Shoot!, Norwegian guitarist Hedvig Mollestad quickly drew attention as the leader of a fiery progressive rock instrumental trio. During the last five years her musical vistas have broadened considerably, with highlights including adventurous and sometimes intricately arranged collaborations with the Trondheim Jazz Orchestra. Her latest album, Weejuns, again finds Mollestad leading a trio, except this guitar/keyboards/drums three-piece evokes early Soft Machine and Bitches Brew-era Miles. The lengthy and (I’m assuming) highly improvised live performances avoid tedium due to the deep level of communication between Mollestad, Ståle Storløkken (keys), and Ole Mofjell (drummer), who combine to create a consistent sense of drama. During the quiet passages there’s an undercurrent of tension that continues to simmer. One senses that, sooner or later, all hell will break loose, and when the eruption finally occurs Mollestad launches into solos so packed with power and passion that I’m reminded why she belongs among the upper echelon of guitarists. At times I hear shades of David Torn, Terje Rypdal, and John McLaughlin in her music, but she clearly has her own voice. If those artists appeal to you and you haven’t heard Mollestad, you should check out Weejuns.
The Absolute Sound (US)

Hedvig Mollestad’s previous album, the critically acclaimed Maternity Beat (Rune Grammofon, 2022) recorded with the Trondheim Jazz Orchestra, marked an alternative direction for the Norwegian guitarist, her regular trio recordings, with Ellen Brekken on bass and Ivar Loe Bjørnstad on drums, temporarily put on hold. Like Miles Davis, Mollestad likes to ring the changes and this was the case with Tempest Revisited(Rune Grammofon, 2021) and Ekhidna (Rune Grammofon, 2020), both albums recruiting different personnel. Now she’s trying a new line-up with Elephant9 and Supersilent’s Ståle Storløkken on organ and synthesizer and ex-Brute Force and COKKO drummer Ole Mofjell. Although the trio’s collective name on this debut album is nominally Weejuns, it’s still undoubtedly Mollestad’s gig. Whilst technically a double album (on vinyl), it’s also released as a download and a single, albeit full-length, CD. The first half of the lengthy Hug That Tree is reminiscent of Voodoo Chile from Jimi Hendrix’s Electric Ladyland (Track, 1968). The second segment is dominated by a blistering guitar vamp underpinned by furious Larry Young-like organ fills before an attention-grabbing ritardando amidst swirling echoey guitar. Indeed, there are obvious similarities between Weejuns and Tony Williams’ original Lifetime trio but Mollestad’s approach is rather more subtle and infused with a chiaroscuro feel. The ironically titled I’ll Give You Twentyone (it’s actually twenty-one minutes in duration) opens with a ghostly soundscape that gradually transmutes into a heavier foray, punctuated by crackling drums and Mollestad’s soaring legato guitar lines. It wraps up with a simmering guitar hook over which Storløkken solos. On the electrifying Stay At Your Peril, with a theme first heard briefly on the opener, Mollestad heart-stoppingly wrings out every conceivable permutation stemming from an ostinato motif. It’s a free-flowing performance that should surely consolidate her position at the very top of the jazz-rock guitarists’ tree. The content of the album derives from live recordings of concerts that took place in 2022 at venues in Oslo and Stavanger. Four of the six tracks are from their very first concert which serves to reflect how extraordinarily cohesively these three musicians meld.
Jazz Journal (UK)

Sounding like music composed by manipulating dark matter, the edgy and tenebrous Weejuns (Rune Grammofon) is the first album by HEDVIG MOLLESTAD WEEJUNS, a new power trio led by Norwegian noise guitar doyenne Mollestad. A set of improvised live pieces, the music is stark, eerie, and intense; like the sonic love child of Dark Magus-era Miles Davis and early 70s King Crimson, perhaps. The killer track is Hug A Tree, which with its gnarly tendrils of distorted guitar is anything but cuddly. Jazz for the death metal generation.
Record Collector (UK)

