Reviews RCD2235
Norwegian jazz rockers' 10th album burns bright. Picking up where 2020´s Arrival Of The Elders left off, Elephant9 continue to explore their articulate blend of jazz and rock. Like its predecessor's sequence of carefully constructed instrumentals, their new album doesn't waste any time in framing its thoughtful melodicism with a sense of gleeful, charismatic abandon. Party Among The Stars plugs into an acid rock vibe, as keyboardist Stale Storløkken lets loose with a rollicking Hammond solo that ducks and dives amid bassist Nikolai Hængsle and drummer Torstein Lofthus's speedy trajectory. While utterly contemporary, frequent reference points that fans of 70s-era progressive music of both rock and jazz sides will instantly recognise are cleverly built into Elephant9's work. The mischievously knotty Star Cluster Detective opens with an organ figure that evokes Egg's quasi-classical musings, and which later collides into runs whose unruly energy recalls Lifetime's explosive 1970 debut, Emergency. These remarkable. shape shifting swings of tone and colour, coupled with a canny grasp of dynamic control, lend the album an unrelenting drive that's hard to resist.
Prog (UK)
Elephant9 have been presenting their freshly invigorating contemporary spin on the Hammond B3-led ensemble tradition ever since emerging amid a surge of long-haired, feral, kick-ass Norwegian nu-prog bands around the 2010s. But the Supersilent keys man Stale Storlokken and his trio are less full blast on Mythical River than earlier recordings, although they had already been slightly mellowing on their most recent album Arrival of the new Elders, issued in 2021. Merging elements from the likes of tripped-out Krautrock, Postmod Small Faces, Syd Barrett's Floyd-ish psych-rock, Eno-esque ambience and the outlier Hammond jazz of Larry Young and Medeski, Martin and Wood 'Jam band' aesthetics, through to jazz-rock's abstract Bitches Brew-like textures and Mahavishnu - minus the baroque pyrotechnics - Elephant9 still sound like they were brought up on nu-metal and contemporary electronica as much as those more retro sounds. The new album's sophistication and electric-fuelled thrills lie in the parts where Storlokken stretches the analogue sonic world and textural range of the Hammond B3 to its limits on a set of tuneful originals, while bass and drums lock horns for some ferociously compact grooves. Anyone, including this scribe, who's ever been to any of their dynamite concerts might believe live performance to be this music's natural environment, but the new recording shouldn't disappoint the true disciples.
Jazzwise (UK)
Det er vemodig at Rune Kristoffersen har bremset ned aktiviteten i Rune Grammofon, et av de mest betydningsfulle plateselskap i Europa i over 25 år — og hjem for en mengde kvalitetsartister. Men fortsatt utgis det gull fra Fire!, Hedvig Mollestad, Espen Eriksen og også arkivstoff fra Motorpsycho. Og nå atter et knallalbum fra powertrioen Elephant9, deres tiende. Bandet har siden 2008-debuten skapt skole i Norge med sitt intenst rullende kjør: Den begeistrende lyden av en putrende gryte med prog, tungrock, psykedelia og jazzrock. Her er landets farligste rytmeseksjon, Torstein Lofthus på trommer og Nikolai Hængsle på elbass, og med selveste Dovregubben i midten: Ståle Storløkken spiller på gamle orgler og synther som det — sikkert også bokstavelig — lukter svidd av. Som om 70-tallet aldri tok slutt. Man kan bli litt sliten i lengden av full bombing, derfor er det herlig og sikkert sunt at de, som på forgjengeren «Arrivals of the New Elders» (2021), også bruker sine betydelige musikalske evner på andre og mer dvelende sensibiliteter og rytmemønstre. «Heading for Desolate Wastelands», som en av låtene heter.
