Reviews RCD2238
You don't get to be a guitar hero by slacking, and Hedvig Mollestad Thomassen has put in the work. Since 2009 the Norwegian guitarist's power trio has toured tirelessly and made eight albums that synthesize metallic heaviosity, prog-steeped structures, and jazz-informed solos. More recently, she has branched further out into jazz with large band solo efforts and collaborations with the Trondheim Jazz Orchestra and acoustic quartet Cortex. Weejuns, another trio with keyboardist Ståle Storløkken (Supersilent, Elephant9) and drummer Ole Mofjell (Brute Force), push still further into openended, collaborative improvisation. On their self-titled debut album, the prominence of Storløkken's Hammond organ may have duplicated the configuration of Tony Williams's original Lifetime, but the colouristic effects of his playing and the expansive track times (six tracks spread over four sides of vinyl) were closer to Supersilent's sometimes stormy sprawl. Bitches Blues is more varied and pithy, packing the same number of pieces into half the time. The title track opens the album with some raw scrapes and freeform grappling before lurching into a series of belligerently choppy exchanges between organ and guitar. Its title is more an assertion of attitude than a pledge of stylistic allegiance; while exhilarating on its own terms, there's not enough funk or baleful murk to link the tune to Bitches Brew. The trio throttle back to a midtempo stroll for "Komplet Blir" on which Storløkken waxes pensive and Mollestad evokes, not for the only time, the crepuscule on the fjord vibe of 1970s Terje Rypdal. "For A Moment | Thought I Could Hear You" is even more restrained, with guitar supplying delicate filigree and cymbals a subliminal aura around Storløkken's winding elaborations upon a soulful theme. The B side sandwiches one knuckle-dragger, which could easily be repurposed for Mollestad's regular trio, with two more explorations of melancholic reverie on which Mollestad and Storløkken take turns subtly shading each other's expressions of yearning lyricism. Egalitarian in spirit and emotionally direct, Bitches Blues is a standout effort for all concerned.
The Wire (UK)
The title makes play on Miles Bitches Brew, bible black mood is nearer to Live Evil, of which Mollestad is a huge fan. She's equally a Black Sabbath devotee who also released an album called Live Evil, but we'll not delve deeper down rabbit holes. We pick out Mollestad but Weejuns are a threesome, an extraordinary inversion of an old school organ trio, now redefined through Storløkken's epic keys, Mofjell's rolling thunder and the chameleon-voiced guitar. If Weejuns' debut eponymous album was a spacious, loose-limbed, largely improvised outing (very much in contrast to the button-stud tight HM3 or the highly composed orchestral stylings of Maternity Beat), then Bitches is more structured, which only goes to funnel the sound more furiously. The title track sets the tone, Mollestad's cracked scrapes shatter against Mofjell's clatter until it resolves into a killing groove, unrelenting in its persistence. 'Kompet Blir' alternatively resounds to Storløkkens celestial musings against a lop-sided beat.
For A Moment I Thought I Heard You is a bittersweet waltz, an eerie theme evoking a haunting childhood fairground ride. The melancholy likewise leaks into the church organ chords of 'Limite, with Mollestad all whale song yearnings, reminiscent of Terje Rypdals. But the apocalypse is never far off: Dynamax"s dark meditation resonates with Holsts Mars: Bringer of War' (and echoes vintage Crimson in so doing). There's no redemption. Miles would rasp his approval. 4/5. Editor's Choice.
Jazzwise (UK)
Melding free jazz improv with noisy heavy rock riffage, power trio HEDVIG MOLLESTAD WEEJUNS return with a riveting new album, Bitches Blues, whose title is a nod to Miles Davis' Bitches Brew. The opening, high-octane title track gives way to more ruminative pieces, such as the exquisitely poignant Recollection of Sorrow, in which guitarist Mollestad reveals an ethereal lyricism.