With Hedvig further refining her Terje Rypdal and David Torn inspired guitar style, it's apt that she chose Stale Storlokken as organist, as he's been playing over the last few years with Terje Rypdal in his Conspiracy band, and is also a key player in the "Sky Music - A Tribute To Terje Rypdal" project. The drummer completing this "weejuns" (actually a trio!) is one Ole Mofjell, who seems to be from free jazz, and is a new name to me. Taking full advantage of a CD's 80 minutes, the six tracks on this release range from 6:41 to 21:49 and explore a wide range of moods. Or, to quote the accompanying release notes, it's "a solid step into shimmering, hardcore improvisation and breathtaking instrumental interplay", which I can't really argue with, except that I wouldn't personally use the term "hardcore" in such a context. Whilst the opening track Go At Your Peril is all fiery and like Rypdal taken to a different level, the following Come Monday is more of a rambling scramble of more freeform elements, involving lots of electronics and effects, more like some abstract Supersilent material. After that respite, Hug That Tree! starts somewhat pensive, yet gets quite furious and freaky as it goes along, even including some Mahavishnu Orchestra like references. I'll Give You Twenty-one is naturally the album's longest number, starting Rypdal and Barre Philips like, with Stale adding some slight Elephant9 touches, before it diverts to full throttle Rypdal meets David Torn territory again after 16 minutes in. Stay At Your Peril kind of follows the same formula, but with the elements of the piece all of a different run of changes. Finally, Pity The City is a sort of majestic lament with some really nice searing guitar lines. It all amounts to an interesting release, and a quite hefty trek as well, full of familiar elements and new ideas.
Audion /UK)

Ergebnisoffene Live-Session. Die norwegische Gitarristin Hedvig Mollestad hat neben ihrem bestehenden Trio eine neue Troika gegründet, die weniger auf Symbiose als auf Bruchkanten setzt. Antipode der Gitarristin ist der allseits bekannte Keyboarder und spontane Komponist Stäle Storlokken. Aus diametral entgegengesetzten Ecken desselben avant-gardistischen Raums kommend, wölben sie dynamische Klangräume, deren zuverlässige Architektur in der verbindenden Kraft von Schlagzeuger Ola Mofjell besteht. Die Klangküche der drei Protagonisten lässt zu keinem Zeitpunkt ahnen, in welche Richtung es im nächsten Moment gehen wird. Augenblicke der Suche wechseln sich mit Strömen aus rasantem Powerplay ab. Gemeinsam ist Mollestad und Storlokken ein gewisser Hang zum Mystizismus. Ob diese Musik nun Free-Prog, Rock-Jazz, Powerrock oder frei improvisierter Hardcore genannt wird, spielt überhaupt keine Rolle. Umso überwältigender ist die imaginative Kraft dieser ergebnisoffenen Live-Session, die trotz aller Gegensätzlichkeit der Beteiligten auf intensivem gegenseitigem Zuhören basiert.
Rocks (DE)

Norwegen hält noch einige Schätze verborgen — zumindest für denjenigen südlicheren Europäer, der erst im Begriff ist, sich musikalisch in diese Richtung weiterzubilden — das neue Trio von Hedvig Mollestad ist ein solcher. Die Gitarristin hat sich mit ihren beiden Landsmännern Ståle Storlokken und Ole Mofjell zusammengetan, Ersterer bekannt von Elephant9, Supersilent oder Terje Rypdal, Letzterer von Neon Ion oder Signe Emmeluths Amoeba. Mollestad ist eine Fusion-Musikerin, die die Verbindung von Jazz und Rock sehr geschickt austariert: nicht zu wenig Virtuosität bis in die Nähe von eigentlichem Free Jazz, aber auch nicht zu wenig rohen, headbangenden Stoner-Groove. Bei der Fusion von Erprobtem lässt es die zierliche Norwegerin aber nicht bewenden. Immer wieder streckt sie ihre langen Finger in Richtung weiterer musikalischer Strömungen; am diesjährigen Molde-Festival lud sie als Special Guest Trevor Dunn auf die Bühne, der selbst über die Ränder der New Yorker Downtown-Szene hinausmusiziert. Wer im hohen Norden nach neuer, innovativer Musik sucht, wird erstaunlich oft und überraschend reich belohnt. 5/5.
Jazz'n'More (DE)