Dagens Næringsliv (NO)
Det bor en trollmann i Trondheim. En mann som tryller med lyd. Han hadde fortjent større oppmerksomhet, men mange forstår nok at jeg tenker på Ståle Storløkken. Med sine ymse tangenter og synthesizere lager han lydlandskap som han er ganske alene om her i landet. Han spiller sammen med mange slags musikere, men det er kanskje i trioen Elephant9 han slår seg løs aller mest. Bandet er en powertrio utenom det vanlige. Mens slike trioer ofte har en gitarist i spissen, er det tangent-instrumentene til Storløkken som dominerer i Elephant9. Nå utgir de sitt niende album siden de startet for 18 år siden, og det er ingen tegn til at de har stivnet i en gammel form. «Mythical River» er et variert album med stort spenn fra det ettertenksomme og melodiøse til energiske låter med driv og groove. Begeistrede anmeldere i andre land har nevnt både Jimi Hendrix og Keith Emerson i forbindelse med bandet. Selv tenker jeg også på Weather Report og deres tangentmann Joe Zawinul (han holdt to strålende konserter i Trondheim før han døde i 2007). Men gamle referanser til jazz, rock og progrock er mest å anse som røtter, for Elephant9 er først og fremst musikk for vår egen tid. De som har latt seg rive med av den voldsomme energien Elephant9 står for på scenen, blir i første omgang kanskje litt betuttet når de hører på «Mythical River». Albumet åpner stillferdig, men får mer driv i tittelkuttet og i «Party Among The Stars», en tittel som sier mye om stemningen. Storløkken flyr høyt og skaper lyder fra en annen galakse. Men sannelig får han god hjelp av Nikolai Hængsle på bass og Torstein Lofthus på trommer. Begge er mesterlige instrumentalister og utgjør en rytmeseksjon som skaper en helt spesiell groove. Ikke rart Ola Kvernberg har samarbeidet med begge to. Energinivået på «Mythical River» er litt mer dempet enn på enkelte av bandets tidligere utgivelser, men nyanserikdommen er stor, og mange av låtene har en hypnotisk effekt. 5/6.
Adresseavisen (NO)
Elephant9 har holdt det gående lenge nå, siden 2006 eller så, og imponerende nok hatt den samme grunnbesetningen siden debuten med Dodovoodoo i 2008, og siden den gang vært forutsigbar leverandør av forrykende jazzrock spilt med bass, trommer og keyboards traktert av Nikolai Hængsle, Torstein Lofthus og Ståle Storlekken, til tider også med besetningen utvidet med elektrisk gitar, som regel da spilt av Reine Fiske, men også ved anledning av Terje Rypdal. Der bandet tidligere i stor grad tok sats og fløy av gåre med lange, intensive jampartier som kraftkilde og med konsertpublikummeren i konstant rist, er de nå, med sitt forrige album, passende titulerte Arrival of the Elders, og sitt nye, Mythical River, mer innpasset med den lenestolreisende lytteren. Og på Mythical River er de tittelmessig sett heller ikke mer grunnet enn tidligere, her er «Party Among the Stars», «Heading For Desolate Wastelands» og «Star Cluster Detective», og litt komisk er det jo, denne hangen til å spre om seg med slike kosmisk orienterte titler. Men det gjør ingenting, det er bare kult, særlig fordi de lar det flyte så uanstrengt av gåre, motstandsløst, så det bare er å trekke pusten, lene seg tilbake og drive med. Albumet åpner med ambiente «Solitude in Limbo #2» før det går i gang med tittelsporet, «Mythical River», en bedagelig sak med rett fram-bass og kontant rytme hvor over Storløkken legger brede lag med synth og orgel og jeg får bare håpe at den mytiske elven ikke er Styx eller at ensomheten det henvises til i åpningen er tilstanden i venten på å krysse elven over til dødsriket. «Party Among the Stars» kan tyde på at så ikke er tilfelle. Her klarer ikke bandet å holde igjen, men drar i gang en jammete jakt oppe i stjernetåka. Ikke at det får meg ut av lenestolen av den grunn. Jeg vet hvor jeg har min plass på jorden, tror jeg i hvert fall. «Heading For Desolate Wastelands» er således en god mellomting, både grunnet med en smått funky bass og markante skarpslag og like fullt drivende oppover med Storløkken i jazzet utforskmodus av de mange klang og farge-mulighetene i synthriggen sin. Det er klart at han ikke motsetter seg hangen til å framkalle episke landskapsbilder og romfartsromantiske stjernetåker med spillet sitt. Det glitrer og skimrer og spraker omkring langtrukne melodilinjer som får vokse fram, strekke seg ut og tvinne seg sammen til formidable sløyfer av lys og skygge gjennom hele albumet. Den stillesittende og kontemplative lytteakten til tross, så er Mythical River et lekent og livsbejaende album, der kortere og mer poengterte komposisjoner, alle kreditert Storløkken, får komme til sin rett uten å havne i skyggen av slike mastodonte progrockutskeielser bandet har drevet en del med tidligere. Det er fint det. Det som betyr noe for meg er uansett at de fortsetter så jeg har noe konstant å holde fast ved når det røyner på.
