Reviews REP2226
In spite of its title, there's predictably little rest to be found in the meeting between Swedish noise jazz trio Fire!, Sunn 0)))'s Stephen O'Malley and David Sandstrom, drummer with punk group Refused. Technically a one-sided LP (with a print by label designer Kim Hiorthoy on the flip), half of its single 21 minute track is spent in an atmosphere of slowly building doom, with the remainder evoking what might happen when it arrives. Opening with rich multiphonics among clanging bell chimes, Mats Gustafsson's saxophone tones soon flatten into sustained tones whose wavering timbres betray increasing urgency. O'Malley's amp channels low-frequency dread and cistern-drip harmonics; Sandstrom and Andreas Werliin's varied patterns scatter agitation around the space, A steady snare pulse heralds the arrival of O'Malley's sulphuric acid downpour, with Johan Berthling's organ frozen in a discordant howl. The drums cast loose; the riffs scale Escher-like crooked ladders; it all finishes far too soon. Hopefully there's more to come from the meeting.
The Wire (UK)
Det svenske bandet Fire!, med saksofonist og evig punker Mats Gustafsson i spissen, har etter hvert blitt en fast leverandør av nye perspektiver på kombinasjoner av rock og jazzhistorien. Sist vi hørte fra dem, på 2021-plata Defeat, fikk vi servert groover og riff med stabilt putrende intensitet og et overraskende blåtonepreget uttrykk. Denne gangen legger Gustafsson og kompani bort bluesskalaen og gir oss drøye 20 sammenhengende minutter med kirkeklokker, dronegitarer og dommedagsaktige lydbilder. Med seg denne gangen har de doom metal-gudfar Stephen O'Malley fra bandet SunnO))) og trommis David Sandström fra hardcorepunkebandet Refused, som begge gir en tydelig edge til det hele. De oversiktlige groovene fra forrige album er byttet ut med pulserende trommer og forvrengte dronegitarer, og musikken har et slags innadvendt mørke i seg som jazzrelatert musikk sjeldent har. De ensomme barytonhylene Gustafsson tyner ut av hornet blander seg med droneteksturene til O'Malley, godt hjulpet av bassist Johan Berthlings allstedsnærværende subfrekvenser. Det hele bygger seg opp, med kantete trommeinnspill fra sidelinjene, i omtrent ti minutter, før det på udramatisk vis glir inn i en slags hypnotisk skarptrommemarsj akkompagnert av knitrende gitarfuzz og en veldig ond orgelakkord. Formmessig virker ikke Fire! å være spesielt opptatt av umiddelbart tilfredsstillende dramaturgi, det føles heller som at bandet vil presentere fire-fem dystopiske lydtablåer, med stemninger som sitter i lenge etter at de 20 minuttene er over. Det fungerer til gagns, og selv om dette ikke er plata for de som elsker å nikke på hodet i takt med røffe riff, passer det endetidsaktige lydbildet helt perfekt til den lett apokalyptiske virkeligheten vi lever i om dagen.
Jazznytt (NO)
Denne gangen er det den amerikanske gitaristen Stephen O’Malley fra ambient- og støybandet Sun O))) og trommisen David Sandström fra det svenske hardcorepunk-bandet Refused som blir invitert til et samarbeid. Disse fem musikerne tar oss med til et mørkt sted. Albumet Requies starter med en gravalvorlig klang av kirkeklokker i det fjerne, som etter hvert blander seg med skjøre hyl fra en saksofon, som jeg tror må være en baryton, som om vi er på kirkegården og hører lyden av et monster som våkner opp av jorden, men som bare så vidt klarer å reise seg opp fra gjørmen, og blir stående på kne der og klage. Et øyeblikk kommer O’Malley inn med klimpring på gitaren, og den trege akustikken får en metallisk etterklang som summer når han lar hendene gli langs gripebrettet. Denne «lydmalende» formen basert på instrumentale utbrudd, klanger og støy følger gjennom hele albumet, som er ett eneste 21 minutters langt spor. Smalt? Absolutt, men heller det smale som treffer ett sted, enn det brede, vage og upresise... Vendepunktet oppstår når en korps-lignende tromming marsjerer inn i det mørke og dystre lydbildet, og alt liksom bryter opp. Ørene spisses når gitaristen durer løs med et forvrengt prog-riff, som er plassert fjernt i lydbildet og skitnet til med støy, så det høres ut som når man går forbi et konsertlokale og hører en rockekonsert foregå innenfor. Kanskje ser man for seg mennesker som står fremme ved scenen der inne og headbanger så svetten drypper fra det lange håret, og slik blir også stemningen på et tidspunkt: når musikerne er inne i en heftig improvisasjon og cymbal-slagene høljer som pøsregn i lydbildet.
Morgenbladet (NO)