Presentasjonen av det nye albumet trekker paralleller til progressive 70 -tallslegender som Mahavishnu Orchesta, Soft Machine, Henry Cow og King Crimson. Vi må også ta med «vår egen» Terje Rypdal, som Mollestad aldri har skjult sin beundring for. Det er en spennende æra å utforske. Musikken ble lenge ansett som svært tidstypisk, men hadde på sitt beste en eventyrlig nysgjerrighet som har vist seg å være uventet holdbar. Med Weejuns lever den videre i beste velgående. Fire av sporene på plata er tatt opp på gruppas første konsert sammen, på Munchmuseet i mars 2022. De to andre på Spor 5 i Stavanger og Blå i Oslo senere i fjor. «Weejuns» er blitt et langt album. Et dobbeltalbum i fysisk form. 80 minutter er like lenge som en vanlig konsert, og musikken krever konsertmessig konsentrasjon fra lytterne. Weejuns starter forsiktig med «Go At Your Peril». Den bygger seg kontrollert opp, men mot slutten høres improvisasjonene ut som den siste runden i et 1500-meterløp. Den påfølgende «Come Monday» er en mer «speisa» jam, der trioen lar musikken flyte fritt gjennom rommet, en meditativ stemning som er fin å lene seg tilbake på. «Hug That Tree!» høres først ut som den skal fortsette i samme spor, men denne skal vare i 18 minutter, og blir fort mer hektisk og intens. Vi hører hvordan de spiller hverandre gode, Mollestad og Storløkken dribler hverandre øre med riff og sololøp, mens Mofiell pisker opp stemningen bak dem. Nok sportsreferanser nå, men man må liksom puste dypt for å komme til hektene igjen etterpå. Tittelen «I'll Give You Twentyone» spiller på at låten som kommer er 21 minutter lang. Igjen begynner de atmosfærisk og ettertenksomt. Vakkert og melodisk er dette lenge gruppas «ballade», selv om det i så fall blir en «power ballad» til slutt. Vi kjenner igjen formlene deres i «Stay At Your Peril», men våger å henge med videre, til de gir seg med mektige og melodiøse «Pity The City». 5/6.
Dagsavisen (NO)

Et godt eksempel på hva som kan komme ut av NMH og den norske modellen, er den stadig mer populære og respekterte gitaristen og komponisten Hedvig Mollestad. Hun er en musiker som finner sitt publikum mange steder, og som med største naturlighet kan oppleves på små jazzklubber, på metalfestivalen Tons of Rock eller i Molde domkirke. Slik allsidighet er nøkkelen til en lang og god karriere, selv om man ikke kan konkurrere med vinnerne i strømmemarkedet. Mollestad er kjent for sin kontante trio, og stadig mer omfangsrike komponerte verk med mange musikere, noe hun fikk vist under som «artist in residence» under årets Moldejazz. Og nå er hun aktuell med enda et prosjekt, Hedvig Mollestads Weejuns. På albumet «Weejuns» kan hun oppleves uten sikkerhetsnett, i en meget potent og improviserende trio med supertrommisen Ole Mofjell og orgeltrollmannen Ståle Storløkken. Det er mye gullalderprog og jazzrock her, eventyrlig søkende og flytende, men med en egen evne til å falle ned i uimotståelige grooves og riff som kaller på rockefoten. Slik improvisasjonsmusikk kan virke farlig for enkelte lyttere, men dette er en gyllen mulighet til å høre hvor engasjerende dette kan være. Jaggu er hun ikke innom «Smoke on the Water»-riffet der noen korte sekunder. Man tager det man haver av inspirasjon i øyeblikket, men alt baserer seg på akkumulert kunnskap og evne til musikalsk dialog, og det er faktisk noe man kan bli flinkere til ved å sette seg ved skolebenken. Samt å spille veldig mange konserter, det er også en slags skolebenk.
Dagens Næringsliv (NO)