Record Collector (UK)
The nod to Miles Davis's Bitches Brew in the title of the new album from Norwegian guitarist Hedwig Mollestad's jazz-inclined trio is more than just a cute play on words. This collection obviously won't be as epochally shattering, though Bitches Blues certainly has the power to awaken complacent souls from their slumber. The title track here mimics the Davis number from which it borrows its name, impersonating the atonal, stentorian stabs that proved seismic to the future of jazz on the original album's release. Bitches Blues, the song, swells and augments as the rhythm grows ever more thrusting, hinting at more bellicosity to come. Instead, it decompresses, taking the more scenic route, with keyboard player Ståle Storløkken's touchy-feely improvisation slipping into the baroque at times. On For A Moment I Thought I Could Hear You, the subtle interplay between Mollestad and Storløkken is oddly reminiscent of the interchange between Tony Banks and Anthony Phillips circa Trespass. There's one more storm to weather with the penultimate Dynamax, proving that Bitches Blues is an album of momentous sturm und drang.
PROG (UK)
Norwegian guitarist, composer and singer Hedvig Mollestad’s power-trio Weejuns nods to Miles Davis’ 1969 Bitches Brew with Bitches Blues (Rune Grammofon). Partnered by Supersilent keyboardist Ståle Storløkken and drummer Ole Mofjell, Mollestad edges and elbows her way into raw atonalities and spacey sci-fi shimmers through the group’s unique and strangely rapturous take on 1970s jazz-fusion.
The Guardian (UK)
Guitarist Hedvig Mollestad is best known for leading her eponymous trio through eight studio albums and a monster double live LP, but she’s also made a number of albums with one-off ensembles — Ekhidna, Tempest Revisited, and Maternity Beat — and more recently has launched Weejuns, a psychedelic project with keyboardist Ståle Storløkken and drummer Ole Mofjell. Their self-titled debut was an 80-minute live set, where this is a concise 38-minute studio album that covers a variety of moods across its six tracks. There are slow, simmering ballads (“Kompet Blir,” “For A Moment I Thought I Could Hear You”), an exploratory noise-rock jam (“Dynamax”), and even a track that sounds like the Doors tuning up (“Recollection Of Sorrow”). The opening title track is the heaviest thing on the record, with Storløkken’s blown-out keyboards scorching the air as Mollestad lays down simple, chunky riffs and Mofjell solos through it all.
Stereogum (US)
Thick-toned electric guitar, booming drums, jagged, buzzy synthesizer and rounded, flute-like organ give this record a deep well of bold sounds from which to draw. 'The opening title track delivers uncertainty in the first piercing, screeching guitar notes. Clashes emerge as rapid drum rolls compete for space against the grating guitar. A groove eventually materializes but it takes some time to get there. The rest of the album's first half reins things in, as the guitar and drums keep a steady rhythm to uphold the organ's clear melody line on "Kompet Blir" From there, the music turns the corner to gradual expansion — in arrangement, individual dynamics and overall sonic ambience — peaking again in the appropriately titled "Dynamax" before bringing the chaos down to something of an "inside voice" amount of cacophony on "Recollection Of Sorrow." Here, collaboration starts to come back into focus, and when it's finally over, the first thought is, "Go again?"
Downbeat (US)
Men fremst troner gitaristen Hedvig Mollestad. Nesten tyve år inn i karrieren, er hun utrolig nok en musikalsk naturkraft i tiltagende styrke. På scenen er hun er en av de norske artistene jeg som konsertgjenger har måpt mest av, et måp som gjennom en hel konsert størkner på ansiktet som en halvtussete grimase. Det er et øs, en vilje, en kraft i det hun foretar seg, som blåser tilhørerne av banen. Samtidig er Mollestad, som vist her, en nærmest komplett musiker, med både en teknisk og emosjonell ekspertise på den elektriske gitaren hun formelig vrir tom for innfall og ideer mellom hendene. Fra storslagne riff og halsbrekkende solo, til fargerik bruk av effekter og kledelig lydkoloritt. Bak hennes kraftfulle originalitet, dønn stødig på egne ben, finnes det også en internalisert musikalsk arv, enten forbildene heter Jimi Hendrix eller Bill Frisell. Med akkurat Weejuns er det også fristende å peke på de norske gitargigantene hun står på skuldrene til. I tonevalg, lyd og temperament, som i sporet «Limite», går tankene fort til klangfulle gitarhelter som Eivind Aarset og Terje Rypdal, og enda mer spesifikt til Rypdals muskeljazztrio på albumet Chaser fra 1985. Storløkken har da også fungert som Rypdals trofaste musikalske våpendrager i flere tiår. Bitches Blues er dog, som gode jazz-og-omegn-plater flest, først og fremst et resultat av god musikalsk kjemi og lydhørhet musikerne mellom. Mofjell lister seg delikat inn og ut av lydbildet, ettersom Storløkkens keyboards og Mollestads gitar springer ut i ulike retninger for plutselig å samle seg. Alle tre gir hverandre rikelig med plass over gitaristens komposisjoner, som oftest bestående av lange og lengre akkordskjemaer. Det lurer en overraskelse bak hver eneste vending, og dynamikken i materialet nærmest dirrer av elektrisk spenning.