Jazznytt (NO)
Identiteten er i høgste grad intakt, men her er flust med nye idear i eit lydbilete som er detaljert og tydeleg. Komposisjonane får ei tyngd og ein eigenverdi som er eineståande for Mythical River. Av dei ni førre platene er heile fire konsertopptak. Eit lydbilete der driv og energi er prioritert, og der vreng frå bass og arsenalet av tangentinstrument og overtoneregnet frå cymba-lane er det som kjenneteiknar musikken til Elephant9. Mythical River er definitivt noko anna. Komposisjonane har svært ulik karakter, og arrangementa er varierte og gjennomarbeidde og utan unnatak gjennomsiktige. Musikken får nærast eit kjølig og stilisert preg. Sjølv når musikken er som mest karakteristisk, som i «Party among The Stars», «Star Cluster Detective» og «Cavern of The Red Lion» med det litt sære temaet, er likevel uttrykket svært kontrollert. Aller best er «nye» Elephant9 i tittellåten. Både den minimalistiske oppbygginga, ditto orgel og basspel, den pianobaserte andre delen av låten, variasjonen mellom trommesett og congas og den meditative avslutninga gjer dette til det absolutte høgdepunktet på plata.
Dag og Tid (NO)
NORSKA POWERTRION Elephant9 släppte lite på gasen i det förra albumet Arrival Of The New Elders. Detsamma kan sägas om detta deras åttonde album sedan debuten 2008 med Dodovoodoo. Dock med tillägget att det fortfarande spottar och fräser rejält om den omväxlande högintensiva och kosmiskt stillastående musiken. Ibland har vår egen gitarrmaestro Reine Fiske förgyllt den progressivt psykedeliska j azzrocken, men här är det Ståle Storlokkens alla klaviaturer - från flygel över minimoog till mellotron - som i ensamt majestät stökar omkring på basisten Nikolai Eilertsens och batteristen Torstein Lofthus lika solida som flexibla fundament. Mellan ett kosmiskt svävande intro och outro hittas sex spår som alla bär titlar som leder tankarna åt mer eller mindre seriösa science fiction-filmer. Men lika mycket som musiken tar sig ut i rymden blickar den som tidigare bakåt mot den brittiska progrocken på sjuttitalet. I titelspåret kan man också säga att Ståle Storlokkens hammond åkallar Bo Hanssons psykedeliska fantasyprogg. Åtminstone inledningsvis, innan han kopplar in distpedalen (en pedal han uppenbarligen älskar lika mycket som Soft Machine-mannen Mike Ratledge gjorde på sin tid). Norrmännen är som bekant bra på det här med jazzrock. Gitarristen Hedvig Mollestad är måhända den namnkunnigaste och precis som hon med sin nya grupp Weejuns, där Storlokken ingår, rör sig mot frijazzen tar sig också Elephant9 rätt stora friheter med jazzrocken. Det är bra. Chamber of Silence utgör en vackert skimrande melodiös vilopunkt med Nikolai Eilertsens elbas i fokus. Jag hade inte tackat nej till lite mer av den varan. För dynamikens skull.