I starten av albumåpneren «Go at Your Peril» hører man de tre med forsiktige bevegelser skissere noe man fort aner skal vokse seg større og kraftigere. Mollestad byr på klingende toner over korte orgelbassinnspill og trommer spilt med visper, før gitaren får et tydeligere snerr og trommene et langt hardere fraspark. På de to påfølgende stykkene tar de en ganske annen rute. «Come Monday» er speisa, med forvridde og skeive toner fra så vel gitar som keyboard svevende rundt trippende trommer. Vel sytten minutter lange «Hug That Tree» starter tilsvarende abstrakt med lyder som svisjer omkring, etter hvert med en følt rytmisk fremdrift som leder mot en heftig avslutning, der Mollestad og Storløkken veksler på å fare ut i søkende soli og danne et dypt, bassliknende riff som grunnlag. Disse tre låtene er betegnende for spennet i Weejuns musikk, slik den presenteres på dette albumet — med progressiv jazzrock og mer eksperimentell sondering et sted mellom Supersilent og Sun Ra på sitt mest kosmiske. Det er både en krevende og en medrivende lytteopplevelse. Og selv om man kan ane et gjentakende mønster i hvordan trioen arbeider, er det nok av finurlige vendinger underveis til å holde oppmerksomheten oppe — og, etter hvert, rockefoten trampende.
Klassekampen (NO)

«Come Monday» er et impresjonistisk stenmingsbilde med stillfaren og intim kommunikasjon mellom musikerne. Den åpner i et ganske atonalt leie med litt rastløse trommer og lydeffekter, mens den mot slutten finner en meditativ ro med tilnærmet tradisjonell harmonikk. Den 17 minutter lange «Hug that tree!» er en langformsjam som med svært rockforankret gitar og både abstrakte og tonale innslag av tonehjulsorgel, høres ut som tidlig Deep Purple i total impro-modus og rå veldig, veldig sterk syre. Jeg aner til og med tilløp til «Smoke on the Water»? Rundt to minutter inni låta krystalliserer det seg et rocka groove med sterkt vestkystpsykedelia-tilsnitt, spesielt takket være Storløkkens skjelvende orgel. Mot slutten snor låta seg gjennom noen temposkifter mens Hedvig leverer en avsluttende gitarhelt-solo. "I´ll give you twentyone" er, som tittelen hinter om, drøye 21 minutter lang. Her tas intensiteten igjen ned. Storløkken dominerer mye av låta med et sakralt-lydende orgel, mens Mofjell kommenterer og poengterer med lammer og perk. Halvveis i låta trer Mollestad fram med en klagende og svært nordisk leadgitar som forsiktig snor seg gjennom musikkens dalfører. Også her konkretiseres musikken mot slutten, med en monoton gitarpuls og tiltagende trommegroove. Orgelet overtar pulsen og Mollestad skrur opp volumet på ampen sin, og snart går hun på fjelltoppen i stedet for nede i dalen, og kaster toner for Mofjells virvelvinder. Svært forløsende. "Stay at your peril" er nok litt mer tilgjengelig for rockekontingenten av Moilestads publikum enn de andre låtene, med framtredende orgelakkorder og leadgitar med tidvis bluesy tilsnitt. Her kjenner man kanskje litt på Mahavisnu-inspirasjonen, spesielt i begynnelsen av det bandets karriere, da Miles Davis' visjon fortsatt var ledestjernen. Nydelig orgel-bassing fra Storløkken er det også her, og noen fantastiske, Canterbury-aktige løp med fuzzboksen på. Albumet avsluttes med den skimrende. vakre «Pity the city». Med krystallregn-aktige effekter og sirkulære gitarfigurer bygges gradvis lydbildet ut til en slags cinematisk postrock-marsj - en potent finale. Noe av det mest interessante med dette albumet synes jeg er at selv i en såpass annerledes kontekst, låter Mollestad fortsatt helt Mollestad. Det er også et album som takket være tilstedeværelsen av en slags rockenerve og en orkestral dynamikk, kan være en døråpner for nye fans til improvisasjonsmusikken.
Jazznytt (NO)