Morgenbladet (NO)
Mollestad har evnet à se fremover selv om mye av hennes spill river i nesen med en distinkt 70-tallsduft. Dermed har hun banet veien for andre som kommer etter henne. Norsk jazz er snart mer rock enn fjell. Og det er en glede à høre at Bitches Blues, sin fyrige tittel til tross, er en riktig så dynamisk og delikat affære, der trioen tripper rundt. Og et viktig poeng er at selv om det er navnet hennes som står på ryggen av den fysiske utgivelsen, er dette så til de grader en trio der samspillet, felles improvisasjoner og alle bestanddeler er like viktige. Det gjelder kanskje de fleste trioer i jazz, men det er verd à gjenta det. På trommer finner vi plate-, vin- og cymbalsamleren fra sør, Ole Mofjell. Man kan kanskje tenke seg at han er satt der for à rulle og gå fra platens første til siste spor, i god norsk kokende jazzrock-tradisjon. Det er så klart en massiv tyngde over spillet hans, og det er luft under vingene når det blir tid for lengre grooves. Men det er egentlig kun to kutt som preges av full bombing, og det er det surklende tittelkuttet (slike låter sterke drops blir funnet på for), og de steinhoggende formene som faller ut av fjellet i «Dynamax». I de andre sporene får han anledning til à kjæle med cymbalene og knatre med stikkene på nennsomt vis og à være i musikken på en mer forståelsesfull og varsom måte, uten egentlig à miste noe av kraften. Dette gjelder så klart også de andre to i troikaen. I det hele tatt setter jeg stor pris på denne utviklingen i Mollestads spill og band-tenkning - veldige flater av skjønnhet åpenbarer seg uten at det blir tannløst, og det ulmer uten at det er nødt til à komme en eksplosiv pay-off hver eneste gang heller. Således er «Kompet blir» den låten som kanskje best definerer albumet, om hvordan de klarer a holde igjen og la intensiteten komme til syne på andre vis, og som gir gode merker på kroppen. En annen rypdalsk tittel og rystende flott sak er «For a moment I thought I could hear you». Og vi har jo en nydelig, levende link til Rypdal i treenighetens tedjemann, den tidligere Buddy-mottakeren Ståle Storløkken, som putter fingrene på overrumplende steder på alskens maskiner og instrumenter som man kan kjenne et snev av i nesen når man lytter. Koblingene avgir røyk.
Jazznytt (NO)
Trioen serverer seks låter signert Mollestad, men knadd av trioen i fellesskap. Musikken kretser langt mindre rundt de veldreide gitarriffene som er blitt et av varemerkene til Hedvig Mollestad, senest fra fjorårets «Bees in the Bonnet», som var breddfull av heftige riff. Helt fraværende er det riktignok ikke på ferske «Bitches Blues», sjekk bare «Dynamax», der trioen smeller til med solid energi. Det er kraft så det holder i denne trioen, ikke overraskende, og jeg mistenker at det kommer til a koke heftig når albumet lanseres på den nasjonale jazzscenen Victoria i Oslo lørdag.
