Reviews RCD2235

Norwegian jazz rockers' 10th album burns bright. Picking up where 2020´s Arrival Of The Elders left off, Elephant9 continue to explore their articulate blend of jazz and rock. Like its predecessor's sequence of carefully constructed instrumentals, their new album doesn't waste any time in framing its thoughtful melodicism with a sense of gleeful, charismatic abandon. Party Among The Stars plugs into an acid rock vibe, as keyboardist Stale Storløkken lets loose with a rollicking Hammond solo that ducks and dives amid bassist Nikolai Hængsle and drummer Torstein Lofthus's speedy trajectory. While utterly contemporary, frequent reference points that fans of 70s-era progressive music of both rock and jazz sides will instantly recognise are cleverly built into Elephant9's work. The mischievously knotty Star Cluster Detective opens with an organ figure that evokes Egg's quasi-classical musings, and which later collides into runs whose unruly energy recalls Lifetime's explosive 1970 debut, Emergency. These remarkable. shape shifting swings of tone and colour, coupled with a canny grasp of dynamic control, lend the album an unrelenting drive that's hard to resist.
Prog (UK)

Elephant9 har holdt det gående lenge nå, siden 2006 eller så, og imponerende nok hatt den samme grunnbesetningen siden debuten med Dodovoodoo i 2008, og siden den gang vært forutsigbar leverandør av forrykende jazzrock spilt med bass, trommer og keyboards traktert av Nikolai Hængsle, Torstein Lofthus og Ståle Storlekken, til tider også med besetningen utvidet med elektrisk gitar, som regel da spilt av Reine Fiske, men også ved anledning av Terje Rypdal. Der bandet tidligere i stor grad tok sats og fløy av gåre med lange, intensive jampartier som kraftkilde og med konsertpublikummeren i konstant rist, er de nå, med sitt forrige album, passende titulerte Arrival of the Elders, og sitt nye, Mythical River, mer innpasset med den lenestolreisende lytteren. Og på Mythical River er de tittelmessig sett heller ikke mer grunnet enn tidligere, her er «Party Among the Stars», «Heading For Desolate Wastelands» og «Star Cluster Detective», og litt komisk er det jo, denne hangen til å spre om seg med slike kosmisk orienterte titler. Men det gjør ingenting, det er bare kult, særlig fordi de lar det flyte så uanstrengt av gåre, motstandsløst, så det bare er å trekke pusten, lene seg tilbake og drive med. Albumet åpner med ambiente «Solitude in Limbo #2» før det går i gang med tittelsporet, «Mythical River», en bedagelig sak med rett fram-bass og kontant rytme hvor over Storløkken legger brede lag med synth og orgel og jeg får bare håpe at den mytiske elven ikke er Styx eller at ensomheten det henvises til i åpningen er tilstanden i venten på å krysse elven over til dødsriket. «Party Among the Stars» kan tyde på at så ikke er tilfelle. Her klarer ikke bandet å holde igjen, men drar i gang en jammete jakt oppe i stjernetåka. Ikke at det får meg ut av lenestolen av den grunn. Jeg vet hvor jeg har min plass på jorden, tror jeg i hvert fall. «Heading For Desolate Wastelands» er således en god mellomting, både grunnet med en smått funky bass og markante skarpslag og like fullt drivende oppover med Storløkken i jazzet utforskmodus av de mange klang og farge-mulighetene i synthriggen sin. Det er klart at han ikke motsetter seg hangen til å framkalle episke landskapsbilder og romfartsromantiske stjernetåker med spillet sitt. Det glitrer og skimrer og spraker omkring langtrukne melodilinjer som får vokse fram, strekke seg ut og tvinne seg sammen til formidable sløyfer av lys og skygge gjennom hele albumet. Den stillesittende og kontemplative lytteakten til tross, så er Mythical River et lekent og livsbejaende album, der kortere og mer poengterte komposisjoner, alle kreditert Storløkken, får komme til sin rett uten å havne i skyggen av slike mastodonte progrockutskeielser bandet har drevet en del med tidligere. Det er fint det. Det som betyr noe for meg er uansett at de fortsetter så jeg har noe konstant å holde fast ved når det røyner på.
Jazznytt (NO)

Mit 'Solitude in Limbo' als Klammer für Trips far out - 'Party Among the Stars', 'Star Cluster Detective' – und deep inside – 'Chamber of Silence', 'Cavern of the Red Lion'. Und, fernab der mythischen Ufer, 'Heading for Desolate Wastelands'. Doch die Orgel trägt einen mythopoetischen Nachglanz bis in die Unterwelt und, zu stoischem Beat, so weit die Füße tragen. Auch wenn die Orgel an irgendeiner Crossroad ihr Taufhemd gegen ein in­fernalisch angehauchtes Schillern und melodieseliges Schwelgen eintauschte, gibt sie ungläubig rockendem Tamtam immer noch einen feierlichen Anstrich. Sie strahlt, blitzt und spuckt verzerrte Sounds und rauschende Wooshes zu wirbelig galoppierendem Up­tempo und flötet zwielichtig zu nun schnellem Tamtam. Die Bassfinger singen eine zarte Kammermusik, die Orgel dreht dazu kleine Kreise. Wenn man den dreien im Wasteland wiederbegegnet, schleppen sie sich mit nachschleifenden Sounds mühsam dahin, bis plötzlich eine Fata morgana ihren Tritt beschwingt, was aber nur tiefer in die Wüste führt und den desillusionierten Trott umso schleppender macht. Man muss eben den richtigen Stern finden und folgen, flott und mit Vertrauen ins eigene Geschick, auch wenn die Orgel noch sandkörnige Töne bläst und erst noch von der Zunge trillert. Mit dem Sound zuckt, trillert und schillert in 'Cavern of the Red Lion' auch kein englischer Pub oder Höhlenlöwe, sondern das rubedo, das rote Elixier, der Lapis philosophorum der Alchemie. Denn dass Storløkken und Elephant9 Alchemisten sind, daran habe ich nach 'Rite of accession', 'Tales of secret', 'Chasing the hidden' und 'Chemical boogie' auf „Arrival Of The New El­ders“ keinen Zweifel.
Bad Alchemy (DE)

https://boomkat.com