Fri improvisasjon, uansett teknisk kapabilitet, gjør seg som regel bedre i øvings- eller konsertlokale, enn på plate. Når arbeidsjernet Hedvig Mollestad herved vender blikket fra gjennom komponerte prosjekter til nettopp det improvisatoriske, imøtegås Weejuns - en trio bestående av Mollestad, Ståle Storløkken på tangenter og trommeslager Ole Mofjell - med sunn skepsis. Angjeldende album innestår 80 minutter tøylesløs musikalsk interaksjon, innspilt live i fjor, hvor samtlige spor bevilges god tid, og bygger langsomt fra bunn. «Go At Your Peril» setter tonen, med søkende, delikat vrenggitar som inviterer perkusjon og hammondorgel til samtale. Etterhånden erkjennes det at «Weejuns» er like meget et studium i dynamikk, som improvisasjonskunst, hvor Mollestad spisser seg inn mot tonale figurer og ostinater som plenumstrioen i det følgende vil eksplorere, for ikke å si eksplodere. Det er i slike øyeblikk at «Weejuns» fosskoker, i substansielle sjatteringer av Miles Davies, Mahavishnu Orchestra, King Crimson og Norges unikum nummer en, Terje Rypdal. Sagt på annet vis: «Weejuns» byr på øyeblikk som klinger komponert og utprøvd, særlig i nevnte «Go At Your Peril» og dennes onde tvilling «Stay At Your Peril», hvor ensemblet utøser båndsløyfemodellerte arpeggioer i nådeløse, dog raffinerte 7-taktsritt. «Peril»-kuttene svarer for 25 minutter av albumet og er verdt innkjøpsprisen alene, men klangrikt kirke-planetariske «Pity The City» og det rocka klaviaturstrekket i kompromissløse «Hug That Tree» gjør «Weejuns» til noe ganske annet enn begredelig masturbasjonstidtrøyte. Jeg fant endelig svar på hvorfor jeg ikke greide å legge lokk på denne plateomtalen -stoffet er for bra.
Norway Rock Magazine (NO)

Gitarristen Hedvig Mollestad Thomassen är en av de musiker där man ständigt betonar den dubbla för-ankringen och det eklektiska draget - frijazz och progressiv rock, klassisk jazzgitarr och John McLaughlin, Bitches brew och Henry Cow. De logiskt inkongruenta paren understryker hur hon vägrar att bli fastnålad i ett uttryck eller en skola. Hennes musik pendlar mellan obönhörlig tyngd och mer återhållsamt trevande improvisationer. Båda dessa sidor kommer till uttryck på en skiva med en nybildad trio med keyboardisten Ståle Storlokken och trummisen Ole Mofjell, inspelad live i september förra året och i april. Ska vi se en tendens utifrån de tidigare beskrivningarna anknyter Hedvig Mollestad den här gången mer till den brittiska progrocken, mer Canterbury än världens jazz-metropoler. Det är musik som söker sitt uttryck, ett fäste för dialog och instrumentalt meningsutbyte. Den rör sig oupphörligt framåt, utmanar gränser och förhållningssätt. Det är lysande. 
Lira (SE)

NORSKA GITARRISTEN Hedvig Mollestad har varit synnerligen aktiv de senaste åren. 2020 kom soloalbumet Ekhidna, Ding Dong You 're Dead med Hedvig Mollestad Trio släpptes 2021 och förra året kom ett album ihop med Trondheim Jazz Orchestra. Föreliggande album är en liveinspelad debut för hennes nya trio, Weejuns, inspelad förra året på tre norska scener, bland annat det nya Munch-museet i Oslo. Jämfört med hennes ordinarie trio är Weejuns inne på ett mer experimentellt jazzrockigt spår än det sjuttiotalistiskt hårdrockiga riffandet man gärna förknippar med henne. Undantag finns förstås: I Hug That Tree, riffar Mol-lestad rejält medan Storlokken åkallar Soft Machine-mannen Mike Ratledges patenterat distade orgelljud. Skivbolaget refererar till Miles Davis kring Bitches Brew, Supersilent, Henry Cow och King Crimson, som de lät 73-74. Specifika hänvisningar som kanske inte ska tas alltför bokstavligt - Henry Cow hör jag inte mycket av - men som ändå pekar åt ungefärligt rätt håll. Mollestad och medspelarna Ståle Storlokken och Ole Mofjell tar ut de friformrockiga svängarna rejält i långa och något tålamodsprövande låtar. Den längsta, Ill Give You Twentyone, klock-ar in på 21:51 och hinner röra sig i rätt många riktningar: från den inledande mystiken jobbar trion långsamt upp ett rejält diaboliskt tryck, energiskt pådrivet av Mofjells hårt virvlande trummor. Den majeståtiskt skimrande Pity the City utgör en fin avslutning på ett album med odiskutabla kvaliteter men som hade mått bra av att bantas ner något.
Jazz (SE)