I studio koker det bra allerede på åpningslaten «Bitches Blues», en oppvisning i tett samspill, et bud om hva som venter på resten av albumet, der mye handler om det dynamiske samspillet mellom de tre. Det gjelder også på de mer lavmælte strekkene. Det er en stor bredde her. Fra åpningslåten lander de i «Kompet blir», som jeg tipper er et nikk til Rypdals «Kompet går», med noe av den samme grooven. Vi får et nydelig spill fra Mollestad, før de synker ned i «For a moment I thought I could hear you», en ballade med et melankolsk drag over seg, der Storløkken spinner melodiske tråder som får tida til å stanse, over Mollestads vare spill. «Limite» byr på storslåtte filmatiske stemninger, før nevnte «Dynmax» bryter inn med sin rå energi og det til slutt ryddes for et majestetisk og vakkert balladepunktum med «Recollection of sorrow». Et strålende punktum på et rikt album, fra en trio som fortjener et langt liv. 5/6.
Dagsavisen (NO)
Man merker tidlig på albumåpneren og tittelsporet at heksebrygget til gitarmester Hedvig Mollestad Thomassen, orgel- og synth-trollmann Ståle Storløkken og trommefantomet Ole Mofjell er vel så preget av de tre musikernes egne egenskaper og eiendommeligheter. Skjærende, stikkende lyder graver seg frem over buldrende trommer, i en urolig spenning. Nesten ubemerket smyger det seg frem noe mer handgripelig. Korte, vekselvise hugg fra Mollestad og Storløkken blir til riff, mens Mofjell bygger opp et trommegroove. Mollestad suser over i en flerrende gitarsolo, før hun glir tilbake i grooven. Åpningen er et stykke beintøff, medrivende og frilynt jazzrock. Men Weejuns skifter også gir, og i albumets neste strekk roer trioen det ned. Samtidig ivaretar de en speisa, svevende stemning. Det er ikke så tydelig på den nedstrippa, stødige "Kompet Blir", men merkbart på stillferdige "For A Moment I Thought I Could Hear You", såre "Recollection of Sorrow", og på frittflytende "Limite". "Dynamax" har en løsere struktur innledningsvis, skjønt stemningen er mer spenningsfylt. Gitar, orgel og trommer synes å ville bryte ut i noe. Dette "noe" blir et riff og en hamrende trommebeat, som strekker seg mot et crescendo med respektive orgel- og gitarsoli. Akkurat denne låta forvalter kanskje mer arven etter King Crimson enn Miles. "Bitches Blues" er uansett et godt eksempel på hvordan man, selv med utgangspunkt i tydelige inspirasjonskilder, kan lage musikk med egenart.
Klassekampen (NO)
Sei brani strumentali che puntano a scoprire le possibilità relazionali tra i musicisti coin-volti. La chitarrista Hedvig Mollestad, Torganista e tastierista Ståle Storløkken e il batterista Ole Mofjell si incrociano quasi per caso per un'esibizione al Kongsberg Jazz Festival e decidono che la loro intesa vale la pena di essere approfondita. Per non restare un episodio isolato, dopo il debutto dal vivo del 2023 ("Weejuns", nome che in slang rimanda scherzosamente ai "norvegesi"), ecco adesso il ritorno in studio. Con fare probabilmente ironico si cita Miles Davis nel titolo e viene confermata la forza di un dialogo che si offre in una prospettiva diversa rispetto alle sonorità più pesanti esplorate dalla Mol-lestad nel suo abituale trio con Ellen Brekken e Ivar Loe Bjørnstad ('Bees In The Bonnet", 2025). Le composizioni non sono a senso unico: se la title track posta in avvio è jazz-rock disturbato e non li-neare, occorre attendere Dynamax per ascoltare altre ruvidezze ru-moristiche e hard, groove robusti e riff incisivi. In mezzo e in coda invece il passo rallenta e le tracce si aprono a momenti più contemplativi e sospesi, liquidi persino, a tratti chiaramente costituiti di passaggi improvvisati che nascono e si dissolvono in barba a strutture pre-stabilite. Sezioni ordinate e quasi narrative si trasformano in vortici densi e liberatori, in un'alternanza tra controllo e slancio istintivo che è il vero motore del disco. [7.8]
Blow Up (IT)