Reviews RLP2184

Thomassen's and her bandmates' continued evolution as composers, players, and improvisers is thrilling to hear. It's just as evident on Evil In Oslo, recorded at two November 2015 club gigs and divided into four side-long medleys of pieces from their first three albums. The trio's fluid, organic interaction, built over nearly a decade of playing together, is on full display here. Thomassen is clearly the leader onstage, conducting the ensemble with a step forward or back, or a swing of her massive Gibson ES-335's neck, but Brekken and Bjornstad are locked in, speeding up or slowing down in telepathic synchrony. Every piece retains its core riff, but also grows into something entirely new through raucous improvisation. The first three sides, recorded in a large theatre, have a spaciousness the studio albums, mixed as they are for maximum crunch, don't always possess. The fourth, though, was recorded in a cramped bar, and the sound is a dense roar, almost recalling Hawkwind's Space Ritual in the way Brekken's bass dominates as Thomassen soars toward the ceiling, only descending to hammer home one more massive, biker metal riff.
The Wire (UK)

So far I haven’t had the privilege of experiencing the Mollestad Trio in concert, which is one reason its other new release, Evil in Oslo (Rune Grammofon), serves such a vital function. Recorded at a pair of packed club gigs last year, it’s a double LP that cherry-picks highlights from the band’s first three albums. Side A features material from Shoot!—notably the enduring band anthem “Ashes,” which suggests a new spin on McLaughlin’s fiery work in the Tony Williams Lifetime. As if to solidify that ancestral link, there’s also a live-wire version of “Laughing John,” from the band’s fine 2014 release, Enfant Terrible. Still, it’s not all McLaughlin all the time here. “The Valley” has a twang evocative of Bill Frisell, especially as Mollestad gets painterly with her pedal delay. The trudging, brutal riff of “Arigato, Bitch” more readily summons Tony Iommi, of Black Sabbath.
JazzTimes (US)

Evil In Oslo captures the trio playing live renditions from their previous three albums, a full on head-charge of high-octane improvisation that mixes hard rock with jazz, lights it up and throws it against the wall. 4/5.
Jazzwise (UK)

A limited edition, double-vinyl live set, Evil In Oslo (Rune Grammofon), offers an impressive in-concert retrospective of the trio in no-holds-barred action. If Black Sabbath did instrumental jazz rock it'd sound a bit like this.
Prog (UK)

Livealbumet ble spådd sin død i Dagens Næringsliv for noen år siden, men det ser ikke ut til at plateselskapet Rune Grammofon deler samme syn på morgendagen. Evil in Oslo er Hedvig Mollestad Trios femte album på like mange år, og er opptak fra konserter bandet har gjort på John Dee og Buckleys. Som på jazzscenen for tre år siden, er det låten «For The Air» som åpner denne gangen. Men nå er tempoet betydelig seigere – de tråkker enda dypere i gjørma med flere kilo på ryggen. Det er en ny modenhet hos de tre musikerne nå. Uten å kunne endre feil eller prøve igjen på ny, viser livealbumet sin verdi. Fra den tunge åpningen slår musikerne raskt over til «Ashes» – med raskere og mer brennende melodilinjer fra Hedvig Mollestad Thomassen. Gitartrioer kan ofte bli et slikt heseblesende race av uendelige gitarsprang og shreddinger, hvor det ikke finnes muligheter til å trekke pusten før de finner sammen til riffet igjen. Men når trommis Ivar Loe Bjørnstad brekker av med lettere symbalslag fra jazzverden over Ellen Brekkens kontrabass-solo, og Thomassen legger seg som svake åndedrag over drivet, beviser trioen på ny at de er mer enn vill og britisk 60-tallsinspirert hardrock og blues. I bunn ligger like mye frigjørende jazz og improvisasjon, med nok overskudd til å noen ganger gi slipp.
Morgenbladet (NO)