La sperimentata chitarrista norvegese si danna l'anima alla testa di un nuovo trio con il quale pare essere in ottima sintonia. Inciso dal vivo l'anno scorso a Oslo e Stavanger, del disco non deve impressionare la lunghezza, perché i soli sei brani riescono a trovare il modo di evolvere secondo geometrie non scontate e a definire universi nei quali diventa piacevole perdersi in assenza di gravità. Un risultato raggiunto grazie alla padronanza tecnica della Hedvig sullo strumento e nell'uso di effetti speciali, e anche per il contributo di Stàle Storlokken (cfr. Elephant9), tastierista bravo nel dare spazialità ai suoni. Tracce come Go At Your Peril e la corrispondente Stay At Your Peril hanno dinamiche tendenti al rock-blues progressivo e inanellano riff sporchi, potenti e infiniti, ma altre sono meno concilianti (Come Monday, Hug This Tree!, i quasi ventidue minuti di I'll Give You Twentyone) e benché costruite su ritmi pacificati — dove si nota meglio il buon drumming di Ole Mofjell — hanno risvolti sperimentali e talvolta persino rumoristi interessanti. Certo chi ama i primi King Crimson e gli Henry Cow, la Mahavishnu Orchestra e Terje Rypdal continuerà a trovare qui pane per i suoi denti, però ci sono aperture che rendono "Weejuns" un'esperienza non totalmente vintage.
Blow Up (IT)

La prima traccia, Go At Your Períl, evoca immediatamente — l'influenza é del resto dichiarata - il fitto e brulicante interplay che attraversa l'epocale Bítches Brew di Miles Davis: un lussureggiante microclima subtropicale e afrofuturista all'interno del quale la chitarra mobilissima e tentacolare - col passare dei minuti sempre più satura - della musicista norvegese dialoga con i suoi nuovi compagni dl avventura, Stàle Storlokken all'Hammond (servono presentazioni? Cofondatore dei Supersilent, leader degli Elephant 9, a lungo collaboratore di Nils Petter Molvær) e il batterista/ percussionista Ole Mofjell, frequentatore di lungo corso della scena impro europea. E la perfetta introduzione a un doppio album dai minutaggi imponenti registrato rigorosamente dal vivo. all'interno del quale Mollestad. da sempre in personalissimo equilibrio tra reminiscenze heavy blues e psichedeliche (a considerevole distanza da qualsiasi tentazione jam rock). free jazz, progressive avventuroso (a partire dai King Crimson) e radicalità impro. imposta nuove/ vecchie direzioni in musica, perlustrando territori di confine tra suono e silenzio — l'onirica, ovattata Come Monday, la vagamente sinistra e scricchiolante prima parte di Hug That Tree!, nella cui chiusura l'Hammond saturo di Storlekken fa i numeri senza mai scadere nel funambolismo - oppure - è il caso della già citata Go A t Jour Peri!, ma soprattutto dei 21 minuti di PII Give )'ou Twentyone, in qualche modo il nucleo incandescende del disco. tour de force dove un basso àncora al suolo una materia magmatica e splendidamente instabile — esplodendo in mille direzioni. Da qualsiasi lato lo si guardi. un disco che non può passare inosservato, e non solo per la mole. 
Rumore (IT)

La chitarrista norvegese Hedvig Mollestad si presenta all'appuntamento annuale con la Rune Grammofon con un nuovo trio, Weejuns, insieme a Stàle Storlokken (Supersilent, Elephant9) e Ole Mofjell (Brute Force, The Big YES!). Una formazione ideale per la fantasia psichedelica della Mollestad, a suo agio tanto nei riff granitici di scuola Jimi Hendrix/Sonny Sharrock (Go At Your Perii) quanto nelle più astratte sperimentazioni alla Terje Rypdal (Come Monday, Hug That Tree!). I nuovi compagni di viaggio, Storlokken e Mofjell, sono in assoluta sintonia con le visioni pantagrueliche della padrona di casa. Ottanta minuti di jazz-rock INFUOCATO.
Rockerilla (IT)   (Moldejazz feature)   (interview)