OrkesterJournalen (SE)
Mit 'Solitude in Limbo' als Klammer für Trips far out - 'Party Among the Stars', 'Star Cluster Detective' – und deep inside – 'Chamber of Silence', 'Cavern of the Red Lion'. Und, fernab der mythischen Ufer, 'Heading for Desolate Wastelands'. Doch die Orgel trägt einen mythopoetischen Nachglanz bis in die Unterwelt und, zu stoischem Beat, so weit die Füße tragen. Auch wenn die Orgel an irgendeiner Crossroad ihr Taufhemd gegen ein infernalisch angehauchtes Schillern und melodieseliges Schwelgen eintauschte, gibt sie ungläubig rockendem Tamtam immer noch einen feierlichen Anstrich. Sie strahlt, blitzt und spuckt verzerrte Sounds und rauschende Wooshes zu wirbelig galoppierendem Uptempo und flötet zwielichtig zu nun schnellem Tamtam. Die Bassfinger singen eine zarte Kammermusik, die Orgel dreht dazu kleine Kreise. Wenn man den dreien im Wasteland wiederbegegnet, schleppen sie sich mit nachschleifenden Sounds mühsam dahin, bis plötzlich eine Fata morgana ihren Tritt beschwingt, was aber nur tiefer in die Wüste führt und den desillusionierten Trott umso schleppender macht. Man muss eben den richtigen Stern finden und folgen, flott und mit Vertrauen ins eigene Geschick, auch wenn die Orgel noch sandkörnige Töne bläst und erst noch von der Zunge trillert. Mit dem Sound zuckt, trillert und schillert in 'Cavern of the Red Lion' auch kein englischer Pub oder Höhlenlöwe, sondern das rubedo, das rote Elixier, der Lapis philosophorum der Alchemie. Denn dass Storløkken und Elephant9 Alchemisten sind, daran habe ich nach 'Rite of accession', 'Tales of secret', 'Chasing the hidden' und 'Chemical boogie' auf „Arrival Of The New Elders“ keinen Zweifel.
Bad Alchemy (DE)
Gli Elephant9, vale a dire Stàle Storlokken (tastiere di ogni tipo: Fender Rhodes, Hammond, Minimoog, Mellotron, grand piano, celeste, Continuum), Nikolai Hwogsle (basso elettrico) e Torstein Lofthus (batteria e percussioni), sarebbero una splendida occasbne per ripensare il soggetto 'progressive rock' per quelli della mia generazione, vale a dire il perché e percome sia diventato un genere tanto vilipeso e bestemmiato dalla generazione punk-wave. Perché i tre suonano indubbiamente progrock ma la loro abilità viene fuori, senza mai extrabordare, nella fantasia con cui compongono, nell'estro con cui alternano le rispettive parti, nel buon gusto con cui le eseguono. Sentite le eleganti fragranze sixties di A2, la carica educata e mai sopra le righe di A3, l'emozione e La malinconia di A4, le felpate passeggiate notturne di 81, La frenesia di 82, la forza espressiva di 83. Perché l'abilità tecnica nell'uso di uno strumento è certamente deplorevole quando diventa sfoggi3, surplus, soprammobile, arzignob e barocchismo; ma anche l'incapacità tecnica è deplorevole quando diventa sfoggio, surplus, soprammobile, arzigogolo e barocchismo, cioè se viene brandita come una clava in grado di aprire le porte della (non) conoscenza, quasi che rignoranza sia di per sé un merito, una stella da appuntarsi sul petto. Si può essere abili, abilissimi a usare uno strumento, a scrivere canzoni/composizioni e a trasmettere un'emozione, se lo si fa con espressività; e si può esagerare nel fare della nostra abilità un arzigogolo e uno sterile barocchismo in ognuno dei casi, Laddove respressività diventa esposizione forzata. Quanti punk e wavers inetti e incapaci anche a riconoscere uno strumento ci hanno massacrato le orecchie (...) coi loro sguaiati berci vocali o strumentali esposti come trofei per i boccaloni? Ecco, allora molto meglb musica elegante e suonata benissimo come questa, che intrattiene e incuriosisce con abilità, garbo e intelligenza. [8.0]
Blow Up (IT)
https://theprogressiveaspect.net