På same måte som dei på Black Stabat Mater har utnytta utstyr og miksepult til det fulle, er liveplata Evil In Oslo, utgjeven som dobbel vinyl-plate (og for ekstra nørdete samlarar er der 100 eksemplar på kvit vinyl), eit framifrå døme på kva som ikkje blir med inn i studiorommet. Spontane vendingar, enorm energi, og lange, deilige strekk med feit rock. Sjølv om lydbiletet her naturlegvis er meir rufsete og mindre distinkt enn studio-plata, er kvaliteten på opptaka verdt å merke seg, og den generøse klangbruken er svært kledeleg. I tillegg til dette er dobbelvinylen ei hitparade over trioens utgjevingar så langt, som ein "Best of..." i det best tenkelege formatet. Og Mollestad har skrive mange bra låtar, sjølv om dei fungerer mest som eit grunnlag for det musikken handlar om for meg: Langsam kverning på enkle strukturar som får pulsere og utvikle seg i mange slags formar, der sjølve lyden av gitaren har like mykje å bety som det fingrane tek seg av. Hedvig Mollestad Trio er både sofistikert og kontrollert, men har forstått at dei kvalitetane ikkje treng å stå i vegen for råskap, spontanitet og brå svingar. På denne måten har trioen klart å utvikle seg mot noko stadig meir interessant innanfor ein ganske avgrensa sjanger. Det er imponerande.
Jazznytt (NO)

ZUR SACHE, HEDVIG! Als Gitarrist hat man es oft nicht leicht in Jazzbands. Die bestehen — im Gegensatz zu ihren Rockpendants — klassisch aus der Rhythmussektion sowie Keyboards oder Blasinstrumenten als Melodieträger. Eine Ausnahme ist da sicherlich das Hedvig Mollestad Trio mit der namensgebenden norwegischen Gitarristin aus Älesund, der die dicken Seiten zupfenden und schlagenden Ellen Brekken und dem die Felle und Becken traktierenden Ivar Loe Björnstad. Der feine Ton ist auch auf dem neuen Album »Klack Stabat Mater« nicht das Metier des Trios. Vielmehr geht es auf diesem und dem parallel dazu erschiene-len Live-Album »Evil in Oslo« zur Sache. Bass und Schlagzeug treiben die Gitarristin zu ihren musikalischen Höhenflügen — mal mehr, mal weniger verzerrt, zwischen Jazz, Rock und Metal changierend. Mal ganz frei, um sich dann wieder auf Melodien zurückzubesinnen. Beide Alben strotzen nur so vor musikalischer Kraft, sind jedoch nichts für musikalische Feingeister, dafür aber für Fans, die die Musik auch im Bauch und nicht nur im Kopf spüren wollen. 5/5.
Nordis (DE)

Man muss nicht kopfstehen, um dann Evil in Oslo (RLP2184) als ultimative Live-Freakshow des HEDVIG MOLLESTAD TRIOs zu erkennen. Mit neun Hammer-hits von "Shoot!" (2011), "All Of Them Witches" (2013) und "Enfant Terrible" (2014). Mit dem dunkel strahlenden 'For the air' und seinem schweren Tritt, der ruckartig beschleunigt, mit Luftloch für den kernigen Bass von Brekken. Mit der elegisch zarten Tagträumerei von 'The Valley'. Mit sämiger Entschleu-nigung und flüssiger Durchsetzungskraft, gekonnten Improvisationen, massivem Ton, gut dosierten Klangeffekten, mitreißender Gipfelstürmerei. Ich will nicht wissen, wie lange Mollestad als 'unbefugt' abgetan oder als Luftgitarristen-Pinup verniedlicht wurde. Wobei wohl jederman erstmal schlucken muss, dass solche Töne im Mini und mit Nagellack gespielt und mit roter Krawatte geschmiedet werden. So brilliert sie mit 'Arigato, Bitch' und mit 'Code of Hammurabi', das sie in Keilschrift diktiert, mit 'Laughing John' als ostinatem Bassdrehwurm mit Whammyhimmelfahrt und zuletzt mit 'La Boule Noire' als glorreichem Rosenkranz für die Schwarze Madonna.
Bad Alchemy (DE)

"Evil in Oslo" ist eine Art Rückblick auf ihr bisheriges Schaffen und besteht aus vier langen Jams, die wie ein Medley aus verschiedenen Titeln zusammengewürfelt sind. Davon abgesehen hat eine Blondine (meistens im roten Minidress), die harte, stampfende Gitarren-Riffs in die Leute schleudert, schon noch ihren Reiz. Wie sagte doch unser nationaler Kopftuchträger: "Meh Dräckl". Die-ser ist wenigstens hörenswert. 4/5.
Jazz´n´More (DE)

http://panorama.no

http://theprogressiveaspect.net

http://orkesterjournalen.com